Lille julaften

Da var jeg i Sandnes igjen, hjemme for jul. Det er noe spesielt med å komme hjem i jula. Alle vonde minner om surt vær og gråe ungdomshverdager blir liksom glemt. Plutselig skal man gjøre alt det morsomme det går an å finne på i byen. Som å gå på Ingvars for å spise halvt horn med ost og skinke varmt med piffi (jeg jukset litt - jeg bestilte grovt frokostbrød med salami og eggerøre), gå på kaffebaren på KinoKino og drikke dobbel cortado laget av meget flinke baristaer, gå innom alle interiør-/nips-/klesbutikkene i gågaten, se på de litt for kule ungdommene og de gamle men fornøyde pensjonistene, gå på pøbben Banken, kjøpe litt te eller en ost på Ost&Kaffi, spise lunsj på Charles&de (hvis ledig), klippe seg på Planeten....

Jeg har gjort nesten alt nevnt over, men jeg mangler ennå å gå på Banken. Den gamle lysebrune stampøbben til vennegjengen min og meg da vi gikk på videregående. Vi satt og gjorde lekser, spilte kort og drakk to kopper kaffe på 4 timer. Vi gjenkjente de faste som pleide å gå der og de gjenkjente oss, etterhvert fikk folk vi kjente jobb bak baren. Fryd og gammen.

Men okei da, når en er ferdig med alle disse gjøremålene, hva gjør en da? Jo, da er det lille julaften og man vet ikke helt hva man skal finne på på dagtid så man ser film under dyna hjemme og kommer plutselig på at vinmonopolet har stengt i 3 dager nå og at de 3 dagene er rødvinsdager og reiser ned til byen for å kjøpe enda en rødvinsflaske. Og så reiser man på besøk til venninner og så prater man og drikker opp flasken. Og så er det julaften, og den går liksom av seg selv. Jeg har bakt brownies. Mhm, det er sant.

Dagen før juleferie!

Da satt jeg her på lesesal på BI for siste gang på ihvertfall tre uker. Det føles fantastisk. Kun en dag igjen nå. Jeg er klarrigget med te i BI-koppen min (gratis varmt vann i kantinen, jeg hadde med te-pose), vannflasken min, oransje ørepropper til lesing og kosentrasjon og musikk-ørepropper til å lytte til musikk mens jeg tar notater eller pause. Jeg skal lese frem til klokken 18:00-19:00.

I morgen er altså siste eksamen av fem. Jeg har snakket med flere i klassen om situasjonen vi er i, og alle sier at de har mistet helt piffen. Ingen er nervøse lenger for eksamen, mange sitter og gjør helt andre ting enn å lese pensum mens de er på skolen.

F.eks. snakket jeg med en i klassen i går som sa at han lett kunne ha gått opp i eksamen om en eller annen fotballstjerne (som jeg ikke husker navn på) sin overgang til en annen klubb fordi han leser så mye nettaviser. En annen jeg

går i klasse med satt i nærheten av meg i lesesalen noen dager før det igjen. Hun var borte ganke lenge, uten at jeg egentlig tenkte over det, men da hun kom tilbake med x antall bæreposer fra type H&M og med et skyldig og litt unnskyldende smil skjønte jeg at hun hadde latt fristelsene ta overhånd på Storo storsenter. Altså er det ikke bare meg som er dritlei.

Helgen er alledere planlagt. På fredag, i morgen, er det fest med klassen på Alexander Kiellands plass (jeg har en underholdende klasse), på lørdag skal jeg møte far for gave-veksling og på i bursdag på Stortinget på kvelden. På søndag skal jeg spise grøt med mandel i med bl.a. Queen of War og Ektemannen og så reise hjem til Sandnes for juleferie og -feiring på kvelden.

Visste du forresten at det var Coca-Cola som gjorde nissen rød?

CrossFit

På lørdag var jeg på CrossFit Oslo sammen med Larven og ADHD (også kjent som LadyLovelylocks). Det var absolutt ikke så tøft som jeg hadde fryktet, det gikk helt fint! Jeg verken spydde eller lå utslått på gulvet etter et kvarter, ei heller etter timen(e) var omme. Både jeg og ADHD var ganske nervøse før timen i frykt for at vi ikke skulle få det til eller bli superslitne med en gang.

Larven og hans omgangskrets har drevet med crossfit en lenger stund nå og det kan vel ha vært at samtalene mer enn én gang har glidd inn på temaet det siste halve året, både direkte eller indirekte (lytte til mobiltelefonsamtale om dagens resultater). Derfor kan jeg ganske mye om Crossfit selv bare etter å ha prøvd det offisielt en gang og uoffisielt en gang før det. Så, la meg fortelle: CrossFit er en kombinert styrke og utholdenhetstrening hvor man gjør mange repetisjoner av en styrkeøvelse, skifter raskt til en annen, så raskt til en utholdenhetsøvelse og så om igjen, f.eks fem ganger.

Crossfit er en treningsform som trener hele kroppen og som blir lisensiert til ivrige treningsfolk som ønsker å starte opp egne treningsstudioer. Man kan selvfølgelig drive crossfit uten å trene på et lisensiert studio, men da må man enten trene alene og man kan ikke registrere resultatene din fra WOD (Workout Of the Day) på nettsidene som man kan ha egen konto på. Dette er ekstra motiverende da man kan sammenligne sine resultater med andre crossfitters fra hele verden.

Det finnes mange, mange ulike øvelser som er satt sammen og som man skal gjøre fortest mulig.

Man kan trygt si at det er effektivt. Jeg hadde så vondt i lårene at jeg gikk som en 80 år gammel dame i går, og i dag har jeg i tillegg så vondt i armene at jeg ikke klarer å strekke dem ut. Jeg går rundt og 'au'er meg og folk aner ikke hva jeg snakker om.

Vi gjorde benkpress (uten benk), hangups (jentene hadde hjelpestrikk) ganger 3 så mange vi klarte, og så hoppet vi lengehopp og gikk tilbake i utfall så mange runder vi klarte i 7 minutter. Lårene begynte å skjelve i slutten.

Jeg har ikke fått meg konto på beyond the whiteboard ennå som er der kan registrere resultanene og sammenligne med andre, og er litt usikker på om jeg får tid til å trene så mye at det er vits. Hett tips for de som vil det, uansett.

Stay.com

Jeg leste i avisen i går om en norsk mann som hadde startet opp en reiseguide-nettside. Det går ut på at man skriver byen man ønsker å reise, og så får du en skreddersydd guide som du kan laste ned og printe ut. Den ble kåret til en av 50 beste websider i 2010 av TIME Magazine. Stay.com er et bra konsept som jeg håper kan utvikle seg til å bli enda bedre ved gå enda mer i dybden, finne enda flere (nye) destinasjoner og kanskje tilpasse guidene til hvilken type ferie man ønsker f.eks.

Færra til Mexico?

Siden jeg går på International Management må jeg reise på utveksling det tredje semesteret. Det er obligatorisk. Før var det obligatorisk å reise hele det siste året, men jeg tror at mange ikke søkte på programmet av den grunn. Og siden dette er BI hvor de har brukerundersøkelser stadig vekk, gjorde de det om til et semester. Det passer meg forsåvidt fint.

Nå har det seg slik at BI samarbeider med forskjellige universiteter og høyskoler verden rundt. De har svært få, eller ingen, plasser i engelsktalende land så da må man begynne å se i andre. Jeg har relativt god erfaring med å søke og lese om høyere utdanning i utlandet fordi jeg har gjort det så mye samt vært på utveksling før, og har nå ganske god oversikt over de forskjellige stedene.

I begynnelsen tenkte jeg Frankrike, så Frankrike eller Spania, så Spania eller Mexico (muligens Frankrike), nå heller jeg mest mot Mexico ene og alene. Tecnológico de Monterrey er skolen jeg har sett meg ut. Monterrey er den tredje største byen i Mexico og et business sentrum. De jeg har truffet fra Monterrey er alltid høyt

utdannet og veldig koselige. Campusen i Monterrey har alt, idrettshall, leiligheter, lesesaler, bibliotek, alt. Omtalene fra studenter som har vært der er utelukkende positive.

Men så har du minuset da: Narkokrigen. Et kjapt søk på NRK sine

nyhetssider med Mexico som eneste søkeord, første artikkel som kommer opp er: 'Mexico: Pansrer bilene sine i frykt'. Jeg klikker meg inn, på menyen til høyre ser jeg relaterte artikler: 'Fant smuglertunnel under California', 'Landet hvor du bør reise forsiktig', 'Mexico: Over 100 drept på en uke', 'Massakre i vaskehall i Mexico' alle relaterte til narkokrigen. Det var etter 2006 at presidenten Calderon startet krigen mot narkotika. Siden det har 29.000 blitt drept. Er mafiaen uovervinnelige?

I andre artikler har jeg lest at journalister blir drept eller presset til å sensurere narkokartell, politimesteren i Ciudad de Juarez er en 20 år gammel jente fordi ingen andre sa ja til jobben, borgermestere (som også er uvanlig unge) i grensebyene blir stenet til døde, grensen mellom stat og mafia er uklar og massegraver blir funnet stadig vekk. Med andre ord er det ikke verdens tryggeste land vi snakker om her. På den andre siden er det stort sett bare mennesker som er involvert som blir utsatt. De som har blitt drept er enten smuglere, mafia, politi eller spesialstyrker eller på annen måte involvert.

På UD sine landssider er det ikke Mexico et av landene som er frarådet å reise til. Betryggende. Da jeg sendte e-post til UD sist gang vi var ute og reiste og lurte på om det var utrygt i Mexico (vi leste om denne krigen også da) virket det nesten ikke som om hun som svarte på e-posten visste hva jeg snakket om. Hun anbefalte Lonely Planet og noen andre reiseguider og sa at det var lurt å kunne noen spanske fraser: ÅH Sier du det?!?

