mjau.

Pause

2011-07-05T21:09:00.001+02:00

Kommer sterkt tilbake snart med en Mexico-blogg! Jeg flytter i slutten av august og kommer til å skrive om hvordan jeg opplever utvekslingen på Tecnologico de Monterrey.

Snart vår

2011-03-14T12:42:00.002+01:00

Jeg er litt lei av vinter og venter på vår, mangler inspirasjon og ønsker meg til andre land. Men så sendte Larven meg en link som fikk meg i litt godt humør:

Trening på Bislett

2011-02-21T22:56:00.003+01:00

Jeg trener noen ganger sammen med en venninne som er veldig sporty. Hver gang vi har gjort et treningsprogram pleier hun å ta noen ekstra runder på Bislett for å trene litt ekstra. Men denne mandagen var annerledes. Hun ga seg samtidig som meg! Hun hadde riktignok jogget litt før jeg kom, men det tels ikke. Hun ble sliten! Mission accomplished.

Vi gjorde dette:

50 meter sprint

50 meter løp baklengs

25 situps

10 burpees

100 meter løp

50 meter baklengs

25 situps

10 burpees

200 meter løp

50 meter baklengs

25 situps

10 burpees

300 meter løp

50 meter baklengs

25 situps

10 burpees

(Skal gjøres i gitt rekkefølge med øvelsene.)

Styrke:

Maks antall pushups på 2 min

3x 30 sekunder håndstående langs veggen

1 min hvile mellom rundene.

Til slutt:

På tid: 100 knebøy. Hver gang klokken runder et nytt minutt regnes ett straffepoeng. Ett

straffepoeng tilsvarer 30 sekunder i planken.

Konsert på fredag

2011-02-08T22:44:00.001+01:00

Jeg skal på konsert med Crystal FIghters på fredag

I dag har jeg hatt forskningsmetode, og så jobbet jeg med mikroøkonomi og så hadde vi datalab i statistikk. What a day!

Hello Kitty 2

2011-01-29T09:37:00.003+01:00

For en stund tilbake skrev jeg et innlegg om en jente i klassen som var kinesisk og at hun fniste og var veldig kinesisk som kinesere flest. I det innlegget skrev jeg at jeg hadde som mål å bli invitert på middag av henne. Og vet du hva? Hun inviterte meg sist uke! På onsdag den 2. februar, på bursdagen min, er det også kinesisk nyttår og jeg tror det var i forbindelse med det. Hun ville gjerne ha meg og noen andre fra klassen på middag på tirsdag, men for min del krasjer det med kickboxing. Da sa hun at hun kunne invitere meg en annen gang sammen med Flaviu (fra Romania), han siste vi er på gruppe med. Så gøy!

Ifølge den kinesiske kalenderen går vi inn i harens år. Alle som er født i harens år før må derfor beskytte seg selv for å ikke få et vanskelig år. De beskytter seg med å gå med eller ha med seg noe rødt, i følge min kinesiske venninne. I går hørte vi på kinesiske popsanger mens vi jobbet med gruppearbeid.

Jeg søker sommerjobb

2011-01-24T18:38:00.006+01:00

Jeg har begynt å sette inn støtet i sommerjobbsøkingen. Jeg har egentlig mest lyst til å jobbe i et firma som holder på med markedsanalyse, men har spurt både TNS Gallup og et annet firma som holder på med det (Markup). De hadde så lite aktivitet om sommeren at de ikke hadde behov for sommervikarer, som forøvrig er greit det. Men det jeg syntes var veldig hyggelig, var at de oppfordret meg til å søke etter endte studier. Spesielt Markup var hyggelige. Det likte jeg godt.

Så nå har jeg sett på de store bank-konsernene som neste mulighet. DnBNOR ansetter folk med masse forskjellig kompetanse, og jeg håper at jeg kan jobbe i markedsavdelingen der kanskje. Jeg har fikset på cv-en min og skrevet søknad. Gud, så lang tid det tar!

Nå gjenstår korrektur og kanskje omskriving før jeg er klar til å sende den.

Så skal jeg skrive motivation letter til utvekslingen. In English.

Bed.pres.

2011-01-19T21:21:00.002+01:00

I dag var jeg på bed.pres., eller bedriftspresentasjon som man også kan kalle det. Firmaet var Capgemini - et konsuleltselskap opprinnelig fra Frankrike. De fortalte om bedriften sin og om trainee-programmene deres. Det var forsåvidt interessant, men jeg så at alle som hadde blitt ansatt det siste året (de viste også fram det) hadde siviløkonom-bakgrun eller industriell økonomi som utdanning. Jeg våget meg til å spørre om det var mulighet for å søke selv om man ikke var siviløkonom, og da begynte sjefen å snakke om at mangfoldighet var veldig viktig. OK? Ikke helt overbevist. Men jobb som konsulent virket veldig interessant. Jeg skulle visst ha valgt siv.øk.

Så fikk vi tapas og vin.

Utveksling til Mexico eller India?

2011-01-17T11:00:00.003+01:00

Sist jeg skrev om utveksling, var jeg ganske sikker på at det var Mexico jeg skulle sette på første valg. Så begynte jeg å tenke litt på India som mulighet. Jeg husker ikke helt hvorfor, men det var så mange rundt meg som begynte å snakke om at India hørtes så spennende ut. Dessuten, når jeg først skulle ut av Europa kunne jeg jo velge hvilket som helst land litt lenger borte. Så jeg begynte å sjekke ut India. Jeg sendte melding til min svoger, som er indisk, og spurte hvordan de 3 skolene BI har utveksling med er. Han svarte meg og sa at Indian Institute of Management Calcutta definitivt var den beste av de 3 og at de andre lå langt bak. OK, tenkte jeg, ikke vits i å se på de andre med andre ord. Så da tenkte jeg mer og mer på det, men var litt usikker på India fordi kulturen er så forskjellig som det går an å få den fra Norge.

Men så snakket jeg men en jente i klassen på bussen som sa at hun også kunne tenkt seg å kanskje reist til India, og straks ble India mer aktuelt. Hvis jeg reiser, vil jeg helst reise med noen andre som jeg kjenner litt fra før. Jeg snakket med henne noen dager senere, og da sa hun at hun kommer til å sette India på første eller andrevalg. Vi har gitt hverandre frist til den 19. januar (da det er utvekslingsdag på skolen) for hvordan det blir. Jeg setter skolen på førsteplass hvis hun gjør det. Hvis ikke reiser jeg til Mexico. Men jo mer jeg tenker på det, jo mer fristet er jeg til å reise til India. Så hvis hun setter India på andreplass, så må jeg tenke nøye gjennom hva jeg gjør. Spennende.

Butikken på hjørnet

2011-01-12T12:46:00.005+01:00

På hjørnet av Hallings gate, gaten jeg bor i, lå det før en slags hobby-butikk der de solgte hjemmelagde steintroll, julepynt, trolldeigfigurer og lysestaker. En litt sånn ikke-helt-for-meg-butikk og jeg lurte veldig på hvordan de overlevde. Det viste seg etterhvert at de ikke gjorde det og de hadde konkurssalg en ganske lang stund. En kveld jeg var på vei hjem stod det en mann utenfor, tydelig beruset, med noen nøkler i hånden. Han spurte om jeg ønsket å kjøpe noe? Jeg sa ellers takk og gikk videre hjem. Så stengte de og hang opp brune lapper på vinduet der det stod: Lokaler selges, ring XXXXXXXX.

Jeg tenkte "oi stakkars, det er jo ingen som vil flytte inn dit". Men en annen dag ganske mye senere, da jeg var på vei hjem, så jeg en ung dame som tydelig fattet interesse for stedet. Hun tok opp mobilen og slo nummeret. Jeg fikk ikke med meg resten da jeg bare gikk forbi (det hadde vært litt teit hvis jeg stoppet opp for å lytte). Og i går, da hadde det kommet opp nye store brune papirer over vinduene der det stod: Her åpner delikatesse-butikk.

Åh, så gøy! Tenkte jeg. Jeg håper at den blir fin.

Ute på Jaeger

2011-01-09T21:41:00.005+01:00

Jaeger ligger i Grensen 9 og er et nytt utested i Oslo. De åpnet denne helgen og jeg var der med Miss Mjau og noen venninner av henne og noen venninner av venninnene. Vi tok trikken fra Frogner der vi hadde vært på vorspiel og det kom på noen klysete gutter i nærheten av Solli plass, han ene har vært med i Paradise Hotel. De ville prate og lurte på hvor vi skulle. Da vi sa at vi skulle til Grensen sa de at de ikke visste hvor det var (fordi de ikke beveger seg så langt øst ser jeg for meg) og sa at vi burde bli med på Åpen bar på Aker brygge istedet. Vi avslo fint tilbudet og tok trikken videre.

På Jaeger var det lang kø, den stod i ro. Jeg har en mistanke om at de ventet med å slippe inn alle til klokken tolv som var tidspunktet man måtte betale inngangspenger. Etter klokken tolv gikk plutselig køen veldig raskt og vi måtte betale inngangspenger. Inne ble jeg litt skuffet fordi jeg trodde at det bare var et lite kaldt rom med musikk, men så kom Miss Mjau og sa at det var et stort rom nede med bra musikk. Vi gikk ned og jeg ble veldig positivt overrasket. Musikken var bra og vi fikk et ståbord i hjørnet nær dansegulvet. Perfekt.

Flatskjerm

2011-01-05T14:34:00.003+01:00

Det er ikke meningen at bloggen min skal bli en TV-blogg altså, men jeg har var på Elkjøp i går og kjøpte meg flatskjerm. Yes, en flatskjerm. 32 tommer LCD TV fra LG. Jeg valgte Elkjøp fordi de hadde tilbud på en tv til 2000 kroner, som er veldig billig for flatskjerm å være. Da jeg gikk inn i butikken sa jeg til Larven at typiske triks slike butikker benytter, er å sette en lokkepris på en billig ting, men så får de deg til å kjøpe et dyrere tv som liksom er superbra. Jeg fikk hjelp og begynte å spørre om tv'en til 2000. Selgeren sa at det var en grei tv, men det som stod ved siden av var tusen ganger bedre og superbra, og "bare" 1000 kroner dyrere. Jeg kjente at jeg ble litt irritert og hade lyst til å kjøpe det billige bare på trass. Men jeg så jo at bildet var mye bedre på det som var dyrere og kjente at fristelsen var på vei til å ta overhånd. Jeg innså at slaget var tapt og gikk for det til 3000. Typisk.

Californication og tv-serier

2011-01-02T23:08:00.003+01:00

Jeg har hatt fri en lengre periode nå og begynner å få endel tid også på dagen. Tid til tv-serietitting, for eksempel. I dag ble Larven og jeg ferdig med Californication sesong 3. I kveld har jeg vært på desperat søken etter en lignende serie, eller bare en bra humoristisk serie som er litt tragisk på samme tid. Californication er en serie man både ler og gråter av og man får sympati for douchebagen av en hovedrolleinnehaver.

Nå har jeg kanskje funnet en serie: Bored to death. Jeg har ikke sett noen episoder ennå, men lest anmeldelser og den virker ganske lovende.

Lille julaften

2010-12-23T16:48:00.004+01:00

Da var jeg i Sandnes igjen, hjemme for jul. Det er noe spesielt med å komme hjem i jula. Alle vonde minner om surt vær og gråe ungdomshverdager blir liksom glemt. Plutselig skal man gjøre alt det morsomme det går an å finne på i byen. Som å gå på Ingvars for å spise halvt horn med ost og skinke varmt med piffi (jeg jukset litt - jeg bestilte grovt frokostbrød med salami og eggerøre), gå på kaffebaren på KinoKino og drikke dobbel cortado laget av meget flinke baristaer, gå innom alle interiør-/nips-/klesbutikkene i gågaten, se på de litt for kule ungdommene og de gamle men fornøyde pensjonistene, gå på pøbben Banken, kjøpe litt te eller en ost på Ost&Kaffi, spise lunsj på Charles&de (hvis ledig), klippe seg på Planeten....

Jeg har gjort nesten alt nevnt over, men jeg mangler ennå å gå på Banken. Den gamle lysebrune stampøbben til vennegjengen min og meg da vi gikk på videregående. Vi satt og gjorde lekser, spilte kort og drakk to kopper kaffe på 4 timer. Vi gjenkjente de faste som pleide å gå der og de gjenkjente oss, etterhvert fikk folk vi kjente jobb bak baren. Fryd og gammen.

Men okei da, når en er ferdig med alle disse gjøremålene, hva gjør en da? Jo, da er det lille julaften og man vet ikke helt hva man skal finne på på dagtid så man ser film under dyna hjemme og kommer plutselig på at vinmonopolet har stengt i 3 dager nå og at de 3 dagene er rødvinsdager og reiser ned til byen for å kjøpe enda en rødvinsflaske. Og så reiser man på besøk til venninner og så prater man og drikker opp flasken. Og så er det julaften, og den går liksom av seg selv. Jeg har bakt brownies. Mhm, det er sant.

Dagen før juleferie!

2010-12-16T09:19:00.006+01:00

Da satt jeg her på lesesal på BI for siste gang på ihvertfall tre uker. Det føles fantastisk. Kun en dag igjen nå. Jeg er klarrigget med te i BI-koppen min (gratis varmt vann i kantinen, jeg hadde med te-pose), vannflasken min, oransje ørepropper til lesing og kosentrasjon og musikk-ørepropper til å lytte til musikk mens jeg tar notater eller pause. Jeg skal lese frem til klokken 18:00-19:00.

I morgen er altså siste eksamen av fem. Jeg har snakket med flere i klassen om situasjonen vi er i, og alle sier at de har mistet helt piffen. Ingen er nervøse lenger for eksamen, mange sitter og gjør helt andre ting enn å lese pensum mens de er på skolen.

F.eks. snakket jeg med en i klassen i går som sa at han lett kunne ha gått opp i eksamen om en eller annen fotballstjerne (som jeg ikke husker navn på) sin overgang til en annen klubb fordi han leser så mye nettaviser. En annen jeg

går i klasse med satt i nærheten av meg i lesesalen noen dager før det igjen. Hun var borte ganke lenge, uten at jeg egentlig tenkte over det, men da hun kom tilbake med x antall bæreposer fra type H&M og med et skyldig og litt unnskyldende smil skjønte jeg at hun hadde latt fristelsene ta overhånd på Storo storsenter. Altså er det ikke bare meg som er dritlei.

Helgen er alledere planlagt. På fredag, i morgen, er det fest med klassen på Alexander Kiellands plass (jeg har en underholdende klasse), på lørdag skal jeg møte far for gave-veksling og på i bursdag på Stortinget på kvelden. På søndag skal jeg spise grøt med mandel i med bl.a. Queen of War og Ektemannen og så reise hjem til Sandnes for juleferie og -feiring på kvelden.

Visste du forresten at det var Coca-Cola som gjorde nissen rød?

Guilty Pleasures

2010-12-15T00:06:00.005+01:00

De fleste har en eller flere guilty pleasure(s). Min er Rihanna. Jeg liker faktisk sangene så mye at jeg nå, når jeg egentlig skulle ha sovet (00:08) fordi jeg skal stå opp tidlig i morgen (07:00), hører jeg heller på Rihanna med SM og plutselig gikk det opp for meg hvorfor flere facebookvenner av meg har skrevet "I might be bad but I'm perfectly good at it" på statusoppdateringene deres.

Før har jeg likt henne litt i skjul og hørt litt lavt på sangene på rommet mitt, men nå kan en vel si at katta er ut av sekken. Når det er sagt er det fremdeles på guilty pleasure-listen, jeg kommer aldri til å bli blodfan. De finnes det sikkert nok av fra før (pluss at de sikkert er født i 94 og ikke 84).

Hva er dine guilty pleasures?

CrossFit

2010-12-13T15:32:00.005+01:00

På lørdag var jeg på CrossFit Oslo sammen med Larven og ADHD (også kjent som LadyLovelylocks). Det var absolutt ikke så tøft som jeg hadde fryktet, det gikk helt fint! Jeg verken spydde eller lå utslått på gulvet etter et kvarter, ei heller etter timen(e) var omme. Både jeg og ADHD var ganske nervøse før timen i frykt for at vi ikke skulle få det til eller bli superslitne med en gang.

Larven og hans omgangskrets har drevet med crossfit en lenger stund nå og det kan vel ha vært at samtalene mer enn én gang har glidd inn på temaet det siste halve året, både direkte eller indirekte (lytte til mobiltelefonsamtale om dagens resultater). Derfor kan jeg ganske mye om Crossfit selv bare etter å ha prøvd det offisielt en gang og uoffisielt en gang før det. Så, la meg fortelle: CrossFit er en kombinert styrke og utholdenhetstrening hvor man gjør mange repetisjoner av en styrkeøvelse, skifter raskt til en annen, så raskt til en utholdenhetsøvelse og så om igjen, f.eks fem ganger.

Crossfit er en treningsform som trener hele kroppen og som blir lisensiert til ivrige treningsfolk som ønsker å starte opp egne treningsstudioer. Man kan selvfølgelig drive crossfit uten å trene på et lisensiert studio, men da må man enten trene alene og man kan ikke registrere resultatene din fra WOD (Workout Of the Day) på nettsidene som man kan ha egen konto på. Dette er ekstra motiverende da man kan sammenligne sine resultater med andre crossfitters fra hele verden.

Det finnes mange, mange ulike øvelser som er satt sammen og som man skal gjøre fortest mulig.

Man kan trygt si at det er effektivt. Jeg hadde så vondt i lårene at jeg gikk som en 80 år gammel dame i går, og i dag har jeg i tillegg så vondt i armene at jeg ikke klarer å strekke dem ut. Jeg går rundt og 'au'er meg og folk aner ikke hva jeg snakker om.

Vi gjorde benkpress (uten benk), hangups (jentene hadde hjelpestrikk) ganger 3 så mange vi klarte, og så hoppet vi lengehopp og gikk tilbake i utfall så mange runder vi klarte i 7 minutter. Lårene begynte å skjelve i slutten.

Jeg har ikke fått meg konto på beyond the whiteboard ennå som er der kan registrere resultanene og sammenligne med andre, og er litt usikker på om jeg får tid til å trene så mye at det er vits. Hett tips for de som vil det, uansett.

Demokratiet har talt (ihvertfall nesten)

2010-12-11T23:15:00.002+01:00

Jess, da var det avgjort. Nytt navn på bloggen blir 'The act of letting a person into your home'. Jeg må teste det noen uker og se om jeg klarer å bli komfortabel med det.

Det jeg ikke liker så godt med navnet er at det tilsier at jeg skal skrive ganske personlige ting om meg selv, selv om det nødvendigvis ikke trenger å bety det heller. Det er ganske bredt. Mitt spørsmål blir da: klarer jeg å finne på ting å skrive om eller blir det bare et rot alt sammen når jeg ikke har noen rød tråd slik jeg hadde på den forrige? Men på den andre siden ble den "røde" tråden tøyet og strukket i alle retninger og den kan vel kanskje ha blitt litt lyserød til tider. Derfor føler jeg at det er fint for min del å ha en mer generell tittel. Så nå får jeg se hvordan det går da, og at jeg ikke føler at meg presset til å oppgi masse juicy informasjon om mine deepest thoughts (som kanskje ikke er så juicy likevel når jeg tenker meg om).

Navneskifte

2010-12-05T22:35:00.004+01:00

Stem stem! Dette er finalistene av hvilket navn jeg kan ha på bloggen.

PS: det kan tenkes at noen av navnene ikke er like seriøse

Merk: det er mulig å krysse av for flere navn, men du kan bare stemme én gang

poll by twiigs.com

Brain storming

2010-12-03T15:42:00.003+01:00

Til nå har jeg (eller fått hjelp fra andre) funnet følgende alternativer:

How contemporary!

Hverdag og fest

Everyone is an island

I’m on an island

Contemporary examples

The act of letting a person into your home

That was then
this is now

THEN & NOW

Dance?

Acting silly

Bloggi

Skifte av bloggnavn

2010-12-01T20:27:00.003+01:00

Jeg har bestemt meg får å skifte bloggnavn. To grunner:

1. Jeg reiser svært lite for tiden. Den eneste reisen jeg foretar meg om dagen er fra St.Hanshaugen til Nydalen med 37-bussen. Dersom jeg skal skrive om det hver dag tror jeg det kan bli en litt kjedelig reiseblogg. Det er begrenset hva som skjer på bussen. Jeg må skrive om andre ting enn reising.

2. Jeg føler kanskje at travelgirl høres mer ut som en reise-superhelt mer enn meg selv og en "girl" begynner vel kanskje også å bli en litt ung betegnelse av meg selv?

Jeg har gående en brain storming - et word dokument jeg har kalt BRAIN STORMING med eventuelle titler til min nye blogg. Jeg tenker at når den er klar, dvs. jeg har kommet opp med navn jeg liker og eliminert navn jeg ikke liker, kommer jeg antakeligvis til å ha en avstemming om navnet - her på bloggen - hvis jeg tør. Det er forresten bare å komme med forslag i kommentarfeltet.

Stay.com

2010-11-25T17:24:00.003+01:00

Jeg leste i avisen i går om en norsk mann som hadde startet opp en reiseguide-nettside. Det går ut på at man skriver byen man ønsker å reise, og så får du en skreddersydd guide som du kan laste ned og printe ut. Den ble kåret til en av 50 beste websider i 2010 av TIME Magazine. Stay.com er et bra konsept som jeg håper kan utvikle seg til å bli enda bedre ved gå enda mer i dybden, finne enda flere (nye) destinasjoner og kanskje tilpasse guidene til hvilken type ferie man ønsker f.eks.

Færra til Mexico?

2010-11-16T09:04:00.006+01:00

Siden jeg går på International Management må jeg reise på utveksling det tredje semesteret. Det er obligatorisk. Før var det obligatorisk å reise hele det siste året, men jeg tror at mange ikke søkte på programmet av den grunn. Og siden dette er BI hvor de har brukerundersøkelser stadig vekk, gjorde de det om til et semester. Det passer meg forsåvidt fint.

Nå har det seg slik at BI samarbeider med forskjellige universiteter og høyskoler verden rundt. De har svært få, eller ingen, plasser i engelsktalende land så da må man begynne å se i andre. Jeg har relativt god erfaring med å søke og lese om høyere utdanning i utlandet fordi jeg har gjort det så mye samt vært på utveksling før, og har nå ganske god oversikt over de forskjellige stedene.

I begynnelsen tenkte jeg Frankrike, så Frankrike eller Spania, så Spania eller Mexico (muligens Frankrike), nå heller jeg mest mot Mexico ene og alene. Tecnológico de Monterrey er skolen jeg har sett meg ut. Monterrey er den tredje største byen i Mexico og et business sentrum. De jeg har truffet fra Monterrey er alltid høyt

utdannet og veldig koselige. Campusen i Monterrey har alt, idrettshall, leiligheter, lesesaler, bibliotek, alt. Omtalene fra studenter som har vært der er utelukkende positive.

Men så har du minuset da: Narkokrigen. Et kjapt søk på NRK sine

nyhetssider med Mexico som eneste søkeord, første artikkel som kommer opp er: 'Mexico: Pansrer bilene sine i frykt'. Jeg klikker meg inn, på menyen til høyre ser jeg relaterte artikler: 'Fant smuglertunnel under California', 'Landet hvor du bør reise forsiktig', 'Mexico: Over 100 drept på en uke', 'Massakre i vaskehall i Mexico' alle relaterte til narkokrigen. Det var etter 2006 at presidenten Calderon startet krigen mot narkotika. Siden det har 29.000 blitt drept. Er mafiaen uovervinnelige?

I andre artikler har jeg lest at journalister blir drept eller presset til å sensurere narkokartell, politimesteren i Ciudad de Juarez er en 20 år gammel jente fordi ingen andre sa ja til jobben, borgermestere (som også er uvanlig unge) i grensebyene blir stenet til døde, grensen mellom stat og mafia er uklar og massegraver blir funnet stadig vekk. Med andre ord er det ikke verdens tryggeste land vi snakker om her. På den andre siden er det stort sett bare mennesker som er involvert som blir utsatt. De som har blitt drept er enten smuglere, mafia, politi eller spesialstyrker eller på annen måte involvert.

På UD sine landssider er det ikke Mexico et av landene som er frarådet å reise til. Betryggende. Da jeg sendte e-post til UD sist gang vi var ute og reiste og lurte på om det var utrygt i Mexico (vi leste om denne krigen også da) virket det nesten ikke som om hun som svarte på e-posten visste hva jeg snakket om. Hun anbefalte Lonely Planet og noen andre reiseguider og sa at det var lurt å kunne noen spanske fraser: ÅH Sier du det?!?

Nytt informasjonsmøte tilpasset vårt studie er i morgen klokken 10:00. Jeg får se hva de sier da. Forhåpentligvis går vi gjennom ting jeg ikke kan fra før. Sist informasjonsmøte var jo helt krise. Kanskje det blir Europa likevel?

BI-sekk. Del 2

2010-11-11T17:05:00.003+01:00

Jeg har en hypotese: Av de som går sent hjem fra skolen har flertallet BI-sekk. Grunnen er at da jeg tok heisen ned fra biblioteket en kveld rundt halv syv hadde alle i heisen BI-sekk, utenom én. Men hun hadde sekk med hjul og håndtak man kunne trekke opp..

I dag skal jeg sitte på skoen til klokken åtte og teste hypotesen når jeg går hjem.

BI-sekken

2010-11-09T13:21:00.003+01:00

Litt i mot min vilje, fordi det er litt nørd, gikk jeg for noen måneder siden til innkjøp av en BI-kopp. Det var under forberedelsene til min første mid-term eksamen. To av de andre på gruppen min (vi var 4) hadde BI-kopp og snakket om hvor praktisk og fin den var og, ikke minst, at man betalte kun 7,50 per kopp kaffe istedet for 15. Etter et par dager ga jeg etter og gikk til innkjøp. Siden har jeg følt meg mindre og mindre nørdete og mer og mer praktisk ved kjøp av koppen.

Men det stopper ikke her.

For noen uker siden fikk vi en e-post om at det var mer BI-sekker igjen og at det bare var å hente. Jeg hadde tidligere tenkt at jeg ikke trengte noen sekk og at det bare var geeks som gikk med BI-sekk. Derfor tok jeg slike e-mailer ikke så seriøst og det å hente sekk på 2. etasje på Schnas (studentpøbben som ligger 200 meter unna) ble nedprioritert.

Men så traff jeg Yvonne Lorris og en klassekamerat av henne, begge to med et smil om munnen og med hver sin sekk i hendene. De sa at det fortsatt var sekker igjen og de hadde nå blitt flyttet til kontoret til GSS som ligger i BI-bygget. "Gå og få deg en!" utbrøt Yvonne Lorris. Jeg tenkte: OK, gratis sekk. Og så fikk jeg en. Den lå en stund i skapet hjemme. Men så en dag måtte jeg ha med meg så mange bøker at det ikke var plass i datavesken min. Jeg så bort på sekken... Skulle jeg? Litt følelsesmessig uvel og med NTNU-student/Erasmus-student-assosiasjoner gikk jeg inn på BI med BI-sekk. Men det gikk greit og jeg la merke til flere og flere med lik sekk.

I ettertid har jeg tattmeg selv i å tenke hvor praktisk lommene i sekken er. Men, jeg er fremdeles ikke 100% komfortabel med sekken og den kommer nok ikke til å nå opp på nivået med kaffekoppen hva gjelder praktiskhet. Nei, makan til nørderi.

Nasjonalbiblioteket og Deichmanske

2010-11-07T23:25:00.002+01:00

Jeg tok meg fri på mandag for å være med Larven (siden han jobbet hele sist helg og hadde fri den dagen) og vi fant ut at vi ville gå på nasjonalbiblioteket som ligger på Solli plass.

Biblioteket var veldig fint, rent og med masse vakthold! Jeg fikk følelsen av at vi ble overvåket hvor enn vi gikk, og opptil flere ganger fikk vi beskjed om at der kunne vi ikke gå. Vi gikk ihvertfall litt rundt og kikket på folkene som satt i lesesalen, de som satt og leste aviser på mikrofilm og andre som satt tilfeldig rundt og leste aviser eller bare var. Det var en tykk vakt der. Han dvasket seg rundt på biblioteket og var vakt. Vi lo litt av ham fordi det var en veldig smal dør inn tl der vi satt som han lot være å gå gjennom. Og ja, jeg vet at det er stygt å le av noen fordi de dvasker seg, men han var litt komisk. Så satt vi i vinduskarmen og så på alle bilene og menneskene i krysset på Solli-plass før vi gikk.

I går leste jeg en artikkel i ethics. Jeg lurte veldig på hvor jeg skulle lese. Jeg ville ikke reise helt opp på skolen pga tid, jeg kunne ikke sitte hjemme pga konsentrasjon, så jeg tenkte: kafé. Larven skulle på crossfit, så vi tok følge til kafeen. Oi, men der satt folk utenfor selv om det var kjempekaldt. Det var masse barnevogner og snakkesalige mennesker der, så jeg tenkte: nei. Larven hadde tidligere nevnt Deichmanske som et alternativ, og da jeg så at det var 2 minutter til bussen gikk bestemte jeg meg for å ta bussen dit (to stopp bare).

Jeg hadde aldri vært på Deichmanske før og jeg ble ganske glad da jeg så at det så ut som biblioteket i Skjønnheten og udyret, bare noen hakk mindre, med sånne hyller som går flere meter opp langs veggen og der man kan gå langs hyllene. Litt slitt, men koselig. Det var endel barn, men det roet seg etter at mannen i høytaleren forklarte at Elias-filmen begynte klokken to i Lille Deichman. D fikk jeg konsentrert meg om artikkelen.

Job Seminar

2010-10-28T21:08:00.004+02:00

Sist helg var jeg på seminar med jobben. Alle intervjuere fra rundt om i landet var samlet for litt faglig input (hvor har jeg fått det uttrykket fra) samt endel sosialt. Jeg lurte veldig på om jeg skulle skrive bare bulletpoints fordi det var så mye forskjellig som skjedde, men jeg tror heller jeg prøver å sammenfatte alt i en tekst i stedet. Ja, det var jammen en bra begynnelse, Travelgirl.

Jeg må add'e noe: tittelen Job Seminar er litt morsom synes jeg fordi vi hadde et etisk dilemma å løse i Applied Business Ethics på skolen som handlet om job seminar. Og så reiste jeg på et!

Anyways, trett og litt bakfull møtte jeg Mrs. Gadget på kafé på St.Hanshaugen. Jeg drakk cortado og spiste scones og snakket om at det minnet meg om England. Etter en stund tok vi bussen ned til Oslo S, hvor de andre stod og ventet på oss. Alle var litt sånn: "Jeg kjenner ikke så mange så jeg prøver å smalltalke littegrann om utvekslingsopphold og sånn" mens vi står i en ring. Personlig er jeg ikke så fan av sånne ringer som bare blir større og større jo flere som kommer og tausere og tausere jo større den blir. Så jeg satt meg ned på bag'en min ved siden av en av de andre intervjuerne fra Oslo som jeg har snakket med en gang før. Så kom minibussen og hentet oss. Alle var veldig sosiale og snakket hele veien opp. Da vi kom til Oksnøen, et leirskolested som også blir brukt til type teambuilding og utdrikningslag, ble alle positivt overrasket over hvor fint det var.

Vi hadde endel teori der vi fikk info om lånekassen, utvekslingsland og konkurrenter, blablabla før det kjekke begynte. Jeg var veldig skeptisk til uteleker, men løsnet opp med ett vi fikk servert øl til lunsj:) Lunsjen var utendørs, pølse i lompe. Så gjorde vi sånn skyte med pil og bue, ølkassebygging og quiz, oppdelt i lag. Det var faktisk overraskende gøyalt og man ble kjent med de andre med en gang.

