Almanakktilværelsen i Oslo

En hel måned har gått siden jeg pakket klær, sko og bøker i kartonger og kjørte til Oslo med et flyttelass. - Siden jeg losjerte meg inn i Schwachs gate og ble servert lun eplekake av min komkamerat Anders ved ankomst. - Siden jeg troppet opp første dag på jobb og hvor noen gamle og noen nye ansikter (siden sist jeg jobbet der) ønsket meg velkommen.

I løpet av en måneds tid har jeg imidlertid kommet inn i en slags Oslo-livsstil. Fra tilværelsen jeg var vant med før, hvor jeg tok litt dagen som den kom, har jeg nesten blitt definisjonen på planlegging. Sist uke var fullbooket, denne uken er fullbooket frem til lørdag og jeg har endel dager helt frem til desember hvor jeg vet akkurat hva jeg skal, hvor, når og med hvem.

Jeg forklarte min nye planleggingslivsstil til søsteren til Tharaniga, som jeg var på fest hos i går (lørdag). Hun lyste opp da jeg forklarte, og sa at det er slik moderne unge kvinner i Oslo lever! Spesielt om man er singel. Hun har flyttet til Trondheim pga jobb og sa at der.. der tar de plutselig en øl etter jobb. Ingen har planer!

Det har altså vært noen relativt travle uker, med jobb på dagen og noe slags aktiviteter på kvelden. Og det var ikke før i kveld jeg hadde satt av bloggetid i almanakken min. Jeg holder på å få orden på livet mitt, komme inn i en slags rutine, men med variasjon. Og jeg liker det.

Kattatiki, regn og Lindisfarne

Arvind synger "Kjerringa med staven" på kjøkkenet, Ranveig bader Siri og jeg sitter med laptopen inne i stuen og nørder. Utenfor hører jeg folk med en nordengelsk aksent som minner meg veldig mye om skotsk. Det er onsdag, og feriedag to i Berwick-upon-Tweed begynner å synge på sitt siste vers. Ihvertfall sitt "ant" eller "tredj" siste. 

I dag var vi på dagstur til Holy Island, eller Lindisfarne som vi nordmenn kaller det. Det var jo her vikingene kom og ødela for første gang i Stobritannia. Det var her de ødela en kirke og stjal alt gull og rikdom, voldtok og stakk igjen. For så å komme tilbake. Så gøy! 

Vi, personlig, var ikke like voldelige. Vi spaserte til bussholdeplassen i Berwick, var der 25 minutter før tiden, og ventet sammen med to eldre par med hvitt hår (som sikkert hadde vært der 45 minutter før). Etterhvert kom det flere hvithårede strømmende. Så tok Travelsure, bussen som kun går hver onsdag klokken 10.15, oss til Holy Island. Her tok vi shuttle bus til slottet. Det var en liten diskusjon hvorvidt vi skulle gå eller ta buss, men bussen vant siden det regnet sidelengs. På slottet gikk vi rundt og så på rommene de bodde i før. Det var fint og flott. Men det så litt øde ut å bo der. Slottet ble bygget i 1550 ble brukt som festning av engelskmennene mot skottene. Møblene var ikke så gamle, de så ut som typisk slike møbler som er så populære på auksjoner. Dette er sikkert fordi de som bodde der en periode i begynnelsen 1900-tallet, familien Hudson og senere familie Jekyll kjøpte masse møbler. Jeg er forresten ikke sikker på om de bodde der eller bare eide det. Wikipedia, da! National Trust eier ihvertfall slottet nå, og alle de som jobber der er drithappy. Fakta. Ranveig sa at det var vanlig å jobbe som frivillig som sånne ting. De som jobbet der, på dette lille slottet, var kjempefrivillige og det var 7 stykker av dem. Smiiiiil.