Nytt informasjonsmøte tilpasset vårt studie er i morgen klokken 10:00. Jeg får se hva de sier da. Forhåpentligvis går vi gjennom ting jeg ikke kan fra før. Sist informasjonsmøte var jo helt krise. Kanskje det blir Europa likevel?

BI-sekk. Del 2

Jeg har en hypotese: Av de som går sent hjem fra skolen har flertallet BI-sekk. Grunnen er at da jeg tok heisen ned fra biblioteket en kveld rundt halv syv hadde alle i heisen BI-sekk, utenom én. Men hun hadde sekk med hjul og håndtak man kunne trekke opp..

I dag skal jeg sitte på skoen til klokken åtte og teste hypotesen når jeg går hjem.

BI-sekken

Litt i mot min vilje, fordi det er litt nørd, gikk jeg for noen måneder siden til innkjøp av en BI-kopp. Det var under forberedelsene til min første mid-term eksamen. To av de andre på gruppen min (vi var 4) hadde BI-kopp og snakket om hvor praktisk og fin den var og, ikke minst, at man betalte kun 7,50 per kopp kaffe istedet for 15. Etter et par dager ga jeg etter og gikk til innkjøp. Siden har jeg følt meg mindre og mindre nørdete og mer og mer praktisk ved kjøp av koppen.

Men det stopper ikke her.

For noen uker siden fikk vi en e-post om at det var mer BI-sekker igjen og at det bare var å hente. Jeg hadde tidligere tenkt at jeg ikke trengte noen sekk og at det bare var geeks som gikk med BI-sekk. Derfor tok jeg slike e-mailer ikke så seriøst og det å hente sekk på 2. etasje på Schnas (studentpøbben som ligger 200 meter unna) ble nedprioritert.

Men så traff jeg Yvonne Lorris og en klassekamerat av henne, begge to med et smil om munnen og med hver sin sekk i hendene. De sa at det fortsatt var sekker igjen og de hadde nå blitt flyttet til kontoret til GSS som ligger i BI-bygget. "Gå og få deg en!" utbrøt Yvonne Lorris. Jeg tenkte: OK, gratis sekk. Og så fikk jeg en. Den lå en stund i skapet hjemme. Men så en dag måtte jeg ha med meg så mange bøker at det ikke var plass i datavesken min. Jeg så bort på sekken... Skulle jeg? Litt følelsesmessig uvel og med NTNU-student/Erasmus-student-assosiasjoner gikk jeg inn på BI med BI-sekk. Men det gikk greit og jeg la merke til flere og flere med lik sekk.

I ettertid har jeg tattmeg selv i å tenke hvor praktisk lommene i sekken er. Men, jeg er fremdeles ikke 100% komfortabel med sekken og den kommer nok ikke til å nå opp på nivået med kaffekoppen hva gjelder praktiskhet. Nei, makan til nørderi.

Nasjonalbiblioteket og Deichmanske

Jeg tok meg fri på mandag for å være med Larven (siden han jobbet hele sist helg og hadde fri den dagen) og vi fant ut at vi ville gå på nasjonalbiblioteket som ligger på Solli plass.

Biblioteket var veldig fint, rent og med masse vakthold! Jeg fikk følelsen av at vi ble overvåket hvor enn vi gikk, og opptil flere ganger fikk vi beskjed om at der kunne vi ikke gå. Vi gikk ihvertfall litt rundt og kikket på folkene som satt i lesesalen, de som satt og leste aviser på mikrofilm og andre som satt tilfeldig rundt og leste aviser eller bare var. Det var en tykk vakt der. Han dvasket seg rundt på biblioteket og var vakt. Vi lo litt av ham fordi det var en veldig smal dør inn tl der vi satt som han lot være å gå gjennom. Og ja, jeg vet at det er stygt å le av noen fordi de dvasker seg, men han var litt komisk. Så satt vi i vinduskarmen og så på alle bilene og menneskene i krysset på Solli-plass før vi gikk.

I går leste jeg en artikkel i ethics. Jeg lurte veldig på hvor jeg skulle lese. Jeg ville ikke reise helt opp på skolen pga tid, jeg kunne ikke sitte hjemme pga konsentrasjon, så jeg tenkte: kafé. Larven skulle på crossfit, så vi tok følge til kafeen. Oi, men der satt folk utenfor selv om det var kjempekaldt. Det var masse barnevogner og snakkesalige mennesker der, så jeg tenkte: nei. Larven hadde tidligere nevnt Deichmanske som et alternativ, og da jeg så at det var 2 minutter til bussen gikk bestemte jeg meg for å ta bussen dit (to stopp bare).

Jeg hadde aldri vært på Deichmanske før og jeg ble ganske glad da jeg så at det så ut som biblioteket i Skjønnheten og udyret, bare noen hakk mindre, med sånne hyller som går flere meter opp langs veggen og der man kan gå langs hyllene. Litt slitt, men koselig. Det var endel barn, men det roet seg etter at mannen i høytaleren forklarte at Elias-filmen begynte klokken to i Lille Deichman. D fikk jeg konsentrert meg om artikkelen.

Job Seminar

Sist helg var jeg på seminar med jobben. Alle intervjuere fra rundt om i landet var samlet for litt faglig input (hvor har jeg fått det uttrykket fra) samt endel sosialt. Jeg lurte veldig på om jeg skulle skrive bare bulletpoints fordi det var så mye forskjellig som skjedde, men jeg tror heller jeg prøver å sammenfatte alt i en tekst i stedet. Ja, det var jammen en bra begynnelse, Travelgirl.

Jeg må add'e noe: tittelen Job Seminar er litt morsom synes jeg fordi vi hadde et etisk dilemma å løse i Applied Business Ethics på skolen som handlet om job seminar. Og så reiste jeg på et!

Anyways, trett og litt bakfull møtte jeg Mrs. Gadget på kafé på St.Hanshaugen. Jeg drakk cortado og spiste scones og snakket om at det minnet meg om England. Etter en stund tok vi bussen ned til Oslo S, hvor de andre stod og ventet på oss. Alle var litt sånn: "Jeg kjenner ikke så mange så jeg prøver å smalltalke littegrann om utvekslingsopphold og sånn" mens vi står i en ring. Personlig er jeg ikke så fan av sånne ringer som bare blir større og større jo flere som kommer og tausere og tausere jo større den blir. Så jeg satt meg ned på bag'en min ved siden av en av de andre intervjuerne fra Oslo som jeg har snakket med en gang før. Så kom minibussen og hentet oss. Alle var veldig sosiale og snakket hele veien opp. Da vi kom til Oksnøen, et leirskolested som også blir brukt til type teambuilding og utdrikningslag, ble alle positivt overrasket over hvor fint det var.

Vi hadde endel teori der vi fikk info om lånekassen, utvekslingsland og konkurrenter, blablabla før det kjekke begynte. Jeg var veldig skeptisk til uteleker, men løsnet opp med ett vi fikk servert øl til lunsj:) Lunsjen var utendørs, pølse i lompe. Så gjorde vi sånn skyte med pil og bue, ølkassebygging og quiz, oppdelt i lag. Det var faktisk overraskende gøyalt og man ble kjent med de andre med en gang.

På kvelden hadde vi en treretters som smakte godt og jeg merket at vi begynte å bli ganske beruset da jeg bemerket (til de andre) at servitøren spurte om vi ville ha Bailey og ikke Bailey's. Dette ble det en utrolig lang samtale av og vi syntes at det var ustyrtelig morsomt og begynte å kutte siste bokstav i alle ord og sånn. Det var stort sett jenter som var på seminaret, men 3 gutter. Han ene, Mr. Kontaktannonse, trodde at han var på singeltur og ble bare fullere og fullere. Til slutt måtte jeg dra kjærestekortet. Da hadde vi alle flyttet oss til peisestuen hvor rødvinen aldri tok slutt, latteren satt lettere og talen ble høyere (for noen mer snøvlete). Hunden til kollegaen til Mrs. Gadget, en Alaska Husky med navn Alaska, lå ved siden av meg i sofaen. Hver gang jeg koste med den smilte den. Jeg mener det! Jeg ble så fascinert at jeg tror jeg fikk alle rundt meg til å se. Jeg introduserte gris (tommel på bordet) og etterhvert var det noen som absolutt ville spille drikkeleker, så jeg måtte bidra med noen drikkeleker også. Haha, det er lenge siden det. Hun ene jeg satt på bordet med tidligere hadde snakket om sin jorden-rundt reise hvor hun både skulle til Mexico og Cuba, og da Måtte jo jeg lære henne merengue og alle de andre latinamerikanske dansene jeg kan. Jeg mener å huske at Mr. Kontaktannonse også var oppe og skulle danse swing før han la seg, men det er mulig jeg finner på ting nå.

Jeg delte rom med hun andre intervjueren i Oslo, hun er kul. Vi skle ned til hytta hvor vi hadde rom fordi det var såpeglatt (kaldt). Vi syntes til og med at det var så gøy at vi gjorde det flere ganger. Noe av det siste jeg hadde sagt til henne var "Det beste med hele dagen, var at vi fikk øl til pølsene" før jeg sovnet.

Søndag - informasjon om ting. Hun ene klarte å si at i USA er det så utrolig mye kultur, og at det gjør landet spesielt, men at det ikke var så mye kultur i England. Jeg tror ikke at jeg skal introdusere Hofstedes kulturkarakteristikker for henne, nei. Eller kanskje hun hadde trengt det.

Hjem. Sov på bussen.

En helg rett over grensa

Fredag ettermiddag satte jeg meg i bilen med Larven og rettet snuten østover, først innom Tøyen for å hente Faddersjefen før vi kjørte videre mot Sweden - la Suede - Sverige. Vi snakket og koste oss og hørte på hiphop på vei ned. Da vi nesten var i Sverige møtte vi de andre, Robyn (bursdagsbarnet), Mor og Mysen. Så kjørte vi alle i rekke frem til feriehuset.