På kvelden hadde vi en treretters som smakte godt og jeg merket at vi begynte å bli ganske beruset da jeg bemerket (til de andre) at servitøren spurte om vi ville ha Bailey og ikke Bailey's. Dette ble det en utrolig lang samtale av og vi syntes at det var ustyrtelig morsomt og begynte å kutte siste bokstav i alle ord og sånn. Det var stort sett jenter som var på seminaret, men 3 gutter. Han ene, Mr. Kontaktannonse, trodde at han var på singeltur og ble bare fullere og fullere. Til slutt måtte jeg dra kjærestekortet. Da hadde vi alle flyttet oss til peisestuen hvor rødvinen aldri tok slutt, latteren satt lettere og talen ble høyere (for noen mer snøvlete). Hunden til kollegaen til Mrs. Gadget, en Alaska Husky med navn Alaska, lå ved siden av meg i sofaen. Hver gang jeg koste med den smilte den. Jeg mener det! Jeg ble så fascinert at jeg tror jeg fikk alle rundt meg til å se. Jeg introduserte gris (tommel på bordet) og etterhvert var det noen som absolutt ville spille drikkeleker, så jeg måtte bidra med noen drikkeleker også. Haha, det er lenge siden det. Hun ene jeg satt på bordet med tidligere hadde snakket om sin jorden-rundt reise hvor hun både skulle til Mexico og Cuba, og da Måtte jo jeg lære henne merengue og alle de andre latinamerikanske dansene jeg kan. Jeg mener å huske at Mr. Kontaktannonse også var oppe og skulle danse swing før han la seg, men det er mulig jeg finner på ting nå.

Jeg delte rom med hun andre intervjueren i Oslo, hun er kul. Vi skle ned til hytta hvor vi hadde rom fordi det var såpeglatt (kaldt). Vi syntes til og med at det var så gøy at vi gjorde det flere ganger. Noe av det siste jeg hadde sagt til henne var "Det beste med hele dagen, var at vi fikk øl til pølsene" før jeg sovnet.

Søndag - informasjon om ting. Hun ene klarte å si at i USA er det så utrolig mye kultur, og at det gjør landet spesielt, men at det ikke var så mye kultur i England. Jeg tror ikke at jeg skal introdusere Hofstedes kulturkarakteristikker for henne, nei. Eller kanskje hun hadde trengt det.

Hjem. Sov på bussen.

En helg rett over grensa

2010-10-18T21:58:00.003+02:00

Fredag ettermiddag satte jeg meg i bilen med Larven og rettet snuten østover, først innom Tøyen for å hente Faddersjefen før vi kjørte videre mot Sweden - la Suede - Sverige. Vi snakket og koste oss og hørte på hiphop på vei ned. Da vi nesten var i Sverige møtte vi de andre, Robyn (bursdagsbarnet), Mor og Mysen. Så kjørte vi alle i rekke frem til feriehuset.

Huset var ferdig oppvarmet og alle bemerket det da de kom inn. Innredningen kan defineres som ganske chabby chic, spesielt i stuen hvor sofaen var blomstrete og møblene hadde rusten maling. Mor fortalte om at da hun var liten pleide de å reise rundt på auksjoner og kjøpe gamle møbler. Det forklarer stilen. Vi spiste krabber hele kvelden. Det var faktisk helt fantastisk.

Lørdags morgen ble vi vekket av Robyn og Mor. Robyn hadde bursdag og ville at vi skulle stå opp. Men vi sov litt til. Da vi våknet hadde de reist på svenskehandel og var litt snurt fordi vi ikke hadde stått opp samtidig som dem. Larven og Faddersjefen brukte hele frokosten på å snakke om cowboyer, luftgeværskyting og bilbane. Så reiste vi på svenskehandel med den andre bilen, men var egentlig mest interessert i Systembolaget. Jeg fikk plukke ut vin til Faddersjefen, og var i himmelen. Vi kjøpte alle ganske dyr vin.

Vi var ikke i svenskehandelhumør, men Larven skulle ha proteinpulver (oioi) og Faddersjefen bacon. Jeg personlig ønsket meg smågodt og Cola Zero, så vi endte opp med å kjøpe det. Jeg tror vi var de eneste på hele kjøpesenteret som ikke kjøpte i store kvantum (og snakket norsk).

Bursdagsfeiringen var utrolig koselig. Mor hadde laget rosmarinsmarinert svinefilet med hasselbakte poteter og rødvinssaus. Imponert. Vi var alle fint kledde og spiste og drakk rødvin. Mmmm:) Vi ga en lommekniv type Leatherman til Robyn siden hun skal i militæret. Mor hadde tidligere gitt Robyn billetter til Robyn-konsert, men hadde en ekstra gave på lur: Hello Kitty-koffert med Pez-godterier i.

På søndag reiste vi hjem. Jeg sov lenge og løste Sudoku.

Employee of the month

2010-10-14T23:24:00.002+02:00

I kantinen på BI Nydalen er det en kantinedame som bare er helt fantastisk. Jeg la først merke til henne for en stund siden. Det var da hun håndterte to kasser på en gang. I kantinen er det nemlig opptil flere køer på hver side av der man henter bestikk og servietter - og betaler da. Kassene står side i side, så kantinedamen flyttet seg bare fra den ene til den andre. Alle betaler med kort, så på den tiden det tar å sette inn kortet, trykke inn koden og vente på godkjent, har hun brukt på å ekspedere en annen kunde som står på den andre siden og setter inn kortet og trykker koden og venter på godkjent. Jeg ble mektig imponert og tenkte "Wow, for en effektivitet!". Og ikke nok med det, hun pleier som regel å komme med en eller annen morsom kommentar til alle som kjøper noe. I dag da jeg stod foran skive- og påsmurt disken og lurte veldig på hva jeg skulle ha gikk jeg litt bakover og dultet bort i noe. Da jeg snudde meg for å se hva det var så jeg rett inn i ansiktet på kantinedamen med en melkevogn mellom meg og henne. "Beklager så mye!" sa hun og smilte masse unnskyldende. Men egentlig var det jo min feil, og ikke hennes. Ihvertfall, kantinedamen er et forbilde for oss alle hva gjelder engasjement og entusiasme på jobb og hvis alle var som henne ville nok verden blitt et fint sted - ihvertfall effektivt og hyggelig.

Til Thailand en fredags kveld

2010-10-09T12:37:00.009+02:00

I går var jeg ute og spiste med Mickey og LadyLovelyLocks på Yaya's. Det er en thailandsk restaurant som har gjenskapt Thailand i et kjellerlokale på Majorstuen. Midt i middagen var det til og med storm! Lysene ble skrudd av og lyd av regn og torden ble spilt. Morsom detalj. Vi satt på plastikkstoler og spiste av og med thailandsk servise. LadyLovelyLocks drakk Tiger-øl (fra Singapore riktignok). Vi ble servert av en svensk dude som sikkert elsket å reise. Han hadde ihvertfall reiseskjegg og shorts. Jeg spiste dagens fisk med spicy saus og følte nesten at jeg var i Thailand. Det var varmt og musikken var avslappende.Men hva vet jeg egentlig om Thailand? Det er tropisk, fint, de har charterturisme, backpackerturisme, sexturisme, strender, fun, party, yeah. Thailand er et av de såkalte emerging economies med en voksende øvre middelklasse. Dagens DN Lørdag skriver om de som før var lavere middelklasse. De har nå har jobbet seg opp til å bli øvre middelklasse og Thailand blir sett på et av de nye landene man bør investere i. Mye skyldes turismen. Thailand har også strevd noe med turist-ryktet. Når masseturismen kommer følger prostitusjon, kriminalitet og annen lav-klasse underholdning. Men såvidt jeg har hørt har myndighetene prøvd å tatt hånd om dette og begynt å skape både bærekraftig turisme og jobber med ryktet sitt. Uansett er Thailand et fint land for all slags folk som f.eks. liker dykking, vakre omgivelser og varme. Jeg er i en evig og pågående diskusjon med meg selv om jeg vil reise dit.

Bildene frister, men er det så vakkert som bildene tilsier?

Eksamen og ingen reise

2010-10-05T00:14:00.004+02:00

Jeg har ikke blogget på over en uke. Det er fordi jeg ikke har reist noe i det siste. Den eneste reisen jeg har foretatt er reisen frem og tilbake til/fra Nydalen og BI. Har jeg hatt noe liv? Nei. Har jeg sett mange andre enn folk i klassen? Nei. Jeg har jobbet med en case sammen med tre gutter fra klassen. På fredag og lørdag var eksamen med 14 andre fra klassen. Den tok 6 timer hver dag. Da jeg kom hjem utmattet og veldig fornøyd med at eksamen var over, da skulle jeg ut med (hele) klassen for å feire! Personene jeg hadde sett hele uken og uken før også. Men denne gangen skulle vi drikke sammen for å feire at vi var ferdige. Jeg ble på stedet til klokken elleve.

Skal finne noe mer spennende å rapportere snart. Jeg er litt lei og søker spenning i hverdagen. Noen tips?

Masse ting i hodet

2010-09-25T22:31:00.005+02:00

Da satt jeg her da, en lørdags kveld under dyna i fjerde i etasje i Hallings gate på St. Hanshaugen. Utenfor hører jeg feststemte mennesker som er på vorspiel. Noen av dem står utenfor og tar en sigg før de går inn igjen og fester videre. Den ene finner en ny ølboks i kjøleskapet, blir irritert fordi han/hun tror kanskje at noen har stjålet en av han/henne fordi han/hun synes å huske at det var 3 bokser igjen og ikke bare 2. Den andre heller slutten av vinen sin oppi melkeglasset han/hun må bruke fordi det ikke var flere vinglass igjen. Sistemann er tom for drikke og lurer på om de ikke skal dra på byen snart.

Mens jeg da, jeg sitter her under dyna fordi jeg har eksamen neste fredag og lørdag og får besøk av mor i morgen. Hun kommer i ett-tiden og jeg må ha vasket leiligheten før den tid og kanskje jobbet litt med oppgaven.

I hele dag har jeg sittet på skolen og lest casene vi skal ha til neste helg for så å diskutere en av dem med gruppen min. Casen handler om et firma som har fått så mye konkurranse at de er redd for at det kommer til å gå dårlig med dem. Vi brukte fire timer på å plassere firmaet i 13 modeller som vi har hatt i dette faget. I slutten av dagen var jeg helt ør.

Jeg tok bussen hjem og ringte en student som jeg avtalte et intervju med på onsdag. Så skiftet jeg sokker og sminket meg litt raskt før jeg tok bussen til sentrum og t-banen mot Østerås for å besøke Larven. Han skal på nattevakt, men vi fikk da 1,5 time, en middag og litt tv-titting sammen før han måtte reise. Så reiste jeg tilbake, og sitter her da. Alene i leiligheten. Jeg har poppet meg popcorn og slapper så godt jeg kan av. Jeg prøver å ikke tenke på alt jeg må lese eller skrive eller etc.

Jeg vet at det ikke var så mye reise i dette innlegget. At jeg er på en eksamensreise er kanskje litt tynn? En eksamensreise i hodet er jeg. Og jeg bryr meg ikke om det er tynt.

Utveksling til utlandet

2010-09-24T22:48:00.006+02:00

Denne uken har jeg vært på to utvekslingsmøter. Det ene på høyskole/universitetsnivå, det andre på videregående nivå. Det ene var informasjon til meg som skal reise neste september, det andre var til studenter som skal reise ett år til utlandet og som jeg skal intervjue. Jeg har nemlig fått meg jobb som intervjuer. De jeg skal intervjue går somregel i 1. klasse videregående nå og vil reise til USA på utveksling. De blir ganske mye mer fulgt opp enn det vi blir.

På vårt informasjonsmøte hadde de booket en forelesningssal til 60 stykker. I min klasse går det 60 stykker, og alle må reise på utveksling til høsten. Utenom vår klasse er det 7 andre masterprogrammer med tilsvarende antall studenter i klassene. Det sier seg selv at man da trenger et større rom dersom man skal ha orienteringsmøte. Vel, jeg var der 15 minuteer før og fikk sitteplass. Det strømmet på med folk, og det stoppet ikke! De som holdt møtet valgte å dele seg opp (de var to) og kjøre to parallelle orienteringsmøter. Likevel var det proppfullt i rommet vi satt i. Jeg kan faktisk, uten å skryte, si at dette ikke hadde skjedd dersom jeg skulle ha booket dette. Har jobbet i event-bransjen vettu, da gjør man ikke slike feil ;)

Etter den dårlige starten dalte det, om mulig, bare lenger ned. Hele powerpoint-presentasjonen ble ikke vist fordi projektoren var innstilt på widescreen mode. Noe man sikkert lett kunne ha fikset, men ingen hjalp studieveilederen. Til slutt sa hun "jaja, vi får bare ha den sånn" og startet foredraget på sin britiske aksent. Rommet var allerede varmt og klamt. Da hun startet tenkte jeg at dette var waste of time, men det var for sent å gå. Vi fikk utdelt en brosjyre fra 2009 med utdaterte opplysninger og alt det hun sa visste jeg fra før, enten fra tidligere utveksling eller ved hjelp av opplysningene på nettsidene. Mickey skrev en beskjed til meg på kladdeboken sin, der stod det "Bla Bla Bla". Siden hun nesten bare snakket om at det var best å reise på utveksling til Europa og at det er vanskelig å komme inn i Asutralia og USA og at det bare er en plass og 100 som søker og at man kun får ERASMUS-stipend dersom man reiser til Europa skrev jeg tilbake til Mickey "Europe Europe Europe", så fniste vi litt.

Møtet varte en halvtime. Da hadde alle vondt i hodet pga varme og manglende oksygen. Jeg tok bussen hjem sammen med Aamot-brødrene i klassen. De var ikke videre begeistret de heller.

Jeg tror jeg skal gjøre researchen selv jeg og ta kontakt med studieveilederne hvis jeg står veldig fast. For studentene jeg skal intervjue er det andre boller, her fikses transport, vertsfamilie, skole, sted de skal, alt! Men de har det til gjengjeld litt strengere da.

Opera på Underwater

2010-09-23T10:19:00.004+02:00

Hver tirsdag og torsdag på Underwater Pub på St.hanshaugen spiller de kun operamusikk. Og ikke nok med det, 3-4 ganger i løpet av kvelden synger profesjonelle operasangere et sett med sanger tatt fra et stykke som er satt opp på Operaen for tiden. Larven og jeg tok turen bort på tirsdag. Egentlig hadde vi tenkt å gå på jazz på Gølvet på Blå, bare for å se hva det var. Men da vi så et klipp fra youtube med veeeldig spesiell musikk, fant ut at det ikke var gratis og var litt sene med å komme oss ut fant vi ut at vi kanskje ikke skulle gå likevel (utsette det litt). Istedet gikk vi rundt hjørnet til Underwater, hvor det da var opera der. Denne gangen var det to menn og en dame som sang hver sin solo fra stykket TOSCA. Damen som sang, sang HØYT. Det står på en lapp på bordet at man ikke skulle snakke mens de sang pga dårlig akustikk. Men hun damen tror jeg kunne sunget seg gjennom ild, vann og vind. For en lungekapasitet, tenkte jeg. Men det var veldig fint.

Mannen som introduserte sangerne fortalte at TOSCA var en ganske "heavy" opera å gå på dersom det var første gang man skulle gå på opera. Han anbefale imidlertid Rigoletto eller Eugene Onegin til førstegangsgåere. Larevn og jeg så på hverandre med et "Kanskje?"blikk. Men vi tenkte at billettene sikkert var dyre. Men nå sjekket jeg akkurat på nettet og så at billetter koster fra 100 - 590 kroner. 100 hvis man sitter en litt dårlig plass, på sidene f.eks.

Fredag, lørdag, søndag

2010-09-19T21:20:00.002+02:00

I helgen har jeg hatt en reise til Moro-land. Det startet med wining and dining på Südøst nederst på Grünerløkka. Far og jeg hadde lenge snakket om at vi skulle ut og spise for å feire hussalget i Sandnes. Så på fredag klokken 19:30 møttes Larven, far og jeg klar for spisings. Vi bestemte oss for en fem-retters - et lurt valg. Vi drakk en flaske hvitvin til de første rettene og rødvin til de neste. Hvitvinen var helt fantastisk, det var en Poully-Fumé fra Loire og jeg tror at den er dyr på polet. Maten var også kjempegod. Den beste retten var kanskje Jordskokksuppen med kalvebrissel, som jeg forklarte til far var tyggemuskelen til kalven. Derfor blir den så mør. Vi gikk derfra tilfredse og akkurat passe mette og med mange forskjellige gode smaker i munnen.

På lørdag gikk jeg til skomaker for å fikse skoene mine. Jeg har troen på han. Miss Mjau og jeg gikk hjem langs Bogstadveien og poppet innom noen butikker. Jeg fant en kjole og en topp på Monki og ble glad.

Så leste jeg pensum i hengestolen min.

Klokken syv hadde vi invitert til innflytningsfest. De fleste kom rundt åtte-ni og det begynte å komme så mange at vi kunne dele festen i to rom, mitt og på kjøkkenet. Etterhvert kom det flere og flere og det ble til slutt fest i alle rommene. Det var gøy, og en eller annen sa til meg at det var akkurat som om han var på et utested. På hvert rom var det på en måte forskjellige tema som stadig forandret seg. F.eks. ble det danset breakdance på FestFrid sitt rom på et tidspunkt og så var det Emo-tema på Miss Mjau sitt rom på et annet tidspunkt. På mitt rom holdt det seg stort sett til lounge, men med forskjellige folk hele tiden. Det var et forsøk på dansing i regi av Miss Mjau her inne også. Jeg drev guidede tours rundt i leiligheten der alle som var med måtte holde i et improvisorisk tau (et tvinnet teppe) akkurat som om det var en barnehage på tur. Det syntes jeg var veldig morsomt selv ihvertfall. Klokken tre ca ble alle kastet ut fordi det var litt for mange vi ikke kjente. De ble så sure at de skrudde på brannalarmen. Dødskult.

I dag har jeg og Larven gått tur til Astrup Fearnley som var stengt, videre til Akershus festning, så Tjvholmen hvor vi drakk hver vår chai og så spaserte vi til YaYa´s for å spise. Der var det så utrolig hyggelig og veldig god mat. En fin avslutning på helgen. Jeg lånte bysykkelkortet til Larven og bysyklet meg hjem. Nå skal jeg snart sove.

Stand-up professoren

2010-09-17T12:48:00.003+02:00

I ett av fagene mine på skolen har jeg en professor som er gal. Gal er vel kanskje å overdrive, men det er ikke langt i fra. Jeg fortalte om han til Krig&Freda og Miss Mjau som ble sjokkert over metodene hans. Miss Mjau mente at det var hersketeknikker, og jeg skal ikke si meg uenig.

Hans teknikk er nemlig å prøve å drite studentene sine ut så mye som mulig. Han har noen favoritter som han gjør narr av når de prater, mens andre bare er tilfeldige ofre. Jeg har klart å være usynlig ganske lenge nå, men i går ble jeg spurt om noe. Heldigvis var det ikke fagrelatert og jeg trengte bare å svare ja, så jeg fikk ikke gjennomgå. Her er oppskriften på å tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet og ikke bli neste offer av uthenging foran klassen:

1. Ikke sett deg på første rad. Andre rad eller ytterst på radene er også i faresonen, men tryggere enn første.

2. Ikke kom med lange svar, da begynner han å danse i takt med snakket eller lage bevegelser som om han ror en båt.

3. For guds skyld: ikke kom for sent! Da stopper han forelesningen og følger deg med blikket helt til du har satt deg og kommer da med en morsom (kommer an på) kommentar.

4. Ikke si at du ikke vet og ihvertfall ikke svar feil på spørsmålene hans. Ei heller misforstå, da tar han opp den hendelsen gang på gang på gang.

5. Ikke svar helt rett, da får han ikke tilfredsstilt sitt ego nok og kan ikke harsellere videre helt til han får et noenlunde riktig svar. Svarer du rett kan det går en av to veier: 1 at han ikke plager deg mer fordi du svarer riktig 2 at han kommer til å plage deg helt til du ikke svarer riktig.

Mitt triks har vært å ha på meg nøytrale klær, sitte litt sånn midt i forsamlingen og ikke være så ivrig med hånden. Jeg vil da ikke at professor Gal skal komme helt opptil pulten min der jeg sitter og stå 20 cm. foran ansiktet mitt mens jeg stiller spørsmålet eller kommer med en ytring. Jeg vil heller ikke at han skal spør meg om ting jeg ikke har peiling på. Han har ikke lært seg navnet mitt, og det er også et triks. Et siste triks er å være über-forberedt til timene hans, noe hensikten hans antakeligvis er, men det har ikke vært et alternativ frem til nå. Når det er sagt begynner jeg å hente meg inn, sakte men sikkert i disse international marketing/business-fagene. Da skal jeg prøve å overse Professor Gals ansikt 20 cm fra mitt.

Larven har flyttet til Bærum

2010-09-15T15:58:00.008+02:00

I går var jeg på besøk i Bærum. Larven har flyttet dit, slik overskriften indikerer. Jeg reiste først med buss, så t-bane og så bil. Larven hentet meg på Røa stasjon med foreldrenes splitter nye VW Golf.

Jeg følte meg personlig veldig voksen da vi parkerte på Meny sin parkeringsplass for å handle middag. Jeg var så sulten at jeg nesten ikke klarte å tenke og Larven var ganske trett etter første ordentlige arbeidsdag, så han klarte nesten heller ikke å tenke. Til tross for to sovende/sultne hjerner klarte vi å finne ut at vi skulle lage indisk (ferdig på glass) med kyllingkjøtt, mango chutney og nanbrød (anmerkning: Nan betyr brød på indisk, altså blir nanbrød egentlig brødbrød). Vi kjørte hjem til Fossum og lagde middag. Utenfor var det lykkelige (?) hundeeiere som lot pudlene sine leke med hverandre og jeg kunne, selv om jeg ikke så ansiktene, se at de pratet om hundene sine "Kajsa spiser så fælt for tiden", "King har hatt rart tiss", "Åh, Kajsa er allergisk mot..., kanskje det er derfor King har rart tiss?", "King har nettopp vært hos dyrlegen", "Kajsa er litt skeptisk til barn" og jeg kunne ha ramset opp i det uendelige (etter x antall lunsjer sammen med

hundeeiere hvor nettopp hund har vært tema). Så chillet vi litt på sofaen, jeg skum-leste akademiske artikler mens Larven leste Freakonomics. Så så vi litt på TV og la oss kjempetidlig! Klokken ti! Men gjett om jeg syntes det var behagelig i dag da jeg ikke har vært trett overhodet selv om jeg hadde forelesninger fra 08:00 - 13-45. Vi stod begge opp klokken seks. Klokken ti over halv syv var jeg på stasjonen i Bærum (Oslo egentlig) og klokken ti over syv var jeg utenfor skolen i Nydalen. Der åpnet de 07:30. Haha, det må være første gang jeg kommer før de åpner. Men det føltes bra og litt geekete. Jeg stod utenfor og var kald så jeg gikk litt rundt dor å holde varmen, så så jeg at Rimi åpnet klokken syv. Min reddende engel. Jeg handlet frokost der og satt inne på en trapp helt til skolen åpnet.

Jeg var ikke helt fornøyd med avslutningen på dette innlegget, derfor spriter jeg det opp med et par Kari-Kari-vitser:

En ukjent mann tok av Kari-Karis bukser, men Kari-Kari bare lo, for de buksene passet jo ikke ham.

Kari Kari gikk i skogen, da kom det en mann gående mot henne med stor brødkniv, men Kari Kari bare lo, for hun visste jo at hun ikke var et brød.

En reise i natten

2010-09-13T22:31:00.004+02:00

Eller drøm kan man også kalle det.

Jeg bråvåknet klokken seks i morges av at baby-krokodillen jeg holdt rundt halsen slik at den ikke skulle bite meg begynte å sprelle så fælt. Baby-krokodillen (ganske stor baby) hadde et brev i munnen der det stod trusler fra en sør-øst-europeisk mafia. De ville ta over hele huset og familien min og skrev at hvis jeg gikk til politiet ble det enda verre. Dessuten hadde jeg ikke mange timene på meg. Jeg husker ikke de spesifikke ordene eller noenting, men jeg syntes at det var veldig skummelt at de hadde sendt en baby-krokodille som bud. Kanskje det kunne komme flere. Men det var bare en drøm da, og jeg ble redd for å sovne igjen for å komme tilbake i drømmen/marerittet. Men som regel gjør man jo ikke det da, og da jeg kom til meg selv og fant ut at det verken var noen baby-krokodiller eller mafia i rommet mitt, sovnet jeg igjen.

En spesiell fredag

2010-09-10T12:58:00.004+02:00

I dag hadde jeg time hos frisøren klokken 09:00 på St.hanshaugen. Da jeg kom hadde de akkurat åpnet. Jeg ble tatt godt imot, satt meg ned og fikk en kaffe. Jeg leste kjapt gjennom D2 før Tommy, som skulle klippe meg, sa at jeg kunne sette meg i stolen. De spurte om det var første gang jeg hadde vært på INCH, og det sa jeg ja til. Tommy og jeg diskuterte litt hvordan jeg ønsket å ha håret. Jeg forklarte, og da jeg var ferdig supplerte han med det han syntes. Det hørtes ut som en god idé og vi var i gang. Han fortalte at vanligvis starter man med nakke- og hodebunnsmassasje. Ut fra intet kom en jente med tre oljer i hånden. Hun ba meg lukte på de forskjellige og bestemme meg for den som ga meg størst ro. Jeg valgte den siste, blå. Digg massasje. Jeg tenkte "ups, dette blir dyrt!". Prisene stod nemlig ingen steder da jeg prøvde å sjekke det ut på forhånd. Da jeg var ferdig ble håret mitt vasket, og ja, massasjestol her også. Litt flaut, fordi den knirket. Men jeg tror at frisørene var så vant med det at de ikke la merke til det lenger.

Tommy var hyggelig. Og etter at jeg fikk vite at han skulle være med som stylist på London Fashion Week og jobbe for Vivienne Westwood og Paul Smith, fant jeg ut at han må jo være ganske flink. Fire andre stylister/frisører som jobbet på salongen var i New York på fashion week der. Vi snakket om service, opplevelse og reising og fant tonen. Og ja, det ble dyrt, men hvis jeg dropper hodebunns- og nakkemassasjen, kanskje det blir litt billigere?

Pecha Kucha night vol. 15, Oslo

2010-09-09T22:58:00.006+02:00

For dere uvitende skal jeg være snill og legge ved en definisjon på hva Pecha Kucha går ut på:

Pecha Kucha (ペチャクチャ) correctly pronounced in four syllables as "Peh-cha kuh-cha", with an emphasis on the first syllable.

Pecha Kucha Night events consist of around a dozen presentations, each presenter having 20 slides, each shown for 20 seconds. Each presenter has just 6 minutes 40 seconds to explain their ideas before the next presenter takes the stage. Conceived as a venue through which young designers could meet, show their work, exchange ideas, and network, the format keeps presentations concise, fast-paced and entertaining

(copy paste fra Wikipedia)

Jeg reiste per sykkel ned til DogA - opp på Haugen, ned gjennom Kjærlighetsstien og ut på Maridalsveien til Hausmannsgate hvor Norsk Design og Arkitektursenter ligger. Lokalet er en gammel fabrikk som har blitt omgjort til dette senteret (dødskult). Mickey og jeg, mens vi stod og ventet på at showet skulle begynne, fantaserte om at vi når vi fikk leilighet også skulle bo på et lignende sted. Mickey fortalte om et sted i Brooklyn, New York, hvor folk bor i nedlagte fabrikker langs kysten. Vi syntes begge at det var ganske kult, mens vi tok hver vår slurk av vinen vi hadde kjøpt til 30 kroner, slett ikke verst smak men i plastglass.

Så begynte showet, eller foredragene. Det morsomste var vel "GAKK GAKK", det søteste var "KARLEKEN SOM DRIVER" og de fineste bildene var kanskje "ILLUSTRATION", "DESIGN UTEN GRENSER" og "ANIMATIONS". "UNDERSVANNSINTERIØR" var også morsomt, og handlet om mange japaneres hobby: å lage landskaper i akvarium som ser ut som natur-landskaper (aquascapes). Små-freaks.

"GAKK GAKK"-foredraget handlet om (overraskelse!) bade-ender som reiste rundt i verden og ble tatt bilde av. To kollegaer fra NRK begynte å samle på bade-ender og de fikk tilsendt hundrevis av ender. Så tok forskjellige kollegaer av dem de med seg på tur og begynte å ta bilde av dem og fortelle historier ved hjelp av bilder om endenes eventyr. På en måte personifisere bade-endene.

"KARLEKEN SOM DRIVER" var det en inder som var foredragsholder. Han fortalte historien om seg selv, basically. Han var kaste-løs i India og måtte sitte utenfor klasserommet da han var liten. Hvis andre barn kom i kontakt med ham løp de for å vaske seg. Bestefaren hans spådde at han kom til å møte en hvit kvinne og at de kom til å gifte seg. Han flyttet til New Dehli og hadde det fælt, men så begynte han å tegne folk på gaten og fikk da råd til å kjøpe mat og klær. En dag kom han i kontakt med en svensk ung kvinne på 19 år. De forelsket seg og skrev brev frem og tilbake i 1,5 år. Etter det solgte han alt han hadde, kjøpte en sykkel, og syklet helt fra India til Sverige. Det er kjærlighet det! (og litt galskap)

Jeg traff Pang og venner og J.T. Lysdesigner med kjæreste og snakket litt med de i pausen. Pang hadde fått cava på VIP-avdelingen og ga resten av glasset sitt til meg. Han sa at det var mye cava og få glass, så de hadde fylt på hele tiden. Han var i godt humør.

Her har jeg vært

2010-09-08T23:32:00.007+02:00

Aftenposten skriver om Colombia som reisemål!

"SrfSnoSk8" eller "WalkByKick"

2010-09-07T21:27:00.010+02:00

I Stavanger er det en butikk som heter SrfSnoSk8 der de selger surfe- snowboard- og skateutstyr. Det kom jeg på i dag da jeg syklet på Bygdøy Allé mot fars leilighet i skumringen for å levere kameraet vi lånte på ferieturen i august.

Grunnen til at jeg kom på det var at jeg de siste to dagene har gjort tre forskjellige aktiviteter: jeg har gått (ganske speedwalk) sammen med Miss Mjau langs Akerselva, jeg har kickbokset på Sentrum Kickboxing og jeg har syklet til og fra Frogner.

La meg gå dypere.

Gåtur

Som jeg allerede nevnte gikk vi langs Akerselva. Vi gikk på steder jeg ikke har klart å finne før fordi jeg har valgt feil sti de gangene jeg har gått langs elven og gått bort fra elven istedet for langs. Jeg så fossen. Da vi kom opp til Sagene/Torshov gikk vi inn i et slags nabolag hvor det var et lekestativ. I god Dungeosandagons/Armyboy og Larve-stil måtte vi jo bare teste ut dette stativet som en ghetto gym. Vi prøvde oss på pullups, jeg klarte én og Miss Mjau klarte null. Da vi la oss ned på bakken og tok pullups sånn at vi lå skrått gikk det bedre. Miss Mjau mente vi burde gjøre ghetto gym til en rutine, men hun måtte være mentalt forberedt. Så vi ble ikke så lenge.

Kickboxing

Aftenposten var der, men jeg tror ikke jeg ble kjendis fordi de tok mest bilder av de som sparret inni bokseringen, noe ikke jeg gjorde eller egentlig kunne ha tenkt meg å ha gjort heller.

Egentlig var nyheten at jeg har gått på feil trening. VG1, som er de som er på mitt nivå, trener mandager og onsdager, ikke tirsdager og torsdager som jeg fikk beskjed om fra treneren og som stod på nettsiden. I dag spurte jeg hovedtreneren og han oppklarte hele forvirringen jeg har hatt de siste gangene da jeg har vært sammen med folk som er endel hakk bedre enn meg. Jeg ble litt lettet. Da var det ikke jeg som var dårlig likevel da.

Sykling

Ikke så mye å si. Jeg syklet til og fra Frogner, det var fint og friskt med vind i håret og jeg syklet ganske raskt. Da jeg syklet veldig raskt kom jeg på at jeg snart burde begynne å bruke hjelmen jeg fikk til jul av mor sammen med penger til sykkel. Ja, jeg får ta det til uka.