Etter at vi hadde sett hele slottet, gikk jeg tilbake fort (det regnet), mens Arvind, Siri og Ranveig tok en titt på en berømt hage som man måtte gå langt i regnet for å se. Jeg ventet på dem på Café Oasis inne i landsbyen, som på en måte hørtes ut som en frisk og kul kaffebar - men som ikke var det. Samme det, jeg fikk kaffen min og varmet meg/tørket meg litt og leste i Elle som jeg hadde tatt med i tilfelle jeg kom i situasjoner som dette. Jeg ble plukket opp av hage/regn-patruljen og spurt om jeg ville bli med å spise lunsj på The Ship, en veldig typisk pub. Det ville jeg selvfølgelig. Det var en koselig og varm pub, hvor jeg spiste fish and chips og vi alle (minus Siri) drakk lokalt brygget øl (MJØD). 

Siste innspurt. Vi gikk på museum og så gikk vi inn i ruinen av en kirke som sikkert hadde vært fin, men som ble ødelagt av vikingene. Den var faktisk fremdeles litt fin. Siri koste seg i regntøyet og løp rundt på ruinene. Det var all skade vi klarte å gjøre. "Kanin" (en bamse, som ser ut som en bjørn) klatret på ruinene med hjelp av Siri og fikk grønn pels noen steder. På ruinen så vi at munkene hadde day stairs til soverommet på den ene siden og på den andre siden hadde de night stairs. Dette lurte vi veldig på, og har ennå ikke googlet hvorfor. Ranveig er på saken. På museet jobbet det også mange folk som tok i mot betaling, men jeg tror de var lokale. Han ene rapte og sånn, jeg har en mistanke om at han ikke var spesielt opptatt av selve driften eller museets betydning i The National Trust.  

Etter dette gikk vi på den andre kaffebaren i landsbyen. Denne imponerte, vi spiste god kake og fikk med oss scones hjem! For free! Da vi gikk var det fint vær. Jeg kjente at humøret bare steg og steg for hvert minutt. Vi fikk tatt et stunning bilde av slottet, alle delte litt på å være paparazzi. Siri var for det meste snill, men løp endel, litt i feil retning.

Så hjem til Kattatiki (katten som tilhørte meg da jeg var liten - en leke av klosser man kan stable/tre på en pinne og med et kattehode på toppen). Arvind, Ranveig og Siri gikk ned på beachen for å ta bilder i solnedgang. Nå har vi akkurat spist og drukket litt rosévin. Ranveig og jeg sitter med hver vår mac i stugu. Vi veksler wikipedia-facts. Jeg har sunget mjau-mjau-mjau-sangen jeg nettopp fant på. Det imponerte veldig. 

I måern skal vi til Edinburgh, eller Edinborough som Ranveig liker å kalle den. Ed'n-brah lærte jeg av skottene å si det, hvis ikke lo de av meg og skulle le helt til jeg lærte meg å si det "riktig".

Egekilde med brus, Naturligt mineralvand på en café på Kastrup Lufthavn

Av en eller annen grunn, hver gang jeg er i Danmark eller hører dansk, så begynner jeg å prate tulledansk i hodet mitt. Toneleiet (inni hodet) går et par hakk opp, talen blir mer utydelig, og jeg prøver å finne typiske danske ord og uttrykk som kartoffel, personal computer (ja, det heter det på dansk) og Jeh, de'h skæ jæ sku' gø*$re (noe lignende lydskrift). Forøvrig er halvparten av betjeningen i caféen jeg sitter i, svenske. Noe jeg burde bli vant til til jeg flytter røven min (ey, dansk uttrykk!?) til Oslo. 

Jeg er altså på mellomlanding - i Danmark. Nærmere bestemt: Københavns flyplass Kastrup. Flyplassen er den største i Skandinavia, og har nærmere 60.000 passasjerer hver dag innom. Dette gjør stedet til et samlingspunkt for mange rare mennesker, med et samlet mål: Å reise (videre). 