Huset var ferdig oppvarmet og alle bemerket det da de kom inn. Innredningen kan defineres som ganske chabby chic, spesielt i stuen hvor sofaen var blomstrete og møblene hadde rusten maling. Mor fortalte om at da hun var liten pleide de å reise rundt på auksjoner og kjøpe gamle møbler. Det forklarer stilen. Vi spiste krabber hele kvelden. Det var faktisk helt fantastisk.

Lørdags morgen ble vi vekket av Robyn og Mor. Robyn hadde bursdag og ville at vi skulle stå opp. Men vi sov litt til. Da vi våknet hadde de reist på svenskehandel og var litt snurt fordi vi ikke hadde stått opp samtidig som dem. Larven og Faddersjefen brukte hele frokosten på å snakke om cowboyer, luftgeværskyting og bilbane. Så reiste vi på svenskehandel med den andre bilen, men var egentlig mest interessert i Systembolaget. Jeg fikk plukke ut vin til Faddersjefen, og var i himmelen. Vi kjøpte alle ganske dyr vin.

Vi var ikke i svenskehandelhumør, men Larven skulle ha proteinpulver (oioi) og Faddersjefen bacon. Jeg personlig ønsket meg smågodt og Cola Zero, så vi endte opp med å kjøpe det. Jeg tror vi var de eneste på hele kjøpesenteret som ikke kjøpte i store kvantum (og snakket norsk).

Bursdagsfeiringen var utrolig koselig. Mor hadde laget rosmarinsmarinert svinefilet med hasselbakte poteter og rødvinssaus. Imponert. Vi var alle fint kledde og spiste og drakk rødvin. Mmmm:) Vi ga en lommekniv type Leatherman til Robyn siden hun skal i militæret. Mor hadde tidligere gitt Robyn billetter til Robyn-konsert, men hadde en ekstra gave på lur: Hello Kitty-koffert med Pez-godterier i.

På søndag reiste vi hjem. Jeg sov lenge og løste Sudoku.

Employee of the month

I kantinen på BI Nydalen er det en kantinedame som bare er helt fantastisk. Jeg la først merke til henne for en stund siden. Det var da hun håndterte to kasser på en gang. I kantinen er det nemlig opptil flere køer på hver side av der man henter bestikk og servietter - og betaler da. Kassene står side i side, så kantinedamen flyttet seg bare fra den ene til den andre. Alle betaler med kort, så på den tiden det tar å sette inn kortet, trykke inn koden og vente på godkjent, har hun brukt på å ekspedere en annen kunde som står på den andre siden og setter inn kortet og trykker koden og venter på godkjent. Jeg ble mektig imponert og tenkte "Wow, for en effektivitet!". Og ikke nok med det, hun pleier som regel å komme med en eller annen morsom kommentar til alle som kjøper noe. I dag da jeg stod foran skive- og påsmurt disken og lurte veldig på hva jeg skulle ha gikk jeg litt bakover og dultet bort i noe. Da jeg snudde meg for å se hva det var så jeg rett inn i ansiktet på kantinedamen med en melkevogn mellom meg og henne. "Beklager så mye!" sa hun og smilte masse unnskyldende. Men egentlig var det jo min feil, og ikke hennes. Ihvertfall, kantinedamen er et forbilde for oss alle hva gjelder engasjement og entusiasme på jobb og hvis alle var som henne ville nok verden blitt et fint sted - ihvertfall effektivt og hyggelig.

Til Thailand en fredags kveld

I går var jeg ute og spiste med Mickey og LadyLovelyLocks på Yaya's. Det er en thailandsk restaurant som har gjenskapt Thailand i et kjellerlokale på Majorstuen. Midt i middagen var det til og med storm! Lysene ble skrudd av og lyd av regn og torden ble spilt. Morsom detalj. Vi satt på plastikkstoler og spiste av og med thailandsk servise. LadyLovelyLocks drakk Tiger-øl (fra Singapore riktignok). Vi ble servert av en svensk dude som sikkert elsket å reise. Han hadde ihvertfall reiseskjegg og shorts. Jeg spiste dagens fisk med spicy saus og følte nesten at jeg var i Thailand. Det var varmt og musikken var avslappende.Men hva vet jeg egentlig om Thailand? Det er tropisk, fint, de har charterturisme, backpackerturisme, sexturisme, strender, fun, party, yeah. Thailand er et av de såkalte emerging economies med en voksende øvre middelklasse. Dagens DN Lørdag skriver om de som før var lavere middelklasse. De har nå har jobbet seg opp til å bli øvre middelklasse og Thailand blir sett på et av de nye landene man bør investere i. Mye skyldes turismen. Thailand har også strevd noe med turist-ryktet. Når masseturismen kommer følger prostitusjon, kriminalitet og annen lav-klasse underholdning. Men såvidt jeg har hørt har myndighetene prøvd å tatt hånd om dette og begynt å skape både bærekraftig turisme og jobber med ryktet sitt. Uansett er Thailand et fint land for all slags folk som f.eks. liker dykking, vakre omgivelser og varme. Jeg er i en evig og pågående diskusjon med meg selv om jeg vil reise dit.

Bildene frister, men er det så vakkert som bildene tilsier?

Eksamen og ingen reise

Jeg har ikke blogget på over en uke. Det er fordi jeg ikke har reist noe i det siste. Den eneste reisen jeg har foretatt er reisen frem og tilbake til/fra Nydalen og BI. Har jeg hatt noe liv? Nei. Har jeg sett mange andre enn folk i klassen? Nei. Jeg har jobbet med en case sammen med tre gutter fra klassen. På fredag og lørdag var eksamen med 14 andre fra klassen. Den tok 6 timer hver dag. Da jeg kom hjem utmattet og veldig fornøyd med at eksamen var over, da skulle jeg ut med (hele) klassen for å feire! Personene jeg hadde sett hele uken og uken før også. Men denne gangen skulle vi drikke sammen for å feire at vi var ferdige. Jeg ble på stedet til klokken elleve.

Skal finne noe mer spennende å rapportere snart. Jeg er litt lei og søker spenning i hverdagen. Noen tips?

Masse ting i hodet

Da satt jeg her da, en lørdags kveld under dyna i fjerde i etasje i Hallings gate på St. Hanshaugen. Utenfor hører jeg feststemte mennesker som er på vorspiel. Noen av dem står utenfor og tar en sigg før de går inn igjen og fester videre. Den ene finner en ny ølboks i kjøleskapet, blir irritert fordi han/hun tror kanskje at noen har stjålet en av han/henne fordi han/hun synes å huske at det var 3 bokser igjen og ikke bare 2. Den andre heller slutten av vinen sin oppi melkeglasset han/hun må bruke fordi det ikke var flere vinglass igjen. Sistemann er tom for drikke og lurer på om de ikke skal dra på byen snart.

Mens jeg da, jeg sitter her under dyna fordi jeg har eksamen neste fredag og lørdag og får besøk av mor i morgen. Hun kommer i ett-tiden og jeg må ha vasket leiligheten før den tid og kanskje jobbet litt med oppgaven.

I hele dag har jeg sittet på skolen og lest casene vi skal ha til neste helg for så å diskutere en av dem med gruppen min. Casen handler om et firma som har fått så mye konkurranse at de er redd for at det kommer til å gå dårlig med dem. Vi brukte fire timer på å plassere firmaet i 13 modeller som vi har hatt i dette faget. I slutten av dagen var jeg helt ør.

Jeg tok bussen hjem og ringte en student som jeg avtalte et intervju med på onsdag. Så skiftet jeg sokker og sminket meg litt raskt før jeg tok bussen til sentrum og t-banen mot Østerås for å besøke Larven. Han skal på nattevakt, men vi fikk da 1,5 time, en middag og litt tv-titting sammen før han måtte reise. Så reiste jeg tilbake, og sitter her da. Alene i leiligheten. Jeg har poppet meg popcorn og slapper så godt jeg kan av. Jeg prøver å ikke tenke på alt jeg må lese eller skrive eller etc.

Jeg vet at det ikke var så mye reise i dette innlegget. At jeg er på en eksamensreise er kanskje litt tynn? En eksamensreise i hodet er jeg. Og jeg bryr meg ikke om det er tynt.

Utveksling til utlandet

Denne uken har jeg vært på to utvekslingsmøter. Det ene på høyskole/universitetsnivå, det andre på videregående nivå. Det ene var informasjon til meg som skal reise neste september, det andre var til studenter som skal reise ett år til utlandet og som jeg skal intervjue. Jeg har nemlig fått meg jobb som intervjuer. De jeg skal intervjue går somregel i 1. klasse videregående nå og vil reise til USA på utveksling. De blir ganske mye mer fulgt opp enn det vi blir.

På vårt informasjonsmøte hadde de booket en forelesningssal til 60 stykker. I min klasse går det 60 stykker, og alle må reise på utveksling til høsten. Utenom vår klasse er det 7 andre masterprogrammer med tilsvarende antall studenter i klassene. Det sier seg selv at man da trenger et større rom dersom man skal ha orienteringsmøte. Vel, jeg var der 15 minuteer før og fikk sitteplass. Det strømmet på med folk, og det stoppet ikke! De som holdt møtet valgte å dele seg opp (de var to) og kjøre to parallelle orienteringsmøter. Likevel var det proppfullt i rommet vi satt i. Jeg kan faktisk, uten å skryte, si at dette ikke hadde skjedd dersom jeg skulle ha booket dette. Har jobbet i event-bransjen vettu, da gjør man ikke slike feil ;)

Etter den dårlige starten dalte det, om mulig, bare lenger ned. Hele powerpoint-presentasjonen ble ikke vist fordi projektoren var innstilt på widescreen mode. Noe man sikkert lett kunne ha fikset, men ingen hjalp studieveilederen. Til slutt sa hun "jaja, vi får bare ha den sånn" og startet foredraget på sin britiske aksent. Rommet var allerede varmt og klamt. Da hun startet tenkte jeg at dette var waste of time, men det var for sent å gå. Vi fikk utdelt en brosjyre fra 2009 med utdaterte opplysninger og alt det hun sa visste jeg fra før, enten fra tidligere utveksling eller ved hjelp av opplysningene på nettsidene. Mickey skrev en beskjed til meg på kladdeboken sin, der stod det "Bla Bla Bla". Siden hun nesten bare snakket om at det var best å reise på utveksling til Europa og at det er vanskelig å komme inn i Asutralia og USA og at det bare er en plass og 100 som søker og at man kun får ERASMUS-stipend dersom man reiser til Europa skrev jeg tilbake til Mickey "Europe Europe Europe", så fniste vi litt.