Egentlig synes jeg at SrfSnoSk8 er et litt teit navn, det var derfor jeg kom på det. Jeg har gått og irritert meg over det hver gang jeg har sett det. Men kanskje nå som jeg har fått det ut i tekstform slutter jeg muligens å irritere meg.

Stavanger, Sola - Oslo, Gardermoen

2010-09-06T22:16:00.003+02:00

Faktisk var denne flyturen så rutinemessig og kjedelig at jeg nesten ikke husker noenting. Men når jeg legger hodet i bløt og vrir opp hukommelsen, kommer jeg visst på hvordan den var likevel. Jeg sendte med meg hengestolen min som jeg kjøpte i Nicaragua tror jeg, eller Mexico. Jeg fikk en skipose av SAS-damen og fikk hjelp av mor til å legge den inn i og surre rundt slik at den ikke falt ut. Ved siden av meg på flyet satt en mann som var veldig rolig. Foran satt det et håndballag eller noe sånt. Jeg leste egentlig pensum hele veien og gikk glipp av te- og kaffeserveringen (jeg fløy med SAS) fordi jeg ikke så ivrig nok ut når de kom forbi. De spør nemlig ikke, man må virkelig stirre på dem for å få kaffe og te. Kanskje det er slik de sparer sine penger, ved å ikke spørre folk om de vil ha gratis kaffe eller te fordi da vil alle ha.

Så tok jeg flytoget til Oslo og buss hjem fra Oslo S. De som henger der i ti-ellevetiden er ikke de søteste mennskene man får tak i, akkurat. Litt stress å bære opp kofferten alle trappetrinnene på Sthanshaugen, men det gikk fint.

Reunion for ungdomskolen

2010-09-05T14:32:00.006+02:00

Vi var en liten gjeng hos meg før vi spaserte ned til Austrått bydelshus klare for reunion. Hjemme så vi gjennom skolekatalogene og hørte på -97, -98 og -99-musikk. Vi diskuterte hvordan det kom til å bli, om det var noe program. F.eks. at de sier sånn "Alle som har et barn reiser deg", "Alle som tjener mer enn 300 000 i året reiser seg", "Alle som har mer enn 3 års utdannelse" osv. De som var single håpte at de ikke kom til å si "Alle som er single reiser seg".

Men slik var det nå ikke da. Og forsåvidt var det litt godt da jeg føler at en slik "lek" kunne fort ha blitt litt klein. Da vi ankom stod det mange utenfor og det var flere jeg ikke har sett siden ungdomskolen. Det var overraskende koselig å se folk igjen. De fleste var seg selv like. Noen hadde kommet seg opp og frem, mens andre hadde blitt igjen på ungdomskolen. De sistnevnte var allerede i meget feststemt humør da de ankom stedet, og omtrent to timer ut i festen var det en som la seg til for "å hvile litt" utenfor. Vi fikk en rød velkomstdrink med paraply og jorbær oppi. Ja, den var søt. Åpningen ble gjort av en i festkomiteen og i tillegg en som nå jobber i P4. Han hadde laget et innslag som var kjempebra. I tillegg var det rigget opp et usannsynlig svært lyd og lysanlegg som en annen hadde fått sponset.

Vi spiste tapas (god) og satt på bordene og snakket. Etterhvert ble det litt dans og folk beveget seg rundt på de forskjellige bordene og ut og. Jeg var ganske ivrig på dansegulvet og danset med han som har blitt homo og har vært med på 71 grader Nord. Jeg snakket stort sett med folk jeg kjenner litt til fra før og har hunget med etter ungdomskolen, men vekslet noen ord med folk jeg ikke har sett på veldig lenge også. Joda, god stemning. Ingen leker eller aktiviteter, men det passet egentlig fint det.

Jæren turn og hest

2010-09-04T10:29:00.005+02:00

Etter en hel dag med lesing reiste mor og jeg til Klepp for å hente koften som tanten min har strikket til meg. Jeg prøvde koften og den var kjempefin. Jeg ble veldig fornøyd.

Vi drakk kaffe på terrassen og søskenbarnet mitt på 14 var der også, Hestogturna. De har tre katter og hun fant den mest kosete til meg, Ola. Han er født på morfars bursdag som bærer samme navn og ble derfor oppkalt etter ham. Ola har veldig fin og glatt pels og er svart og hvit. Han minnet meg litt om Leo, min forrige katt, fordi han ville helst bli holdt opp ned og elsket å bli kost med. Vi diskuterte katter litt mens mor og tanten min diskuterte skole.

Da jeg ikke gadd å holde katten lenger beveget jeg meg litt rundt på terrassen, så ut i hagen på en stor trampoline og Hestogturna begynte å snakke om den og sa at det var hennes. Så spurte hun om jeg ville hoppe? Jeg sa "heh, joda, det kan vi jo", ikke fullstendig overbevist. Men vi gikk ned i hagen og tok av presenningen likevel. Da vi begynte å hoppe var det jo litt kjekt. Og Hestogturna lærte meg å ta salto, eller ihvertfall basicen på å ta en salto. Jeg kan ikke si at det er noe jeg kommer til å fortsette med, men det var morsomt å prøve. Hun lærte meg å gi sprett og andre triks på trampolinen. Hestogturna går både på turn og holder på med hest. På t-skjorten var det bilde av en hest og hun fortalte meg at hun hadde begynt med turn oppå hest og at hun var ganske flink.

Så ringte Larven meg og ville skype, så jeg skypet til vi skulle gå.

Oslo, Gardermoen - Stavanger, Sola

2010-09-03T10:43:00.005+02:00

Når man har med bagasje må man være på flyplassen 30 minutter før flyet går. Jeg var der akkurat 30 minutter før, men hadde sjekket inn på forhånd, så jeg var ydmyk i stemmen og spurte om jeg var for sein til å sjekke inn bagasje. Bakkepersonalet bak kassen var hyggelig. og forklarte meg at når man har sjekket inn på forhånd holder det at man er der 20 minutter før med bagasjen. Flaks. Men, oi, det burde hun kanskje ikke ha sagt til meg med tanke på fremtidige flyturer.

Da jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen spaserte jeg i passe tempo mot gate'en og så plutselig at det stod Gate closing. Oi, det var tidlig, og så gikk jeg litt fortere. Da jeg kom frem til gate'en var det ennå kø, så egentlig hadde jeg ikke trengt å stresse så veldig. Jeg tror at hvis Larven hadde vært med hadde nok han stresset ganske masse.

På flyet satt jeg ved siden av en plagsom mann med Mulberry-veske. Da han kom brukte han 10 minutter på å grave rundt i Mulberry-vesken sin. Var det noe han ikke fant? Vasket han den? Jeg vet ikke, men det begynte ihvertfall å bli tålig irriterende. Da han var ferdig gravet, spiste han IFA, mens han trakk inn luft/spydd gjennom tennene, sånn at det lager en sånn høy lyd. Så fant han frem avisene og begynte å bla gjennom dem. For hver side han bladde fuktet han fingrene og så bladde han veldig kjapt og aggressivt. Jeg la merke til at han også hadde tatt av seg skoene og lagt sålene litt opp slik at de fikk puste. OMG. Jeg tenkte, phuh, glad at jeg ikke omgås ham daglig.

GSS Annual boat trip

2010-09-02T10:18:00.008+02:00

I går var jeg på båttur i Oslofjorden sammen med andre masterstudenter fra BI. Jeg møtte noen fra klassen og fra andre klasser på Nationaltheateret og sammen gikk vi til Kontraskjæret hvor vi var "very studenty" (som en i klassen min som har jobbet i fire år sa) og drakk øl i parken. "But we are students!" sa jeg, og han måtte jo si seg enig i det. Flere kom etterhvert. Etter en stund gikk vi samlet til Vippetangen for å ta båten. Vi kapret et langbord ute og køene var lange til baren. Da vi var alle mann alle om bord satte båten i gang. DJ'ene begynte å spille og nede var det discokule med grønne og røde lys. Damene i baren nede var ganske skrukkete i ansiktet og litt slow. De hadde nok vært på sjøen i ganske mange år.

Vi var faktisk ute i båten i 5 timer. Jeg hadde lurt endel på forhånd hvor langt vi skulle siden man kan komme seg ganske langt på fem timer. Men da båten begynte å kjøre forsto jeg, vi kjørte/seilte i gangefart.

Ombord på båten ble nye bekjentskap stiftet og enyetablerte kjennskap forbedret. Siden vi var ombord på en båt i fjorden ble spøken "Hvor ble det av ....? Har han/hun gått?" hyppig brukt. Men det gikk jo ikke an! For vi var jo ombord på en båt. Dessuten var det også veldig mange som snakket om denne parodisangen:

Jeg synes ikke at den er hilarious, men kom på Old Spice-reklamen der han også snakker om at han er på en båt. Den er morsommere.

Jeg ble mer avslappet etterhvert som jeg snakket med andre i klassen. I går og dagen før hadde jeg nesten et panikkanfall fordi jeg ble så stresset over alt jeg ikke kan og ikke har fått tid til å lese og ikke kommer til å få tid til å lese. Forskjellen mellom meg og enkelte i klassen er at de har hatt det meste som blir nevnt i forelesningene før. Det har ikke jeg. Men de jeg snakket med fortalte om sine studieteknikker og basert på venner som var på år to sa at folk som kom fra forskjellige studieretninger (ikke bachelor i markedsføring) kom inn i pensum omtrent en-to måneder etter oppstart. Så, jeg tenkte, Hm, da er det jo ikke vits i å gi opp allerede nå.

Etter båtturen gikk hele gjengen til Dr.Jekylls. Der var det varierende musikk. Av og til veldig kult, andre ganger ikke så kult. Jeg fikk meg en ny venninne fra Kina, bare at hun har vokst opp i Norge og bodd i Tyskland og Canada og føler seg ikke hjemme noen steder mente hun. Men hun var kul. Jeg stakk hjem i halv to tiden. Guttene i klassen, Niklas og Taco, ble lengre og sendte meg melding i dag hvor de sa at de hadde vondt i hodet og ikke gikk på forelesning. Det gjorde ikke jeg heller. Men sitter og leser nå, uten tømmermenn.

For ordens skyld står GSS for Graduate Students Society.

Hello Kitty

2010-08-31T20:16:00.006+02:00

Jeg tror kanskje at jeg har fått en kinesisk venninne. Hello Kitty valgte å være på gruppe med meg når vi skulle jobbe med en annen oppgave også. I går lærte hun meg å si hei og hvordan går det på kinesisk. I Kina sier man "har du spist i dag?" i stedet for hvordan går det. Og så lærte jeg henne litt norsk, men hun snakket tysk og sa "Guten tag" hele tiden istedet og fniste.

Jeg fant ut at hvis man ler med litt når hun begynner å fnise, så fniser hun ennå mer. Det synes jeg er ganske morsomt. Men Hello Kitty er litt vanskelig å forstå. Uttalen på engelsken hennes er ikke tipp topp og jeg må virkelig konsentrere meg når jeg lytter til henne.

En venninne av Eva Kanin som bor i London, husker jeg fortalte meg at hun hadde som mål å bli venn med så mange asiatere (kinesere) som mulig og ble henrykt da hun fikk vite at hennes spanske samboer (i students flats) også hadde samme mål i løpet av året de gikk på skole i London.

Å bli kjent/venn med noen som er helt forskjellige fra en selv kan man lære mye av tror jeg, men det er hakket mer slitsomt enn å bli kjent med en som er helt lik. Når det er sagt er det ikke så vanlig at man treffer folk som er helt like.

Konklusjon: Det kan ta tid, men kanskje jeg blir invitert på kinesisk middag i løpet av mastergraden min?

IKEA

2010-08-29T10:44:00.006+02:00

På lørdag dro Larven og jeg til IKEA på Slependen. Vi lånte bil av foreldrene til Larven som bor i Bærum. Bilen var ikke ledig før klokken halv to, så klokken to kjørte vi rundt i parkeringshuset på IKEA og prøvde å finne ledig parkeringsplass. Uheldigvis var det ikke mange av dem og jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjørte rundt på parkeringsplassen i håp om å finne en ledig plass. Etter noen frustrerte sukk fra førersetet fant vi til slutt en.

Som vi allerede hadde forutsett på parkeringsplassen var vi ikke alene på IKEA. Men det gikk greit. Jeg var supereffektiv og plukket tingene jeg skulle ha, pult, hyller, kommode, helfigurspeil, baderomsmatte og et par andre ting mens vi gikk sikksakk gjennom småbarnsfamilier, nyetablerte kjærestepar, forvirra studenter og mor med ukomfortabel sønn på 14. Og for hver kjappe beslutning jeg tok merket jeg en imponert blikk fra Larven antakeligvis med en forventning at det ikke kom til å ta hele dagen likevel.

Vi spiste på varehusets kafeteria. Jeg laks og Larven falafel. Larven var veldig skuffet over at de ikke hadde napoleonskake (pensjonist) så det ble en sjokolademousse som trøst.

Jeg så på par som så ut som om de ikke var venner. Og da vi senere på kvelden besøkte Kolle og Pang, forstod jeg hvorfor. Det er visst veldig vanlig å krangle masse når man er på IKEA som par. Men denne gangen var det kun jeg som skulle ha ting, Larven var kun med som bærer og noterte hvor alt stod, og det var kanskje derfor det ikke var noen sure miner?

Bildet under er fra en IKEA-kampanje. Jeg likte det. Derfor er det med.

Dagens reisetips: Shanghai, Kina

2010-08-26T19:50:00.005+02:00

I klassen min er det forskjellige nasjonaliteter. Kinesere er en av gruppene. De kommer fra Shanghai eller byer i nærheten av Shanghai og er morsomme. Jeg er på gruppe med en av dem, Hello Kitty 1. Egentlig bør en ekte Hello Kittyer være fra Japan, men Kina går også greit. Jeg spurte henne i dag om hun hadde riskoker og om hvordan den virket og sånn fordi hun hadde med seg ris og egg til lunsj. Hun forklarte at hun hadde en liten riskoker som kunne koke ris til to personer.

Jeg har ennå ikke fått noen direkte reisetips, men velger likevel å presentere Shanghai som dagens reisetips. Det kan være at det kommer ytterligere informasjon jo mer kjent jeg blir med Hello Kitty 1.

Kickboxinghumor

2010-08-24T19:55:00.004+02:00

I dag var første dag med viderekomne-trening i kickboxing for meg. Mine observasjoner var følgende:

- De som er flinke og som har gått på viderekomne en god stund er mest interessert i å snakke med de de kjenner fra før og liker ikke så godt å smile til de som er nye. Det kommer nok etterhvert som vi blir akseptert.

- Smerte er humor. I dag var begge trenerne som skal ha oss der. Han ene er han som eier stedet og er veldig trent og veldig flink, og jeg tror han sparker og slår ganske hardt. Han og han andre treneren, som ligger på et litt lavere men fremdeles høyt nivå, skulle vise oss neste move. Og så sparket han han andre skikkelig hardt. Han andre prøvde å skjule at han fikk vondt og smilte mens eieren gliste rått mens han sa til oss at han ikke tok noe i. Folk humret litt, inkludert faktisk meg selv. Selv om jeg egentlig synes at det er litt teit humor fordi han andre får vondt.

- Det er vanskelig å prate med tannbeskyttelse, men det går.

Reisen til Nydalen

2010-08-23T21:50:00.003+02:00

Jeg har startet et nytt kapittel av mitt liv. Masterkapittelet på BI i Nydalen. I dag tok jeg 37-bussen mot Nydalen for første gang til endestoppen. Fin i tøyet og med pc-veske fra OSCE PA-konferansen jeg jobbet på tidligere i sommer, gled jeg lett inn i BI-mengden. Vel ikke helt da.. Det finnes en god håndfull av BI-studenter som kler seg hakket penere. De grer håret bakover i en sleik, har på seg nystrøket skjorte, pressede bukser - gjerne røde -, et fint belte og dressjakke - gjerne marineblå med gullknapper -. Er de CEO allerede? tenker jeg, men jeg tror at det er veldig liten sjanse for det.

Jeg kom på skolen en time før forelesningen, tok bilde til studentkort og skum-leste gjennom de tre kapitlene vi skulle lese før forelesningen. Vi hadde om etikk på engelsk med en foreleser som var filosof. Han så ikke så filosofisk ut, men han er sikkert det. Etter forelesningen ble jeg enig med to andre i klassen om å møtes i morgen for å diskutere stoffet vi skal ha i morgen klokken to. Hun ene skal booke møterom og greier. Jeg føler meg litt nerdete, og det er litt godt.

Farvel til guttekollektivet

2010-08-20T15:03:00.008+02:00

I dag tok jeg farvel med guttekollektivet på Tøyen. Det var faktisk litt trist fordi jeg på en måte har blitt litt vant med å bo der og å bo sammen med Larven. I tillegg gjorde jeg, sammen med Faddersjefen (som også bor i kollektivet), rent i stuen og kjøkkenet på fredags ettermiddag mens Larven sov. Og da ble det riktig trivelig å være der og ikke minst å ha folk på besøk.

Jeg spurte om Faddersjefen hadde valgt å være faddersjef fordi det drar damer. Han dro så lenge på nei'et at jeg vet at han egentlig mente ja. I tillegg gliste han sånn. Det har vist seg at han drar damer, selv om han går på krykker. Men hun ene han dro, ble ganske ivrig og ville holde i hånden hans hele tiden dag 2. Det ville ikke han, og fortalte dette til Larven. At hun hadde blitt litt klengete altså. Dette resulterte i at Larven, og alle andre (f.eks. meg) har spurt han hvordan det går med kjæresten hans hele helgen. På fredag fikk vi faktisk alle som satt rundt oss på Fugazi til å gratulere ham med ny kjæreste, inkludert folk han ikke kjente. Det syntes vi var veldig morsomt. Litt mobbete, men veldig morsomt.

Så den siste uken i guttekollektivet har vært ganske ålreit. Nå har jeg flyttet inn i jentekollektiv på St. Hanshaugen hvor jeg har et ganske mye større rom og mine egne ting, f.eks. seng. Så selv om det var trist å forlate Larven og gutta, sitter jeg nå i sengen min som er jeg er veldig glad i og gleder meg til å legge meg i.

Beograd - part two

2010-08-19T12:54:00.014+02:00

Vi tok nattog igjen tilbake til Beograd. Stappi (kallenavn 2 på Larven) tok backpackertipset sitt seriøst og kjøpte ølbokser til toget, jeg slengte meg på. I tillegg drakk vi vin til maten før vi skulle dra. Kupéen denne gangen var liten med flere senger oppå hverandre, på hver side, og i alle sengene lå det folk. Vi sov i de øverste sengene og jeg var veldig redd for å falle ut. I tillegg var det et gulaktig lys og gulaktig tapet og varmt. Jeg leste litt og sovnet etterhvert. Jeg tror at jeg lå kjempestille i frykt av å falle ut.

Fremme i Beograd noen timer etter scheduled, reiste vi rett til Hostel 360 som vi hadde hørt om og gått forbi før. Der hadde de bare et kjipt rom ledig. I samme gate lå Belgrade Art Hotel og vi gikk inn for å spørre hvor mye det kostet. Det var faktisk ikke så dyrt, så vi booket et rom. Ååååh, fantastisk. Hotellet var superfint og vi kunne sove godt og dusje og alt! For min del var dette den lureste og mest behagelige avgjørelsen vi tok på hele turen. Jeg tror Stappi også syntes det.

Vi spiste hver vår fantastiske salat på kafeen deres og spurte resepsjonisten Borislav om hjelp om hva vi kunne gjøre som turister. Og det fikk vi! Han snakket og fortalte og skrev ned navn på kartet og det var ikke måte på. Makan til service! Han fulgte etter oss på vei ut mens han forklarte. Det var så mye forklaring at vi fniste litt da vi skilte lag. Vi reiste på Tito-museet. Denne gangen hadde varmen virkelig tatt Beograd, så vi orket ikke å være så aktive etterpå.

Dessuten var vi trøtte etter togreisen. Så vi hvilte istedet.

Vi gikk rundt i byen og jeg kjøpte en jumpsuit på den trendy butikken som også var bar. På kvelden gikk vi ned til havnen til en restaurant vi hadde sett sist gang vi var i Beograd. Den lå langs Donau hvor det også lå skitne husbåter, hotellbåter, rustne skip og andre mer harry barer. Det var langt mellom hver gatelys og det hang skumle folk på havnen, så jeg sa til Stappi at hvis jeg ikke hadde lest et sted at Beograd var en trygg by, så hadde jeg nok vært ganske redd. På restauranten Cumunale hang det trndy unge folk, og vi fant fort ut at dette var kvalitet og kjempebra. Maten va billig og stemningen avslappet. De hadde gjort om et svært kai-lager til en trendy og fin restaurant. De serverte kun pasta med forskjellig tilbehør. Maten min så kjedelig ut, men smakte kjempegodt. Og vi drakk vin i literkaraffel.

Dagen etterpå reiste vi hjem til Norge. På flyplassen så vi noen kjenninger igjen, hun svenske som bare gikk i rosa og designertyskerne som vi delte hotell med i Beograd. Vi bestilte taxi gjennom hotellet og fikk selvfølgelig hjelp fra Borislav som trillet kofferten min til taxien som vi skulle ta til flyplassen. Takk for nå, Serbia.

Montenegro - kompleksitetens land

2010-08-16T16:49:00.013+02:00

Nattogturen til Bar i Montenegro gikk fint helt til toget stoppet klokken seks i en tunnell. Og der ble det. Det var ganske behagelig frem til klokken ni (fordi det var svalt og mørkt) men da våknet vi og begynte å stå opp. Vi fikk vite hva som skjedde ved å spørre andre på toget hva som foregikk og de sa bare at toget hadde stoppet og at det kom et nytt lokomotiv som kunne dra vognene. Etter noen timer kom et lokomotiv og vi ble dratt ut av tunnellen. Der stoppet det på ny.

Vi ventet og ventet og leste nesten ut bøkene våre. Til slutt kom det et lokomotiv som kunne trekke vognene.. Dette tapte vi nesten en hel dag på. Kjipt.

Med innovermage og svetten silende ankom vi Bar og kom oss videre til Budva etter litt klabb og babb med kjøp av billett og uttak av Euro i sentrum og videre buss til Budva. Vi hadde kun konsumert hver vår pakke nøtter til frokost, og nå var klokken tre. Vi kjørte hele tiden langs kysten med fjellene på den andre siden. Flott landskap.

I Budva kom vi i kontakt med Philip, en lokal helt som leide ut rom. Han var veldig brun av solen, lav, slank og gikk som om han hadde kaktuser under armene. "Hello, how are you" og det var stort sett det han kunne av engelsk. Vi fikk leie et rom for 30 euro natta, slett ikke verst. Vi gikk ned til beachen og tok et kveldsbad. For å komme oss ned dit måtte vi gå gjennom femti tusen salgsboder og et tivoli. De solgte falske Ed Hardy-t-skjorter, smykker og turistutflykter. Stranden var av stein og vannet var forfriskende.

Vi gjorde oss klar og bestemte oss for å gå ut og spise. Vi visste at gamlebyen lå litt lenger borte, så vi prøvde å peile oss mot den. Vi gikk langs veien og var småskeptiske til hvilket sted dette var. Butikker solgte badeballer, solkrem og andre turistnødvendigheter. Restaurantene virket mer som kebab/gatekjøkken. Men etter litt gange ble vi positivt overrasket, for snart dukket det opp en fin restaurant, og en til, og enda en! Vi kom til båthavnområdet rett foran gamlebyen med yatcher store som ferjer. Inni gamlebyen var det trange gågater av brostein, og vi fant raskt et sted å spise. De resterende dagene var det hit vi gikk hver gang vi skulle spise.

Ved fortet rundt gamlebyen lå det en mindre strand hvor de spilte musikk, både på nattestid og på dagtid. Dette ble raskt vår faste beach hvor vi solbadet på dagen.

Dag to måtte vi flytte fra rommet vi hadde fått fordi det bare var ledig en natt. Vi lette etter leilighet eller rom, men det var ikke noe rom å oppdrive. Fellesferien hadde visst startet. Til slutt, etter trasking i stekende sol og mange varmegrader, fant vi et ikke helt tipp topp rom, men det var billig og ikke så langt fra gamlebyen. Jeg lovet Larven at vi neste gang skal bestille på forhånd. Det var nemlig jeg som hadde sagt at det ikke kom til å være noe stress å finne sted å bo og hadde fått medhold fra hostel-eieren i Beograd.

I Montenegro levde vi livet, solte oss på dagen og spiste og drakk vin på kvelden. Digg. Vi

kunne ikke la være å se hvor komplekst Montenegro var. Utestedene som lå langs vannet mot der vi bodde sist, var superharry. På kvelden spilte de super dance hit music så høyt de klarte, og på ett utested var det plassert en stor skute midt i. På et annet hadde de Moët et Chandon-tapet og hadde skrevet alle de kuleste ordene de kunne komme på på et podium. Se bildet. Vi døde av latter.

Beograd - part one

2010-08-14T14:39:00.014+02:00

Etter kartlegging av by´n den første dagen ble det utøving dag to. Vi gikk mot sentrum med målbevisst blikk. Vi visste hvor gågaten, borgen og de beste restaurantene var. Vi soset ikke rundt og gikk på hverandre, pekte eller så på kart. Vi kunne veien og hadde sett bygningene før.I hovedgaten Knez Mihailova slengte vi oss elegant ned ved et bord på 'Le Molière', vår franske restaurant som vi senere også spiste et fantastisk måltid (biff med trøffelsaus) på, og bestilte frokost med croissant og egg. Servitøren var tullete, men flink og morsom.

Så gikk vi på fanfare Militærmuseet. Det var det Larven som trumfet gjennom, ikke jeg. Men d

et var overraskende interessant, men dog ganske fælt. Det virket nesten som om Serbia ikke har gjort annet enn å krige siden det bosatte seg folk i landet.

Den siste krigen var jo på nittitallet da Serbia ennå het Jugoslavia, men ikke var så interessert i å hete det. Det er litt ekkelt å tenke på at så mange unge menn var så fæle mot andre mennesker fra nabolandene, og motsatt, og at det er så nært.

Jeg har levd mens krigen har pågått og nå har jeg også vært i landet.

"Vinkelneren"

Senere repeterte vi det vi har gjort mest i hele ferien. Vi satt oss på en uterestaurant og drakk vin. Vi gikk rundt i byen og prøvde å finne gaten som i alle artiklene var beskrevet som 'se og bli sett'-gaten. Her skulle visst de rike henge i følge artiklene. Da vi gikk i gaten var det noen litt snobbete steder, men jeg har strengt tatt sett hakket mer snobbete (f.eks i Norge). Et sted hadde hvit skinnsofa og Moet-champagne utstilt i et glasskap. Det kjørte noen fine biler i gaten, men det var like mange Ladaer.

Vi bestemte oss likevel for å komme tilbake her på kvelden for å spise og sjekke ut dette nabolaget, sånn på kveldstid. Da vi returnerte litt senere fant vi kun barer og ingen restauranter i denne gaten. Vi måtte faktisk til slutt spørre i en bar hvor det fantes restauranter. De var ikke så skærpe i engelsk, men forklarte oss ivrig om en restaurant. Vi fant en restaurant som så kjempekoselig ut og hvor kelnerne gikk i hvit skjorte, hadde sløyfe og dessuten holdt den ene hånden på ryggen når de skjenket vin. Nice tenkte vi, og ble enda mer overbevist da vi så prisene. Det var slettes ikke dyrt.

På menyen hadde de...ehm.. alt. Vietnamesisk, italiensk, fransk, serbisk, kreolsk. Vi tenkte å kose oss med å dele en flaske vin, og vår "vinkelner" spurte om vi kunne tenkt oss lokal vin. Det takket vi ja til og han sa at han skulle finne noen forskjellige viner som vi kunne se nærmere på. Jeg tenkte "Yes, en kelner som har peil" helt til han kom tilbake til bordet med fire flasker. Han begynte med den billigste, den var fra Montenegro, de andre to var fra Serbia

og litt dyrere og ganske spesielle. Den siste, og dyreste, var fra Kroatia og var veldig spesiell siden den var så dyr sa han. Og den kom egentlig fra Serbia siden Kroatia var en del av Serbia før. Jeg spurte han vilken druesort det var, siden det er basic knowledge. Da så han rart på meg og svarte at det var svart drue. Da tenkte jeg: OK, fyren har ikke snøring. Vi valgte den nest billigste fra Serbia.

I tillegg til denne vinkelneren var det en annen kelner som kom med brød og en muffin (muffin?) - brød og muffin kelneren. Og en med bestikk - bestikkelneren. Maten var kjempegod da.

Vi tok noen drinker etterpå og fant et superkult sted fylt av hipstere hvor baren var kombinert med en butikk med klær og interiør.

På vei hjem tenkte vi å finne et flytende utested som er kjent for turbo-folk musikk. Da vi dessverre ikke var så kjent som vi trodde og hadde selvsikkert lagt fra oss kartet på hostellet, gikk vi oss vill på vei mot Donau hvor alle husbåtene lå. Da vi fant frem hadde vi gått en så lang omvei at vi ikke gadd å gå på turbofolk-fest med masse lys og høy musikk.

Ada

Dagen etterpå reiste vi til togstasjonen og kjøpte nattogbilletter til Bar i Montenegro. Så til et lite område i Novi Beograd hvor husene var søte og gamle - Zemun. Det var varmt. Vi reiste til Ada, en liten innsjø litt utenfor byen. Her var det mye folk og steinstrand. Lunsjen vi spiste var historisk kjip. Larven valgte serbisk burger, som viste seg å være banket kjøttdeig med litt kjipt krydder servert sammen med rå løk. Jeg hadde nesten det samme bare formet som avlange kjøttboller. Vi tok nattoget på kvelden til Montenegro. Larven var superexcited og fant opp sitt første backpackertips: Det er triks å være brisen, drikke litt på togstasjonen f.eks. Da blir man ikke så nervøs for å reise og så er det gøy å være brisen.

Beograd - foerste inntrykk

2010-08-07T09:00:00.006+02:00

Jeg skriver paa et tastatur som da Larven holdt paa med maskinen plutselig begynte aa skrive paa det kyrilliske alfabetet. Heldigvis har det byttet tilbake naa.
Det er loerdag, klokken er ni (!) og vi kan sette kryss for foerste feriedag (i gaar) for vel gjennomfoert.

Turen ned
Vi maatte staa opp klokken halv fem om morgenen. Det var tidlig, men vi var overraskende opplagt begge to. Alt gikk smertefritt utenom at jeg skle da jeg gikk ned trappen inne paa Toyen t-banestasjon , foerst inni sandalen og saa under sandalen, og holdt paa aa falle. De pleier visst aa spyle t-banestasjonen om natta slik at steinen blir som saape. Vi kom oss fint til flyplassen, og var der foer schedule. Vi fikk sjekket inn og gikk gjennom sikkerhetskontrollen osv. og satt oss ned paa Kontiki-restauranten paa Gardermoen. Da kom knekken. Vi ble plutselig trette. Jeg kjoepte meg en te til 24 kr (alternativet var en imsdalflaske til 36 kr) og drakk den for aa ikke bli for troett. Da vi kom ombord paa flyet sovnet vi begge to ganske kontant. Vi var blitt plassert helt bakerst og foran oss satt et kjempeforelsket ungt par som klinte heeeeele tiden. Ihvertfall hver gang jeg var vaaken, saa jeg regner med at de gjorde det naar jeg sov ogsaa.
Paa mellomlanding i Riga (som jeg foerst trodde laa i Estland, flaut) proevde vi aa finne ut hva som var typisk latvisk (som larven foerst sa latausk til, flaut). F.eks. er det veldig typisk aa vaere litt rar naar man jobber som servitoer paa restaurant: F.eks. spoerre hva man vil ha med en gang en kommer bort til baren for aa se i menyen, naar man sier at man maa se i menyen foer man bestemmer seg, bli fornaermet og ikke hjelpe nar man har bestemt seg. Og det aa vaere lett paa fot slik at man ikke legger merke til naar de rydder av tallerkenen. Veldig typisk. Det er ogsaa veldig typisk aa kle seg i masse rosa. Til vaar forskrekkelse var hun vi saa som var saa typisk latvisk i de rosa klaerne svensk.. Teorien hadde visst ikke hold.