Fra caféen, eller spisestedet jeg sitter på ser jeg akkurat i dette øyeblikk: En småforvirret asiatisk familie, fire businessmenn med svarte sko og skinn-dokumentmapper, en gammel mann som sitter og lener seg på en tralle med tre bag-er og noe taxfree-varer oppi. Det ser ut som om han venter på noen, jeg antar hans kone. Han har giftering. Der drakk jeg opp rødvinen min. Ved min høyre side sitter det en fyr med håret bakover, akkurat som om han har gredd håret og så løpt i vinden etterpå. Han leser i en stor stor bok som ligner mest på et leksikon og holder en gul markeringstusj i hånden. Foran ham er en oppdrukket kaffe latte. Asiatisk par, mann 60 år, kvinne 20. Mann med stor svart bart, kvinne med sjal. To politikvinner. Mann i mobil. Og slik kan jeg fortsette i det uendelige. Men det gjør jeg ikke, for flyet mitt går jo en gang.

Jeg skal til London for helgen, sove hos Gunn, møte Adam og Mark, før jeg reiser opp til Berwick-upon-Tweed, som ligger nord i England. Der har Ranveig med familie leid hus, minus Sam, som er på kennel. Der blir jeg frem til fredag hvor jeg da retter snuten tilbake til København, for å tilbringe neste helg der. Besøke ho Karen. Jeg kjenner at jeg gleder meg. Da kan jeg praktisere dansken som jeg øver meg på i hodet.

Da tar jeg meg en slurk av "Egekilde med brus, Naturligt mineralvand", kjøpt på Pronto Italian food, og gjør meg klar til takeoff.

Kommentarer

Det er forresten mulig for ikke-medlemmer av blogger.com å kommentere. Jeg fant ut at det var jeg som hadde sperret ikke-medlemmer... Men har nå fjernet den. Så, kommentér!

numusic i film og bilder

Torsdagen:

Casiokids: Dette tar av. Jeg er ennå småskadet i foten og drikker Munkholm, men hopper på en fot. Rølpete gutter hopper, kidsa danser, Casiokids synger falsett og er såpass 

rare at det er kult. 

Fredagen: 

The Low Frequency in Stereo på Tou Scene ---> Múm på Folken (vi får skyss(!) fra noen som tilfeldigvis skal 

til Folken de også). Personlig tenkte jeg at denne konserten ikke kom til å ha så mye for seg, at jeg sikkert kom til å sovne. Men stemningen var god, og da gruppen ankom scenen og begynte å spille fikk jeg en gåsehud som ikke ga seg før siste tone i siste sang. En utrolig fin opplevelse. I love Múm! ---> buss til Tou scene ---> Alaska in Winter ---> FM Belfast ---> ? Jeg traff mange forskjellige folk: Pedro/Petter som var vakt og sikkert 16 år, Jamie som er produsent for Múm, Numusic-folka og på vei hjem, en fyr som designet dameundertøy bærende på et skilt pluss en franskmann.  

En dag på krykker.

Ja, jeg skadet foten min. Mitt "kontrollerte" fall - ble mislykket. Foten smalt inni klatreveggen og fikk hele vekten min på seg. Det gjorde ikke godt. Jeg klarte å haltende gå på den, men ikke mere klatring den dagen. Utover kvelden ble det verre, og da jeg skulle legge meg gjorde det så vondt at jeg holdt på å dø. Jeg bestemte meg for å reise til legevakten dagen etter. 

Jeg lånte krykken til Rolf og tok taxi til legevakten. De oppførte seg litt snurt fordi jeg ikke 

hadde ringt til fastlegen min, i tilfelle deres lege måtte ta noen ulykker som hastet, men hadde da tid til meg med en gang. De sendte meg videre til røntgen og ga meg komplimenter for krykken som visstnok var veldig god. 

Så hentet Rolf meg og kjørte meg til sykehuset. Der var det en sjåfør som tilfeldigvis hang ved inngangen som fant en rullestol til meg og rullet meg til der jeg skulle. Han rullet meg forbi der Maddi jobber, og hun kom for å hilse på. Det er visst ikke så mye å gjøre hele tiden på jobben hennes, så hun hang med meg mens jeg ventet på å komme inn til røntgen, og rullet meg der jeg skulle. 

Etter røntgen måtte jeg vente en stund på resultatet. Jeg leste avisen (som jeg selvfølgelig hadde tatt med, beredt!) og løste sudoku. Resultatet var negativt, det vil si at jeg ikke hadde noen brukne ben i foten. Det ble jeg jo ganska glad for, rullet meg til resepsjonen hvor jeg kjøpte et par med krykker og ble hentet av Rolf igjen. 