Møtet varte en halvtime. Da hadde alle vondt i hodet pga varme og manglende oksygen. Jeg tok bussen hjem sammen med Aamot-brødrene i klassen. De var ikke videre begeistret de heller.

Jeg tror jeg skal gjøre researchen selv jeg og ta kontakt med studieveilederne hvis jeg står veldig fast. For studentene jeg skal intervjue er det andre boller, her fikses transport, vertsfamilie, skole, sted de skal, alt! Men de har det til gjengjeld litt strengere da.

Opera på Underwater

Hver tirsdag og torsdag på Underwater Pub på St.hanshaugen spiller de kun operamusikk. Og ikke nok med det, 3-4 ganger i løpet av kvelden synger profesjonelle operasangere et sett med sanger tatt fra et stykke som er satt opp på Operaen for tiden. Larven og jeg tok turen bort på tirsdag. Egentlig hadde vi tenkt å gå på jazz på Gølvet på Blå, bare for å se hva det var. Men da vi så et klipp fra youtube med veeeldig spesiell musikk, fant ut at det ikke var gratis og var litt sene med å komme oss ut fant vi ut at vi kanskje ikke skulle gå likevel (utsette det litt). Istedet gikk vi rundt hjørnet til Underwater, hvor det da var opera der. Denne gangen var det to menn og en dame som sang hver sin solo fra stykket TOSCA. Damen som sang, sang HØYT. Det står på en lapp på bordet at man ikke skulle snakke mens de sang pga dårlig akustikk. Men hun damen tror jeg kunne sunget seg gjennom ild, vann og vind. For en lungekapasitet, tenkte jeg. Men det var veldig fint.

Mannen som introduserte sangerne fortalte at TOSCA var en ganske "heavy" opera å gå på dersom det var første gang man skulle gå på opera. Han anbefale imidlertid Rigoletto eller Eugene Onegin til førstegangsgåere. Larevn og jeg så på hverandre med et "Kanskje?"blikk. Men vi tenkte at billettene sikkert var dyre. Men nå sjekket jeg akkurat på nettet og så at billetter koster fra 100 - 590 kroner. 100 hvis man sitter en litt dårlig plass, på sidene f.eks.

Fredag, lørdag, søndag

I helgen har jeg hatt en reise til Moro-land. Det startet med wining and dining på Südøst nederst på Grünerløkka. Far og jeg hadde lenge snakket om at vi skulle ut og spise for å feire hussalget i Sandnes. Så på fredag klokken 19:30 møttes Larven, far og jeg klar for spisings. Vi bestemte oss for en fem-retters - et lurt valg. Vi drakk en flaske hvitvin til de første rettene og rødvin til de neste. Hvitvinen var helt fantastisk, det var en Poully-Fumé fra Loire og jeg tror at den er dyr på polet. Maten var også kjempegod. Den beste retten var kanskje Jordskokksuppen med kalvebrissel, som jeg forklarte til far var tyggemuskelen til kalven. Derfor blir den så mør. Vi gikk derfra tilfredse og akkurat passe mette og med mange forskjellige gode smaker i munnen.

På lørdag gikk jeg til skomaker for å fikse skoene mine. Jeg har troen på han. Miss Mjau og jeg gikk hjem langs Bogstadveien og poppet innom noen butikker. Jeg fant en kjole og en topp på Monki og ble glad.

Så leste jeg pensum i hengestolen min.

Klokken syv hadde vi invitert til innflytningsfest. De fleste kom rundt åtte-ni og det begynte å komme så mange at vi kunne dele festen i to rom, mitt og på kjøkkenet. Etterhvert kom det flere og flere og det ble til slutt fest i alle rommene. Det var gøy, og en eller annen sa til meg at det var akkurat som om han var på et utested. På hvert rom var det på en måte forskjellige tema som stadig forandret seg. F.eks. ble det danset breakdance på FestFrid sitt rom på et tidspunkt og så var det Emo-tema på Miss Mjau sitt rom på et annet tidspunkt. På mitt rom holdt det seg stort sett til lounge, men med forskjellige folk hele tiden. Det var et forsøk på dansing i regi av Miss Mjau her inne også. Jeg drev guidede tours rundt i leiligheten der alle som var med måtte holde i et improvisorisk tau (et tvinnet teppe) akkurat som om det var en barnehage på tur. Det syntes jeg var veldig morsomt selv ihvertfall. Klokken tre ca ble alle kastet ut fordi det var litt for mange vi ikke kjente. De ble så sure at de skrudde på brannalarmen. Dødskult.

I dag har jeg og Larven gått tur til Astrup Fearnley som var stengt, videre til Akershus festning, så Tjvholmen hvor vi drakk hver vår chai og så spaserte vi til YaYa´s for å spise. Der var det så utrolig hyggelig og veldig god mat. En fin avslutning på helgen. Jeg lånte bysykkelkortet til Larven og bysyklet meg hjem. Nå skal jeg snart sove.

Stand-up professoren

I ett av fagene mine på skolen har jeg en professor som er gal. Gal er vel kanskje å overdrive, men det er ikke langt i fra. Jeg fortalte om han til Krig&Freda og Miss Mjau som ble sjokkert over metodene hans. Miss Mjau mente at det var hersketeknikker, og jeg skal ikke si meg uenig.

Hans teknikk er nemlig å prøve å drite studentene sine ut så mye som mulig. Han har noen favoritter som han gjør narr av når de prater, mens andre bare er tilfeldige ofre. Jeg har klart å være usynlig ganske lenge nå, men i går ble jeg spurt om noe. Heldigvis var det ikke fagrelatert og jeg trengte bare å svare ja, så jeg fikk ikke gjennomgå. Her er oppskriften på å tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet og ikke bli neste offer av uthenging foran klassen:

1. Ikke sett deg på første rad. Andre rad eller ytterst på radene er også i faresonen, men tryggere enn første.

2. Ikke kom med lange svar, da begynner han å danse i takt med snakket eller lage bevegelser som om han ror en båt.

3. For guds skyld: ikke kom for sent! Da stopper han forelesningen og følger deg med blikket helt til du har satt deg og kommer da med en morsom (kommer an på) kommentar.

4. Ikke si at du ikke vet og ihvertfall ikke svar feil på spørsmålene hans. Ei heller misforstå, da tar han opp den hendelsen gang på gang på gang.

5. Ikke svar helt rett, da får han ikke tilfredsstilt sitt ego nok og kan ikke harsellere videre helt til han får et noenlunde riktig svar. Svarer du rett kan det går en av to veier: 1 at han ikke plager deg mer fordi du svarer riktig 2 at han kommer til å plage deg helt til du ikke svarer riktig.

Mitt triks har vært å ha på meg nøytrale klær, sitte litt sånn midt i forsamlingen og ikke være så ivrig med hånden. Jeg vil da ikke at professor Gal skal komme helt opptil pulten min der jeg sitter og stå 20 cm. foran ansiktet mitt mens jeg stiller spørsmålet eller kommer med en ytring. Jeg vil heller ikke at han skal spør meg om ting jeg ikke har peiling på. Han har ikke lært seg navnet mitt, og det er også et triks. Et siste triks er å være über-forberedt til timene hans, noe hensikten hans antakeligvis er, men det har ikke vært et alternativ frem til nå. Når det er sagt begynner jeg å hente meg inn, sakte men sikkert i disse international marketing/business-fagene. Da skal jeg prøve å overse Professor Gals ansikt 20 cm fra mitt.

Larven har flyttet til Bærum

I går var jeg på besøk i Bærum. Larven har flyttet dit, slik overskriften indikerer. Jeg reiste først med buss, så t-bane og så bil. Larven hentet meg på Røa stasjon med foreldrenes splitter nye VW Golf.

Jeg følte meg personlig veldig voksen da vi parkerte på Meny sin parkeringsplass for å handle middag. Jeg var så sulten at jeg nesten ikke klarte å tenke og Larven var ganske trett etter første ordentlige arbeidsdag, så han klarte nesten heller ikke å tenke. Til tross for to sovende/sultne hjerner klarte vi å finne ut at vi skulle lage indisk (ferdig på glass) med kyllingkjøtt, mango chutney og nanbrød (anmerkning: Nan betyr brød på indisk, altså blir nanbrød egentlig brødbrød). Vi kjørte hjem til Fossum og lagde middag. Utenfor var det lykkelige (?) hundeeiere som lot pudlene sine leke med hverandre og jeg kunne, selv om jeg ikke så ansiktene, se at de pratet om hundene sine "Kajsa spiser så fælt for tiden", "King har hatt rart tiss", "Åh, Kajsa er allergisk mot..., kanskje det er derfor King har rart tiss?", "King har nettopp vært hos dyrlegen", "Kajsa er litt skeptisk til barn" og jeg kunne ha ramset opp i det uendelige (etter x antall lunsjer sammen med

hundeeiere hvor nettopp hund har vært tema). Så chillet vi litt på sofaen, jeg skum-leste akademiske artikler mens Larven leste Freakonomics. Så så vi litt på TV og la oss kjempetidlig! Klokken ti! Men gjett om jeg syntes det var behagelig i dag da jeg ikke har vært trett overhodet selv om jeg hadde forelesninger fra 08:00 - 13-45. Vi stod begge opp klokken seks. Klokken ti over halv syv var jeg på stasjonen i Bærum (Oslo egentlig) og klokken ti over syv var jeg utenfor skolen i Nydalen. Der åpnet de 07:30. Haha, det må være første gang jeg kommer før de åpner. Men det føltes bra og litt geekete. Jeg stod utenfor og var kald så jeg gikk litt rundt dor å holde varmen, så så jeg at Rimi åpnet klokken syv. Min reddende engel. Jeg handlet frokost der og satt inne på en trapp helt til skolen åpnet.

