Salsadansing og vulkanloeping i Granada og León

Hvor glapp vi? Jo, ca. ved ferjen fra Isla de Ometepe til fastlandet i Nicaragua. En interessant reise. Man kunne sitte inne eller man kunne sitte paa dekk. Australerne (Jen, Nick og Amy) pluss foelge (to 19 aar gamle engelske gutter som bare vil feste og en fransk-kanadisk jente som ogsaa vil feste) satte seg inne. Adam og jeg hadde paa en maate et foelge vi ogsaa bestaaende av to svenske pojker som ville gjoere alt sammen med oss og som ikke visste helt hvorfor eller hvordan de reiste. Vel, jeg satte meg ute oppe paa dekk og smoerte meg inn med solkrem. Der var det 2 svenske (er de overalt?) par av body buildere som flekset med musklene sine. Da det begynte aa regne gikk jeg ned og inn og satt meg med Adam. Han hadde sittet og sett paa de utrooolig harry musikkvideoene de viste paa den 1,5 timer lange turen. En liten nicaraguaner med hockeysveis og gitar paa magen spilte raske og rolige ballader mens 3 ikke dritpene damer danset (ristet paa baken) paa forskjellige steder paa et hotell (i bassenget, oppfor bassenget, fremfor fasaden osv) mens det var klipp med han ekle nicaraguaneren med hockey sammen med en 14 aar gammel jente med mye sminke som liksom var kjaeresten (paa hotellrommet, i baren, paa hotellrommet igjen). Jeg maatte le, og fant ikke helt ut hva jeg fant mest underholdende, de svenske bodybuilderne eller disse musikkvideoene.

Vel, da vi kom i land ble vi overfalt, som vanlig, av taxisjaafoerer som ville kjoere oss til Granada (2 timer lang tur). Vi allierte oss med australerne. Adam og jeg (mest jeg;)) gjorde en grei prutejobb og fikk prisen betraktelig ned. Selv om pruting ikke er lett i Nicaragua. Siden vi var aatte personer var det greit aa dele oss i to biler.

Vi delte taxi med Aussie 1 (Nick) og Aussie 2 (Amy). De snakket masse om seg selv og om hvor de hadde vaert og saann. Flashpackere kalles det ogsaa: "I´ve been there and there and the sunset in Santorini is sooooooo beatiful and we got so much alcohol for free because we were girls and stuff". Flashpackere er kjent for aa feste seg gjennom hele ferien og snakke om hvor de har vaert og hvor de skal reise og driter egentlig i stedene og folkene, ihvertfall om det ikke er bra fest der.