Fra Riga til Beograd floy vi med et fransk selskap. Siden vi har ledd mye av franskmenn og deres aksent var det ekstra morsomt naar de snakket i hoyttalerne med tydelig aksent. Alt gikk greit, vi sov. Da vi skulle lande falt en plate i taket ned i midtgangen.. Ups. Folk tok bilder og var smaaskremte. Jeg proevde aa ikke lage for mye opptoyer. Kanskje jeg lo litt.

Beograd
Blandede inntrykk da vi tok taxi inn til byen. Det slo oss ikke som Balkans perle - en god miks av gamle bygninger, nye bygninger og kommunistbygninger. Og masse biler. Vi sjekket inn paa hostelet, skiftet og kom oss til sentrum for aa spise lunsj. God lunsj (biffsalat) og oel. Vi ruslet videre i haap om aa finne Kalemegdan - Beograds festningn og stoerste severdighet. Vi bestemte oss for aa finne en taxi og ikke gaa videre paa magefoelelsen, selv om da vi tok taxi faktisk var skremmende paa rett vei.
Wow! Der oppe var det fantastisk, fin utsikt og koselig. Da vi gikk derfra kom vi inn i gamlebyen som hadde en stor gaagate (shoppinggate). Der fant vi oss en kafe som vi satt oss ned paa, bestile kaffe og oel og saa paa (kommenterte) alle folkene som gikk forbi. Etterhvert gikk vi videre, og vi fant koselige book shops, flere restauranter og masse klesbutikker. Larven kjoepte seg Converse-sko. Veldig fine. Vi bestemte oss for aa vandre ned til den bohemske omraadet, Skadarska. Her var det saa utrolig koselig med brosteinbelagte gater, ute-restauranter og tradisjonell musikk paa hver restaurant. Den tradisjonelle musikken var live og bestod av et lite orkester. Vi proevde aa finne en restaurant uten, da vi ikke oensker at orkersteret staar rundt bordet naar vi spiser og ikke faar snakket, men det viste seg aa vaere umulig. Alle restaurantene hadde orkester. Vi satt oss likevel ned paa en restaurant som hadde italiensk mat. Orkesteret begynte aa spille, men de holdt seg bare paa en plass, og var ikke saa aller verst heller. Vi drakk serbisk vin. Kjempegod. Da vi gikk i ellevetiden begynte virkelig omraadet aa vaakne til liv. Masse ungdommer kom gaaende. Vi gikk videre for enda en oel, og fant et sted med live swingmusikk, utendoers. Veldig lett aa finne steder hvor det er mye liv og folk. Etter dette stakk vi hjem. Vi kjoepte med oss vann paa veien. Jeg kjoepte en veldig fin flaske, mens larven kjoepte en stygg. Alle andre kjoepte oel eller vin paa den doegnaapne butikken. Men vi maatte hjem og sove. Vi hadde tross alt staatt opp halv fem.

I dag skal vi spise frokost og gjoere alle de tingene vi saa i gaar som vi ble enige om aa gjoere en dag. Turist-dag i Beograd. Snakkes.

Reisefeber og sluttefeber

2010-08-05T15:35:00.010+02:00

I dag har jeg hatt en ilende følelse i hele kroppen. Så rart! Men egentlig ikke så rart. To store ting skjer: 1. Jeg slutter i jobben (i dag)til fordel for masterstudier og 2. I morgen reiser jeg til Serbia klokken 07:55.

Alle, når de slutter, gifter seg, har bursdag etc. i PCO AS, får de en eller annen oppmerksomhet. Jeg gruet meg litt hele dagen til å være the center of attention og motta en eller annen gave. Men det gikk fint. Jeg fikk en svær rosa blomsterbukett og spøkte ting litt bort. Man kan egentlig si hva som helst i sånne sammenhenger så lenge det ikke er negativt - og folk vil le og smile. Litt kleint, men jeg smilte masse og takket og sånn. Sjefen smilte og sa at jeg måtte komme tilbake på oppdrag og deltidsjobb, "call me" sa hun og lagde telefontegn med den ene hånda mot ansiktet rett før hun reiste for å kjøpe hund.

Jeg får sette buketten i vann når jeg returnerer til Tøyen senere i dag. Gutta i kollektivet setter sikkert pris på en svær rosa blomsterbukett. Eller? Kanskje jeg skal gi den til noen andre. Jeg reiser jo i morgen!

Det meste er pakket. Alle klærne jeg visste jeg ville ha med la jeg i en bag som jeg kalte for Beograd-baggen. Mens jeg hadde pakket til Tøyen i kofferten. Jeg har gitt meg selv lov til å låne klær fra Beograd-baggen så lenge jeg ikke skitner dem ut og legger dem tilbake i baggen. Spørsmålet nå blir om jeg skal forflytte alle klær og etc over i kofferten. Det vil bli romslig, og litt dumt å ha med en så stor koffert, men samtidig er baggen akkurat litt for liten.

Lillelarvenaldrimett og jeg skal drikke rødvin i kveld for å feire og roe reisenervene mine eller hva det nå er. Jeg har ihvertfall en kjempegod følelse. Love ya'll!!

Forresten: Når man googler happy person (for å få bilder av noen som er glade til illustrasjon) så får man overraskende mange linker til litt depressive sider som "...she used to be a happy person" eller til litt overglade sider med det stygge gule smileansiktet man ser overalt.

Å bo i guttekollektiv

2010-08-03T21:15:00.004+02:00

I dag da jeg våknet og skulle inn på badet for å dusje, stod det en halvoppdrukket ølflaske der. Hvorfor stod den der? Jo, fordi jeg bor i guttekollektiv.

I guttekollektiv med takterrasse er det nemlig fest av og til. F.eks. i går kveld. Det som var litt kjipern med det var at jeg skulle stå opp tidlig. Vanligvis pleier ikke lyder å sjenere meg noe særlig, men denne kvelden var annerledes. Plutselig opplevde jeg, for kanskje første gang, å være på irritere-meg-over-fest-siden. Dører slamret, stemmer snakket, flasker klirret og toalettet ble flusha. For hele tiden var det folk nede i leiligheten som skulle hente noe eller på do eller slå med dører eller jeg vet ikke hva jeg. Jeg fikk faktisk ikke sove og endte med å feste et par øretelefoner i ørene, skru på macen og lytte til sove-playlisten min på Spotify. Da sovnet jeg endelig.

Utenom det vasker jeg litt diskret for inspirasjon og glede. F.eks. mens jeg likevel er inne på toalettet vasker jeg speilet den ene gangen, og vasken den andre. Mens jeg snakker med mor rydder jeg ut av oppvaskmaskinen og vasker kjøkkenbenken.

På tiden jeg har bodd her har det har ikke bare vært meg som har sovet her. På søndags natt var vi 6 stykker som sov over mot en normal på 3. Jeg fikk heldigvis sove på rommet til Lillelarven, mens de andre to sov i stuen. Om morgenen var vi heldigvis bare to stykker som sto opp noenlunde samtidig, med kanskje 15 minutters mellomrom. Dusjen ble ledig, da smatt jeg inn. Frokosten spiste jeg på jobb da jeg nødig ville spise knekkebrød på de som bodde i stuen (hvor kjøkkenet også er).

Ja, vi får se hvordan det går. Nå skal jeg legge meg. I dag er naboen under sosiale på terrassen sin, men ikke så sosiale som guttekollektivet var i går. Hei skål!

Hovedøya

2010-08-01T22:27:00.007+02:00

I dag reiste jeg til Hovedøya. Jeg har faktisk vært der ca. fire ganger før i sommer og begynner å bli ganske dreven på å reise ut dit. Jeg reiste sammen med Miss Mjau. Vi kjøpte med oss hver vår take away, jeg sushi og hun indisk, og spiste det der ute. På ferjen/båten var det få andre. Kanskje fordi været var litt ustabilt og kanskje fordi vi var litt seint ute (klokken var fem). Vi var crazy og gikk til høyre istedet for rett frem over til der hvor stranden med alle barnefamiliene er. Pluss med å gå til høyre langs vannet er at man er veldig nær vannet, at man sitter på en holme, at man har god utsikt over Oslo by fra der man er og at det ikke er så mange andre folk. Minus er at man mest sannsynlig må gå forbi et knippe sigøynere som står og fisker og stirrer veldig på en når man går forbi, at det er vanskelig å balansere på steinstien som går skrått ned i vannet til tider og at man aldri helt finner drømmeplassen med stor nok flate til at alle (dersom man er mange) får plass til å sitte behagelig. Etter at vi hadde spist fant jeg ut at det var mange fine flate steiner der. Jeg begynte å kaste fiskespretter, og Miss Mjau ble inspirert. Jeg fikk til noen skikkelig fine, med helt opp til 6-7 spretter. Jeg lærte Miss Mjau å kaste fiskespretter og så snakket vi om at jenter også gjør ting når de er sammen. Rett før hadde vi nemlig snakket om at gutter pleide å gjøre aktive ting når de er sammen mens jenter pleier å prate. Da vi gikk til der båten legger til gikk vi forbi sigøynerne. Jeg prøvde trikset å stirre olmt tilbake på dem, men det virket mot sin hensikt, de begynte å tilby fiskene de hadde fanget. På vei tilbake gjorde vi slik vi alltid gjør, nemlig å ta båten hele rundturen til de andre øyene også, slik at vi får en lengre båttur enn bare de fem minuttene det tar fra Vippetangen til Hovedøya.

Hjemløse meg, flytting del 2

2010-07-30T10:22:00.026+02:00

Igjen er handlingen lagt til Oslo by innenfor ring 3. Men det dreier seg fremdeles om flytting, og ble vi ikke enige om at flytting var reise da? Jo, det gjorde vi.

I går gikk jeg gikk litt før fra jobb siden jeg skulle flytte. Gadgetparet i Waldemar Thranes gate hadde vært snille og lånt meg bil. Bilen har morsomt automatgir på rattet slik de har i USA. Jeg freste bort til Tøyen og hentet Larven. Vi leide tilhenger på Shell og fylte på bensin på en veeeldig stor tank. Større en min mors Toyota Yaris, for å si det sånn. Det gikk overraskende smud å flytte alle esker og møbler til tilhengeren.

Tingene skulle flyttes til loftet på St.Hanshaugen. Loftet ligger i femte etasje, og det er ingen heis i bygningen. Jeg har en stor rammemadrass. Det var interessant.

Heldigvis hadde jeg gode hjelpere: Lillelarven som tidligere på dagen hadde trent crossfit (treningsform hvor man bruker hele kroppen og hvor man omtrent 1,5-2 timer etter trening går rett i kjelleren. Ironisk nok skulle vi opp på loftet) og begynte å skjelve i den ene foten etter den 3. boksen han bar opp (greit, han bar alt det tunge), Miss Mjau som var i godt humør og latet som om tingene hun bar var veldig tunge når de egentlig var lette (triks hun hadde lært meg før hun tilbudte seg å hjelpe) og Sterkfrid (hun får annet kallenavn når jeg flytter inn og blir bedre kjent med henne) som rett før vi kom hadde uttalt at hun antakeligvis var like sterk som Lillelarven. Vi svettet og peste (spesielt med sengen), men fikk alt opp i underkant av en time. Og så fikk vi saft av Miss Mjau og Sterkfrid.

Nå ferierer jeg på Tøyen. Jeg liker litt å si det. Jeg har pakket til ferie på Tøyen pluss en ferie i ferien til Beograd. Jeg har ferieomadressert Dagens Næringsliv fredag og lørdag til Tøyen.

En kul sang

2010-07-28T11:08:00.003+02:00

Denne sangen minner meg om reise. Den var kul, jeg fant den i dag.

Belgrade Alternative Guide

2010-07-27T14:04:00.005+02:00

Guidebyrået Belgrade Alternative Guide er de som tok D2 med rundt i Beograd og viste en alternativ del av Beograd (ulovlige pøbber, bortgjemte nattklubber og halvlovlige spisesteder). De er en gruppe studenter som bestemte seg for å vise byen til turister. Jeg vil tro av typen backpackere og andre studenter. Morsomt konsept uansett, og de gjør det gratis.

Utdrag fra hjemmesiden:

"We all know how visits to relatives living abroad turn out. By the end, everything boils down to monuments, important buildings, mansions and shopping. “Belgrade Alternative Guide” offers you something completely different and much more exciting. We’ll take you to places that even most Belgraders aren’t familiar with.."

Steder jeg vil reise i USA

2010-07-26T09:51:00.015+02:00

San Fransisco, California

San Fransisco er en by jeg har hørt mye godt om. Mine kilder har fortalt meg at byens innbyggere er veldig liberale og laidback. San Fransisco er kjent for sitt mangfold; homoer, hippier, hipstere og kunstnere men har også et stort finansielt senter, en filmindustri, en stor IT-industri (Dot-com Boom) og mange gode universiteter. Mitt inntrykk er at San Fransisco er et annerledes USA. På samme tid som den er veldig amerikansk og byen antakeligvis ikke kunne ha eksistert andre steder enn i det landet, er det et lite fristed hvor jeg tror at de fleste er open-minded, fordomsfrie og kan litt om verden rundt seg. I San Fransisco kan man spasere rundt i byen og oppleve nye bydeler som er vidt forskjellig fra den forrige men med en god miks av restuaranter, kontorer og butikker. Byen har blitt kåret til "most walkable city" pga de spennende bydelene og en faktisk mulighet til å gå. I følge de fleste jeg kjenner som har vært i USA trenger man bil for å komme seg rundt. Uansett. San Fransisco er kanskje den byen jeg ikke ennå ikke har vært som jeg på forhånd vil si at "her kunne jeg bodd". Det skjer så mange rare og morsomme ting i byen og de har alltid annerledes regler enn i resten av USA. Jeg liker San Fran fordi den er annerledes og mangfoldig. Go San Fran.

New York City, New York

New York er den mest populære byen i USA, og det av god grunn.
New York er dødskult. Jeg har selv tilbragt 12 timer stopover i USA og benyttet muligheten til å ta meg en rundtur i storbyen. På tolv timer får man ikke engang sett en brøkdel av byen, men man får da et inntrykk av stedet. Jeg husker at jeg tenkte: Wow, det er jo akkurat som på film! Vi kom veldig tidlig om morgenen (sekstiden eller noe sånn) og byen holdt på å våkne til liv. Vi bestilte frokost på et frokost-sted og vi fikk såvidt bestemt oss før vi hadde maten i hendene. Oi, effektivitet, tenkte jeg. Når man ser på tv-serier som "Sex and the City" får man faktisk et inntrykk av at New York er kanskje verdens kuleste by. Man kan gjøre alt, absolutt alt. Det er alltid noe som skjer og sykt mye forskjellige folk samlet på ett sted. Det sies jo at dersom man klarer seg i New York, klarer man seg overalt. Det sier to ting: 1. At New York er beintøft 2. At de beste/kuleste/flotteste finnes i New York. Byen er full av superlativer. Da kan man jo tenke seg til hvilken kvalitet det er på de forskjellige tilbudene som finnes i New York. Amazing. Just amazing. Kanskje jeg vil flytte hit en gang for å oppleve det ypperste av det ypperste?

Miami, Florida

The sunshine state. Plastic fantastic. Hispanics. Jeg tror at det er en opplevelse å bare observere folk i denne byen her. Jeg ser for meg menn og kvinner som er litt for veltrente, hakket for brune og med en hårfarge som mest sannsynlig ikke er deres egen - på rollerblades ned boulevarden. Jeg ser for meg store utesteder, hip hop-artister, vellykkede latinamerikanere og bling-bling biler som råner nyrikt forbi utesteder eller shopping-gater. Sport. Basket, tennis, baseball og amerikansk fotball, en god miks av typisk amerikanske idretter er store i Miami og jeg husker ennå basketkortene jeg hadde som liten med bilde av stjernene fra Florida. Miami er vel ganske langt fra hva jeg anser som mine verdier, og nettopp derfor ønsker jeg å reise der - for å oppleve og se og kanskje le (litt).

Overnattingsbesøk på Tøyen

2010-07-25T23:13:00.003+02:00

Jeg mener at å flytte på en måte kan kategoriseres som en reise da det er en ganske stor forandring i livet (LIVETS reise). Jeg flytter om 4 dager.

I helgen har jeg øvd meg på å være husløs - som jeg skal være i perioden 1. - 22. august. LilleLarvenAldriMett har imidlertid tilbudt seg (sagt) at jeg kan (skal) bo hos ham denne perioden. Jeg har prøvd meg med et par forsiktige forslag til backup-planer som at jeg kan sove hos far eller venninner eller noe sånn, men har bare fått et fnys til svar "Du skal bo på Tøyen". Så ok, Tøyen it is.

Jeg begynte øvelsen allerede på torsdag faktisk. Jeg var og danset salsa i sentrum med hun jeg bor med denne måneden, MoroMaia, og ble stående og snakke med en litt for full peruvaner som hadde en businessidé han mente at jeg burde bli med på - nemlig å 1. importere pisco (en peruvansk likør) til Norge 2. få flere nordmenn til å forelske seg i Peru og peruvanere fordi folkeslagene var så like. Da peruvaneren ble litt for ivrig om denne businessideen bestemte jeg meg for å reise til Tøyen og til Larven. Jeg tok farvel med MoroMaia og den nyankomne vennen til MoroMaia: Tyrkeren. Jeg tok t-banen i tolvtiden og det var faktisk ikke skummelt denne gangen å gå på Tøyen så sent (noen ganger er det det). Det gikk fint å overnatte. Jeg hadde tatt med en reisehårføner som jeg lurte på om jeg kunne legge i en skuff, det var greit. Ellers hadde jeg klær og sånn til dagen etter med meg i vesken.

Etter jobb dro jeg bare hjem, skiftet og pakket før det bar tilbake til Tøyen. Denne gangen også per t-bane. Det var invitert til takterrassevors og jeg følte at jeg burde være der først siden jeg hadde stått for ihvertfall halvparten av invitasjonene. Det var koselig. Vi var ute på byen og jeg gikk hjem (til Tøyen) med Lillelarvenalrimett og Armyboy, så jeg var i trygge hender. Armyboy har jockeyforeldre som mener at han ser ekstreeemt stor ut for tiden og så kan han sånn skummel israelsk kampsport. Lillelarven kan brasiliansk jiujitsu og er generelt ganske tøffas. (Jeg har gult belte i kickboxing ;) ). Så det var ingen som prøvde seg på noe. Det gikk fint å overnatte - igjen.

Lørdag tok vi en kaffe på Grønland. Det var morsomt å se på folkene. Inne i skyggen på kaffebaren satt alle marokkanerne og andre fra lignende land. I sola satt alle nordmennene, inkludert turistnordmennene også. De foran oss hadde norlendingsdialekt og drakk frappuchino: "Æ tru æ prøve en sånn frappuchino, det hørtes spæinnanæs ut!". Dessuten hadde de på seg praktiske bukser og singlet. Vi konkluderte ganske raskt med at de var turister. Larven spiste verdens største croissant, mens han sa "croissant" på tilgjort på fransk for hver bit.

Vi gikk rundt i byen. Jeg fant ut at jeg ikke hadde vasket klær på evigheter og vi måtte ta en tur hjem til meg for å få få satt på en maskin. Vi reiste tilbake til Tøyen etter det. 3. natt på rad skulle jeg på overnattingsbesøk. Denne kvelden satt vi på takterrassen igjen og kverket to vin og litt øl. Det var veldig morsomt. Og det gikk bra å overnatte, igjen. Jeg er ennå venner med Lillelarven og jeg hadde ingen hjemlengsel.

Konklusjonen er: Jeg tror at jeg ikke kommer til ha store problemer i de husløse ukene.

I august skal jeg til Beograd

2010-07-22T11:47:00.001+02:00

Siden jeg ikke har vært utenfor ring 3 siden søndag (og dermed ikke har noen reise å skrive om) har jeg valgt å samle et knippe lenker om Beograd, hvor jeg skal reise den 6. august sammen med Lillelarvenaldrimett (obs obs: andre kallenavn kan forekomme avhengig av hans og/eller min dagsform):

Verdens beste partyby - artikkelen jeg ble inspirert av til å ta turen til Serbia i sommer

Beograd 12 poeng - i denne artikkelen har Beograd fått 12 poeng (jeg vet ikke av hvor mange eller hvorfor).... Men denne artikkelen er mer fakta- og guideorientert og mindre D2-drømme-seg-bort-orientert.

Elleville Beograd - VG-artikkel i VG-style (kun skumlest fra min side)

En ny blogge-epoke er født

2010-07-20T13:42:00.001+02:00

Denne gang med den fengende navnet "The journeys of travelgirl" sterkt inspirert av en viss Miss Mjau som omtalte meg som Travelgirl i sin blogg. Miss Mjau og jeg var på Huk sammen da hun snakket om en av sine nye hobbier; blogging. Jeg fortalte at jeg hadde en blogg jeg også, men som ikke ble så hyppig oppdatert lenger fordi det mer var en reiseblogg. Sammen ble vi enige om at så lenge man reiste utenfor Ring 3 kan det kalles for en reise (og kanskje noen ganger innefor også, det får blir en definisjonssak).
Så, med nytt navn og nytt iver ble jeg inspirert til å videreføre reisebloggen min med litt kortere og kanskje ikke så spennende reiser, men likevel: reiser.

I en boble i november

2009-11-21T16:30:00.000+01:00

Lørdag er for meg hellig. Etter å ha jobbet minst to lørdager i måneden enten kveld eller dag eller begge deler under studier, setter jeg utrolig pris på å ha fri. Gå på café, lese avisen, drikke kaffe, gå i butikker mens det ennå er lyst, drikke vin midt på dagen, se på alle vestkantfolk i lørdagsstemning. Ja, traske rundt mens det ennå er lyst egentlig. Lykke. Det hender at jeg sveiper innom en og annen butikk i Bogstadveien mens jeg går fra en lunsjavtale e.l. og man skulle kanskje tro at hardcore dancemusikk og 30 % på alle varer vipper meg av pinnen. Men nei, du! Jeg bare stenger ute alle potensielt oppstressende situasjoner og lever i min egen lille lørdagsboble. Akkurat slik jeg har gjort så mange lørdager da jeg har jobbet med matservering. God trening til lørdagsfri, egentlig.

Almanakktilværelsen i Oslo

2009-11-01T21:39:00.000+01:00

En hel måned har gått siden jeg pakket klær, sko og bøker i kartonger og kjørte til Oslo med et flyttelass. - Siden jeg losjerte meg inn i Schwachs gate og ble servert lun eplekake av min komkamerat Anders ved ankomst. - Siden jeg troppet opp første dag på jobb og hvor noen gamle og noen nye ansikter (siden sist jeg jobbet der) ønsket meg velkommen.

I løpet av en måneds tid har jeg imidlertid kommet inn i en slags Oslo-livsstil. Fra tilværelsen jeg var vant med før, hvor jeg tok litt dagen som den kom, har jeg nesten blitt definisjonen på planlegging. Sist uke var fullbooket, denne uken er fullbooket frem til lørdag og jeg har endel dager helt frem til desember hvor jeg vet akkurat hva jeg skal, hvor, når og med hvem.

Jeg forklarte min nye planleggingslivsstil til søsteren til Tharaniga, som jeg var på fest hos i går (lørdag). Hun lyste opp da jeg forklarte, og sa at det er slik moderne unge kvinner i Oslo lever! Spesielt om man er singel. Hun har flyttet til Trondheim pga jobb og sa at der.. der tar de plutselig en øl etter jobb. Ingen har planer!

Det har altså vært noen relativt travle uker, med jobb på dagen og noe slags aktiviteter på kvelden. Og det var ikke før i kveld jeg hadde satt av bloggetid i almanakken min. Jeg holder på å få orden på livet mitt, komme inn i en slags rutine, men med variasjon. Og jeg liker det.

Kattatiki, regn og Lindisfarne

2009-09-30T21:04:00.000+02:00

Arvind synger "Kjerringa med staven" på kjøkkenet, Ranveig bader Siri og jeg sitter med laptopen inne i stuen og nørder. Utenfor hører jeg folk med en nordengelsk aksent som minner meg veldig mye om skotsk. Det er onsdag, og feriedag to i Berwick-upon-Tweed begynner å synge på sitt siste vers. Ihvertfall sitt "ant" eller "tredj" siste.

I dag var vi på dagstur til Holy Island, eller Lindisfarne som vi nordmenn kaller det. Det var jo her vikingene kom og ødela for første gang i Stobritannia. Det var her de ødela en kirke og stjal alt gull og rikdom, voldtok og stakk igjen. For så å komme tilbake. Så gøy!

Vi, personlig, var ikke like voldelige. Vi spaserte til bussholdeplassen i Berwick, var der 25 minutter før tiden, og ventet sammen med to eldre par med hvitt hår (som sikkert hadde vært der 45 minutter før). Etterhvert kom det flere hvithårede strømmende. Så tok Travelsure, bussen som kun går hver onsdag klokken 10.15, oss til Holy Island. Her tok vi shuttle bus til slottet. Det var en liten diskusjon hvorvidt vi skulle gå eller ta buss, men bussen vant siden det regnet sidelengs. På slottet gikk vi rundt og så på rommene de bodde i før. Det var fint og flott. Men det så litt øde ut å bo der. Slottet ble bygget i 1550 ble brukt som festning av engelskmennene mot skottene. Møblene var ikke så gamle, de så ut som typisk slike møbler som er så populære på auksjoner. Dette er sikkert fordi de som bodde der en periode i begynnelsen 1900-tallet, familien Hudson og senere familie Jekyll kjøpte masse møbler. Jeg er forresten ikke sikker på om de bodde der eller bare eide det. Wikipedia, da! National Trust eier ihvertfall slottet nå, og alle de som jobber der er drithappy. Fakta. Ranveig sa at det var vanlig å jobbe som frivillig som sånne ting. De som jobbet der, på dette lille slottet, var kjempefrivillige og det var 7 stykker av dem. Smiiiiil.

Etter at vi hadde sett hele slottet, gikk jeg tilbake fort (det regnet), mens Arvind, Siri og Ranveig tok en titt på en berømt hage som man måtte gå langt i regnet for å se. Jeg ventet på dem på Café Oasis inne i landsbyen, som på en måte hørtes ut som en frisk og kul kaffebar - men som ikke var det. Samme det, jeg fikk kaffen min og varmet meg/tørket meg litt og leste i Elle som jeg hadde tatt med i tilfelle jeg kom i situasjoner som dette. Jeg ble plukket opp av hage/regn-patruljen og spurt om jeg ville bli med å spise lunsj på The Ship, en veldig typisk pub. Det ville jeg selvfølgelig. Det var en koselig og varm pub, hvor jeg spiste fish and chips og vi alle (minus Siri) drakk lokalt brygget øl (MJØD).

Siste innspurt. Vi gikk på museum og så gikk vi inn i ruinen av en kirke som sikkert hadde vært fin, men som ble ødelagt av vikingene. Den var faktisk fremdeles litt fin. Siri koste seg i regntøyet og løp rundt på ruinene. Det var all skade vi klarte å gjøre. "Kanin" (en bamse, som ser ut som en bjørn) klatret på ruinene med hjelp av Siri og fikk grønn pels noen steder. På ruinen så vi at munkene hadde day stairs til soverommet på den ene siden og på den andre siden hadde de night stairs. Dette lurte vi veldig på, og har ennå ikke googlet hvorfor. Ranveig er på saken. På museet jobbet det også mange folk som tok i mot betaling, men jeg tror de var lokale. Han ene rapte og sånn, jeg har en mistanke om at han ikke var spesielt opptatt av selve driften eller museets betydning i The National Trust.

Etter dette gikk vi på den andre kaffebaren i landsbyen. Denne imponerte, vi spiste god kake og fikk med oss scones hjem! For free! Da vi gikk var det fint vær. Jeg kjente at humøret bare steg og steg for hvert minutt. Vi fikk tatt et stunning bilde av slottet, alle delte litt på å være paparazzi. Siri var for det meste snill, men løp endel, litt i feil retning.

Så hjem til Kattatiki (katten som tilhørte meg da jeg var liten - en leke av klosser man kan stable/tre på en pinne og med et kattehode på toppen). Arvind, Ranveig og Siri gikk ned på beachen for å ta bilder i solnedgang. Nå har vi akkurat spist og drukket litt rosévin. Ranveig og jeg sitter med hver vår mac i stugu. Vi veksler wikipedia-facts. Jeg har sunget mjau-mjau-mjau-sangen jeg nettopp fant på. Det imponerte veldig.

I måern skal vi til Edinburgh, eller Edinborough som Ranveig liker å kalle den. Ed'n-brah lærte jeg av skottene å si det, hvis ikke lo de av meg og skulle le helt til jeg lærte meg å si det "riktig".

Egekilde med brus, Naturligt mineralvand på en café på Kastrup Lufthavn

2009-09-25T14:20:00.000+02:00

Av en eller annen grunn, hver gang jeg er i Danmark eller hører dansk, så begynner jeg å prate tulledansk i hodet mitt. Toneleiet (inni hodet) går et par hakk opp, talen blir mer utydelig, og jeg prøver å finne typiske danske ord og uttrykk som kartoffel, personal computer (ja, det heter det på dansk) og Jeh, de'h skæ jæ sku' gø*$re (noe lignende lydskrift). Forøvrig er halvparten av betjeningen i caféen jeg sitter i, svenske. Noe jeg burde bli vant til til jeg flytter røven min (ey, dansk uttrykk!?) til Oslo.

Jeg er altså på mellomlanding - i Danmark. Nærmere bestemt: Københavns flyplass Kastrup. Flyplassen er den største i Skandinavia, og har nærmere 60.000 passasjerer hver dag innom. Dette gjør stedet til et samlingspunkt for mange rare mennesker, med et samlet mål: Å reise (videre).

Fra caféen, eller spisestedet jeg sitter på ser jeg akkurat i dette øyeblikk: En småforvirret asiatisk familie, fire businessmenn med svarte sko og skinn-dokumentmapper, en gammel mann som sitter og lener seg på en tralle med tre bag-er og noe taxfree-varer oppi. Det ser ut som om han venter på noen, jeg antar hans kone. Han har giftering. Der drakk jeg opp rødvinen min. Ved min høyre side sitter det en fyr med håret bakover, akkurat som om han har gredd håret og så løpt i vinden etterpå. Han leser i en stor stor bok som ligner mest på et leksikon og holder en gul markeringstusj i hånden. Foran ham er en oppdrukket kaffe latte. Asiatisk par, mann 60 år, kvinne 20. Mann med stor svart bart, kvinne med sjal. To politikvinner. Mann i mobil. Og slik kan jeg fortsette i det uendelige. Men det gjør jeg ikke, for flyet mitt går jo en gang.

Jeg skal til London for helgen, sove hos Gunn, møte Adam og Mark, før jeg reiser opp til Berwick-upon-Tweed, som ligger nord i England. Der har Ranveig med familie leid hus, minus Sam, som er på kennel. Der blir jeg frem til fredag hvor jeg da retter snuten tilbake til København, for å tilbringe neste helg der. Besøke ho Karen. Jeg kjenner at jeg gleder meg. Da kan jeg praktisere dansken som jeg øver meg på i hodet.

Da tar jeg meg en slurk av "Egekilde med brus, Naturligt mineralvand", kjøpt på Pronto Italian food, og gjør meg klar til takeoff.

En dag på krykker.

2009-09-10T09:05:00.001+02:00

Ja, jeg skadet foten min. Mitt "kontrollerte" fall - ble mislykket. Foten smalt inni klatreveggen og fikk hele vekten min på seg. Det gjorde ikke godt. Jeg klarte å haltende gå på den, men ikke mere klatring den dagen. Utover kvelden ble det verre, og da jeg skulle legge meg gjorde det så vondt at jeg holdt på å dø. Jeg bestemte meg for å reise til legevakten dagen etter.