Jeg var ikke helt fornøyd med avslutningen på dette innlegget, derfor spriter jeg det opp med et par Kari-Kari-vitser:

En ukjent mann tok av Kari-Karis bukser, men Kari-Kari bare lo, for de buksene passet jo ikke ham.

Kari Kari gikk i skogen, da kom det en mann gående mot henne med stor brødkniv, men Kari Kari bare lo, for hun visste jo at hun ikke var et brød.

En reise i natten

Eller drøm kan man også kalle det.

Jeg bråvåknet klokken seks i morges av at baby-krokodillen jeg holdt rundt halsen slik at den ikke skulle bite meg begynte å sprelle så fælt. Baby-krokodillen (ganske stor baby) hadde et brev i munnen der det stod trusler fra en sør-øst-europeisk mafia. De ville ta over hele huset og familien min og skrev at hvis jeg gikk til politiet ble det enda verre. Dessuten hadde jeg ikke mange timene på meg. Jeg husker ikke de spesifikke ordene eller noenting, men jeg syntes at det var veldig skummelt at de hadde sendt en baby-krokodille som bud. Kanskje det kunne komme flere. Men det var bare en drøm da, og jeg ble redd for å sovne igjen for å komme tilbake i drømmen/marerittet. Men som regel gjør man jo ikke det da, og da jeg kom til meg selv og fant ut at det verken var noen baby-krokodiller eller mafia i rommet mitt, sovnet jeg igjen.

En spesiell fredag

I dag hadde jeg time hos frisøren klokken 09:00 på St.hanshaugen. Da jeg kom hadde de akkurat åpnet. Jeg ble tatt godt imot, satt meg ned og fikk en kaffe. Jeg leste kjapt gjennom D2 før Tommy, som skulle klippe meg, sa at jeg kunne sette meg i stolen. De spurte om det var første gang jeg hadde vært på INCH, og det sa jeg ja til. Tommy og jeg diskuterte litt hvordan jeg ønsket å ha håret. Jeg forklarte, og da jeg var ferdig supplerte han med det han syntes. Det hørtes ut som en god idé og vi var i gang. Han fortalte at vanligvis starter man med nakke- og hodebunnsmassasje. Ut fra intet kom en jente med tre oljer i hånden. Hun ba meg lukte på de forskjellige og bestemme meg for den som ga meg størst ro. Jeg valgte den siste, blå. Digg massasje. Jeg tenkte "ups, dette blir dyrt!". Prisene stod nemlig ingen steder da jeg prøvde å sjekke det ut på forhånd. Da jeg var ferdig ble håret mitt vasket, og ja, massasjestol her også. Litt flaut, fordi den knirket. Men jeg tror at frisørene var så vant med det at de ikke la merke til det lenger.

Tommy var hyggelig. Og etter at jeg fikk vite at han skulle være med som stylist på London Fashion Week og jobbe for Vivienne Westwood og Paul Smith, fant jeg ut at han må jo være ganske flink. Fire andre stylister/frisører som jobbet på salongen var i New York på fashion week der. Vi snakket om service, opplevelse og reising og fant tonen. Og ja, det ble dyrt, men hvis jeg dropper hodebunns- og nakkemassasjen, kanskje det blir litt billigere?

Pecha Kucha night vol. 15, Oslo

For dere uvitende skal jeg være snill og legge ved en definisjon på hva Pecha Kucha går ut på:

Pecha Kucha (ペチャクチャ) correctly pronounced in four syllables as "Peh-cha kuh-cha", with an emphasis on the first syllable.

Pecha Kucha Night events consist of around a dozen presentations, each presenter having 20 slides, each shown for 20 seconds. Each presenter has just 6 minutes 40 seconds to explain their ideas before the next presenter takes the stage. Conceived as a venue through which young designers could meet, show their work, exchange ideas, and network, the format keeps presentations concise, fast-paced and entertaining

(copy paste fra Wikipedia)

Jeg reiste per sykkel ned til DogA - opp på Haugen, ned gjennom Kjærlighetsstien og ut på Maridalsveien til Hausmannsgate hvor Norsk Design og Arkitektursenter ligger. Lokalet er en gammel fabrikk som har blitt omgjort til dette senteret (dødskult). Mickey og jeg, mens vi stod og ventet på at showet skulle begynne, fantaserte om at vi når vi fikk leilighet også skulle bo på et lignende sted. Mickey fortalte om et sted i Brooklyn, New York, hvor folk bor i nedlagte fabrikker langs kysten. Vi syntes begge at det var ganske kult, mens vi tok hver vår slurk av vinen vi hadde kjøpt til 30 kroner, slett ikke verst smak men i plastglass.

Så begynte showet, eller foredragene. Det morsomste var vel "GAKK GAKK", det søteste var "KARLEKEN SOM DRIVER" og de fineste bildene var kanskje "ILLUSTRATION", "DESIGN UTEN GRENSER" og "ANIMATIONS". "UNDERSVANNSINTERIØR" var også morsomt, og handlet om mange japaneres hobby: å lage landskaper i akvarium som ser ut som natur-landskaper (aquascapes). Små-freaks.

"GAKK GAKK"-foredraget handlet om (overraskelse!) bade-ender som reiste rundt i verden og ble tatt bilde av. To kollegaer fra NRK begynte å samle på bade-ender og de fikk tilsendt hundrevis av ender. Så tok forskjellige kollegaer av dem de med seg på tur og begynte å ta bilde av dem og fortelle historier ved hjelp av bilder om endenes eventyr. På en måte personifisere bade-endene.

"KARLEKEN SOM DRIVER" var det en inder som var foredragsholder. Han fortalte historien om seg selv, basically. Han var kaste-løs i India og måtte sitte utenfor klasserommet da han var liten. Hvis andre barn kom i kontakt med ham løp de for å vaske seg. Bestefaren hans spådde at han kom til å møte en hvit kvinne og at de kom til å gifte seg. Han flyttet til New Dehli og hadde det fælt, men så begynte han å tegne folk på gaten og fikk da råd til å kjøpe mat og klær. En dag kom han i kontakt med en svensk ung kvinne på 19 år. De forelsket seg og skrev brev frem og tilbake i 1,5 år. Etter det solgte han alt han hadde, kjøpte en sykkel, og syklet helt fra India til Sverige. Det er kjærlighet det! (og litt galskap)

Jeg traff Pang og venner og J.T. Lysdesigner med kjæreste og snakket litt med de i pausen. Pang hadde fått cava på VIP-avdelingen og ga resten av glasset sitt til meg. Han sa at det var mye cava og få glass, så de hadde fylt på hele tiden. Han var i godt humør.

Her har jeg vært

Aftenposten skriver om Colombia som reisemål!

"SrfSnoSk8" eller "WalkByKick"

I Stavanger er det en butikk som heter SrfSnoSk8 der de selger surfe- snowboard- og skateutstyr. Det kom jeg på i dag da jeg syklet på Bygdøy Allé mot fars leilighet i skumringen for å levere kameraet vi lånte på ferieturen i august.

Grunnen til at jeg kom på det var at jeg de siste to dagene har gjort tre forskjellige aktiviteter: jeg har gått (ganske speedwalk) sammen med Miss Mjau langs Akerselva, jeg har kickbokset på Sentrum Kickboxing og jeg har syklet til og fra Frogner.

La meg gå dypere.

Gåtur

Som jeg allerede nevnte gikk vi langs Akerselva. Vi gikk på steder jeg ikke har klart å finne før fordi jeg har valgt feil sti de gangene jeg har gått langs elven og gått bort fra elven istedet for langs. Jeg så fossen. Da vi kom opp til Sagene/Torshov gikk vi inn i et slags nabolag hvor det var et lekestativ. I god Dungeosandagons/Armyboy og Larve-stil måtte vi jo bare teste ut dette stativet som en ghetto gym. Vi prøvde oss på pullups, jeg klarte én og Miss Mjau klarte null. Da vi la oss ned på bakken og tok pullups sånn at vi lå skrått gikk det bedre. Miss Mjau mente vi burde gjøre ghetto gym til en rutine, men hun måtte være mentalt forberedt. Så vi ble ikke så lenge.

Kickboxing

Aftenposten var der, men jeg tror ikke jeg ble kjendis fordi de tok mest bilder av de som sparret inni bokseringen, noe ikke jeg gjorde eller egentlig kunne ha tenkt meg å ha gjort heller.

Egentlig var nyheten at jeg har gått på feil trening. VG1, som er de som er på mitt nivå, trener mandager og onsdager, ikke tirsdager og torsdager som jeg fikk beskjed om fra treneren og som stod på nettsiden. I dag spurte jeg hovedtreneren og han oppklarte hele forvirringen jeg har hatt de siste gangene da jeg har vært sammen med folk som er endel hakk bedre enn meg. Jeg ble litt lettet. Da var det ikke jeg som var dårlig likevel da.

Sykling

Ikke så mye å si. Jeg syklet til og fra Frogner, det var fint og friskt med vind i håret og jeg syklet ganske raskt. Da jeg syklet veldig raskt kom jeg på at jeg snart burde begynne å bruke hjelmen jeg fikk til jul av mor sammen med penger til sykkel. Ja, jeg får ta det til uka.

Egentlig synes jeg at SrfSnoSk8 er et litt teit navn, det var derfor jeg kom på det. Jeg har gått og irritert meg over det hver gang jeg har sett det. Men kanskje nå som jeg har fått det ut i tekstform slutter jeg muligens å irritere meg.