Jeg hadde avtalt med numusic at jeg skulle være på Casiokidskonserten på Arneageren i Stavanger for å rigge opp scenen. Jeg ga beskjed om at jeg kom til å få problemer med opprigging da jeg ikke hadde så mange hender eller føtter å bidra med. Jeg ble likevel bedt om å komme for å dele ut programmer og sånn.

Joda, greit det. Jeg tok bussen til Sandnes med bag på ryggen. Da jeg kom inn på bussen spurte sjåføren om jeg trengte hjelp. Nei, det gikk greit. Han ventet til jeg hadde satt meg før han begynte å kjøre. Når begynte de å gjøre det, liksom? tenkte jeg. Jeg krykket(?) meg bort til Vinmonopolet (jeg skulle på middag til Morten senere, og skulle kjøpe med meg vin). Her fikk jeg hjelp av en ansatt, ikke bare til å velge vin, men også til å bære flasken bort til kassen. På bussen fikk jeg hjelp med å bære bagen. 

Jeg troppet opp på Casiokidskonsert ganske for sent pga. rushtrafikk og krykker og fikk delt ut det jeg skulle dele ut. Etterpå gikk jeg til Morten, innom Skagen brygge hotell og Prix for henholdsvis få festivalpass og å kjøpe sukkerbrød, fremdeles haltende på krykker. Det tok en evighet. Folk begynte å snakke til meg i forbifarten og lurte på om det gjorde vondt og sånn. Ja, sa jeg, og at det var veldig stress. Da lo de godt. Middagen var fantastisk. Da jeg gikk hjemover, for å ta buss for tog, klarte jeg såvidt å trø på foten. Yes.

Konklusjon: 

- En dag på krykker gir muskler i armer, mage og rygg samt den ene foten. 

- Alt som egentlig ikke er stress, blir stress på krykker. 

- Man må regne 3 ganger mer tid på å komme seg fra ett sted til et annet. 

- Folk er utrolig hyggelige og hjelpsomme når man er handikappet.

Update

Jeg ser på Sex and the city, har drukket opp tekoppen og kun vært ute av dørene i én time i dag. På gåtur. I syv og en halv timer i dag har jeg plottet inn besvarelser fra lesetest. Jeg ble ferdig, og startet opp mitt nye oppdrag som er å skrive inn intervjuer gjort på 5.-klassinger: 

Lise (intervjuer): Hva tenker du når du leser? 

Sondre (5.-klassing): Ehm, jeg vet ikke. Jeg tenker kanskje litt på det jeg leser.. 

Jeg har ikke kommet lenger enn til Sondre, så jeg vet ikke hvordan de andre er. Sondre snakket om at han hadde mangelfull huk

ommelse når det kom til planeter og solsystemer, men at han liker veldig godt å tegne planeter, og at han hadde ganske god hukommelse på det.. Vet gutten hva han prater om? Nah, tror ikke det :) 

Sommeren har ikke vært overveldende spennende jobbmessig. Men jeg kan si det slik at det er mer underholdende å høre på 5.-klassinger som snakker om hukommelsesmangel enn å legge inn bestillinger på turistferja til Lysebotn.. gjesp. 

Ettersom jeg sitter og skriver inn tall eller intervjuer, og slipper å bruke hjernen for mye, begynner tankene mine å fly. Ulempen er at jeg begynner å tenke på reising igjen. Jeg ringte til Karen og fikk lov til å besøke henne i København den 1. helgen i oktober. Nå skal jeg snart ringe til Lisbeth og få lov til å besøke henne i Bodø. Så må jeg til York, kanskje til London, har blitt invitert til Firenze av Andreas.. Så jeg har litt steder jeg kan dra og besøke folk. Men jeg trenger penger da. Så nå er det back to work. 

Klønete lastebilsjåfør kjører på bed-kanten vår. Han sliter litt med konteinerne også, og må ta seg en tur rundt nullen for å få en bedre posisjon til å laste dem av. Vi skal visst få nytt tak. Jeg blir aldri informert om sånne ting.