Jeg lånte krykken til Rolf og tok taxi til legevakten. De oppførte seg litt snurt fordi jeg ikke

hadde ringt til fastlegen min, i tilfelle deres lege måtte ta noen ulykker som hastet, men hadde da tid til meg med en gang. De sendte meg videre til røntgen og ga meg komplimenter for krykken som visstnok var veldig god.

Så hentet Rolf meg og kjørte meg til sykehuset. Der var det en sjåfør som tilfeldigvis hang ved inngangen som fant en rullestol til meg og rullet meg til der jeg skulle. Han rullet meg forbi der Maddi jobber, og hun kom for å hilse på. Det er visst ikke så mye å gjøre hele tiden på jobben hennes, så hun hang med meg mens jeg ventet på å komme inn til røntgen, og rullet meg der jeg skulle.

Etter røntgen måtte jeg vente en stund på resultatet. Jeg leste avisen (som jeg selvfølgelig hadde tatt med, beredt!) og løste sudoku. Resultatet var negativt, det vil si at jeg ikke hadde noen brukne ben i foten. Det ble jeg jo ganska glad for, rullet meg til resepsjonen hvor jeg kjøpte et par med krykker og ble hentet av Rolf igjen.

Jeg hadde avtalt med numusic at jeg skulle være på Casiokidskonserten på Arneageren i Stavanger for å rigge opp scenen. Jeg ga beskjed om at jeg kom til å få problemer med opprigging da jeg ikke hadde så mange hender eller føtter å bidra med. Jeg ble likevel bedt om å komme for å dele ut programmer og sånn.

Joda, greit det. Jeg tok bussen til Sandnes med bag på ryggen. Da jeg kom inn på bussen spurte sjåføren om jeg trengte hjelp. Nei, det gikk greit. Han ventet til jeg hadde satt meg før han begynte å kjøre. Når begynte de å gjøre det, liksom? tenkte jeg. Jeg krykket(?) meg bort til Vinmonopolet (jeg skulle på middag til Morten senere, og skulle kjøpe med meg vin). Her fikk jeg hjelp av en ansatt, ikke bare til å velge vin, men også til å bære flasken bort til kassen. På bussen fikk jeg hjelp med å bære bagen.

Jeg troppet opp på Casiokidskonsert ganske for sent pga. rushtrafikk og krykker og fikk delt ut det jeg skulle dele ut. Etterpå gikk jeg til Morten, innom Skagen brygge hotell og Prix for henholdsvis få festivalpass og å kjøpe sukkerbrød, fremdeles haltende på krykker. Det tok en evighet. Folk begynte å snakke til meg i forbifarten og lurte på om det gjorde vondt og sånn. Ja, sa jeg, og at det var veldig stress. Da lo de godt. Middagen var fantastisk. Da jeg gikk hjemover, for å ta buss for tog, klarte jeg såvidt å trø på foten. Yes.

Konklusjon:

- En dag på krykker gir muskler i armer, mage og rygg samt den ene foten.

- Alt som egentlig ikke er stress, blir stress på krykker.

- Man må regne 3 ganger mer tid på å komme seg fra ett sted til et annet.

- Folk er utrolig hyggelige og hjelpsomme når man er handikappet.

Update

2009-08-31T23:23:00.000+02:00

Jeg ser på Sex and the city, har drukket opp tekoppen og kun vært ute av dørene i én time i dag. På gåtur. I syv og en halv timer i dag har jeg plottet inn besvarelser fra lesetest. Jeg ble ferdig, og startet opp mitt nye oppdrag som er å skrive inn intervjuer gjort på 5.-klassinger:

Lise (intervjuer): Hva tenker du når du leser?

Sondre (5.-klassing): Ehm, jeg vet ikke. Jeg tenker kanskje litt på det jeg leser..

Jeg har ikke kommet lenger enn til Sondre, så jeg vet ikke hvordan de andre er. Sondre snakket om at han hadde mangelfull huk

ommelse når det kom til planeter og solsystemer, men at han liker veldig godt å tegne planeter, og at han hadde ganske god hukommelse på det.. Vet gutten hva han prater om? Nah, tror ikke det :)

Sommeren har ikke vært overveldende spennende jobbmessig. Men jeg kan si det slik at det er mer underholdende å høre på 5.-klassinger som snakker om hukommelsesmangel enn å legge inn bestillinger på turistferja til Lysebotn.. gjesp.

Ettersom jeg sitter og skriver inn tall eller intervjuer, og slipper å bruke hjernen for mye, begynner tankene mine å fly. Ulempen er at jeg begynner å tenke på reising igjen. Jeg ringte til Karen og fikk lov til å besøke henne i København den 1. helgen i oktober. Nå skal jeg snart ringe til Lisbeth og få lov til å besøke henne i Bodø. Så må jeg til York, kanskje til London, har blitt invitert til Firenze av Andreas.. Så jeg har litt steder jeg kan dra og besøke folk. Men jeg trenger penger da. Så nå er det back to work.

Klønete lastebilsjåfør kjører på bed-kanten vår. Han sliter litt med konteinerne også, og må ta seg en tur rundt nullen for å få en bedre posisjon til å laste dem av. Vi skal visst få nytt tak. Jeg blir aldri informert om sånne ting.

Sånn går no dagan

2009-08-27T21:08:00.001+02:00

Jeg har plutselig ikke så mye å skrive om. Som en skotsk venn av meg bemerket på facebook, statusene mine har liksom gått fra å være "Danset tango med en uteligger i Buenos Aires", "Sang i kano med lama-gjetere", "Giftet meg med en indianer i saltørkenen, Bolivia" til " I dag skal jeg vaske kjøkkenet". Litt mindre spennende liv, ihvertfall sett fra skottevennen mins øyne.

Jeg går litt på vent, bor hjemme hos mor, men har da et par prosjekter på gang. Dette er det siste som har skjedd fra mitt liv: Jeg forutså vel det meste i mitt forrige innlegg, men jeg kommer med et par korrigeringer. I sist uke feiret jeg at jeg var ferdig i sommerjobb. Jeg var utrolig glad og drakk meg full. Juhu. Følgende uke bar det til Oslo, her fikk jeg se leiligheten som jeg var stårlende fornøyd med. Anders og Morten hadde fikset masse, kjøpt inn på puter og fikset gardiner og alt man egentlig trenger i en leilighet. I tillegg hadde de båret inn sovesofaen på rommet mitt slik at jeg hadde en plass å sove jeg også når jeg kom på visitt. Vi fikset internett, Anders gikk på Politihøgskolefadderopplegg (langt ord), jeg inviterte Maren på besøk. Vi prata tsjit. De påfølgende dagene gikk med til å henge litt med far, besøke farmor, handle inn småting til leiligheten, spise lunsj med venner, drikke vin/øl med venner, shoppe klær. Så var jeg på "intervju" da. Det var vel heller informasjon om jobben, at jeg får den, men ikke kunne få begynne å jobbe før 1. november (senest). OK, sa jeg.

Det ble feiring på kvelden, hvor vi av en eller annen merkelig grunn endte opp på VIP avdelingen på La belle Sole, det mest snobbete av det snobbe. Jeg drakk fra tuten på en magnum champagne flaske og sånn.. Vet ikke helt hva jeg skal si jeg:)

Nå trenger jeg ikke søke på flere jobber, jeg har en! I mellomtiden hjelper jeg Lesesenteret (hvor mor jobber) på UiS med å gjøre kjedelige jobber. Slik som å skrive inn resultater fra en lesetest de har hatt på videregående skoler i distriktet, på søndag får jeg nytt oppdrag med å lytte til, og skrive inn alle intervjuer i et word dokument. Ellers har også mor gitt meg diverse Operasjon Dagsverk-jobber, som å vaske tak, vegger, skuffer, skap osv på kjøkken og bad. Så jeg har jo litt da. Numusic-arbeid gjør jeg også, men det er mer på frivillig basis. I dag løp jeg rundt med aviser på stand på UiS, i går med plakater, uken før flyere og plakater. Jeg har plaget alle jeg kjenner med Numusic, og antakeligvis noen til. Gleder meg til festivalen ihvertfall.

2 ganger denne uken har jeg gått til Vedafjell, 45 minutter den ene gangen og 40 minutter den andre. Jeg skal bli sånn som Ståle - som tar tiden og prøver å slå min egen rekord for hver gang.. Eller bare gå turen, det går også an. I morgen skulle jeg egentlig surfe, men min surfevenn sendte akkurat en melding til meg om at det ikke skulle bli bra likevel i morgen, mest regn og vind, og jeg liker jo ikke noen av delene. I want waves, og det vil heldigvis han også - så han skulle si i fra så fort det bedret seg. Det gleder jeg meg til.

Noe mer? Jeg har tenkt på masse rare ting i det siste. Det kommer med å gjøre sånne kjedelige jobber, og å ha ganske mye fri i tillegg. Det kommer kanskje et innlegg om en av tankene snart. Jeg prøver å finne kameraet mitt, men det er forsvunnet i jorden. Nå hører jeg på den nye CD'en til Datarock, den er kul.

Face, twitter og blogger dått kåmm

2009-08-15T00:41:00.000+02:00

Etter å ha jobbet en sommer foran dataskjermen, hvor store deler av dagen har gått med til nettsurfing mens man venter på neste e-mail eller telefon, har jeg oppdaget internett-universet. Fra å såvidt kunne kalle meg nysgjerrig på nye medier gikk jeg over til å bli en lettere geek hva gjelder internett. Plutselig har jeg tre oppdateringer på twitter.com på en time, jeg skriver tull på veggen min på Facebook, på andres vegg, kommenterer statuser, følger med på diverse blogger, nettaviser, kliner til med et innlegg på blogger.com, bretter ut hele livet mitt online...

Jeg ringer venner for å høre hvor det blir av dem til høsten, prøver å få en oppdatering om deres liv. Plutselig vet de alt om mitt! I et halvt sekund lurer jeg på hvordan, og så tenker jeg: ahaaa, du har lest på statusen min du. Jeg har blandede følelser.

For er det derfor jeg lever dette andre "cyberlivet"? Slik at folk skal få vite mest mulig om meg, og jeg heller lite om dem. I utgangspunktet var det ikke det, jeg er mest ute etter å være sosial, ikke miste kontakten med folk. Det er jo egentlig ganske fantastisk at man kan, fra den mørkeste kroken av et kontor, være sosial! Jeg hadde kanskje ikke overlevd denne sommeren om jeg ikke hadde kunnet uttrykke meg på veggen min, skrive teite kommentarer til andre, slå av en chat med kjente og litt kjente. Og egentlig er det jo bare hyggelig om folk er såpass interessert at de gidder å følge med på livet mitt.

Men er jeg blitt avhengig? Jeg merker at det er i perioder av mitt liv hvor jeg ikke gjør spesielt mye at jeg er mest på nettet. Jeg håper fremover, at når jeg nå går ut av døren på Fiskepiren, at jeg heller skal gjøre masse slik at jeg ikke har tid til å oppdatere andre så mye om hva jeg gjør. Da kan heller jeg snike meg inn på face, twitter eller blogger og se hva de som har rolige perioder i livet sitt og mye tilgang til internett gjør på.

Hallo Oslo

2009-08-13T19:07:00.000+02:00

Vi teller to dager igjen på sommerjobben. Jobben der de ventet at jeg skulle jobbe 7 dager i uken. Hvem forventer det? Uten å spørre? Det sammen med andre ting gjorde at jeg egentlig aldri kom meg over sjokket. Jeg kjenner at jeg blir litt provosert hver gang jeg tenker på det. Og hver gang jeg snakker om det. For det har jeg da gjort. Jeg tror at alle jeg har snakket med i sommer har hørt meg klagende fortelle om min sommerjobb. Jeg må nesten le når jeg tenker på det:) Men nok om det, nå er det altså bare to dager igjen!

Så blir det en måned med frivillig jobbing for numusic. Jeg skal henge opp plakater, gå med flyers, stå på stand og sånne ting. Jeg selger egentlig annonser også, og har prøvd i pausene på jobben, men det er ikke mange som biter på. Jeg merker finanskrisen, alles pengesekk er igjensnurpet.

Neste uke bærer det til Oslo, hvor jeg skal se hvordan leiligheten ser ut og så skal jeg på en formell samtale (intervju? tror det) der jeg jobbet i fjor sommer. Så fra neste uke vet jeg litt mer om hva skjebnen min blir, om jeg må fortsette å søke jobb, om jeg må finne meg noe midlertidig fordi de har jobb til meg senere, eller om jeg får jobb med en gang! Spennende, og litt nervepirrende.

Om en måned flytter jeg for godt til Oslo. Nærmere bestem Scwachs gate. Det synes jeg er helt utrolig morsomt. At gaten heter Schwach. Det ser ut som om noen bare har kastet bokstavene på skiltet, men de har altså ikke det. Det er en fyrs navn.

Jeg er syk forresten. Det begynte på fredag. 3 dager der jeg trosset sykdommen og gikk på jobb, 2 dager hjemme, 1 dag til hvor jeg gikk på jobb, så tilbake i senga i dag. En spennende uke. Sove, TV, sove, internett.

Satser på jobb i morgen.

Politihøgskolestudent (25) og nyutdannet økonom (25) søker leilighet

2009-07-23T08:20:00.001+02:00

Det var tittelen på annonsen Ween og jeg satte ut på finn.no i går. Alle vil jo ha en politistudent i leiligheten sin, og av mangel på imponerende titler å kalle meg, ble jeg til økonom. Jeg har jo hatt økonomi.. Og så er jeg nytutdannet. Så vi skal da muligens flytte sammen i Oshlo.
Jeg har nå søkt på tre jobber. En av dem er ganske close til det jeg vil kalle drømmejobben. Den skal jeg ha.

The future is what we make it to

2009-07-08T09:34:00.000+02:00

Og DER var jeg hjemme. Etter en svippas til Oslo og Gol, ble jeg hentet av en ganske glad mor på Bussterminalen i Stavanger: "Du overlevde!".

Jeg tror jeg var ute den helgen, jo det var jeg. Fint vær, terrassehenging, litt klatring. Enkelte ble imponerte over latinodansingen da jeg var ute, for meg var det slik jeg har danset de 4-5 siste månedene. Men det er alltid gøy med komplimenter.

Så begynte jeg i jobb i Stavanger, i et reiseselskap/transportselskap. For å si det enkelt: grei sommerjobb, verken mer eller mindre. Jeg har nå sluttet å få dårlig samvittighet for å surfe på internett, da jeg faktisk gjør jobben min.. Synd at det ikke er så mye. Jeg la nettopp neglelakk på fingerneglene, og begynte å le litt av meg selv. Jeg følte meg som en av de der sekretær-damene som man bare ser i film som sitter og sminker seg hele tiden på jobb.

Du lurer kanskje på tittelen på innlegget? Jeg fikk beskjeden for to dager siden. At jeg ikke kom inn på master i markedsføring på University of Bath. jeg ble ganske lei meg, for jeg var 85% sikker på at jeg skulle komme inn. Selv om jeg ikke fikk sendt inn vitnemålet før rett før helgen. jeg forstår på en måte hvorfor, og kanskje jeg ikke er helt klar for master heller? Kanskje det skjedde for en grunn? Ihvertfall snakket jeg med diverse venner og familie, og den allerede tenkte backup-planen blir nå satt til verks. Jeg kommer til å søke jobb, antakeligvis i Oslo.

Jeg var ihvertfall på vei til jobb i går morges, litt mutt og nedfor, så så jeg en fyr kommende gående midt mot meg. På t-skjorten hans stod det "The future is what we make it to". Vanligvis hadde jeg antakeligvis ikke brydd meg, men i går var det akkurat som et tegn. Jeg tenkte, ja visst fanken! Alt er opp til meg, og jeg får heller bare prøve og fikse verdens beste jobb. Kanskje jeg kommer inn på master om ett eller to år, og kanskje jeg da kan mer og vet hva jeg vil skrive om.

Så det var det

Puerto Escondido

2009-06-20T02:47:00.000+02:00

Dag 1: Buss fra Oaxaca til Puerto Escondido. Jeg holder på å dø. Magen har blitt verre, veien består bokstavelig talt av svinger, en liten gutt har musikk i ørene og snakker ubeskrivelig høyt. Jeg prøver å sove, våkner av at jeg er kvalm. Setter meg fremme hos sjåføren, får halspastiller. Klarer å sove en halvtime til før vi til slutt (endelig) kommer frem.Vi går på beachen. Noen amerikanere kommer i prat med oss (vi kom ikke i prat med dem for å si det sånn), de påstår at de er halvt fra Norge og fra Skottland. Men så innrømmer de etterhvert at de er fra USA. De vil aldri gå, og inviterer oss på fest. Vi møter ikke opp. Ser dem noen dager senere på en restaurant vi har tenkt å gå på, men lister oss diskret ut.

Dag 2: Har hørt at det skal være bra surf på La Punta, helt i enden av stranden Zicatela som blir brukt til konkurransesurfing, og hvor man helst må ha stått på brett hver dag i 4-5 år og ikke ganger før man prøver seg. Jeg ser at bølgene er store på La Punta også. De to franske guttene vi bor på rom med på hostellet kommer etterhvert gående med solbrente legger og skuldre. De har gått hele veien fra landbyen til La Punta som tok dem 50 minutter. Uten solkrem. Luringer. De overbeviser oss om å reise til den andre beachen hvor det skal være bedre (nybegynner) surfing. Jeg blir med dem. Jeg leier brett og surfer. Hm, joda får til litt. Treffer noen av de andre som bor på hostellet, alle er nybegynnere. Folk surfer på hverandre og sånn.
Dag 3: Ren surfedag. Treffer Silas, min mye surfeinstruktør og meksikanske venn. Han leier meg brettet sitt og gir meg leksjoner for en grei sum. Jeg får til mye. Vi avtaler at jeg kan låne brette dagen etter også. Det er mye jobb å surfe, og i tillegg når Silas bare kan spansk får jeg testet meg selv både i hodet og påi armene. Flere ganger i løpet av surfelksjonene slapper jeg av på brettet mens Silas speider etter bølger: "Lista?" ( "klar?").

Vi går ut på kvelden. Greit, tradisjonen med å kjøre drikkelek er den samme som den var for tre år siden da vi var på Mayflower Hostel. Vi går så ut på Cabo Blanco. Vi snakker med to australere som bare snakker om surf, og da mener jeg BARE surf. Det gjør meg trett, vi valser hjemover.

Dag 4: Drar på beachen litt senere enn vanlig. Surfer litt og får hjelp av Silas igjen. Begynner å få litt dreisen på det nå. På ett tidspunkt er jeg den eneste gringoen i vannet, surrended by locals. Det ser ut som om det er greit at jeg er hviting og nybegynner så lenge jeg henger med Silas.

Facundo fra Argentina har flyttet inn på rommet vårt. Han er på ferie fordi han er utbrent i en alder av 23 år. Kom rett fra behandling. Vi spiser middag en liten gjeng og spaserer på standen.

Dag 5: Vi stikker igjen på beachen, Facundo, en Australiajente som er venn av F, Helene og jeg. Lite bølger, men får surfe litt. Selvfølgelig treffer jeg Silas igjen. Låner brettet hans, han hjelper meg og jeg får tatt de bølgene som er noe å ta. Senere er det fest på hostellet selvfølgelig. Festen gjør ikke underverker for magen akkurat.

Dag 6: Siste dag på strand med de andre fra hostellet, en god gjeng nå. Det begynner å regne. Vi stikker til Mexico City på kvelden (siste nattbuss på turen! olééé!).

Bildene er tatt med engangskamera og er jalla. Bildet hvor jeg holder et surfebrett er også kjempejalla, med what the hell, jeg er sørfebejb!

Oaxaca i Mexico - universets navle

2009-06-14T05:55:00.000+02:00

Da vi etter 12 lange timer paa bussen til grensebyen Tigachula (husker ikke navnet) tenkte vi å reise direkte til Oaxaca som vi så for osså være kanskje fire timer unna. Forbløffelsen var ganske stor da vi fikk høre at Oaxaca, det lå 16 timer fra der vi var det! Oh no! Men bussen gikk om 25 minutter.

Ok, vi kjørte på. Nattbuss er jo greit det, man "sparer" en natt på hostell samt en dag med transport. Jeg hadde ikke spist noe annet enn ekkelt brød med tunfisksalat som var litt (endel)bløtere enn da jeg forberedte matpakka, og rushet til en hamburgersjappe som mekket en burger til meg i en rasende fart. Bussen var fin, og kald. Superkald faktisk. Hva er det med Latinamerika og vaere saa stolt av air condition at man kjoerer det kaldeste man kan?

Vi kom frem til Oaxaca og spurte noen travellers om vi kunne ta en titt i Lonely Planeten deres for å finne et hostell i mangel av egen reiseguidebok. De saa rart paa oss, ga oss boken, og sa at den var på fransk. Uten å foreslå at de kunne oversette. Så hyggelige franskmenn er altså!

Vi fant ihvertfall et hostell og booket oss inn der. Vi var de eneste, utenom en annen på hele hostellet. Vi var trette, men måtte ta en liten mysetur. Blant annet for å få i oss frokost. Vi spiste frokost på en kjempesunn restaurant, laffet litt rundt, og gikk hjem igjen. Jeg slappet av mens Helene utforsket mer av byen. Senere booket vi billetter til forskjellig stæsj.

Dagen etter ble vi plukket opp av en stor, fin bil med moerke ruter. I denne skulle vi tilbringe resten av dagen for å gjoere forskjellig sightseeing. Guiden hadde den klassiske mexicanske sveisen, haaret gredd bakover med masse gelé, og snakket spansk og engelsk om hverandre. Begynte setningen med spansk og oversatte til engelsk i samme pust. Og omvendt. Vi var sammen med en liten mexicansk familie med voksen sønn og en mexicansk kunstner som hadde studert sosiologi i Chile. Han likte sosiologi. Alle var meget velutdannede, og kunstneren var glad i å snakke. Men han kunne bare spansk, så det ble ikke så dype samtaler med Helene og meg som han antakeligvis hadde håpet.

Første stopp var veveland, her laget de tråd fra ull og vevet tepper. Alle amerikanerne, som hadde kommet dit i den andre bilen, var overvelmet. Amazing, super, magic! Vi så dette da vi gikk i andre klasse på barneskolen da vi var på besøk på jernaldergården på Ullandhaug, så for oss var dette ikke så mye magi, men kanskje litt? Teppene var fine de. Da vi begynte å bli rastløse etter å ha sett på hele veveprosessen samt det ferdige produkt, startet vi en prat med guiden vår, jeg stilte spørsmaal om Mexicos historie og generelt om landet og samtalen gled etterhvert over i en meget politisk en. Det var veldig interessant. Han snakket om korrupsjon og at statslederne ønsket å holde folk uvitne og uten utdanning slik at de fortsatt stemte på dem. Han ble så engasjert at han nesten ikke klarte å slutte å snakke. Kunstneren, med nyinnkjøpt hackysack i hånda, var enig og begynte å sitere Sokrates. Så var det på tide å reise til neste sted: en Aztekerruin. Veldig fin. Aztekerne var noen gærninger da. De drepte alle andre snille stammer, ofret barn og tok skinnet av folk mens de levde for å ta det på seg selv. De var også veldig arrogante, ifoelge vår guide (han hadde ikke aztekerblod i årene for å si det sånn). Det som nå er Mexico City var det aztekerne som fant og slo seg ned. Mexico betyr universets navle, og det sier vel kanskje litt. Krigerstammen, de groteske, kannibalene, de som drepte alle som stod i veien med rå makt. Men så kom spanjolene. Heldigvis kanskje? Spanjolene fikk alle de andre indianerstammene med seg på lag og gikk sammen mot aztekerne.

Stopp 2? Ja, tror det, var en indianerruin. Veldig avansert bygget og full av detaljer de må ha brukt lang lang tid på å lage. Her opplevde Helene og jeg 5 minutes of fame da en skoleklasse med meksikanske 16 årige gutter ville ha bilde sammen med oss. Joda, vi poserte:)

Bildet nedenfor er med han meksikanske kunstneren som likte sosiologi, i bakgrunn saltfossen:
Vi reiste også til et sted som så ut som en foss men som var laget av salt, ganske kult. Den flinke, engasjerte guiden vår med mexicansk sveis hadde sittet oppe og kost seg med litt mezcal (tequilalignenede sprit) mens vi var nede og så på denne saltfossen. Da vi var på vei til siste stopp var han ganske på en snurr: Aren´t the mountains beautiful guys! Dette sa han flere ganger, høyere og høyere. Sjåfoeren lo, og vi lo med. Guiden med sveisen prøvde å spleise meg og sjåfoeren, kunne ikke jeg litt spansk? Siste stopp var mezcalfabrikken. Her gikk guiden veldig fort gjennom hvordan mezcalen ble laget før han sa: "Ok, let´s get drunk!". Og så fikk vi smake alle typer og hvor mye vi ville av hver sort. Så hjem. Lang dag. Ingen sa noe i bilen på vei hjem. Alle var trette.
Neste dag hadde vi booket oss inn på matlagingskurs! Mmm mexicansk mat. Vi møtte opp, fikk hver vårt handlenett og gikk på markedet sammen med de andre i vår gruppe og den kvinnelige kokken vår. De andre i gruppen vår var en amerikansk mann fra Texas. Han hadde hawaiiskjorte paa og underviste på hotell og reiselivsuniversitetet i Texas, utdannet kokk, jeg tror han var homofil. De andre to var et par, slightly alternativt, fra San Fransisco. Ganske trendy par: yoga, organisk mat og kunst for alle penga lissom.
Det var spennende og veldig autentisk aa gaa paa markedet. Vi diltet eller kokkedamen og fikk hver vår ting vi skulle bære tilbake som hun kjøpte. Etter dette så vi på at hun laget mole (en slags saus), 50 ingredienser og 2 timer etter var den ferdig. Jeg var litt uggen i magen, så det var ikke helt suksess med matlagingskurs. Maten var ikke supergod, utenom forrett og dessert. Enchiladasene ville ikke ned i magen. Det var en spennende opplevelse da, å lage mat på et meksikansk kjøkken. Og jeg følte meg ganske kulturell.

Om kvelden tok vi nattbuss til Puerto Escondido, stedet vi hadde vært for 3 år siden da vi reiste rundt i Mexico og Guatemala.

This is El Salvador, baby!

2009-06-09T04:21:00.000+02:00

Vi tok avskjed med Adam som reiste til Honduras og rettet snuten mot det lille landet mellom Honduras og Guatemala. Landet vi egentlig ikke hadde planlagt aa besoeke, landet vi bare skulle stikke innom paa vei til Mexico, landet som er kjent for vaapen, ex-guerilla og surfesteder. Vi hadde faa, om ingen, forventninger til El Salvador.

Vi kom frem til San Salvador da det var moerkt. Vi kjoerte forbi Burger King, Wendy´s, kjoepesentre og fine hoteller paa vei til hostellet vaart. Vi bodde i de vestre suburbene, hvor alt har blitt bygget opp etter jordskjelv for noen aar siden. Hostellet var ikke saa fint, ganske basic, med altfor mange senger paa ett rom. En Canader vi hadde moett paa bussen foelgte med oss. Han virket jo ok han i begynnelsen, helt til vi fant ut at han var en ny kid som trengte en familie som kunne hjelpe ham med alt. Foerste kveld sjekket vi ut nabolaget, vi ble forbloeffet over hvor fint alt var! Dette hadde vi ikke forventet. Dag 2 tilbragte vi paa et stort kjoepesenter. Da kvelden kom ville vi sjekke ut hvordan utelivet artet seg, et lurt valg. Vi skulle moete Canada paa en bar klokken aatte for aa spise, han moette opp klokken halv ni, da var vi midt i maaltidet. Etter noen drinker satte vi kursen mot Zona Rosa, der hvor det er barer og klubber langs hele boulevarden. Vi tenkte aa ta en taxi da de fleste vi traff sa at vi burde det. Vi spurte noen som stod utenfor en bar om veien, enda et lurt valg. De sa at de kunne kjoere oss til en plass vi kunne ta taxi eller saa kunne vi bli med dem og ta en drink og senere reise til Zona Rosa. Vi ble med paa en drink, lurt valg, igjen. Det viste seg at hele gjengen var advokater og jobbet for staten, vi var plutselig midt i en firmafest! Alle kunne engelsk grunnet bilingual barneskole, og to av dem hadde vaert i Norge! Paa CISV-leir. Det samme som jeg var paa da jeg var 11 og i Guatemala. Etter synging av gamle CISV-sanger, en del vodka Redbull og interessante diskusjoner om El Salvador, satte vi alle kursen for Zona Rosa. Her tok de oss med til et "graduation-party", hvor Mariachiband underholdt den foerste timen og saa ble det "normal" musikk (latino). Helt konge. Vi kom hjem med hver vaar graduationhatt og hawaiismykker.

Vi reiste til kysten, en plass surfe-Kenny hadde anbefalt, Playa Tunco. Bussturen var ikke morsom. 1,5 timer med kengurubensin paa gammel amerikansk skolebuss, merengue-popmusikk paa volumlevel 1000 og klamt som bare juling. Vi kom oss til slutt frem etter et busskifte, og plassen var bare kjempetranquilo. Paradis, tenkte jeg. Vi spiste reker mens vi saa paa boelgene. Boelgene var litt for store for stakkars nybegynner-Marie (de var paa det hoeyeste de hadde vaert paa leeenge). Derfor ble det mye henging ved bassenget paa hostellet og lesing av bok i hengekoeyer, jeg sov litt ogsaa. Da boelgene ikke ble mindre og mer surfable, begynte vi aa bli litt rastloese. Vi tok noen turer til Libertad, byen som laa 10-15 minutter unna. For aa komme seg dit kunne man ta buss, eller man kunne haike. Vi valgte det siste, og hver gang vi stakk ut fingern, stoppet det en pickup-truck med en gang. Vi hoppet oppi bak og foelte oss litt gaerne og ganske kule med vinden flagrende i haaret. Politiet kjoerte rett bak oss, og gjorde ingen tegn til at det vi gjorde var ulovlig, faktisk stod de bak i selv. Med maskingevaer. For alle her har maskinpistol eller -gevaer. Busstasjonvaktene, shoppingsentervaktene, bensinstasjonvaktene, u name it.

I la Libertad gikk vi rundt og saa litt. Alle hilste og var nysgerrige paa disse hvitingene. Vi gikkforbi flere steder som saa ut til aa ha fest midt paa dagen. Da vi gikk forbi en av disse barene med et mariachiband spillende, var det en liten mann som luftet magen som smilende ropte etter oss: This is El Salvador, baby!

I Playa Tunco traff vi Alan. En annen canader vi foerst traff i La Paz, Bolivia. Siden Bolivia har vi truffet ham i hvert land vi har vaert i, helt uplanlagt. Et kapt utvalg: paa en bensinstasjon paa vei til El Salvador, paa en cafe i Granada, paa grensen mellom Panama og Costa Rica.. Og naa, to mennesker i svoemmebassenget paa det hostellet vi bare ville ta en titt paa, en av dem var selvfoelgelig Alan. Vi endte opp med aa bo paa dette hostellet og hang ut med Allan og hans reisefoelge bestaaende av to engelske jenter og en canadisk jente. De snakket om pupusa, hvor mye de eeeelsket det. Pupusa er El Salvadors nasjonalrett som bestaar av et slags maisbroed med ost og boenner f.eks., man kaster litt kaalblanding paa og no' sterk saus, og vips; har man et delikat maaltid.

El Salvador spiller for tiden kvalik.-runder for aa bli med i VM. Paa loerdagen var det El Salvador - Mexico. Vi tenkte at Mexico kom til aa vinne, men jammen ble stillingen 2-1 til El Salvador! Juhu! Fest. Jeg saa for meg haela i taket og gatefest, men serioese surfere gaar hjem tidlig for aa faa med seg morgenboelgene og kan ikke bry seg mindre om El Salvador vinner. Litt fest var det naa, men det ble en tidlig kveld. Vi gikk paa en fest i fabrikk hvor folk var gaerne, jeg gikk etter 3 minutter, og ble i ganske daarlig humoer av hele greiene. En amerikanser som hadde blitt igjen var naer paa aa slaa hodet i bassengkanten da han skulle hoppe fra taket ned i bassenget, han skle, og skadet fotennoe kraftig paa kanten. Da jeg kom tilbake paa hostellet, med Canada (han andre med langt haar og tatoveringer laget av kompisen) hakk i haelene, trodde ikke eieren at jeg bodde der. Fra aa eeeelske El Salvador, ble jeg litt mer skeptisk. Hadde kjaerlighet gjort meg blind? Plutselig kom alt til syne: fattigdommen, regnet og at det ikke BARE fantes kule salvadorere.