I Granada skilte vi lag med Flashpackerne, de ville paa et partyhostel og vi skulle moete de andre paa Oasis Guesthouse, et hostel i en gammel kolonial bygning. Veldig fint, veldig kolonialsk og veldig hoeyt under taket. I Granada gikk de andre paa salsakurs, mens jeg testet ut salsaskillsene mine senere paa kvelden. Litt dans hver dag, annerledes enn cubansk salsa, men kult. I Granada hadde vi den beste og verste restaurantopplevelsen. Vi gikk paa en café med navn Nectar. Jentene bestilte gresk salat og fikk oppskaaret agurk med litt eddik, Adam fant et stort haar i maten, og da jeg sa i fra om alt dette, taklet servitoeren det sykt daarlig. Hun begynte aa forklare at de bare hadde agurk og at hun ikke kunne gi oss noe avslag fordi hun ikke hadde myndighet til det. Da den amerikanske eieren dukket opp tok jeg den serioese tonen, og han ga oss avslag. Paa den gode restauranten var ting helt annerledes, god mat god vin god service. Alt.
En dag reiste vi til en lake som var i et gammelt vulkankrater. Her slappet vi av med boekene vaare og padlet kayak. Chill plass. Hengekoeyer overalt. Helene og jeg tok turen til byen Masaya dagen etter, byen med det store markedet. Jeg vil kalle det Nicaraguas svar paa Sandnes (det finnes en Sandnes i et hvert land), smaaharry. Paa markedet handlet jeg en blaa hengestol og Helene en hengestol pluss en hengekoeye, hun hadde jo plass i sekken!
Mer salsa.
Saa reiste vi videre til León, den andre kolonibyen i Nicaragua. Vi kom selvfoelgelig paa en daarlig dag, det var morsdag, og da stenger man alt. Mor er hellig, og dessuten var jo jomfru Maria ogsaa mor. Alle loep rundt med kake, noen tok den med seg paa motorsykkelen, men de var overalt. Etter enda en mislykket restaurantopplevelse bestemte vi oss for aa sjekke ut utelivet. Vi gikk paa en usedvanlig bra restaurant (en bra og en daarlig opplevelse, dette begynner aa bli en vane) hvor servitoerene bare imponerte mer og mer, maten var brilliant og vinen gudd (paa ekte sandnesisk-engelsk). Vi tok turen innom hostellet ViaVia hvor vi moette en nordmann og endel andre folk, inkludert lokale. De tok oss med paa en lokal bar hvor vi fikk mer danseforespoerlser enn det vi kunne haandtere. Igjen fikk jeg danset salsa, utrolig goey. Ja, jeg liker Nicaragua.
Neste dag hadde vi mission aa booke en vulkatur og gaa paa supermarked. Vi klarte disse to missionene med glans, og la oss klokken ni. Vulkanturen begynte klokken fire om morgenen. Oh my god. Quetzaltrekkers er navnet paa byraaet vi gikk med og Cerro Negro er navnet paa vulkanen vi besteg. Alt overskuddet gaar til aa hjelpe barn i Nicaragua, og guidene er frivillighetsarbeidere. Guidene vi var paa tur med var 19 og fra Canada. De kunne ganske mye om vulkanen og plantene og saann. Han ene var en typisk speider, antakeligvis den beste speidern i den lokale speidergruppen ser jeg for meg. Vi saa slanger og oegler hvor vi betalte for aa entre nasjonalparken. Stress aa gaa i sanden, men vi overlevde. Vulkanen er aktiv, og hadde utbrudd senest i 1999, det kom fremdelse svovelgasser opp fra bakken og man kunne kjenne at det var varmt. Hoeydepunktet var da vi loepte ned vulkanen. Det gikk fort det, og det var akkurat som om man loeper paa maanen, for de som kjenner seg igjen i den beskrivelsen. Paa kvelden var vi paa quiz og kom paa tredjeplass. Yeah.
I morgen skal vi paa stranden hvor det er saa sterke stroemmer at man saavidt kan bade foer vi setter kursen for El Salvador dagen etter.

"Me gusta Nicaragua, me gustas tu.."

...sang Manu Chao i sangen som var en landeplage for mange aar siden. Jeg tror jeg vil si meg enig. Ikke i landeplagen, men i det han synger. Jeg liker Nicaragua, jeg liker deg.

Etter en buss til grensen, 4 ganger vising av pass,3 ganger utfylling av skjema og 2 ganger betale en eller annen skatt i dollar, var vi inne i Nicaragua! Adam og jeg delte taxi med to australske jenter til San Juan del Sur som vi traff paa bussen. Det slo meg (igjen) at jeg har blitt mer og mer tolerant for hissig og kjapp latino-bilkjoering. Bilbelte, hvem har hoert om det? Vups, en hund i veien! Jaja. Kjoere forbi lastebil i sving, kjempefort!