Stavanger, Sola - Oslo, Gardermoen

Faktisk var denne flyturen så rutinemessig og kjedelig at jeg nesten ikke husker noenting. Men når jeg legger hodet i bløt og vrir opp hukommelsen, kommer jeg visst på hvordan den var likevel. Jeg sendte med meg hengestolen min som jeg kjøpte i Nicaragua tror jeg, eller Mexico. Jeg fikk en skipose av SAS-damen og fikk hjelp av mor til å legge den inn i og surre rundt slik at den ikke falt ut. Ved siden av meg på flyet satt en mann som var veldig rolig. Foran satt det et håndballag eller noe sånt. Jeg leste egentlig pensum hele veien og gikk glipp av te- og kaffeserveringen (jeg fløy med SAS) fordi jeg ikke så ivrig nok ut når de kom forbi. De spør nemlig ikke, man må virkelig stirre på dem for å få kaffe og te. Kanskje det er slik de sparer sine penger, ved å ikke spørre folk om de vil ha gratis kaffe eller te fordi da vil alle ha.

Så tok jeg flytoget til Oslo og buss hjem fra Oslo S. De som henger der i ti-ellevetiden er ikke de søteste mennskene man får tak i, akkurat. Litt stress å bære opp kofferten alle trappetrinnene på Sthanshaugen, men det gikk fint.

Reunion for ungdomskolen

Vi var en liten gjeng hos meg før vi spaserte ned til Austrått bydelshus klare for reunion. Hjemme så vi gjennom skolekatalogene og hørte på -97, -98 og -99-musikk. Vi diskuterte hvordan det kom til å bli, om det var noe program. F.eks. at de sier sånn "Alle som har et barn reiser deg", "Alle som tjener mer enn 300 000 i året reiser seg", "Alle som har mer enn 3 års utdannelse" osv. De som var single håpte at de ikke kom til å si "Alle som er single reiser seg".

Men slik var det nå ikke da. Og forsåvidt var det litt godt da jeg føler at en slik "lek" kunne fort ha blitt litt klein. Da vi ankom stod det mange utenfor og det var flere jeg ikke har sett siden ungdomskolen. Det var overraskende koselig å se folk igjen. De fleste var seg selv like. Noen hadde kommet seg opp og frem, mens andre hadde blitt igjen på ungdomskolen. De sistnevnte var allerede i meget feststemt humør da de ankom stedet, og omtrent to timer ut i festen var det en som la seg til for "å hvile litt" utenfor. Vi fikk en rød velkomstdrink med paraply og jorbær oppi. Ja, den var søt. Åpningen ble gjort av en i festkomiteen og i tillegg en som nå jobber i P4. Han hadde laget et innslag som var kjempebra. I tillegg var det rigget opp et usannsynlig svært lyd og lysanlegg som en annen hadde fått sponset.

Vi spiste tapas (god) og satt på bordene og snakket. Etterhvert ble det litt dans og folk beveget seg rundt på de forskjellige bordene og ut og. Jeg var ganske ivrig på dansegulvet og danset med han som har blitt homo og har vært med på 71 grader Nord. Jeg snakket stort sett med folk jeg kjenner litt til fra før og har hunget med etter ungdomskolen, men vekslet noen ord med folk jeg ikke har sett på veldig lenge også. Joda, god stemning. Ingen leker eller aktiviteter, men det passet egentlig fint det.

Jæren turn og hest

Etter en hel dag med lesing reiste mor og jeg til Klepp for å hente koften som tanten min har strikket til meg. Jeg prøvde koften og den var kjempefin. Jeg ble veldig fornøyd.

Vi drakk kaffe på terrassen og søskenbarnet mitt på 14 var der også, Hestogturna. De har tre katter og hun fant den mest kosete til meg, Ola. Han er født på morfars bursdag som bærer samme navn og ble derfor oppkalt etter ham. Ola har veldig fin og glatt pels og er svart og hvit. Han minnet meg litt om Leo, min forrige katt, fordi han ville helst bli holdt opp ned og elsket å bli kost med. Vi diskuterte katter litt mens mor og tanten min diskuterte skole.

Da jeg ikke gadd å holde katten lenger beveget jeg meg litt rundt på terrassen, så ut i hagen på en stor trampoline og Hestogturna begynte å snakke om den og sa at det var hennes. Så spurte hun om jeg ville hoppe? Jeg sa "heh, joda, det kan vi jo", ikke fullstendig overbevist. Men vi gikk ned i hagen og tok av presenningen likevel. Da vi begynte å hoppe var det jo litt kjekt. Og Hestogturna lærte meg å ta salto, eller ihvertfall basicen på å ta en salto. Jeg kan ikke si at det er noe jeg kommer til å fortsette med, men det var morsomt å prøve. Hun lærte meg å gi sprett og andre triks på trampolinen. Hestogturna går både på turn og holder på med hest. På t-skjorten var det bilde av en hest og hun fortalte meg at hun hadde begynt med turn oppå hest og at hun var ganske flink.

Så ringte Larven meg og ville skype, så jeg skypet til vi skulle gå.

Oslo, Gardermoen - Stavanger, Sola

Når man har med bagasje må man være på flyplassen 30 minutter før flyet går. Jeg var der akkurat 30 minutter før, men hadde sjekket inn på forhånd, så jeg var ydmyk i stemmen og spurte om jeg var for sein til å sjekke inn bagasje. Bakkepersonalet bak kassen var hyggelig. og forklarte meg at når man har sjekket inn på forhånd holder det at man er der 20 minutter før med bagasjen. Flaks. Men, oi, det burde hun kanskje ikke ha sagt til meg med tanke på fremtidige flyturer.

Da jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen spaserte jeg i passe tempo mot gate'en og så plutselig at det stod Gate closing. Oi, det var tidlig, og så gikk jeg litt fortere. Da jeg kom frem til gate'en var det ennå kø, så egentlig hadde jeg ikke trengt å stresse så veldig. Jeg tror at hvis Larven hadde vært med hadde nok han stresset ganske masse.

På flyet satt jeg ved siden av en plagsom mann med Mulberry-veske. Da han kom brukte han 10 minutter på å grave rundt i Mulberry-vesken sin. Var det noe han ikke fant? Vasket han den? Jeg vet ikke, men det begynte ihvertfall å bli tålig irriterende. Da han var ferdig gravet, spiste han IFA, mens han trakk inn luft/spydd gjennom tennene, sånn at det lager en sånn høy lyd. Så fant han frem avisene og begynte å bla gjennom dem. For hver side han bladde fuktet han fingrene og så bladde han veldig kjapt og aggressivt. Jeg la merke til at han også hadde tatt av seg skoene og lagt sålene litt opp slik at de fikk puste. OMG. Jeg tenkte, phuh, glad at jeg ikke omgås ham daglig.

GSS Annual boat trip

I går var jeg på båttur i Oslofjorden sammen med andre masterstudenter fra BI. Jeg møtte noen fra klassen og fra andre klasser på Nationaltheateret og sammen gikk vi til Kontraskjæret hvor vi var "very studenty" (som en i klassen min som har jobbet i fire år sa) og drakk øl i parken. "But we are students!" sa jeg, og han måtte jo si seg enig i det. Flere kom etterhvert. Etter en stund gikk vi samlet til Vippetangen for å ta båten. Vi kapret et langbord ute og køene var lange til baren. Da vi var alle mann alle om bord satte båten i gang. DJ'ene begynte å spille og nede var det discokule med grønne og røde lys. Damene i baren nede var ganske skrukkete i ansiktet og litt slow. De hadde nok vært på sjøen i ganske mange år.

Vi var faktisk ute i båten i 5 timer. Jeg hadde lurt endel på forhånd hvor langt vi skulle siden man kan komme seg ganske langt på fem timer. Men da båten begynte å kjøre forsto jeg, vi kjørte/seilte i gangefart.

Ombord på båten ble nye bekjentskap stiftet og enyetablerte kjennskap forbedret. Siden vi var ombord på en båt i fjorden ble spøken "Hvor ble det av ....? Har han/hun gått?" hyppig brukt. Men det gikk jo ikke an! For vi var jo ombord på en båt. Dessuten var det også veldig mange som snakket om denne parodisangen:

Jeg synes ikke at den er hilarious, men kom på Old Spice-reklamen der han også snakker om at han er på en båt. Den er morsommere.

Jeg ble mer avslappet etterhvert som jeg snakket med andre i klassen. I går og dagen før hadde jeg nesten et panikkanfall fordi jeg ble så stresset over alt jeg ikke kan og ikke har fått tid til å lese og ikke kommer til å få tid til å lese. Forskjellen mellom meg og enkelte i klassen er at de har hatt det meste som blir nevnt i forelesningene før. Det har ikke jeg. Men de jeg snakket med fortalte om sine studieteknikker og basert på venner som var på år to sa at folk som kom fra forskjellige studieretninger (ikke bachelor i markedsføring) kom inn i pensum omtrent en-to måneder etter oppstart. Så, jeg tenkte, Hm, da er det jo ikke vits i å gi opp allerede nå.

Etter båtturen gikk hele gjengen til Dr.Jekylls. Der var det varierende musikk. Av og til veldig kult, andre ganger ikke så kult. Jeg fikk meg en ny venninne fra Kina, bare at hun har vokst opp i Norge og bodd i Tyskland og Canada og føler seg ikke hjemme noen steder mente hun. Men hun var kul. Jeg stakk hjem i halv to tiden. Guttene i klassen, Niklas og Taco, ble lengre og sendte meg melding i dag hvor de sa at de hadde vondt i hodet og ikke gikk på forelesning. Det gjorde ikke jeg heller. Men sitter og leser nå, uten tømmermenn.

For ordens skyld står GSS for Graduate Students Society.