Da Canada begynte aa foelge etter oss, sette seg ned og prate tull (paranoid tullball) mens jeg skrev paa bloggen og generelt vaere irriterende, var vi glade da han klarte aa kjoepe seg en billett paa egenhaand til Guatemala. For vaar del bestemte vi oss for aa reise til kaffestedet Juayua. Vi haiket til Libertad, tok tre busser for aa komme oss til stedet, kom dit, og bestemte oss for aa reise tilbake til San Salvador og bare til Mexico. Hvorfor? Fordi det regnet, var kjipt og vanskelig aa gjoere det vi hadde lyst til aa gjoere (gaa tur i sorpe? nope, hesteridning? fantes ikke). Hehe. Vi spiste lunsj der da, pupusa, foer vi raskt sjekket ut av hostellet med nysgerrige oeyner i nakken fra de andre som bodde der og hoppet paa mikrobussen som tok oss til Santa Ana ogsaa til San Salvador. I striregn. Jeg har nesten aldri sett maken.

Etter 5-6 humpete mikrobuss-turer, to bilturer og en bomtur den dagen sjekket vi inn paa hotellet eid av busselskapet vi skulle ta videre. Kjipt hotell, men helt greit. Vi ble vekket klokken halv fem og satte oss paa bussen. Igjen. Lite ante vi at vi skulle tilbringe 25 timer paa buss de neste dagene. Fortsettelse foelger i Mexicoinnlegg.

Salsadansing og vulkanloeping i Granada og León

2009-05-31T23:43:00.000+02:00

Hvor glapp vi? Jo, ca. ved ferjen fra Isla de Ometepe til fastlandet i Nicaragua. En interessant reise. Man kunne sitte inne eller man kunne sitte paa dekk. Australerne (Jen, Nick og Amy) pluss foelge (to 19 aar gamle engelske gutter som bare vil feste og en fransk-kanadisk jente som ogsaa vil feste) satte seg inne. Adam og jeg hadde paa en maate et foelge vi ogsaa bestaaende av to svenske pojker som ville gjoere alt sammen med oss og som ikke visste helt hvorfor eller hvordan de reiste. Vel, jeg satte meg ute oppe paa dekk og smoerte meg inn med solkrem. Der var det 2 svenske (er de overalt?) par av body buildere som flekset med musklene sine. Da det begynte aa regne gikk jeg ned og inn og satt meg med Adam. Han hadde sittet og sett paa de utrooolig harry musikkvideoene de viste paa den 1,5 timer lange turen. En liten nicaraguaner med hockeysveis og gitar paa magen spilte raske og rolige ballader mens 3 ikke dritpene damer danset (ristet paa baken) paa forskjellige steder paa et hotell (i bassenget, oppfor bassenget, fremfor fasaden osv) mens det var klipp med han ekle nicaraguaneren med hockey sammen med en 14 aar gammel jente med mye sminke som liksom var kjaeresten (paa hotellrommet, i baren, paa hotellrommet igjen). Jeg maatte le, og fant ikke helt ut hva jeg fant mest underholdende, de svenske bodybuilderne eller disse musikkvideoene.

Vel, da vi kom i land ble vi overfalt, som vanlig, av taxisjaafoerer som ville kjoere oss til Granada (2 timer lang tur). Vi allierte oss med australerne. Adam og jeg (mest jeg;)) gjorde en grei prutejobb og fikk prisen betraktelig ned. Selv om pruting ikke er lett i Nicaragua. Siden vi var aatte personer var det greit aa dele oss i to biler.

Vi delte taxi med Aussie 1 (Nick) og Aussie 2 (Amy). De snakket masse om seg selv og om hvor de hadde vaert og saann. Flashpackere kalles det ogsaa: "I´ve been there and there and the sunset in Santorini is sooooooo beatiful and we got so much alcohol for free because we were girls and stuff". Flashpackere er kjent for aa feste seg gjennom hele ferien og snakke om hvor de har vaert og hvor de skal reise og driter egentlig i stedene og folkene, ihvertfall om det ikke er bra fest der.

I Granada skilte vi lag med Flashpackerne, de ville paa et partyhostel og vi skulle moete de andre paa Oasis Guesthouse, et hostel i en gammel kolonial bygning. Veldig fint, veldig kolonialsk og veldig hoeyt under taket. I Granada gikk de andre paa salsakurs, mens jeg testet ut salsaskillsene mine senere paa kvelden. Litt dans hver dag, annerledes enn cubansk salsa, men kult. I Granada hadde vi den beste og verste restaurantopplevelsen. Vi gikk paa en café med navn Nectar. Jentene bestilte gresk salat og fikk oppskaaret agurk med litt eddik, Adam fant et stort haar i maten, og da jeg sa i fra om alt dette, taklet servitoeren det sykt daarlig. Hun begynte aa forklare at de bare hadde agurk og at hun ikke kunne gi oss noe avslag fordi hun ikke hadde myndighet til det. Da den amerikanske eieren dukket opp tok jeg den serioese tonen, og han ga oss avslag. Paa den gode restauranten var ting helt annerledes, god mat god vin god service. Alt.
En dag reiste vi til en lake som var i et gammelt vulkankrater. Her slappet vi av med boekene vaare og padlet kayak. Chill plass. Hengekoeyer overalt. Helene og jeg tok turen til byen Masaya dagen etter, byen med det store markedet. Jeg vil kalle det Nicaraguas svar paa Sandnes (det finnes en Sandnes i et hvert land), smaaharry. Paa markedet handlet jeg en blaa hengestol og Helene en hengestol pluss en hengekoeye, hun hadde jo plass i sekken!
Mer salsa.
Saa reiste vi videre til León, den andre kolonibyen i Nicaragua. Vi kom selvfoelgelig paa en daarlig dag, det var morsdag, og da stenger man alt. Mor er hellig, og dessuten var jo jomfru Maria ogsaa mor. Alle loep rundt med kake, noen tok den med seg paa motorsykkelen, men de var overalt. Etter enda en mislykket restaurantopplevelse bestemte vi oss for aa sjekke ut utelivet. Vi gikk paa en usedvanlig bra restaurant (en bra og en daarlig opplevelse, dette begynner aa bli en vane) hvor servitoerene bare imponerte mer og mer, maten var brilliant og vinen gudd (paa ekte sandnesisk-engelsk). Vi tok turen innom hostellet ViaVia hvor vi moette en nordmann og endel andre folk, inkludert lokale. De tok oss med paa en lokal bar hvor vi fikk mer danseforespoerlser enn det vi kunne haandtere. Igjen fikk jeg danset salsa, utrolig goey. Ja, jeg liker Nicaragua.
Neste dag hadde vi mission aa booke en vulkatur og gaa paa supermarked. Vi klarte disse to missionene med glans, og la oss klokken ni. Vulkanturen begynte klokken fire om morgenen. Oh my god. Quetzaltrekkers er navnet paa byraaet vi gikk med og Cerro Negro er navnet paa vulkanen vi besteg. Alt overskuddet gaar til aa hjelpe barn i Nicaragua, og guidene er frivillighetsarbeidere. Guidene vi var paa tur med var 19 og fra Canada. De kunne ganske mye om vulkanen og plantene og saann. Han ene var en typisk speider, antakeligvis den beste speidern i den lokale speidergruppen ser jeg for meg. Vi saa slanger og oegler hvor vi betalte for aa entre nasjonalparken. Stress aa gaa i sanden, men vi overlevde. Vulkanen er aktiv, og hadde utbrudd senest i 1999, det kom fremdelse svovelgasser opp fra bakken og man kunne kjenne at det var varmt. Hoeydepunktet var da vi loepte ned vulkanen. Det gikk fort det, og det var akkurat som om man loeper paa maanen, for de som kjenner seg igjen i den beskrivelsen. Paa kvelden var vi paa quiz og kom paa tredjeplass. Yeah.
I morgen skal vi paa stranden hvor det er saa sterke stroemmer at man saavidt kan bade foer vi setter kursen for El Salvador dagen etter.

"Me gusta Nicaragua, me gustas tu.."

2009-05-28T01:42:00.000+02:00

...sang Manu Chao i sangen som var en landeplage for mange aar siden. Jeg tror jeg vil si meg enig. Ikke i landeplagen, men i det han synger. Jeg liker Nicaragua, jeg liker deg.

Etter en buss til grensen, 4 ganger vising av pass,3 ganger utfylling av skjema og 2 ganger betale en eller annen skatt i dollar, var vi inne i Nicaragua! Adam og jeg delte taxi med to australske jenter til San Juan del Sur som vi traff paa bussen. Det slo meg (igjen) at jeg har blitt mer og mer tolerant for hissig og kjapp latino-bilkjoering. Bilbelte, hvem har hoert om det? Vups, en hund i veien! Jaja. Kjoere forbi lastebil i sving, kjempefort!

San Juan del Sur (det finnes en SJ del Norte ogsaa, den ligger ironisk nok oest for SJ del Sur) er en surfelandsby. Litt mindre turistifisert enn Tamarindo i Costa Rica og hakket mer autentisk. Bygningene er rosa, groenne, gule og roed og man faar en foelelse av aa vaere i et land og ikke i et resort spesialdesignet for amerikanere. Vi hadde valget aa reise til to forskjellioge strender. En med smaa boelger og en annen med litt stoerre. De andre jentene ville til den lille. Etter min selvtillit etter min foerste surfetime, valgte jeg den med de stoerste. Adam ble med og de andre australske reiste til denne ogsaa. Ja, man kan vel si at jeg overvurderte skillsene mine litt. Fra aa staa paa hver eneste boelge til aa ikke "catche" noen. Boelgene vare svaere! Alle de profesjonelle klarte aa ta boelgene og surfe paa dem. Jeg konsentrerte meg mest om aa ikke bli tatt med inn og under dem. Sosialt var det ihvertfall da. Neste dag reiste vi til den andre stranden. Her var boelgene mer passe, faerre om beinet, flere nybegynnere, men faerre surfehunks. Kveldene ble tilbragt paa Iguana bar, hvor nye bekjentskaper ble stiftet. Bl.a. med en lokal gangster som begynte aa fortelle om hvordan kokain ble smuglet. Jeg var fristet til aa si at jeg jobbet i Interpol for moro skyld, men kom frem til at han kanskje ikke syntes at den spoeken var like morsom som jeg syntes. Etter et par dager til med surfing paa dagen og henging paa Iguana om kvelden, bestemte vi oss for aa rette snuten mot Lago de Nicaragua. Helene, Irina og Elaine laa igjen et par dager foer oss. Lago de Nicaragua er en innsjoe som en gang tilhoerte Stillehavet. Den ble imidlertid splittet fra Stillehavet etter flere vulkanutbrudd. Paa innsjoen fantes det en oey som var blitt dannet av to vulkaner. En som enda var litt aktiv og en annen som forlengst hadde gitt seg som var dekket av jungel. Vi besteg den med jungel. Masse sorpe og veldig bratt. Vi tynte nedpaa 2 liter vann hver paa vei opp og hadde kanskje 2 l igjen paa toppen. Vi gikk i en gruppe av folk fra hostellet, som vi ogsaa hadde truffet paa i San Juan del Sur. Guiden gikk fort og hadde paa seg stoevler. Det var bra vi hadde guide visstnok; kvelden foer fikk jeg ikke sove pga uutholdelig varme og hadde en chat med nattevakten. Han fortalte at to turister hadde blitt funnet doede paa vulkanen kun for noen maaneder siden. De hadde gaatt uten guide, antakeligvis gaatt seg bort i moerket, vaert slitne.. Og ja, jeg vet ikke hva som gjorde at de doede, men de gjorde naa ihvertfall det. For en nordmann som kan fjellvettreglene, hadde nok ikke dette skjedd (oi, er jeg cocky naa?), men vi valgte aa ha med en guide for sikkerhets skyld. Vi saa apekatter og saanne insekter som lager veldig hoey lyd. Jeg holdt en, hver gang man klemte forsiktig laget de en saann buzz buzz lyd. Isla de Ometepe, som var den oeyen som ble laget av de to vulkanene var utrolig fin. Veiene var jord, folk red paa hest, drev med kyr og vasket klaer i laken. Vannet var varmt, deilig og rolig. Utenom da fiskene startet aa bite meg. Myggen var det ogsaa SYKT mange av, de stakk ikke, men man kunne sitte kanskje med 50 mygg paa seg paa en gang om man var i et myggomraade. Den siste kvelden satt vi og spiste paa en restaurant. Elektrisiteten gikk og det ble moerkt. Servitoeren kom heldigvis med en lommelykt slik at vi saa maten vaar. Adam begynte aa snakke om frosker. Plutselig kjente jeg noe som falt i haaret mitt og ned paa bakken og som begynte aa hoppe: En frosk! Hjelp! De var ogsa overalt. Hadde det ikke vaert for dyrene, fiskene og insektene hadde Isla Ometepe kanskje vaert paradis. Vi tok ferjen dagen etter mot Granada.

Bildene er stjaalet fra Irinas facebook. Jeg har ikke spurt. Jeg er litt crazy.

Boom boom BOOOM in tha waves, Tamarindo

2009-05-23T20:31:00.000+02:00

Da skilte vi vei, Helene, Elaine og Irina nordover og Adam og jeg vestover. Mot kysten. Her skulle det surfes. Vi maatte ta 3 busser for aa komme frem til Tamarindo. Foerste buss ristet noe voldsomt og vi ble sluppet av i et kryss hvor vi skulle vente paa neste. En mann med stor mage og rosa skjorte "hjalp" oss med hvilken buss vi skulle ta. Vi ble egentlig bare litt mer forvirret. Egentlig ville han bare kjoere oss til Tamarindo for 200 dollar eller hva det var.
Siden vi reiste paa 17. mai og jeg tilfeldigvis hadde kjoept med meg 10 smaaflasker med aquavit, ble dagen feiret med konsumering av denne drikken. Paa bussen og paa busstoppet. Da vi kom halvbrisne frem allierte vi oss med 4 svenske jenter og fant et hostel som hadde gratis kaffe og internett, luksus. Da vi kom stabbende inn med sekker og pikkpakk laa alle surferne stroedd rundt hostellet. Alle hilste fra stedet de laa. De ble voldsomt imponerte da Adam sa at han var fra Soer-Afrika. Der er det bra boelger. Og damene i Cape Town er pene: "Dude, it´s like babe.com, maaan". For det er det det dreier seg om: boelger, damer og litt mer boelger. Velkommen til surfers paradise. Ingen visste noe om Jaerboelgene eller Jaerbabesene.
Paa kvelden gikk vi for aa utforskje Tamarindo by night. Vi tok en drink paa et reggeasted og kom i prat med en lokal surfer. Han hadde langt kroellete haar og hadde surfet hele livet. Da han begynte aa snakke om boelger kunne ingen stoppe ham. "I was surfing this biiiiig big wave, man, and i was just boom boom BOOOOOM barrel booooom!, maaan". Det var direkte komisk aa hoere ham snakke, en ekte surfeboms. Vi stilte ham mer spoersmaal om boelger, og boelgene ble bare stoerre og stoerre og boom booomene ble det bare mer og mer av for hver historie han fortalte. Vi lo godt.
Dagen etter hadde jeg min foerste surf lesson. Boelgene var smaa, men perfekte for meg. Jeg stod foerste gang og hver gang egentlig. Fikk skikkelig selvtillit der. Flink surfeinstruktoer. Ladies night var ogsaa goey om kvelden som resulterte i at det ikke ble saa mye surfing dagen etter. Siste dag brukte vi egentlig paa aa reise til Nicaragua for aa moete de andre. Vi planla aa bli en natt i en by som heter Liberia, men fant ut at det var for langt inn til sentrum og det ssa kjipt ut, saa vi skippet det. So, off we went to Nicaragua.

Amerika 3 (Costa Rica)

2009-05-16T17:03:00.000+02:00

Og saa var jeg tilbake, bare saann! Helt plutselig. Norge var fint og vaaraktig, begravelsen var vakker og Soelvguttene sang fint. Jeg fikk moett mor da hun tilfeldigvis var i moete i Oslo paa mandagen og hele resten av familien paa far-siden. Det var hyggelig aa treffe familien igjen, og alle paa en gang i tillegg. I tillegg traff jeg gamle venner hvor vi oppdaterte hverandre om vaare liv. Det var ogsaa fint.

Flyturen var helt normal. British Airways har behagelige seter og usedvanlig fine landinger, jeg merket det nesten ikke engang. Iberia er litt mer "slum", setene er smaaekle og flyet beveger paa seg ved "teakoff and landing", man foeler at hele flyet skal falle sammen. Ved siden av meg satt en eldre kvinne fra Costa Rica, hun hadde vaert professor i matte paa universitetet og hjalp meg med aa loese sudokuen min etter at hun hadde loest sine. Hun klarte nok ikke aa holde seg. Hun kom forresten fra bak i flyet, hvor man kan bestille drikke, med en liten flaske gin og trodde at hu hadde faatt ginger ale. Jeg maatte forklare at gin var sterkere saker enn ginger ale, da begynte hun a le saa hoeyt at hele flyet snudde seg. Nesten.

Saa naa er jeg da i Costa Rica, eller Amerika 3 som Helene kaller det. Amerika 2 er Cancún og de stedene der i Mexico. Jeg er litt enig, men har naa ikke sett saa mye av Costa Rica som jeg oensker. Jeg har tilsammen vaert to netter og én dag i San José og er naa i en nasjonalpark med navn Monteverde. Groent fjell betyr det paa norsk. Jeg moette en venninne av Elaine paa hostellet i San José med navn Irina. Vi hadde tatt samme fly, hun tok en taxi rett foer meg og jeg sjekket inn rett etter henne. Vi havnet paa samme rom, begynte aa prate, og fant ut at jeg var Marie og hun var Irina. Vi hadde saavidt mailet litt foer hvor jeg sa at jeg skulle komme paa samme hostel. Vi planla aa ta en drink paa hostellet, bare hvile litt foerst. Vi sovnet, og sov i en time. Da jeg vaaknet saa jeg at hun sov, saa jeg sov en time til. Det samme skjedde med henne, hun saa at jeg sov, og la seg igjen. Vi sov helt til vi maatte staa opp igjen, klokken fem om morgenen. Vi hadde en slags sovende enighet om aa ta den drinken ved en senere anledning.

Vi tok bussen bikkjetidlig, 06:30, hvor man maatte moete opp en time foer. Paa bussen satt jeg ved vinduet og saa nydelig landskap. Utrolig groent, jungelfjell og litt kyr, pluss litt folk, mest cowboys. Cowgirls saa jeg ogsaa. Da bussen kjoerte paa en vei som minnet meg ekkelt mye om death road i Bolivia, holdt jeg pusten. Veien var like bred som bussen, den var laget av grus, og det gikk 100 meter rett ned paa en av sidene, der hvor jeg satt. Men det gikk fint:) Vi kom ogsaa fram ganske tidlig, og traff Adam (Baesj - bildet under). Vi bestemte oss for aa besoeke flaggermusjungelen. her laerte vi veldig mye om flaggermus, og at de var truet og saann. Guiden var litt trist fordi alle som kom til monteverde bare gjorde canopying og besoekte froskehaven og slikt. Og ingen liker flaggermuser fordi de ikke er soete. Jeg syntes at de var litt soete da, og ganske skumle. Men jeg har ikke tenkt aa gi opp alt for aa jobbe med truede flaggermusarter i Costa Rica. Men jeg besoekte jungelen! Og stoettet opp om flaggermus i fangenskap! ehm..? I foelge guiden var det bare dumme flaggermus de hadde der, fordi de hadde vaert saa dumme aa bli fanget. Saa kanskje det var like saa greit? Entusiastisk fyr uansett. Flaggermushviskeren fra Belgia.

Neste dag reiste vi paa canopying i jungelen. Man henger i en traad/line og saa flyr man over jungelen. Hoeydepunktet var trazansvingen hvor man hoppet fra et plataa og veivet frem og tilbake. Litt som bungyjumping (eller strikkhopp paa norsk), men ikke like skummelt. Jeg kan ikke si at jeg ikke fikk adrenalin da.. Det var ganske skummelt, og jeg kan vaere glad at det ikke var mange andre nordmenn der som skjoente frasene jeg kom med da jeg hoppet. Det var ogsaa morsomt aa se de andres ansiktsuttrykk da de slengte seg utfor. Og jeg skulle likt aa ha sett mitt eget, eller ikke.
Paa kvelden gikk vi night walk... Vi saa tarantella og masse insekter. Pluss fugler. Maurene var kule. I jungelen igjen. Det var ganske spennende, jeg foelte jeg var en indianer paa jakt. Men vi gikk ganske sent med masse pauser fordi guiden lette etter dyr, saa jeg ble litt trett etterhvert og lot fantasiene forsvinne mens jeg heller saa paa ildfluene og var meg selv.

Hiking i dag, i jungelen, vi saa en slange, ueeeh! Men den var ikke farlig fordi den var bare en kopi av en giftig en. Helene og jeg sang Ja vi elsker og andre 1.maisanger, og til lunsj hadde vi norsk sjokolade og snek oss til en aquavit jeg hadde tatt med fra Norge. Suksess.
Naa reiser Adam og jeg til Stillehavskysten mens jentene (Helene, Elaine og Irina) reiser til Nicaragua for mer yoga. Vi kommer etterhvert, men vil se litt mer av Costa Rica foerst. Jeg er ikke saa veldig inni yoga heller. Surfing heller. Here I come!

Heathrow

2009-05-09T18:32:00.000+02:00

Ja! Da var jeg paa Heathrow igjen, Terminal 5. Rundt meg begynner folk aa se ut som meg selv mer og mer. Jeg proever hardt aa drikke opp de to cappuchinoene jeg fikk da jeg bestilte en sterk en. "Just take two" sa polakken som laget kaffen og smilte. Primaerspraakeet er igjen engelsk. Men alle paa Heathrow har en eller annen aksent, som ikke er britisk. Jeg var drittrett da jeg gikk av flyet fra Madrid og skulle gjennom sikkerhetkontrollen (min mentale klokke var 6 om morgenen eller noe) inn til Terminal 5. Jeg glemte at jeg hadde kjoept en flaske med vann og maatte staa i lang koe slik at en stor halvsur afrikanerdame kunne sjekke gjennom hele bagen min for aa finne ut at det faktisk var vannflaska som hadde gjordt utslaget. Ok, det var det mest interessante som skjedde paa turen hjem. Og enda et innlegg i kategorien Flyplasslitteratur er skrevet.

Delvis ego-innlegg, delvis Panama

2009-05-06T22:16:00.000+02:00

Fordi min farfar, Totto, doede 1. Mai, reiser jeg hjem til Norge en tur for begravelsen foer jeg returnerer til Mellomamerika. Da jeg kom tilbake fra baatturen, i baatrus (om det er noe som kalles det) og glad for aa leve, sjekket jeg mailen min. Jeg gledet meg, og saa 30 mail i innboks. En av mailene skilte seg ut, jeg saa den med en gang sendt den 1. mai fra min onkel med tema: Totto doede i dag, 1. Mai. Min foerste tanke var at jeg ikke kunne reise hjem. Jo mer jeg tenkte paa det, jo verre foelte jeg meg. Jeg kunne ikke ringe noen da klokken hadde passert midnatt hjemme i Norge. Jeg sendte en e-post til mor, og hun svarte, utrolig nok, ikke lenge etter. Hun sjekket opp reiseforsikringen min, og skrev at den dekker hjemreise. Da jeg snakket med far dagen etter, sa han at han kunne dekke returbilletten. Jeg foelte enda mer for aa reise hjem for begravelsen. Problemet var passet mitt, det er ikke elektronisk og da kan jeg dermed ikke mellomlande i USA. Da jeg fant en billett som gikk via Madrid, hadde jeg egentlig bestemt meg. Jeg ville hjem til begravelsen, for aa si ordentlig farvel og for aa stoette de som er aa stoette.
Alt var OK for Helene og Elaine, og jeg bestilte billetten. Jeg flyr naa fra San Jose i Costa Rica, og returnerer der ogsaa. Helene og Elaine ville til et lite stedhvor de har yoga, meditasjon og camping. Da verken yoga, meditasjon eller sove i telt er min ting, bestemte jeg meg for aa reise et sted som vi var blitt anbefalt (Elaine og Helene) skal hit senere. Etter tre dager i Panama City, hvor mye var stengt pga. stemmehelg, satte jeg kursen for Boquete, nattbuss, alene. Det gikk fint, men ble vekket av billettkontrolloer, passkontrolloer og en stopp fra 3:00 til 3:30 hvor de fleste gikk ut for aa spise mat. Why?? I Boquete regner det klokken to hver dag, saa alle aktiviteter boer gjoeres foer dette. I gaar begynte det aa regne klokken 14:10 og i dag har det faktisk ikke begynt ennaa, og klokken er vel over tre! Jeg var paa kaffeplantasje-omvisning i dag, med en veldig flink guide. Han latet som om han ikke kunne engelsk i begynnelsen, og fikk alle til aa slite seg frem med spansken sin, inkludert meg. Han syntes aksenten min var fin da, og gramatikken. Takk, Carlos. Paa turen var jeg sammen med to eldre canadiske venninder og en amerikansk advokatdame. Jeg gikk rundt med panamahatten min og foelte meg nesten som paa eldre vennindetur jeg ogsaa. De var hyggelige de, og jeg laerte masse om kaffeproduksjon. F.eks. at Panama produserer verdens beste kaffe. Den har ihvertfall blitt kaaret til det 10 aar paa rad naa. En undertype av Arabica som heter Guess´ha (kaffeboenner) og som opprinnelig kommer fra Etiopia vinner hvert aar. Denne typen selges bare til gourmet/luksuskaféer. Jeg kjoepte meg en kaffesekk som jeg kanskje kan henge opp der jeg en gang flytter inn eller det stedet jeg aapner om noen aar. Man kan ogsaa gaa tur til en vulkan her i Boquete eller gaa tur i fjellene rundt, jeg har ikke tid, da det kommer til aa begynne aa regne. Jeg vaaknet imidlertid kriminelt tidlig i dag (seks) og tok meg en morgentur rundt i dalen. I morgen tar jeg bussen til San José, da maa jeg ogsaa staa opp tidlig.

Panama: Da vi tok bussen fra kysten kom vi til en by som heter Colón. Bussen var foroevrig en gammel amerikansk school bus dekorert med fargerik maling. Litt som i Guatemala. Folkene rundt oss hadde med seg levende krabber og papegoeyer, antakeligvis for aa selge eller bytte paa markedet. Colón er kanskje den styggeste byen jeg noengang har sett. 40% arbeidsledighet. Hele byen ser ut som en stor favela, og menneskene ser leie seg ut. Litt som Paisley, Skottland. Det er ikke trygt aa bli der, vi var der vel i 10 minutter paa busstoppet foer vi gikk paa en ny buss som brakte oss til Panama City. Ikke lenger enn de minuttene der altsaa. Colón har rykte paa seg for aa vaere dritfarlig. Vi var en gruppe paa 6, saa det gikk fint. I Panama City proevde jeg aa fikse kameraet mitt, det sluttet aa virke paa baatturen. Jeg kjoepte nytt batteri, og det virket! Naa virker det ikke lenger, saa jeg maa proeve aa fikse det i Oslo eller noe. Vi besoekte Panama Canal, museet og saa videoen. I tillegg spiste vi buffet-lunsj til 25 dollar i 2. floor mens vi saa store shipping-skip passere. Litt mer shopping. Henging ut paa hostellet. Kanskje det beste hostellet jeg har bodd paa i soeramerika. Vi maatte henge paa hostellet fordi alt var stengt og det regnet. Det var morsomt aa se hvor mye alle kjedet seg, inkludert man selv. Man begynner aa gjoere rare ting naar man kjeder seg. For meg var det fint aa lese litt, skrive litt i boken min og tenke litt. Panama City var absolutt aalreit det, men kunne ha vaert mer aa gjoere. En veldig variert by forresten, litt amerikansk, litt gammel kolonistil, skyskrapere, slum.. alt. Folkene ser ogsaa forskjellige ut, noen spanske, andre afrikanske, andre indianske. Det finnes ogsaa kinesere og indere. De fleste hilser og er blide. Naa skal jeg gaa tilbake paa hostellet og lese ut boken min mens jeg venter paa at det skal begynne aa regne.

Litt ego til, jeg fikk to positive mail. En om at jeg faar sommerjobb i sommer og en annen at referansen jeg har mast paa i tre maaneder, endelig har skrevet ferdig referansen. Den er naa sendt til Bath University. Naa er alt som skal sendes inn sendt inn, og jeg haaper at jeg kommer inn. Kun vitnemaal gjenstaar. Skottland er vanskelige. Selvfoelgelig.

Saa seilte vi i Karibien

2009-05-03T18:11:00.000+02:00

For en idyll? Ligge paa dekk, slikke sol, lese ut boken (om ikke boekene), kanskje laere aa seile litt, barbeque paa stranden, snorkling, chill... relax... Vent litt! Stopp. Gaa ut av dagdrommene og face realiteten. 30 timer med sjoesyke, Dagny med humoersvingningene, 6 aar gamle uoppdragne Amani slaar alle med plastsverd, Kaptein Hervé er enten superstressa eller halvfull, vi er 19, men ble fortalt vi skulle vaere 10, det er ikke soveplass til alle, ombord paa en stor fiskebaat. Here we come, Panama!

Da vi var i Argentina hoerte vi for foerste gang om at det gikk an aa krysse Colombia - Panama grensen med baat. Det er farlig aa krysse paa land og anbefales ikke. Sa dette var jo en gylden mulighet til aa ta sjoeveien til Panama. Folk saa for seg forskjellige ting, jeg saa for meg kanskje i beste fall en stor fin seilbaat med crew, profesjonelt. I verste fall saa jeg for meg en liten seilbaat med private eiere. Men at det skulle vaere noe pes aa faa tak i baat, tenkte jeg ikke.

For aa starte kronologisk: Vi hadde bestemt oss for aa reise paa fredag den 24. eller noe, helst torsdag. Vi reiste til baathavnen i Cartagena hvor vi hadde faatt gode tips om hvem vi skulle kontakte og snakke med. Etter at vi hadde spist hver vaar bagel fra the Bagel Woman (amerikansk, soet og litt rar). F.eks da jeg gikk for aa betale sa hun "Wasn´t that FUN??", jeg svarer "What? The bagels?" "YES" sier hun overentusiastisk. Dritmorsomt. Bagels liksom.

Vi kom foerst i kontakt med en fyr med en liten baat hvor jeg ble kvalm bare jeg steg ombord. Opplegget hoertes greit ut, men baaten var litt liten og vi ville se hvilke andre muligheter vi hadde. Etterhvert kom vi i kontakt med en svensk eldre herre, han var hyggelig, og hadde en veldig fin baat. Problemet var at han hadde det travelt, og kunne bare ta oss med fra A til B, hvor de andre baatene tilboed oss 4 dager rundt paa oeyene. Vi sjekket videre og fikk napp hos et tyrkisk par. Fin baat, fint opplegg, OK, vi booket oss inn. Da vi kom neste dag for aa gi passene (for imigrasjon til Panama) var baaten overbooket. Vi kunne bli med, men maatte sove litt rundt omkring. Penger penger penger, alle tenker penger. Vi ble litt paffe og ganske fornaermet og bestemte oss for aa ikke bli med. Det er kjipt med 3 for mye paa en baat. Vi gjorde videre research og fikk omvisning av en tysk raring. Baaten var skitten og det laa halvspist mat overalt. Dessuten seilte han alene, og matte ha oss til aa staa med roret to timer hver om natten slik at han kunne sove. Han hadde det ogsaa travelt, og ville egentlig legge ut samme dag. Alle kapteinene snakket dritt om hverandre og man kan vel si at de ikke akkurat var foedte businessmen. Til slutt kom vi i kontakt med franskmannen Hervé. Han saa litt dodgy ut, med ring i oeret og halvlangt haar, men var ganske kul og avslappet. Baaten var en gammel fiskebaat, som jeg har et forhold til fra somre i Oslo. Stor plass, og Hervé forsikret oss om at vi ikke kom til aa bli mer enn 10 MAKS 12 passasjerer.

Da vi kom tilbake for aa gaa ombord i baaten paa mandags ettermiddag var vi noen av de foerste som kom til baaten, etterhvert kom det bare flere og flere. Da jeg talte til slutt var vi oppi 19 mennesker totalt paa baaten. Kanskje det var derfor Hervé hadde gitt oss en bedre pris enn foerst satt. Her moette vi Dagny, den amerikanske konen med det skandinaviske navnet. Hun hadde tatoveringer, muskler og var syltynn. Hun startet aa snakke, og sluttet ikke. Hun snakket om hvor digg det skulle bli og alt vi kunne gjoere paa oyene. Etterhvert begynte hun aa innfoere allslags regler og kom med historier om folk som nesten hadde falt overbord, men at hun hadde reddet dem og saann. Men det var med seilbaaten de hadde foer. Amani kom loepende og ville snakke med alle eller vise alle rundt paa baaten. Det saa ut som en fin gjeng da: 4 australske jenter, 1 canadisk gutt, 1 engelsk gutt, 2 franske gutter, et par fra New York, 1 biker fra Alaska, oss (Elaine, Helene, Adam og jeg) + crew som bestod av Dagny, Herve, (Amani) og Luis (han jobbet vanligvis som tigertemmer paa sirkus og skulle til Panama for aa jobbe paa sirkus).

Turen gikk egentlig fint, jeg overdrev litt i begynnelsen, men det var stadig overraskelser. Hver gang det var snakk om anker f.eks. skulle det bli et helvete. Da var det ingen plass aa sitte og man foelte seg som man foeler seg foerste dag paa jobb. I veien. Uansett, etter at de hadde slitt i en time med aa faa opp ankeret, og vi proevd aa vaere usynlige, den foerste gangen, satte vi i gang! De 3 foerste timene var flotte. Vi satt paa dekk og solte oss, ble kjent med de andre og alt var bare fryd. Da vi kom ut paa aapnere hav, begynte havet aa bevege ganske saa masse paa seg. Jeg ble selvfoelgelig kvalm, og klarte ikke aa gjoere annet enn aa ligge paa dekk og sovne eller se paa horisonten. Alt paa meg var vaatt, inkludert haandkleet jeg proevde aa ligge paa og holde varmen med. Boelgene gikk delvis inn paa dekk u see. Selv om jeg ikke klarte aa gjoere noenting, klarte jeg til slutt aa gaa og legge meg da det ble moerkt inne nede i baaten. Her var det varmt og mange folk paa ett sted. Jeg var mye bedre dag to. Da klarte jeg aa vaere sosial og sole meg og all slags. Tre timer foer vi ankom San Blas, som var maalet, var plutselig alle i kjempe festhumoer. Vi spilte hoey musikk og danset paa dekk, i takt eller utakt med boelgene. De ga oss hvertfall noen ekstra moves. Herve og Luis danset med mens de styrte baaten og Dagny var ogsaa happy. Vi kom vel frem til San Blas og kokostre-oeyene og svoemte i land. Da vi kom tilbake fikk vi vite at de ikke hadde mer olje igjen paa baaten. Herve bannet og stekte paa fransk og Dagny bannet med. mens hun proevde aa roe ham ned. Til oss sa hun at vi nok maatte bli noen dager. Men vi kunne jo snorkle, bade, ta ut den lille baaten.. Amani kom loepende og ville plage noen. Han var faktisk ganske snill paa tomannshaand, utenom naar jeg laa i hengekoeyen og han ville leke hval oppaa meg. Veldig klengete, som ifoelge min sosionomvenninne Helene, kan bety at man ikke faar nok fysisk kontakt eller trygghet fra sine foreldre. Vi sov en natt her. Jeg valgte aa sove ute da det var ubeskrivelig varmt og folk overalt paa gulvet inne. Litt regn, men det maa man regne med? Dagen etter tok Elaine, jeg og en fransk en (Greg) den lille baaten ut til en oede oey. Det var ihvertfall en slik oey man tenker paa naar man leker ordleken "Hvis du havnet paa en oede oey og du bare kunne tatt med deg tre ting, hva ville det ha vaert". Vi padlet med to aarer og en flipper (fotaare, er det det det er paa norsk?). Det tok ganske lang tid, men det var veldig morsomt. Og saa snorklet vi rundt oeya, utrolig fint, masse koraller og fargerik fisk. Da vi padlet oss tilbake igjen etter en stund, ble vi reddet av Herve. De hadde faatt tak i olje og alle ville reise videre. Oljen fikk vi senere vite var matolje. Heh. Saa reiste vi 6 timer videre i baaten Meta Comet til Puertobello, som betyr fin port eller doer eller havn eller noe. Stedet levde ikke opp til navnet sitt. Her maatte vi vente 4 timer paa mannen som skulle stemple oss inn i Panama fordi det var stemmedag. Det ble til at vi sov der en natt paa et hostel drevet av et tysk par. Mannen som eide den stygge baaten med matrester var ogsaa eieren av hostellet (!) sammen med konen som hadde tatoveringer paa hele kroppen. Hun er en saann dame jeg vil kategorisere litt "sliten". Han var en slik mann jeg vil kategorisere litt ute etter penger og opptatt av motorsykler og baater.

Det var mitt karibieneventyr paa sjoen. Det blir en stund til neste baattur. Men som alle paa baaten var enige om (vi bodde paa samme hostel i Panama City), det var en utrolig morsom tur som kommer til aa vaere oss i minnet i laaaaaang tid.

I Colombia traff jeg en raring

2009-04-23T21:52:00.000+02:00

Colombia, Cartagena

Fine strender, rare folk, glede, sang og dans.

Bein i maten, transvestitter, varme uten stans.

Endelig. Vi har byttet hostel fra beachen til gamlebyen i Cartagena. Da vi kom maatte vi bo paa en spesiell adresse fordi Elaine maatte ha en adresse hvor FedEx kunne sende det nye visakortet hennes. Hostellet vi bodde paa i Bocagrande i Cartagena (strandbydelen) var ganske grusomt. Nei, ikke saann paa kakerlakknivaa, men det gikk bare ikke an aa sove. Tynne madrasser, hoey musikk midt paa natten og 45 grader paa rommet gjoer ikke soevnen fantastisk. Eieren, Pedro, soerget for aa proeve aa sjekke opp alle kvinnelige gjester paa hostellet, selv om han har kjaereste. Han tar ut gjester hver kveld, drikker seg drita og proever segpaa alle damene. Ganske smakloest. Jeg var meget lettet da visakortet ankom og vi kunne bytte. Naa bor vi i et av de peneste hostellene jeg har bodd paa i en gammel kolonial bygning, med badebasseng, hengekoeyer, nyaapnet og dermed nyoppusset, rom med vifte som virker.

For to dager siden moette jeg en utroooolig rar person. Jeg mener at jeg har moett mange rare skapninger i mitt liv, men jeg tror kanskje at denne ligger paa topp 3. Det startet med at vi var ute en tur paa byen. Helene og de andre hadde lyst til aa gaa hjem, men jeg hadde fremdeles energi. Det var noen fra hostellet som skulle bli igjen, saa jeg slengte meg paa dem. Etter aa ha bestilt en drink i baren kom han rare som hadde statt og danset rart paa bardisken hele kvelden bort. Fremdeles paa bardisken. Han sa at jeg saa ut som Barbie fordi jeg hadde lyst haar og kom fra Norge. Saa sa han at han var halvt italiensk og halvt kinesisk. Saa sa han at han var homo. Og at jeg MAATTE komme paa dragqueenshowet hans i morgen. Det endte med at en engelsk dude og jeg reiste paa nachspiel paa kinarestauranten han eide. Her begynte han aa graate fordi han var saa glad i soesteren sin. Hun var adoptert fra Vietnam, eller var det Hong Kong? Det viste seg at han ogsaa var adoptert fra Thailand sa han. Og saa sa han at han hadde adoptert sosteren sin. Og at hun kom fra Etiopia. da graat han enda mer. Og saa var han 50 aar sa han. Jeg tror ikke det. Humoeret lettet seg da han viste bilder av Miss Universe 2005 fra Canada. Han hadde trent henne til konkurransen, laert henne aa gaa, prate og smile. Han viste oss selvfoelgelñig hvordan man skulle gaa som en modell. Og saa viste han bilder avtypen sin. Typen kysset musklene sine. Saa grat han litt igjen og sa at foreldrene hadde adoptert han fordi han graat saa mye. Men han syntes at det var litt rart, fordi han syntes ikke at han saa noekinesisk ut. Han trodde kanskje at han var halv europeisk. Men han var fra Thailand, eller?? Colombia? Han begynte aa prate om selvmord, og sa at hvis vi ikke kom paa dragqueenshowet matte han nok begaa selvmord. Da vi sa at vi maatte tusle hjemover i sekstiden, spurte han om han skulle lage mat til oss. Og sa at vi maatte LOVE aa komme og spise og komme paa showet. Vi kom verken og spiste eller gikk paa dragshow, men jeg traff ham dagen etter, med livet i behold og litt mer normal enn natten foer.

I morgen reiser vi til en strand som heter Playa Blanca. Vi maa ta baat ut. Det er morsomt i boelgene. Der skal vi sove over i hengekoeyer og slappe av. Nice. Jobbe brunfargen. Jeg har blitt veldig brun paa oevre halvdel av ryggen. Prosjekt: aa bli litt brun paa nedre halvdel ogsaa. Vi var ogsaa paa en annen baattur til Islas Rosario. Det var det en festlig guide som filmet alle. Helene og Mauri kjoerte trikset late som om de sov hver gang han naermet seg. Lunsjen var god og vi fikk solt og badet oss. Og saa var det stoore boelger paa vei tilbake. :)

Naa skal jeg bade i bassenget. Altfor varmt.

Colombia - Gerilja, drugs og salsa?

2009-04-17T02:38:00.000+02:00

Ja, Colombia er det landet med kanskje det definitivt vaerste ryktet i hele Sör-Amerika. 80% av verdens kokainproduksjon foregaar i Colombia, det er hjemlandet til kokakongen Pablo Escobar (som er död) og Medellin-kartellet (som "döde" med ham), og det har vaert (og, ja, finnes ennaa) gerilja + miner som passer paa at uvedkommende ikke tuller seg inn paa kokainplantasjene. Men, er det alt Colombia har aa tilby? Jeg kan vel stille spörsmaalet annerledes: Er alt Norge har aa tilby fisk og olje? Enhver tulling vet svaret paa det.

For aa ikke avlive alle fordommer, saa er det absolutt mer politi i gatene, flust med militaere langs veiene , större skytevaapen (nesten större enn noen av militaerguttene stakkars) og hyppigere kontroller i landet. Man merker det. Man merker ogsaa at man er ganske sjelden med lysere haar og hud enn de som er fra landet. Litt saann kjendis. B-kjendis typisk (ingen signaturer ennaa).

Bogota, byen vi alle var redde for, viste seg aa vaere en alle tiders by den! Fin historisk part, masse bra museer (muséfriken marie liksom), bra shopping og gode(!) restauranter. Medellin, som har vaert verdens kokainhovedstad var ogsaa en trivelig by. Litt mindre enn Bogota. Et enormt bra uteliv og vakre mennesker. Medellin er byen Mauricio kommer fra, som gjorde at jeg fikk se litt ekstra ikke-turist-steder. I tillegg til at jeg spiste maisbroed hver morgen og fikk sett hvordan colombianere bor, saa jeg forskjellen paa Medellin by og en by litt utenfor, som paa en maate kan sammenlignes med Sandnes. Her kledde folk seg med veldig stramme klaer. Naar jeg sier folk, mener jeg kvinner. Gjerne litt bloete. Om de har foedt 3 barn eller bare er veldig glad i leche dulce eller maisbroed med masse smoer og ost, saa klemmer de paa seg de strammeste buksene en kan finne gjerne kombinert med en tettsittende, gjennomsiktig topp. Masse farger var ogsaa "in", og guttene var enten gangstere eller gikk med t-skjorter med masse soelvfargede motiver paa + pigg. I Medellin by, paa de rikes omraader, tar mange seg raad til plastisk kirurgi, som Colombia kanskje er ledende paa i verden (billig og visstnok bra). Menneskene der er veldig vakre. Det danses og festes. Alle danser er pardanser og jentene gaar aldri ut alene. Jeg noyde meg med aa se paa og drikke Aguardiente, som er en spesiell colombiansk sprit med lav prosent. Her kledde de seg ogsaa i stramme klaer, men hadde mer kropper som passet klaerne.

Cartagena, i nord (karibien), nydelig. Naa er vi litt utenfor Cartagena, hvor jeg tar dykkerkurs. Tre dager med dykking. Kurs jeg ikke hadde tenkt aa ta, men som jeg ikke angrer paa at jeg impulsbestemte meg for aa gjoere. Smaaskummelt i begynnelsen, og saa ble det kulere og kulere etterhvert. Man glemmer alt naar man begynner aa se fisk og korallrev. Jeg kjenner at jeg er litt rar i hodet, det er akkurat som om jeg er paa sjoen ennaa. Alt er utrolig morsomt. Siste dag i dag, og med eksamen bestaatt har jeg naa blitt open water diver og kan dykke ned paa 18 meter. Juhu. Jeg saa fisker med masse farger, sjohest og andre rare skapninger. Og saa ble jeg kjent med de andre paa kurset da. Ifoelge PADI, dykkerorganisasjonen (amr.), er dykking sykt FUN. Dessuten, naar du dykker 1. you meet people 2. you go places, and 3. you do things.. UNDERWATER (bruk kinostemmen). Vi saa et kjempeteit video som sa dette 1000 ganger i loepet av de 25 siste minuttene.
\
Colombia. Landet er kjempefint, frodig og har masse aa tilby utenom gerilja og kokain. Salsa? Skrev jeg i overskriften. Ja, det danser de ogsaa. Litt annerledes enn cubansk, som er den jeg kan. De hoerer veldig mye paa lokal musikk og har maaaaaange andre danser. Reggeaton, for eksempel, som jeg ikke noengang skal danse. Det er en litt for intim dans synes jeg, veldig intim. Det holder aa se paa, helst ikke se heller. Nevnte jeg at jeg skal "paa dans" i kveld? Reggeaton, No. Salsa? Kanskje.

Vel, jeg har ikke forlatt landet ennaa, men for aa oppsummere: DET ER IKKE SAA FARLIG SOM MAN TROR. Det er fint og kjekt, politiet passer paa oss.

Resten av Peru

2009-04-03T16:46:00.000+02:00

For en overskrift! tenker kanskje du. Det tenker jeg ogsaa. Jeg husker fra videregaaende at en av mine laerere laerte (Westlye) oss at vi alltid skulle starte med et anslag. Dette gjaldt somregel foredrag, men jeg tror det gjelder blogginnlegg ogsaa. Vel, jeg velger aa vaere lite kreativ og kalle en spade for en spade: Dette innlegget handler faktisk om resten av det vi har opplevd i Peru.

Man kan vel si at Peru var det landet hvor vi var mest aktive, og ogsaa unnet oss visse utskeielser. Da vi foerst kom til Cusco, byen alle som skal til Machu Picchu har som utgangspunkt, satt vi lange dager paa internett for aa soeke paa sommerjobber og lignende. Etterhvert syntes vi at vi hadde fortjent en massasje, og manicure og pedicure.. Hvorfor det var fortjent, tja, det er jeg ikke helt sikker paa. Billig var det uansett.. Og saa maatte det jo testes ut siden vi visste at vi skulle ha massasje etter Machu Picchu. Vi testet litt utesteder ogsaa. Mama Africa, hvor alle gringoene gikk. De spilte OK musikk paa begynnelsen av kvelden, og saa ble det verre og verre jo flere folk som kom og jo senere det ble. Da jeg kom hjem ganske sent, laa det en spanjol i sengen min. Rommet var blitt overbooket. Noen paa rommet hadde sjekket ut tidlig, saa ting ordnet seg likevel. Cusco er fint det, fin by, fine bygninger og restauranter, og en haug med turister. Men ikke saann sydenturister, de fleste ser ganske friske ut.

Linn kom og moette oss i Cusco, og ble med oss en dag til Arequipa - Den hvite byen - foer hun maatte dra tilbake til Estados Unidos og San Fransisco. I Arequipa var det en gate som het San Fransisco, mest sannsynlig oppkallet etter sankten, og ikke byen.
Vi (Helene y yo) booket en tredagers tur ned i Colca Canyon, som ligger fem timer fra Arequipa. Her finnes det store fugler, som kan ha vinger som blir 3 meter naar begge vingene er utslaatt. Vi fikk en guidinne (kvinnelig guide) paa 20 aar, festlig jente, og ble koblet opp med 4 franskmenn i en gruppe. Ett par og to unge menn som var kamerater av fyren i paret og som jobbet med datamaskiner. De var hvite i huden, og ikke i spesielt god form. Men de klarte seg ganske bra dag 1 og 2. Det var bare snakk om 3 timers gange hver dag. Den foerste dagen nedover. Kjempebratt. Vi bodde hos en familie som drev et hostel. I canyonen, hvis man vil ha tak i kjoett, melk, oel eller sjokolade, maa alt dette fraktes med esel. Vi traff endel eseler og muldyr paa veien. De hadde paa seg sement og andre varer. Og saa var det en mann som gikk sammen med dem. Dette er det flere av de som bor i canyonen som gjoer hver dag. De tar med frukt og andre varer fra canyonen og bytter til seg kjoett og saann. Av de som var igjen. Vi saa mer enn ett fraflyttet hus, for aa si det saann. Der vi bodde dag 2 hadde de badebasseng, som var for kaldt til aa bade i, de kalte hostelene for oasis og paraiso og lignende. Her bodde vi i bungalows, som var laget av bambus. Den ene sengen raste da jeg satte meg i den. Saa jeg sov i den andre og leste bok med headlighten jeg har anskaffet meg. Vi stod opp klokken fem dagen etter og fikk, igjen, servert pannekaker som Marcela hadde statt opp klokken fire for aa lage. Saa var det stigning i 3 timer. Helene og jeg gikk litt i forveien fordi de to franske computermennene slet seg i hjel, vi ble kalde av det og tynte vaart eget tempo. Vi maatte le litt da vi paa toppen, hvor vi satt og ventet paa resten, traff han hviteste franske som kom ridende paa et esel. Han hadde gitt opp og betalte for aa bli fraktet opp paa eselryggen. Jeg tror kanskje at det var det beste. Og han var fornoyd han, spoekte og lo av den daarlige kondisen sin.

Paa vei hjem spiste vi lunsj i en liten by. Buffet. Her saa vi en gjeng med eldre fjollende kvinner, de var norske. Vi holdt kjeft og koste oss med alpakkakjoettet og alt det andre snadderet som fantes paa buffeten.

Vel tilbake i Arequipa feiret vi resten av dagen med vin og pisco. Pisco er den lokale sprittypen, laget presis som grappa. Vi hadde med oss en tysker, og jeg lurte ham og Helene med inn paa en urlokal pub. Her spilte de hoey musikk og danset paa bardisken. Noen peruvianere slo seg ned med oss og vi hadde interessante konversasjoner pa spanglish. Han ene hadde nesten hele kroppen tatovert. Paa oevre venstrearm hadde han et hjerte hvor det stod Paola. "I was 20" var alt han hadde aa si til det. De fortalte ogsaa at det var endel rasisme i Peru. De som ser quechua ut (indianere) faar ikke komme inn paa visse utesteder, med mindre de er med gringoer. Saa vi maatte gaa sammen med dem for at de skulle komme inn paa neste sted. Skikkelig teit, synes jeg, men saann er det kanskje. Vi diskriminerte jo samene i vaar tid i Noreg. Dagen etter hadde vi booket fjellklatring. Jeg gledet meg saann! Da vi kom beinklar til kontoret, 20 minutter foer tiden, provde vi utstyret. Ups, de hadde ikke sko som passet. Og dermed kunne vi ikke klatre. Jeg ble ganske skuffet og provde aa booke klatring et annet sted. Han sa at det ikke var noe problem med sko. Vi kom tilbake en time senere, og hvs skjedde? Jo, de samme skoene var hentet fra det andre reiseselskapet. Dust. Vi booket rafting heller. Og det var goey. Igjen var det bare oss to med en guide. Men det er visst bedre aa vaere faa, for da gaar baaten fortere. rafting var goey, kunne tenkt meg litt mer speed nste gang. Og guiden fra Argentina var kul, kjeften gikk i ett, og han lo tilogmed naar vi snakket norsk til hverandre.

Vi resite videre til Nasca, hvor de beroemte Nasca-linjene finner sted. Her booket vi en guidet tur (har blitt litt guider i Peru-Bolivia, gitt). Og igjen fikk vi en personlig guide. Han hadde studert i 7 aar og kunne fransk, italiensk og spansk. Og "un poquito de" (litt) engelsk, sa han selv, han kunne mye. Linjene er laget av nascapopulasjonen som bodde her 500 aar foer kristus. De laget linjene til gud. Det er bilder av en ape, papegoye, edderkopp og all slags andre skapninger. Fascinerende. Og de kan kun ses fra luften. Maria Reiche, som var tysk og dedikerte livet sitt paa aa studere linjene, var en rar skapning. Vi var paa museet hennes, og hun fant ikke ut helt hvorfor linjene ble laget, men fant dem naa alle og fant ut om denne pre-inka stammen.

Rart hvordan alle foer vaar tid i disse rikene dedikerte livene sine til gud. F.eks i Bolivia bodde de i fjellene for aa bo naermere gud. De var redde for aa doe, og ofret alt de hadde til gudene. Litt overdrevet, men ikke langt i fra.

Og saa er det peruvanerne da. De er jo saa soete. Meget gjestfrie og veldig sjenerte. De vil saa gjerne at vi skal like landet og de smiler hele tiden. Smaa og soete.

Naa skal vi resie til Lima, rett til flyplassen hvor vi flyr til Bogota, Columbia. Bye bye, resten av Peru!

Inka Trail in Peru, förstemann til Machu Picchu!

2009-03-26T20:01:00.000+01:00

For tiden befinner jeg meg i Machu Picchu Town, eller Aguas Calientes som den ogsá kalles. Utenfor hörer jeg lyd av tog, barn som roper, og regn. For det er enná regntid i Peru. Vi gikk Inka Trailen akkurat pá slutten av regntiden, og hadde god bruk for regnjakka jeg tok med fra Norge. Plastikk-ponchoen, som liksom var et must og kostet 3 soles (6 kr), ble bare klam og ekkel á ha pá seg, sá den brukte jeg bare de fem förste minuttene den förste dagen. Resten av turen lá den i sekken. Helene og jeg bestemte oss for á ikke ha baerer til bagasjen vár pga pris. Linn tok endel ting i Bergans-sekken min derimot, og betalte for en baerer. Vi var heldige og fikk ha soveposene i denne sekken. Det eneste litt kjipe var at da vi fikk sekken tilbake var den ganske utsvettet.. Sánn at nár jeg har den pá meg ná, sitter lukten igjen i t-skjorta. Dejlig.

Baererne, eller the porters, er noe av det mest imponerende jeg har sett i hele mitt liv. Vi hadde tilsammen 13 portere pá 18 personer som bar teltene, maten, bordene, stolene, partyteltene, grytene, koppene, bestikket, jah, alt man ikke kommer pá at man trenger pá en 4 dagers gátur i fjellene. Förste dag gikk disse mennene forbi oss med sekker som var dobbelt sá store som dem selv. Bakfra sá man bare to ben som stakk ut fra sekkene. De var smá, tynne, hadde sykt med muskler og tok greit forbi oss. Respect. Jeg husker egentlig ganske lite fra förste dag utenom at vi kom til campsiten halvtidlig. Her spiste vi middag i partyteltet og ble bedre kjent med de andre i gruppen vár. Jeg snakket forresten ganske mye med han ene guiden, som bare snakket spansk. Vi hadde kanskje en times samtale, det föltes ihvertfall sánn (nár alt gikk pá spansk). Vi klarte á kommunisere, men det kom til et punkt hvor jeg hadde brukt opp alle de spanske ordene jeg kunne, og ikke kunne ha en sá mye lenger samtale. Haha. Men da var vi straks fremme pá campsiten uansett.

Neste dag var det Cusco Explorers kalte den "utfordrende" dagen. Det kan man trygt si at den var ogsá. Det var stigning stigning stigning, da vi hadde en lengre pause, var det ikke sá langt igjen, men den vaerste stigningen pá turen. Jeg tygget sá mye kokablader at jeg ikke kunne snakke. Men det gikk! Og da vi nádde toppen, pá 4200 noe meter, var det sá kaldt og vátt at vi helt glemte á nyte det, tok et kjapt bilde, og startet nedstigningen. Da vi hadde gátt nedover en stund, var liksom alt slitet glemt. Og da vi sá campingsiten, var vi nesten klare for mer! Nesten. Her kom vi tidlig pá dagen, drakk te, spilte amerikaner med en amerikansk jente (som tapte, ironisk nok. Jeg vant), spiste lunsj, spilte UNO med hele gjengen, spiste middag, og sovnet klokken átte. Dag 3 váknet vi klokken 05:30 av porterne som serverte oss coca-te. Dette var den lengste dagen. Vi startet med en stigning, opp igjen pá 3900 meter eller noe. Pá veien stoppet vi og sá pá en inka-ruin. Bruno, den engelsktalende guiden vár, var veldig flink til á fortelle om inkaene. Om ofringer til solen, om spanjolene som erobret inkaene, om hövdinger, om jordbruket, og sist men ikke minst; om pilgrimsturen til Machu Picchu. Den samme som vi gikk. Den dag i dag, er det kun lov at 500 personer fár starte denne originale inka trailen daglig. Perus myndigheter vil öke det med 200%, mens UNESCO vil halvere antallet. Jeg synes det var bra at det var en grense pá det. Alt var sá utrolig bra organisert, guidene sá ut til á trives kjempegodt og var veldig flinke, og det var tydelig at de drev med sustainable tourism. Porterne tok med seg söppelet, og flaskene ble resirkulert.
Denne dagen var uforglemmelig, báde fordi naturen er noe av det flotteste jeg noensinne har sett, samt at jeg var heeelt helt ödelagt i föttene. Jeg hadde pádratt meg i gnagsár av de litt for smá fjellskoene jeg hadde leid, og hadde vondt i taerne. Da jeg löp foran Helene og Linn, med walking sticken jeg hadde fátt láne av en chilener pá gruppen, sa Helene at jeg sá hjulbent ut. Linn sa det pá en litt "snillere" máte og sa at jeg lignet pá Charlie Chaplin. Jeg holdt pá á dö de siste 20 minuttene. Kanskje spesielt fordi jeg visste at pá campsiten fantes det vin og dusj med "varmt" vann. Og fordi det gikk superbratt nedover. Her ble vi litt kjent med noen av de andre inka trail gruppene. Det var andre grupper vi gikk ganske samtidig med. Det var "Dronning Sonja med venninnene". De var egentlig kanadiske eller amerikanske. Fullt utstyr, med gamasjer, staver og snobbete fjellklaer. Og i god form. Og sá var det sen "sykt kjappe gruppen". De hadde veldig lange pauser, og sá löp de forbi oss för de tok pause igjen. Vi kom först til campsiten da. Hah! In their face. En annen gruppe var noen som sá veldig sporty ut, med shorts, men hvor noen av dem slet syyykt med á komme seg oppover. Stoppet annenhvert steg. Vár gruppe var egentlig ganske grei. Utenom et par argentinere, som ikke taklet höyden sá bra. Det var et litt eldre par, som ikke var direkte atletiske. De begynte en gang 20 minutter för oss, og da vi (Linn, Helene, Molly (hun amerikanske) og jeg) tok dem igjen, kalte hun oss Equipo Olympico (OL-laget), med en smule sjalusi/sarkasme i stemmen. Selv föler jeg ikke at vi var sá syyykt kjappe, men kanskje vi var det likevel da.

Den siste dagen mátte vi stá opp klokken fire. Spiste frokost (pancakes, utrolig). Jeg tynte pá noen gnagsárplaster, en ibux og en paracet, og vi bestemte os for á löpe til Machu Picchu. Grunnen var at vi ville komme oss opp pá fjellet hvor man ser utover hele Machu Picchu byen. Her er det bare 200 stk som fár gá opp, og man má stá i kö for á fá disse billettene. Problemet er at alle turistene som kommer med buss, tog, eller andre alternative ruter, kommer för oss, sá vi mátte vaere först av alle de 400 som gikk. Han spansktalende guiden vár var keen pá at vi skulle fá det til, og löp foran oss for á plöye vei. Vi tok forbi én gruppe, én gruppe til, og jammen kom vi först til Machu Picchu av alle de gáende! Jeg har aldri vaert mer sliten tror jeg. Ganske godrosa i ansiktet ogsá. Konkurranseinstinktet vinner over det meste altsá! Machu Picchu var fint og flott, og jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at jeg gikk inka trailen dit istedet for á ta toget. Vi laerte masse om inkaene, sá masee utrolig flott natur og fikk testet kroppen ganske hardt. Selv om kroppen er halvödelagt, er det en av de beste opplevelsene jeg har hatt. Det er vanskelig á beskrive, det má oppleves selv.

Death Road, Coca y Caca

2009-03-20T05:39:00.000+01:00

Swosj! Der var Bolivia over liksom. Bolivia var landet med turens stórste opptur - og nedtur. I sist innlegg nevnte jeg magesjau, den ble med meg i hele Bolivia den, hóyden er ikke akkurat pleiende for helsen. Sentrum i La Paz, hovedstaden i Bolivia, ligger pá litt over 3600 moh. mens altiplano, hvor det er billigere á bo og som man má krysse for á komme seg ut eller inn av by´n, ligger pá over 4000 meter. Man merker det nár man gár, at man blir litt fortere anpusten. Spesielt nár man ikke har spist ordentlig pá 4 dager.

Sá, hva gjorde Bolivia sá spesielt. Jeg vil nevne tre "events" som gjorde besóket foreviget i min hukommelse. Det ene var besóket i San Pedro-fengselet. Fengselet ligger midt i byen og kjórer guidede turer for backpackere. Det hele begynte for 5-6 ár siden da en gringo satt i fengselet og skrev en bok om oppholdet. Alle i fengselet má tjene penger pá en slags máte og denne fyren fant ut at han ville vise backpackere rundt i fengselet og dermed tjene penger pá det. Jeg har personlig ikke lest boken, men flere andre har, og det skal visst vaere en ganske spennende bok. Hvordan overleve som europeer i et 3. verden-fengsel? Mange backpackere har vaert fristet av tanken og har valgt á tilbringe natten der, frivillig, jeg hórte mange rykter om at det ikke hadde vaert sá lurt likevel. Knivstikking, voldtekter, nektet á snakke om opplevelsen osv.