Hello Kitty

Jeg tror kanskje at jeg har fått en kinesisk venninne. Hello Kitty valgte å være på gruppe med meg når vi skulle jobbe med en annen oppgave også. I går lærte hun meg å si hei og hvordan går det på kinesisk. I Kina sier man "har du spist i dag?" i stedet for hvordan går det. Og så lærte jeg henne litt norsk, men hun snakket tysk og sa "Guten tag" hele tiden istedet og fniste.

Jeg fant ut at hvis man ler med litt når hun begynner å fnise, så fniser hun ennå mer. Det synes jeg er ganske morsomt. Men Hello Kitty er litt vanskelig å forstå. Uttalen på engelsken hennes er ikke tipp topp og jeg må virkelig konsentrere meg når jeg lytter til henne.

En venninne av Eva Kanin som bor i London, husker jeg fortalte meg at hun hadde som mål å bli venn med så mange asiatere (kinesere) som mulig og ble henrykt da hun fikk vite at hennes spanske samboer (i students flats) også hadde samme mål i løpet av året de gikk på skole i London.

Å bli kjent/venn med noen som er helt forskjellige fra en selv kan man lære mye av tror jeg, men det er hakket mer slitsomt enn å bli kjent med en som er helt lik. Når det er sagt er det ikke så vanlig at man treffer folk som er helt like.

Konklusjon: Det kan ta tid, men kanskje jeg blir invitert på kinesisk middag i løpet av mastergraden min?

IKEA

På lørdag dro Larven og jeg til IKEA på Slependen. Vi lånte bil av foreldrene til Larven som bor i Bærum. Bilen var ikke ledig før klokken halv to, så klokken to kjørte vi rundt i parkeringshuset på IKEA og prøvde å finne ledig parkeringsplass. Uheldigvis var det ikke mange av dem og jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjørte rundt på parkeringsplassen i håp om å finne en ledig plass. Etter noen frustrerte sukk fra førersetet fant vi til slutt en.

Som vi allerede hadde forutsett på parkeringsplassen var vi ikke alene på IKEA. Men det gikk greit. Jeg var supereffektiv og plukket tingene jeg skulle ha, pult, hyller, kommode, helfigurspeil, baderomsmatte og et par andre ting mens vi gikk sikksakk gjennom småbarnsfamilier, nyetablerte kjærestepar, forvirra studenter og mor med ukomfortabel sønn på 14. Og for hver kjappe beslutning jeg tok merket jeg en imponert blikk fra Larven antakeligvis med en forventning at det ikke kom til å ta hele dagen likevel.

Vi spiste på varehusets kafeteria. Jeg laks og Larven falafel. Larven var veldig skuffet over at de ikke hadde napoleonskake (pensjonist) så det ble en sjokolademousse som trøst.

Jeg så på par som så ut som om de ikke var venner. Og da vi senere på kvelden besøkte Kolle og Pang, forstod jeg hvorfor. Det er visst veldig vanlig å krangle masse når man er på IKEA som par. Men denne gangen var det kun jeg som skulle ha ting, Larven var kun med som bærer og noterte hvor alt stod, og det var kanskje derfor det ikke var noen sure miner?

Bildet under er fra en IKEA-kampanje. Jeg likte det. Derfor er det med.

Dagens reisetips: Shanghai, Kina

I klassen min er det forskjellige nasjonaliteter. Kinesere er en av gruppene. De kommer fra Shanghai eller byer i nærheten av Shanghai og er morsomme. Jeg er på gruppe med en av dem, Hello Kitty 1. Egentlig bør en ekte Hello Kittyer være fra Japan, men Kina går også greit. Jeg spurte henne i dag om hun hadde riskoker og om hvordan den virket og sånn fordi hun hadde med seg ris og egg til lunsj. Hun forklarte at hun hadde en liten riskoker som kunne koke ris til to personer.

Jeg har ennå ikke fått noen direkte reisetips, men velger likevel å presentere Shanghai som dagens reisetips. Det kan være at det kommer ytterligere informasjon jo mer kjent jeg blir med Hello Kitty 1.

Kickboxinghumor

I dag var første dag med viderekomne-trening i kickboxing for meg. Mine observasjoner var følgende:

- De som er flinke og som har gått på viderekomne en god stund er mest interessert i å snakke med de de kjenner fra før og liker ikke så godt å smile til de som er nye. Det kommer nok etterhvert som vi blir akseptert.

- Smerte er humor. I dag var begge trenerne som skal ha oss der. Han ene er han som eier stedet og er veldig trent og veldig flink, og jeg tror han sparker og slår ganske hardt. Han og han andre treneren, som ligger på et litt lavere men fremdeles høyt nivå, skulle vise oss neste move. Og så sparket han han andre skikkelig hardt. Han andre prøvde å skjule at han fikk vondt og smilte mens eieren gliste rått mens han sa til oss at han ikke tok noe i. Folk humret litt, inkludert faktisk meg selv. Selv om jeg egentlig synes at det er litt teit humor fordi han andre får vondt.

- Det er vanskelig å prate med tannbeskyttelse, men det går.

Reisen til Nydalen

Jeg har startet et nytt kapittel av mitt liv. Masterkapittelet på BI i Nydalen. I dag tok jeg 37-bussen mot Nydalen for første gang til endestoppen. Fin i tøyet og med pc-veske fra OSCE PA-konferansen jeg jobbet på tidligere i sommer, gled jeg lett inn i BI-mengden. Vel ikke helt da.. Det finnes en god håndfull av BI-studenter som kler seg hakket penere. De grer håret bakover i en sleik, har på seg nystrøket skjorte, pressede bukser - gjerne røde -, et fint belte og dressjakke - gjerne marineblå med gullknapper -. Er de CEO allerede? tenker jeg, men jeg tror at det er veldig liten sjanse for det.

Jeg kom på skolen en time før forelesningen, tok bilde til studentkort og skum-leste gjennom de tre kapitlene vi skulle lese før forelesningen. Vi hadde om etikk på engelsk med en foreleser som var filosof. Han så ikke så filosofisk ut, men han er sikkert det. Etter forelesningen ble jeg enig med to andre i klassen om å møtes i morgen for å diskutere stoffet vi skal ha i morgen klokken to. Hun ene skal booke møterom og greier. Jeg føler meg litt nerdete, og det er litt godt.

Farvel til guttekollektivet

I dag tok jeg farvel med guttekollektivet på Tøyen. Det var faktisk litt trist fordi jeg på en måte har blitt litt vant med å bo der og å bo sammen med Larven. I tillegg gjorde jeg, sammen med Faddersjefen (som også bor i kollektivet), rent i stuen og kjøkkenet på fredags ettermiddag mens Larven sov. Og da ble det riktig trivelig å være der og ikke minst å ha folk på besøk.

Jeg spurte om Faddersjefen hadde valgt å være faddersjef fordi det drar damer. Han dro så lenge på nei'et at jeg vet at han egentlig mente ja. I tillegg gliste han sånn. Det har vist seg at han drar damer, selv om han går på krykker. Men hun ene han dro, ble ganske ivrig og ville holde i hånden hans hele tiden dag 2. Det ville ikke han, og fortalte dette til Larven. At hun hadde blitt litt klengete altså. Dette resulterte i at Larven, og alle andre (f.eks. meg) har spurt han hvordan det går med kjæresten hans hele helgen. På fredag fikk vi faktisk alle som satt rundt oss på Fugazi til å gratulere ham med ny kjæreste, inkludert folk han ikke kjente. Det syntes vi var veldig morsomt. Litt mobbete, men veldig morsomt.

Så den siste uken i guttekollektivet har vært ganske ålreit. Nå har jeg flyttet inn i jentekollektiv på St. Hanshaugen hvor jeg har et ganske mye større rom og mine egne ting, f.eks. seng. Så selv om det var trist å forlate Larven og gutta, sitter jeg nå i sengen min som er jeg er veldig glad i og gleder meg til å legge meg i.

Beograd - part two

Vi tok nattog igjen tilbake til Beograd. Stappi (kallenavn 2 på Larven) tok backpackertipset sitt seriøst og kjøpte ølbokser til toget, jeg slengte meg på. I tillegg drakk vi vin til maten før vi skulle dra. Kupéen denne gangen var liten med flere senger oppå hverandre, på hver side, og i alle sengene lå det folk. Vi sov i de øverste sengene og jeg var veldig redd for å falle ut. I tillegg var det et gulaktig lys og gulaktig tapet og varmt. Jeg leste litt og sovnet etterhvert. Jeg tror at jeg lå kjempestille i frykt av å falle ut.

Fremme i Beograd noen timer etter scheduled, reiste vi rett til Hostel 360 som vi hadde hørt om og gått forbi før. Der hadde de bare et kjipt rom ledig. I samme gate lå Belgrade Art Hotel og vi gikk inn for å spørre hvor mye det kostet. Det var faktisk ikke så dyrt, så vi booket et rom. Ååååh, fantastisk. Hotellet var superfint og vi kunne sove godt og dusje og alt! For min del var dette den lureste og mest behagelige avgjørelsen vi tok på hele turen. Jeg tror Stappi også syntes det.

Vi spiste hver vår fantastiske salat på kafeen deres og spurte resepsjonisten Borislav om hjelp om hva vi kunne gjøre som turister. Og det fikk vi! Han snakket og fortalte og skrev ned navn på kartet og det var ikke måte på. Makan til service! Han fulgte etter oss på vei ut mens han forklarte. Det var så mye forklaring at vi fniste litt da vi skilte lag. Vi reiste på Tito-museet. Denne gangen hadde varmen virkelig tatt Beograd, så vi orket ikke å være så aktive etterpå.

Dessuten var vi trøtte etter togreisen. Så vi hvilte istedet.