Vel, vi var der bare i 3 timer, og det holdt i massevis. Selve dagen startet med at vi hang pá en benk pá plassen utenfor fengselet. Turene er nemlig "ulovlige". Ulovlige i den forstand at alle vet at det skjer, men det skal liksom ikke skje. Etter en knapp halvtime var det en mann som plukket oss opp og henviste oss til hjórnet utenfor fengselet. Her mátte vi vente til det ikke var mer pressefolk utenfor fengselet, og sá gá én og én inn i grusomheten. Da jeg gikk inn, sá jeg ingen jeg kjente, bare masse insatte bolivianere som hang med porten og en gjeng med vakter. Jeg ble henvist til et rom, gikk inn dit, og fant 12 andre par med nysgjerrige, forventningsfulle og "what the hell´s going on"- óyne. Det var de andre som hadde gátt inn fór meg. Vi betalte 250 bolivianos (som er ca. det samme som kroner) hver. Penger som gár til drift av fengselet (kokainproduksjon). Og sá startet turen. Guiden vár var portugisisk og satt inne for kokainsmugling. Han snakket stadig vekk om den teite hunden som hadde snuset seg fram til kokainen i kofferten hans og sa at han hadde lyst til á grille hunden og sánn. Utenom det snakket han en utrolig mye tull, antakeligvis hóy pá ett eller annet. Han tok kun av seg solbrillene nár vi var inne i veldig mórke rom, og flórtet vilt med alle jentene. Vel, han fortalte jo noen fakta ogsá da. I fengselet er penger alt som gjelder. De innsatte har forskjellige máter á tjene penger pá, noen selger stygge figurer til backpackere, andre har butikker, en tredje dealer til medfanger, en fjerde produserer kokain og en siste guider turister. Guiden vár hadde fire vakter som skulle passe pá at ingen gjorde oss noe. Jeg tror ikke at disse var de skarpeste knivene i skuffen, og jeg sá flere som dem. I tillegg var den enkelte med masse arr i ansiktet etter kniv-slásskamper tenkte jeg. Jeg fikk vite senere at disse er avhengige av kokain"deigen" (det det er fór det blir til kokain), dette er visstnok sá sterkt at de má kutte seg selv for á komme ut av rusen. Ganske forferdelig. Uansett, for noen sá det ut som om det var greit i fengselet, de kunne ha med seg hele familien inn og de spilte basketball og fotball og sánn. Andre laget ting som de hápet turistene ville kjópe. Pá den andre siden fantes det endel barnemishandling, hvor den skyldige enkelt kunne betale foreldrene for á tie. Men dersom den skyldige ble avslórt, kunne han risikere livet. Nei, jeg kunne ha skrevet laaaangt om dette fengselet, det gjorde virkelig inntrykk pá meg, og jeg kjente lukten og fólelsen lenge etter besóket.

Min andre opptur, bokstavelig talt, var da vi syklet ned Death Road som den sá fint kalles. Jeg tror jeg har funnet meg en ny favorittsport; downhill biking. Pá engelsk. Cluet er: veien som ná gár for á vaere verdens farligste vei har tatt mange menneskeliv da den kun har plass til én bil avgangen, det gár bokstavelig talt rett ned mange mange meter og den er ikke asfaltert, men har masse store steiner. Ná er det blitt gjort om til en turistattraksjon, hvor man sykler ned med spesialtlagede sykler og fár en t-skjorte hvor det stár "Death Road Survivor" og lignende tóffe ting.
Dagen: Vi mátte stá opp bikkjetidlig og ble plukket opp pá hostellet. Pá med utstyr, refleksvest, hjelm, bukser med beskyttelse og goggles eller googles som Helene kalte det. Fórst ned en vanlig vei, góy góy. Sá enda mer góy da vi svingte inn pá selve dódsveien. Jeg var heldig og kom i den fórste gruppa, eller den kjappeste gruppa. Jeg og gutta boyz fra Australia. De likte ikke at det var en jente som holdt fólge med dem tror jeg;) Men det brydde jeg meg fint lite om, jeg hadde det dritgóy, og farten passet meg perfekt. Akkurat passe utfordrende. Riverdance (Elaine fra Irland) og Chico Capoeira (Adam fra Sór-Afrika), eller Baesj som jeg skal begynne á kalle ham fordi han har lagt ut verdens styggeste bilde av meg pá bloggens sin, trynte greit. Riverdance trynte naer kanten, og ble ganske skremt av episoden (nevnte jeg at det var 100 meter ned?), Baesj overvurderte muligens evnene sine, trynte, og skrapte opp hele armen og ryggen. Men alle overlevde. Vi startet pá 5000 meter, og endte opp pá 1000. Mer eller mindre 4-5 timer (med pauser) ned. Noe av det kuleste jeg har gjordt. Ja, mor, minst like kult som fórste gang jeg stod pá slalom.

Opptur tre, ogsá bokstavelig talt, var saltórkenen. Jeg har aldri sett noe lignende. Dette skrev jeg om i forrige innlegg, sá det gidder jeg ikke skrive mer om.

La Paz er partyplace number 1, det irske hostellet vi bodde pá sov aldri, og byen kan vel sies á heller ikke sove. Stort sett pga. gringoene. Vi var en kveld, da jeg endelig var ganske frisk, pá et nyápnet disko som het Orange. Da det stengte gikk turen videre til Blue, hvor alt var blátt. Kreative med navnene má en si. Ingenting var oransje pá Orange nár jeg tenker meg om. Pá Blue var det sá trangt at det ikke var morsomt en gang. Riverdance og jeg drakk hver vár flaske vann, og stakk hjem. Men bra festplass, for de som ikke er vonde i magan.

Vi forlot La Paz for noen dager siden og reiste til Lake Titikaka eller Lake Titicaca. Caca er et stygt ord, og betyr det som jeg kaller han fra Sór-Afrika ná. Vi bestilte en slags ferdig tur, hvor vi sov én natt pá en óy i Lake Titicaca/kaka og sá videre neste dag til Cusco, Peru. Det vi ikke visste, var at vi hadde fátt oss en personlig guide. Haha. Fólte oss litt teite, men fikk masse inside information om Bolivia og han fikset all slags til oss. Det var fórste gang han hadde hatt sá unge turister sa han. Grunnen var hun dama som solgte oss turen var ganske fersk, og "glemte" á fortelle oss at det var en personlig guide med pá kjópet. Jaja, slikt skjer, og det er morsomt á oppleve dette ogsá. Han fortalte bl.a. om boliviansk musikk, kultur, indianere, solguder og ikke minst om korrupsjonen og kokainproduksjonen. Evo Morales, presidenten, var ifólge ham en korrupt knark. Han driter i á próve á fá ben pá Bolivias ókonomi, han tillater heller kokainproduksjon og -eksportering. Da vi skulle til á ta bussen, dag to, fortalte guiden vár Ricky, at han fyren med den hvite hatten der (en fyr som stod like bortfor oss) var kokainkongen i Copacabana (byen vi tok bussen fra). Han eide 8 utesteder i byen. Han smuglet kokain fra Bolivia til Peru og tjente grovt pá det. For pengene bestakk han borgermesteren og antakeligvis noen politier pá den Peruvanske siden ogsá. Slik gár det sin gang. Penger (svarte) er makt og respekt i Bolivia. Uansett om man er i fengsel eller ei. En plass jeg ikke har tenkt meg med det fórste.

Bolivia Surprise!

2009-03-11T15:18:00.000+01:00

Allle gode ting er tre sa kjerringa til mannen og saa loep de avgaarde paa jordet.. Eller noe. Noen har ihvertfall sagt alle gode ting er tre, og det kan jeg skrive under paa med god hjelp av Bolivia.

Selv om vi bare har tilbragt knapt en uke i Bolivia, vil jeg pàstà at inntrykkene nesten har vaert sterkere enn alt sammenlagt én maaned i Argentina.

In Bolivia you will learn how to expect the unexpected stàr det sà fint i guideboken min. Sà da mine tre gringa-misakes skjedde, var jeg ganske forberedt.

Fórst om turen. Vi hadde kjòpt oss inn pà denne tredagers turen fra Chile (San Pedro de Atacama) til Bolivia (Uyuni) og var fem stykker som delte + en stakkars brasilianer som màtte vaere den sjette personen. Det gikk bra fordet om. Etter at han ville ha gruppebilde med alle og ropte "Go go, everybody" var liksom isen brutt og han fikk fort tilnavnet Go Go Jonas. Etterhvert utviklet vi kallenavn pá alle, og fikk lagnavnet Team GoGo. Amerikaneren Daniel ble til Mountain Momma eller West Viginia, iren Elaine ble til Riverdance, sòrafrikaneren Adam ble til Chico Capoeira, Helene ble Antsy Pantsy og jeg ble Jeopardy. Da jeg i tillegg fortalte at jeg hadde laert av far at "Den som spòr ikke, fàr ikke", var jeg dòmt og gár ikke for Marie lenger, men spòrsmàlsstilleren Jeopardy.

Turen var virkelig fantastisk, vi sá vulkaner, 50 forskjellige laguner av forskjellig farge med flamenkoer oppi (Ikke pelikaner, de finnes ikke i Sòr-Amerika), en plass Salvador Dalí har malt, masse lamaer og liknende dyr, fancy steiner, og sist men ikke minst Saltòrkenen! Den var flott. Da vi kjòrte pà den var det som à kjòre pà snò, bare at det var et vannlag oppà som gjorde at himmelen speilet seg i bakken. Veldig flott.

Nettene tilbragte vi pà forskjellige, veldig basic, hotell. Det ene uten dusj. Her tilbragte vi hele kvelden med à spille President. GoGo Jonas var ivrig. Mellom middag og dessert kom tre av barna som tilhórte huset og underholdt. Eller hun eldste sa noen dikt pá spansk og de to andre barna vimset litt rundt henne. Det var sótt de 2 fórste diktene, men etter det 7. ble det litt mye. Sá ville hun ha penger da. Det var det ikke sá mange som hadde, men hun fikk med seg litt da.
Natt to tilbragte vi pá et hotell laget av salt, bakken, veggene, sengene av salt. Her var det ogsá underholdning. Vi var i naerheten av en pueblo (landsby) med 2000 innbyggere, hvor barna i puebloen sá sitt snitt i á underholde turistene. To av dem var faktisk litt gode, mens de andre 5 smàinnavla kidsa egentlig bare stod der med rytmeinstrumenter og mimet til sangene. Her spilte de ogsá opptil 10 sanger, og det ble litt mye. Det sá liksom ikke ut som om de koste seg. Da de i tillegg ikke viste skjul pá skuffelsen da de ikke fikk sá mye penger som de sikkert hadde hápet, synes jeg det hele ble litt kleint. Jeg fólte meg veldig turist, og tenkte at barna sikkert sá pá oss som dollartegn som tok bilder av dem. Jeg ga dem ingenting. Slemt? Eller rett? Welcome to Gringo-trail tenkte jeg.

Bilturen gikk forsávidt greit. Men det var her fòrste surprise skjedde: Alle satt og slappet av mens de lyttet til iPodene sine (jeg til min mp3spiller). Plutselig kjórer José, vár 19 á gamle sjáfóir litt fort ned i en dump, og alle hopper langt opp fra setene sine. Problemet var at jeg satt helt bakerst, hvor jeg bare hadde 3 cm á gá pá fór jeg var i taket, og fikk slátt hodet mitt kraftig. Aua. Dette gjorde litt vondt, men gikk over etter noen timer.

Surpise 2: Selv om jeg hadde smórt meg med solfaktor 25 i trynet om morgenen, klarte jeg á bli solbrent i ansiktet i Salórkenen. Sá der ankom jeg Uyuni, Bolivia, solbrent og med tre kuler i hodet.

Suprise 3: Etter at vi hadde kjópt bussbilletter videre til Sucre, gikk vi pá en pub med navnet Extremely Fun Pub, mest pga navnet. Det viste seg á vaere ganske sá morsomt ogsá fordi noen irer hadde tatt med seg gitaren og jammen stemmene sine ogsá og sang og spilte. Veldig koselig. Etter dette spiste vi pá en meksikansk restaurant, hvor jeg bestile quesadilla med ekstra guacamole. Det skulle jeg ikke ha gjort. Jeg váknet natt til mandag av kramper og rare lyder fra magan. Surprise! Etter x antall toalettbesók, mátte jeg be River, Antsy og Capoeira om á ta bussen uten meg. Jeg har ná tilbragt 2 dógn og deler av det tredje i sengen med mer eller mindre hyppige tolaettbesók. I dag kom jeg med ordentlig opp, tok en dusj, spiste pommes frites til frokost og fikk meg noen sabla sterke bolivianske medisiner. Rosa og oransje, tas sammen, funker som bare juling.

Fóler meg ganske mye mer gringa enn i Argentina. Her ser man helt helt forskjellig ut. Jeg er to hodet hóyere enn damene, og har lyst hár og lys hud. Mange rope Hola til oss eller kaller oss rolig gringa. Jeg fólte meg ganske gringa da en kanader eller amerikaner (sikkert kanader sa amerikanere má betale maaasse for á komme inn i Bolivia) spurte om jeg kunne ta bilde av ham med et superdyrt speilreflekskamera. Du spór ikke en som ser veldig local ut om det liksom.

I kveld klokken àtte tar jeg bussen til La Paz. 12 timer, uten toalett, én pause og pá veier som var stengt fór denne uken pga regn og for mye sóle.

Fikk mail fra Moutain Momma som fortalte at de hadde kjórt gjennom 3 elver og pá den tredje mátte de bli evakuert fordi bussen var stuck. Men det var pá mandag da.. Lenge siden ná det!

Ups, plutselig var vi i Chile!

2009-03-05T21:02:00.000+01:00

San Pedro de Atacama er der vi er naermere bestemt. Det ligger naer grensene til Argentina og Bolivia. Vi bestemte oss for á reise hit fordi i hadde hórt fra mange at á ta buss fra Salta, der vi var sist, og sá ta en tredagers tur med firhjulstrekker til Bolivia, inkludert Saltórken, fra Chile skulle vaere den mest behagelige máten á komme seg til Bolivia pá. Why not? tenkte vi, og kom oss avgárde til Chile. En av de mest fantastiske bussturer nár det kommer til utsikt fra bussvinduet sá langt. Fjell med 7 forskjellige farger, saltórken, pelikaner, vulkaner.. jeg vet ikke hva det ikke var. Pá grensen mátte vi stá i kó i en time pá 4-5000 meters hóyde. Noen var svimle og kvalme, men det hjalp á spise koka-blader som hjelper mot hóydesyke.

Vi ble kjent med en jente fra Irland, en gutt fra Sór-Afrika og en gutt fra USA i Salta, og bestemte oss for á dele bil disse tre dagene. Vi har ná booket tur og teikoff er i morgen. Vi kan ikke ta med oss noe med kullsyre, drikke alkohol eller spise fete matvarer i dag, fordi det kan forársake hóydesyke. Vann med kullsyre eller brus, kan eksplodere. Ganske sykt. Hadde vaert morsomt á próvd da.. Men kanskje ikke helt verdt det ;)

I gár kjórte vi rundt i en turistbil til dódsdalen og mánedalen. I mánedalen sá vi solnedgangen, som var fin, men ikke sááá spektakulaer som reklamert for. Kanskje vi har sett for mange spektakulaere ting, vi begynner á bli bortskjemt for vakker natur.

Pá hostellet vi bor er det bare kaldt vann, men det fungerer á dusje nár det er veldig varmt. Sánn midt pá dagen ca. I dag skal imidlertid Marcelino, mannen som ga opp bodyguard-yrket til fordel for á drive et hostel i San Pedro, ta oss med til noen varme kilder hvor vi kan bade og kose oss.

I San Pedro bor det 2500 innbyggere og enda flere turister. Stort sett backpackere som skal til Bolivia, eller pá andre festlige ekskursjoner. Sandboarding, geysers, thermal springs, trekking, bli kjórt rundt i van til alt dette og sá videre. Det positive utslaget med all turismen er at restaurantene holder en overraskende bra standard nár det kommer til service og kvalitet. Maten her er kjempegod. Vi gasset oss masse i gár. Jah..

Jeg gleder meg ti Saltórkenen og Bolivia. Det blir fest. Uten eksplosjoner.

Argentina i korte trekk

2009-03-01T22:10:00.000+01:00

Etter en liten máned i Argentina fóler jeg at jeg har begynt á fá litt oversikt over landet. Vi har identifisert det mest typiske argentinske og fátt sett de fleste hovedattraksjonene (destinasjonene) Argentina har á by pá. Vár siste stopp, hvor vi beiçfinner oss ná, er Salta. Salta betyr, pá spansk, á hoppe og pá indianersprák (husker ikke hvilket, slutt á mas) "fint sted". Jeg er relativt sikker pá at det er derfor den heter Salta, fordi det er sá fint, og ikke fordi man kan hoppe her. Det kan man da, men det kan man jo overalt. Vi hoppet pá hest her om dagen, eller galopperte da. Det var dritgóy. Sist gang vi red pá hest i Bariloche, en by som ligger litt lenger sór, jeg for fórste gang, travet hestene litt av og til. Galoppering var noe helt annet derimot. Og da vi i tillegg var med ekte gauchoer (cowboys) gjorde det situasjonen enda mer autentisk, om man skal bruke et Bachelor i Reiselivsledelse-ord. Dette gjorde vi i gár, og var kanskje en av de beste dagene sá langt i Argentina for meg ihvertfall. Da vi hadde ridd i tre timer, hadde de laget argentinsk barbeque til oss. Kjópt og betalt, men likevel. Tilbehóret var helt fantastisk, og kjóttet, vel, det er grunn til at argentinere har sá hóyt kolesterol. Nam nam. Familien pá gárden skjenket vin til oss hvert andre minutt, og da man hadde spist sá mye kjótt at man holdt pá á dó, slengte de enda en chorizo-pólse pá tallerkenen og lo godt. Veldig argentinsk.

Jeg uttrykte i sist innlegg at Argentina, les Buenos Aires, ikke var sá latino som jeg hadde forventet. Men det ble tatt igjen da vi kom til Salta, folkene her er vennlige, mórkere i huden og mye mer argentinske.

En ting som er typisk Argentina er dulce de leche, som betyr sótt fra melk. Jeg fikk introdusert denne fantastiske "matvaren" allerede pá flyturen til Buenos Aires av en jente som sa at det var sáááá godt og at vi mátte smake det. Pá hver eneste busstur vi tok fikk vi en altfor sót kake med dulce de leche som fyll. Det holdt med á ta en bit og snakke om hvordan argentinere virkelig kunne spise noe sá sótt. Jeg mátte likevel le den dagen jeg traff Helene i Puerto Iguazu da hun fortalte at hun hadde spist dulce de leche til frokost, og jeg innrómmet at jeg hadde spist hele dulce de leche-kaken pá bussen opp til Puerto Iguazu. Helene er foróvrig navnet pá en sót kjeks som nattevakten pá hostellet liker veldig godt.

Ná er det kó pá internett. Jeg kan skrive mer om typisk Argentina senere.

BA

2009-02-23T04:00:00.000+01:00

Buenos Aires, byen jeg har dr'omt om siden jeg kom til Latinamerika for andre gang som 20-'aring. Var den slik jeg hadde forventet? Og hva forventet jeg egentlig? Tja, yrende folkeliv, tangodansere p'a gaten, klassisk kledde menn og kvinner, steaks and wine og sist men ikke minst; Latinamerikas svar p'a Europa. Man kan vel si at noen av noen av forventningene inntraff, men p'a en anne m'ate enn det jeg kanskje hadde ventet. Tangedans foregikk stort sett inne p'a egne showrooms hvor man m'atte betale entry for 'a f'a en smakebit. Yrende folkeliv er det vel i alle storbyer, i tillegg var det alle bilene da. Vi bodde sist vi var i BA i up and coming San Telmo hvor alle kunstnerne skal holde til. Denne gangen bodde vi i sentrumsentrum hvor veien utenfor hostellet har, jeg talte, 18 kj'orefelt. Det tar en halvtime 'a krysse. Hva med de klassisk kledde? S'a ikke s'a mye til dem. Kanskje i Palermo Soho og Palermo Hollywood, der hvor de rike bor, var det en del t'offinger (kult kledde) som valset rundt. Der var det ogs'a hundeluftere, slike som gaar tur med 8 hunder p'a en gang. Steaks and wine kan man finne i hele Argentina, vin spesielt i Mendoza og steaks spesielt i Salta som vi kommer til 'a vaere i om en ukes tid. Vi var imidlertid p'a en fantastisk restaurant i g'ar kveld. En jente fra Sverige hadde tilfeldigvis truffet en argentisk jente f'orste dagen hun var her som hadde tatt henn med p'a denne restauranten som gikk for 'a vaere the place to be i Buenos Aires naa. Fullt av kunstnersjeler ogs'a oss da. Maten og servicen var up'aklagelig, helt fantastisk, og interi'oret s'a ut som en trendy retrocafe i Oslo eller Stockholm.
N'ar det gjelder Buenos Aires og Europa stemmer det p'a en prikk. Buenos Aires har lyst til 'a vaere Europa. Noe som er forst'aelig da majoriteten av befolkningen har forfedre fra Spania, Italia, Tyskland eller andre europeiske land. Det som jeg likevel stiller sp'orsm'al med, er troverdigheten. Det er akkurat som om de pr'over, litt for hardt. Klubbene ser ut som en kaksete klubb i Europa, ungdommen kan ikke danse, de kler seg i tskjorte og dongeribukse og pr'over 'a vaere s'a kalde som mulig. Dette bryter med alle latinostereotypier jeg hadde, hvor jeg forventen h'oye haeler p'a alle jenter og latin lover attityd p'a alle gutter. S'a feil kan man ta. Jeg diskuterte saken med en kandaner, som var kjempeenig med meg, og som mente at argentinere led av en identitetskrise hvor de ikke helt klarte 'a bestemme seg for om de ville vaere latino eller europeere.
Buenos Aires er en by man m'a laere 'a kjenne, den blir bedre og bedre. Det var likevel ikke kjaerlighet ved f'orste blikk, men jo mer en ser, jo mer nysgjerrig blir en.

I morgen skal jeg kj'ope sko.

Familie pá tur i Bariloche og Villa Gesell

2009-02-19T16:10:00.000+01:00

Etter noen dager med vin og ekskursjoner i Mendoza, tok vi nattbussen til Bariloche som ligger et stykke mer sór. Ca. 20 timer. En svenske som hadde vaert 5 uker i Mendoza fant ut at han hadde vaert litt vel lenge i Mendoza og bestemte seg for á bli med oss. Mens vi var pá biltur med danskene "Morfar", "Gaucho" og ósterrikeren "Donkey" opp til det hóyeste fjellet i Sór-Amerika (Aconcagua 6940 moh eller noe sánn) hadde han overtalt to kanadere om á ogsá bli med til Bariloche.

I Bariloche ble vi som en liten familie hvor Helene fort inpasset seg i en slags morsrolle, jeg tror jeg var en slags far og de tre guttene var ungene. I Bariloche red vi pá hest, padlet kajak og leide bil hvor vi kjórte for á se pá de syv sjóer som er en slags turistattraksjon. Svensken var den eneste som hadde med seg lappen og som dermed kunne kjóre. Ulempen var at han kun hadde hatt lappen i snaut ett ár, hvor han ikke akkurat hadde kjórt hver dag. Litt naervósne mor og far i baksetet, men det gikk fint. Bariloche var moro, og ganske kjólig siden det er sá langt sór.

Helene og jeg hadde allerede bestemt oss for á reise videre til kysten av Argentina, tre timer fra Buenos Aires. Barna bestemte seg ogsá for á bli med.

Sá ná er vi her da, pá kysten, i Villa Gesell. Villa Gesell kan man vel si er Argentinas svar pá Alanya i Tyrkia. Sett bort i fra at det stort sett er ferierende Buenos Airere her, reklameskiltene stikker tusen meter ut i veien, det er masse folk overalt og skikkelig brákete. Vi har kanskje valgt det mest brákete hostellet i byen. I gár morges váknet jeg av de nye naboene som hadde dratt med seg verdens stórste hóyttaler og spilte musikk pá full guffe og i natt váknet jeg av en eller annen konsert i bakgárden pá hostellet. Inn med óreproppene igjen og sá sove. Fint med strand og gode restauranter da :)

Jeg piercet órene mine forresten. Jeg hadde lyst til á utvide dem og trodde at jeg kun trengte á kjópe en litt tykkere óredobb. Jeg ble en smule overrasket da jeg mátte komme inn pá bakrommet hvor en av de som jobbet der gjorde klar óredobben min. Etter at jeg hadde fátt et par store náler inn i óret mitt kjente jeg det i magen og hodet. Jeg ble kjempekvalm. haha. De andre som jobbet der kom med karamell og Cola til meg og spurte hele tiden hvordan det gikk. De var veldig sóte.
Jeg gruet meg litt til á ta det andre hullet, men gikk tilbake to dager etter. Da fikk jeg klemmen og de sjekket hvordan det stod til med piercingen. Det var en annen som tok det andre hullet, han kunne engelsk og gjorde det dritfort. Poff, sa det, sá var det over. Og jeg ble ikke kvalm. Flaks, jeg er ikke SÁ pinglete.

Ná ser jeg pá vaskekonen som snakker med seg selv. Hun sa til meg fór i dag at hun snakker med seg selv da jeg sá pá henne. OK tenkte jeg:)
Ná má jeg spise.

Sykkelmafiaen i Mendoza

2009-02-09T01:19:00.000+01:00

Etter 3 dager i Buenos Aires bestemte vi oss for à heade òstover til vinland. Naermere bestemt Mendoza. Det er her 70 % av alle argentinske viner kommer fra. Vi fikk plass pá nattbussen vi hadde sá store forventninger til, og man kan vel si at det levde opp til alle forventninger og vel sà det. Skinnseter som man kunne legge helt ned slik at det ble en seng, varm mat, servitór, pute, pledd og ikke minst flatscreen med latinamerikanske musikkvideoer kjòrende fórste del av natten. Vi lo i en halvtime av luksusen vi hadde unnet oss, og jeg sov hele natten lyttende til den latinamerikanske popstjernen Juanes, over svart slettelandskap.

Vel fremme i Mendoza traff vi en ósterriker pá busstasjonen. Vi flyttet inn pá samme hostel (med svómmebasseng) og ble kjent med England, USA, Tyskland, Sverige og Danmark. Vi har vaert en gjeng ná i de dagene vi har vaert her. Mendoza er virkelig herlig, mucho mas traquilo que Buenos Aires. Veldig avslappet og masse á finne pá. Dag én gikk vi tur til utsiktspunktet i den store parken hvor man kan se over byen og til Andesfjellene. I parken kan man kjóre bil, det finner jeg litt rart. Veldig farlig der nár det blir mórkt, et argentisk par hadde blitt ranet og drept nár de var der om natten. Vi var der pá dagen, og var en stor gjeng, sá vi ble ikke drept. Dag to syklet vi fra vingárd til vingárd litt utenfor downtown Mendoza. Vi leide sykler av Mr. Hugo. Han var skikkelig hyggelig. Hóydepunktet med hele sykkeldagen var da vi kom tilbake fra vingárdene og satt oss ned utenfor huset til Mr. Hugo. Han sa at vi bare skulle sette oss ned slik at vi kunne fá et glass gratis vin. Det endte med at Mr. Hugo fylte opp glassene váre hver gang vi hadde tatt en slurk. Vi ble der i 3-4 timer og lo av fulle dansker og full ósterriker. Had a great laugh u know.
Da vi kom tilbake ble jeg fortalt at Mr. Hugo konkurrerer med et annet sykkelbyrá. Det har vaert mye snusk. Mr. Hugo med venner har stjálet sykler fra det andre byráet og banket opp folk som er pá lag med det andre byráet. Kanskje det var derfor bussjáfóren króllet sammen én av de to flyerne vi gav ham (den som ikke var Mr. Hugo), kastet den pá bakken og sa at han var dritgod venn med Mr. Hugo. Argentina altsá...
Ná skal vi, igjen, drikke Mendozavin i hagen pá hostellet. Noen argentinere fikser grillmat. Nice. I morgen kveld tar vi nattbuss til Bariloche, som ligger sór og hvor det er Norge-om-sommeren-temperaturer. Later.

Argentina, Buenos Aires

2009-02-05T16:52:00.000+01:00

Da var jeg her. Midt i smóróyet av Buenos Aires. Eller ikke helt, men hele Buenos Aires er pá en máte smóróyet. Byen er GRANDE. Og vi har gátt, mye.

Ok. Flyturen? Man kan si at den ble en smule lenger enn forventet. Det vaerste var at jeg tenkte da jeg ankom Heathrow at dette har jo gátt altfor smooth. Nesten for godt til á vaere sant. Og jammen hadde jeg ikke rett.

Jeg koste meg pá internett, tok meg en half pint med ól og kom akkurat til gaten nár det var min tur til á boarde. Pá flyet satt jeg ved siden av en tysker og en argentisk tenáringsjente som hadd vaert i Cambridge pá "sommerskole" og laert engelsk. Han tyske skulle spille inn film i Buenos Aires og var lydmann. Grunnen til at jeg vet dette, og mye mer om dem, var fordi vi satt i seks timer uvisse om flyet kunne ta av eller ikke. Det hadde kommet et par cm med snó pá Heathrow.. Det ble for mye for dem. Og vi stod i kó for á bli de-iced. Dette resulterte i lengre samtaler med medpassasjerene. Og da vi mátte gá av flyet klokken 6 om morgenen traff jeg en dansk dame og en tysk dame som jeg delte hotell med. Dagen etter visste vi ikke om flyet skulle gá, men etter mye kóing og frem og tilbake fikk vi beskjed om at flyet skulle ta av! Vi hadde blitt en liten gjeng av reisende med vidt forskjellige bakgrunner. En brasiliansk professor i juss, en dansk dame med phd i jódisk kultur (journalist), en tysk jurist, meg og to tyske filmprodusenter.. Litt av en miks, men det var utrolig hyggelig. Og jeg var for en gangs skyld yngst (noe jeg ikke var i Skottland)..

Fin bursdag. Feiret det pá et fly, en flyplass og et hotell. Helt knall. Minneverdig om ikke annet.

Vel framme i Buenos Aires traff jeg Helene pá hostellet. Det var show.
Og Buenos Aires, nei, byen har ikke mye frisk luft á by pá. Jeg tror aldri jeg har vaert i en by med flere biler. Veien vi kaller ´den jaevlige veien´ har 30 felt (eller noe sánn) og ligger i sentrum. Helt sykt. Vi próver á unngá veiene med altfor mange felt. Og sá próver vi á unngá á bli pákjórt.
BA kort oppsummert for denne gang: Tangoshow, trále hele byen for plata de queso (ostefat), fant den aller beste (mmmmm), biler, ródvin av druen Malbec, trasking, biler, shopping uten á shoppe, moped, restauranter, forskjellige barrios, biler, lastebil.

Jeg har ikke spist steak enná. Vi reiser til vindistriktet Mendoza i kveld. Vi skal ta nattbuss hvor de serverer champagne, vin, whisky, ól og mat. Haha. Og stolene kan man legge helt ned. Hun pá hostellet har skrytt sá voldsomt av dette, sá ná er forventningene skyhóye.

Hvordan slaa i hjel doedtid

2009-02-01T20:34:00.000+01:00

Da var jeg paa Heathrow, igjen.. Men denne gangen med en annen destinasjon i vente enn Sola Airport. Vi vender snuten soerover, litt vest, over Atlantern. Destinasjonen skryter paa seg aa ha veldig fin luft. Jeg haaper det er sant, men tror kanskje at de overdriver litt. Vi faar naa se da, Buenos Aires.

Etter en uke hjemme, med fiksing, faksing, scanning og pakking, eg jeg igrunnen ganske klar. Det var likevel med litt blandede foelelser jeg gikk inn i sikkerhetskontrollen med mors bekymrede oeyner i nakken. Det er jo ikke akkurat den aller sikreste plassen jeg reiser i verden, ei heller den med mest penger. Heller der folk gjoer saan ca alt for dem (svelg). Uansett, de blandede foelelsene begynner aa vri seg mer og mer mot glede-seg-foelelsen jo mer jeg naermer meg. Det er paa en maate no way back naa, og jeg gleder meg mer og mer etter aa ha lest litt i mini verdensfaktaboken min og i Footprints Latin America 2009.

Turen hit gikk fint. Jeg mellomlandet paa Gardermoen. Tok Norwegian fra Sola. Det slo meg med Norwegian da, noe jeg finner en smule ironisk; omtrent alle flyvert(innene) var svenske! "Hejsann hoppsann, Velkomna till Norwegian Airlines, Jajamennsan!" liksom.

Paa flyet fra Osjlo saa jeg mange andre reisejenter og gutter. De hadde saanne behagelige reiseklaer og hale. Ganske lette aa spotte. Men de spottet muligens meg ogsaa. Ok.. Gotta go. I have a plane to catch.

Forresten faar jeg tidenes lengste bursdag pga tidsforskjellen. Kult.