Vi gikk rundt i byen og jeg kjøpte en jumpsuit på den trendy butikken som også var bar. På kvelden gikk vi ned til havnen til en restaurant vi hadde sett sist gang vi var i Beograd. Den lå langs Donau hvor det også lå skitne husbåter, hotellbåter, rustne skip og andre mer harry barer. Det var langt mellom hver gatelys og det hang skumle folk på havnen, så jeg sa til Stappi at hvis jeg ikke hadde lest et sted at Beograd var en trygg by, så hadde jeg nok vært ganske redd. På restauranten Cumunale hang det trndy unge folk, og vi fant fort ut at dette var kvalitet og kjempebra. Maten va billig og stemningen avslappet. De hadde gjort om et svært kai-lager til en trendy og fin restaurant. De serverte kun pasta med forskjellig tilbehør. Maten min så kjedelig ut, men smakte kjempegodt. Og vi drakk vin i literkaraffel.

Dagen etterpå reiste vi hjem til Norge. På flyplassen så vi noen kjenninger igjen, hun svenske som bare gikk i rosa og designertyskerne som vi delte hotell med i Beograd. Vi bestilte taxi gjennom hotellet og fikk selvfølgelig hjelp fra Borislav som trillet kofferten min til taxien som vi skulle ta til flyplassen. Takk for nå, Serbia.

Montenegro - kompleksitetens land

Nattogturen til Bar i Montenegro gikk fint helt til toget stoppet klokken seks i en tunnell. Og der ble det. Det var ganske behagelig frem til klokken ni (fordi det var svalt og mørkt) men da våknet vi og begynte å stå opp. Vi fikk vite hva som skjedde ved å spørre andre på toget hva som foregikk og de sa bare at toget hadde stoppet og at det kom et nytt lokomotiv som kunne dra vognene. Etter noen timer kom et lokomotiv og vi ble dratt ut av tunnellen. Der stoppet det på ny.

Vi ventet og ventet og leste nesten ut bøkene våre. Til slutt kom det et lokomotiv som kunne trekke vognene.. Dette tapte vi nesten en hel dag på. Kjipt.

Med innovermage og svetten silende ankom vi Bar og kom oss videre til Budva etter litt klabb og babb med kjøp av billett og uttak av Euro i sentrum og videre buss til Budva. Vi hadde kun konsumert hver vår pakke nøtter til frokost, og nå var klokken tre. Vi kjørte hele tiden langs kysten med fjellene på den andre siden. Flott landskap.

I Budva kom vi i kontakt med Philip, en lokal helt som leide ut rom. Han var veldig brun av solen, lav, slank og gikk som om han hadde kaktuser under armene. "Hello, how are you" og det var stort sett det han kunne av engelsk. Vi fikk leie et rom for 30 euro natta, slett ikke verst. Vi gikk ned til beachen og tok et kveldsbad. For å komme oss ned dit måtte vi gå gjennom femti tusen salgsboder og et tivoli. De solgte falske Ed Hardy-t-skjorter, smykker og turistutflykter. Stranden var av stein og vannet var forfriskende.

Vi gjorde oss klar og bestemte oss for å gå ut og spise. Vi visste at gamlebyen lå litt lenger borte, så vi prøvde å peile oss mot den. Vi gikk langs veien og var småskeptiske til hvilket sted dette var. Butikker solgte badeballer, solkrem og andre turistnødvendigheter. Restaurantene virket mer som kebab/gatekjøkken. Men etter litt gange ble vi positivt overrasket, for snart dukket det opp en fin restaurant, og en til, og enda en! Vi kom til båthavnområdet rett foran gamlebyen med yatcher store som ferjer. Inni gamlebyen var det trange gågater av brostein, og vi fant raskt et sted å spise. De resterende dagene var det hit vi gikk hver gang vi skulle spise.

Ved fortet rundt gamlebyen lå det en mindre strand hvor de spilte musikk, både på nattestid og på dagtid. Dette ble raskt vår faste beach hvor vi solbadet på dagen.

Dag to måtte vi flytte fra rommet vi hadde fått fordi det bare var ledig en natt. Vi lette etter leilighet eller rom, men det var ikke noe rom å oppdrive. Fellesferien hadde visst startet. Til slutt, etter trasking i stekende sol og mange varmegrader, fant vi et ikke helt tipp topp rom, men det var billig og ikke så langt fra gamlebyen. Jeg lovet Larven at vi neste gang skal bestille på forhånd. Det var nemlig jeg som hadde sagt at det ikke kom til å være noe stress å finne sted å bo og hadde fått medhold fra hostel-eieren i Beograd.

I Montenegro levde vi livet, solte oss på dagen og spiste og drakk vin på kvelden. Digg. Vi

kunne ikke la være å se hvor komplekst Montenegro var. Utestedene som lå langs vannet mot der vi bodde sist, var superharry. På kvelden spilte de super dance hit music så høyt de klarte, og på ett utested var det plassert en stor skute midt i. På et annet hadde de Moët et Chandon-tapet og hadde skrevet alle de kuleste ordene de kunne komme på på et podium. Se bildet. Vi døde av latter.

Beograd - part one

Etter kartlegging av by´n den første dagen ble det utøving dag to. Vi gikk mot sentrum med målbevisst blikk. Vi visste hvor gågaten, borgen og de beste restaurantene var. Vi soset ikke rundt og gikk på hverandre, pekte eller så på kart. Vi kunne veien og hadde sett bygningene før.I hovedgaten Knez Mihailova slengte vi oss elegant ned ved et bord på 'Le Molière', vår franske restaurant som vi senere også spiste et fantastisk måltid (biff med trøffelsaus) på, og bestilte frokost med croissant og egg. Servitøren var tullete, men flink og morsom.

Så gikk vi på fanfare Militærmuseet. Det var det Larven som trumfet gjennom, ikke jeg. Men d

et var overraskende interessant, men dog ganske fælt. Det virket nesten som om Serbia ikke har gjort annet enn å krige siden det bosatte seg folk i landet.

Den siste krigen var jo på nittitallet da Serbia ennå het Jugoslavia, men ikke var så interessert i å hete det. Det er litt ekkelt å tenke på at så mange unge menn var så fæle mot andre mennesker fra nabolandene, og motsatt, og at det er så nært.

Jeg har levd mens krigen har pågått og nå har jeg også vært i landet.

"Vinkelneren"

Senere repeterte vi det vi har gjort mest i hele ferien. Vi satt oss på en uterestaurant og drakk vin. Vi gikk rundt i byen og prøvde å finne gaten som i alle artiklene var beskrevet som 'se og bli sett'-gaten. Her skulle visst de rike henge i følge artiklene. Da vi gikk i gaten var det noen litt snobbete steder, men jeg har strengt tatt sett hakket mer snobbete (f.eks i Norge). Et sted hadde hvit skinnsofa og Moet-champagne utstilt i et glasskap. Det kjørte noen fine biler i gaten, men det var like mange Ladaer.

Vi bestemte oss likevel for å komme tilbake her på kvelden for å spise og sjekke ut dette nabolaget, sånn på kveldstid. Da vi returnerte litt senere fant vi kun barer og ingen restauranter i denne gaten. Vi måtte faktisk til slutt spørre i en bar hvor det fantes restauranter. De var ikke så skærpe i engelsk, men forklarte oss ivrig om en restaurant. Vi fant en restaurant som så kjempekoselig ut og hvor kelnerne gikk i hvit skjorte, hadde sløyfe og dessuten holdt den ene hånden på ryggen når de skjenket vin. Nice tenkte vi, og ble enda mer overbevist da vi så prisene. Det var slettes ikke dyrt.

På menyen hadde de...ehm.. alt. Vietnamesisk, italiensk, fransk, serbisk, kreolsk. Vi tenkte å kose oss med å dele en flaske vin, og vår "vinkelner" spurte om vi kunne tenkt oss lokal vin. Det takket vi ja til og han sa at han skulle finne noen forskjellige viner som vi kunne se nærmere på. Jeg tenkte "Yes, en kelner som har peil" helt til han kom tilbake til bordet med fire flasker. Han begynte med den billigste, den var fra Montenegro, de andre to var fra Serbia

og litt dyrere og ganske spesielle. Den siste, og dyreste, var fra Kroatia og var veldig spesiell siden den var så dyr sa han. Og den kom egentlig fra Serbia siden Kroatia var en del av Serbia før. Jeg spurte han vilken druesort det var, siden det er basic knowledge. Da så han rart på meg og svarte at det var svart drue. Da tenkte jeg: OK, fyren har ikke snøring. Vi valgte den nest billigste fra Serbia.

I tillegg til denne vinkelneren var det en annen kelner som kom med brød og en muffin (muffin?) - brød og muffin kelneren. Og en med bestikk - bestikkelneren. Maten var kjempegod da.

Vi tok noen drinker etterpå og fant et superkult sted fylt av hipstere hvor baren var kombinert med en butikk med klær og interiør.

På vei hjem tenkte vi å finne et flytende utested som er kjent for turbo-folk musikk. Da vi dessverre ikke var så kjent som vi trodde og hadde selvsikkert lagt fra oss kartet på hostellet, gikk vi oss vill på vei mot Donau hvor alle husbåtene lå. Da vi fant frem hadde vi gått en så lang omvei at vi ikke gadd å gå på turbofolk-fest med masse lys og høy musikk.

Ada

Dagen etterpå reiste vi til togstasjonen og kjøpte nattogbilletter til Bar i Montenegro. Så til et lite område i Novi Beograd hvor husene var søte og gamle - Zemun. Det var varmt. Vi reiste til Ada, en liten innsjø litt utenfor byen. Her var det mye folk og steinstrand. Lunsjen vi spiste var historisk kjip. Larven valgte serbisk burger, som viste seg å være banket kjøttdeig med litt kjipt krydder servert sammen med rå løk. Jeg hadde nesten det samme bare formet som avlange kjøttboller. Vi tok nattoget på kvelden til Montenegro. Larven var superexcited og fant opp sitt første backpackertips: Det er triks å være brisen, drikke litt på togstasjonen f.eks. Da blir man ikke så nervøs for å reise og så er det gøy å være brisen.