San Juan del Sur (det finnes en SJ del Norte ogsaa, den ligger ironisk nok oest for SJ del Sur) er en surfelandsby. Litt mindre turistifisert enn Tamarindo i Costa Rica og hakket mer autentisk. Bygningene er rosa, groenne, gule og roed og man faar en foelelse av aa vaere i et land og ikke i et resort spesialdesignet for amerikanere. Vi hadde valget aa reise til to forskjellioge strender. En med smaa boelger og en annen med litt stoerre. De andre jentene ville til den lille. Etter min selvtillit etter min foerste surfetime, valgte jeg den med de stoerste. Adam ble med og de andre australske reiste til denne ogsaa. Ja, man kan vel si at jeg overvurderte skillsene mine litt. Fra aa staa paa hver eneste boelge til aa ikke "catche" noen. Boelgene vare svaere! Alle de profesjonelle klarte aa ta boelgene og surfe paa dem. Jeg konsentrerte meg mest om aa ikke bli tatt med inn og under dem. Sosialt var det ihvertfall da. Neste dag reiste vi til den andre stranden. Her var boelgene mer passe, faerre om beinet, flere nybegynnere, men faerre surfehunks. Kveldene ble tilbragt paa Iguana bar, hvor nye bekjentskaper ble stiftet. Bl.a. med en lokal gangster som begynte aa fortelle om hvordan kokain ble smuglet. Jeg var fristet til aa si at jeg jobbet i Interpol for moro skyld, men kom frem til at han kanskje ikke syntes at den spoeken var like morsom som jeg syntes. Etter et par dager til med surfing paa dagen og henging paa Iguana om kvelden, bestemte vi oss for aa rette snuten mot Lago de Nicaragua. Helene, Irina og Elaine laa igjen et par dager foer oss. Lago de Nicaragua er en innsjoe som en gang tilhoerte Stillehavet. Den ble imidlertid splittet fra Stillehavet etter flere vulkanutbrudd. Paa innsjoen fantes det en oey som var blitt dannet av to vulkaner. En som enda var litt aktiv og en annen som forlengst hadde gitt seg som var dekket av jungel. Vi besteg den med jungel. Masse sorpe og veldig bratt. Vi tynte nedpaa 2 liter vann hver paa vei opp og hadde kanskje 2 l igjen paa toppen. Vi gikk i en gruppe av folk fra hostellet, som vi ogsaa hadde truffet paa i San Juan del Sur. Guiden gikk fort og hadde paa seg stoevler. Det var bra vi hadde guide visstnok; kvelden foer fikk jeg ikke sove pga uutholdelig varme og hadde en chat med nattevakten. Han fortalte at to turister hadde blitt funnet doede paa vulkanen kun for noen maaneder siden. De hadde gaatt uten guide, antakeligvis gaatt seg bort i moerket, vaert slitne.. Og ja, jeg vet ikke hva som gjorde at de doede, men de gjorde naa ihvertfall det. For en nordmann som kan fjellvettreglene, hadde nok ikke dette skjedd (oi, er jeg cocky naa?), men vi valgte aa ha med en guide for sikkerhets skyld. Vi saa apekatter og saanne insekter som lager veldig hoey lyd. Jeg holdt en, hver gang man klemte forsiktig laget de en saann buzz buzz lyd. Isla de Ometepe, som var den oeyen som ble laget av de to vulkanene var utrolig fin. Veiene var jord, folk red paa hest, drev med kyr og vasket klaer i laken. Vannet var varmt, deilig og rolig. Utenom da fiskene startet aa bite meg. Myggen var det ogsaa SYKT mange av, de stakk ikke, men man kunne sitte kanskje med 50 mygg paa seg paa en gang om man var i et myggomraade. Den siste kvelden satt vi og spiste paa en restaurant. Elektrisiteten gikk og det ble moerkt. Servitoeren kom heldigvis med en lommelykt slik at vi saa maten vaar. Adam begynte aa snakke om frosker. Plutselig kjente jeg noe som falt i haaret mitt og ned paa bakken og som begynte aa hoppe: En frosk! Hjelp! De var ogsa overalt. Hadde det ikke vaert for dyrene, fiskene og insektene hadde Isla Ometepe kanskje vaert paradis. Vi tok ferjen dagen etter mot Granada.

Bildene er stjaalet fra Irinas facebook. Jeg har ikke spurt. Jeg er litt crazy.

Boom boom BOOOM in tha waves, Tamarindo

Da skilte vi vei, Helene, Elaine og Irina nordover og Adam og jeg vestover. Mot kysten. Her skulle det surfes. Vi maatte ta 3 busser for aa komme frem til Tamarindo. Foerste buss ristet noe voldsomt og vi ble sluppet av i et kryss hvor vi skulle vente paa neste. En mann med stor mage og rosa skjorte "hjalp" oss med hvilken buss vi skulle ta. Vi ble egentlig bare litt mer forvirret. Egentlig ville han bare kjoere oss til Tamarindo for 200 dollar eller hva det var.
Siden vi reiste paa 17. mai og jeg tilfeldigvis hadde kjoept med meg 10 smaaflasker med aquavit, ble dagen feiret med konsumering av denne drikken. Paa bussen og paa busstoppet. Da vi kom halvbrisne frem allierte vi oss med 4 svenske jenter og fant et hostel som hadde gratis kaffe og internett, luksus. Da vi kom stabbende inn med sekker og pikkpakk laa alle surferne stroedd rundt hostellet. Alle hilste fra stedet de laa. De ble voldsomt imponerte da Adam sa at han var fra Soer-Afrika. Der er det bra boelger. Og damene i Cape Town er pene: "Dude, it´s like babe.com, maaan". For det er det det dreier seg om: boelger, damer og litt mer boelger. Velkommen til surfers paradise. Ingen visste noe om Jaerboelgene eller Jaerbabesene.
Paa kvelden gikk vi for aa utforskje Tamarindo by night. Vi tok en drink paa et reggeasted og kom i prat med en lokal surfer. Han hadde langt kroellete haar og hadde surfet hele livet. Da han begynte aa snakke om boelger kunne ingen stoppe ham. "I was surfing this biiiiig big wave, man, and i was just boom boom BOOOOOM barrel booooom!, maaan". Det var direkte komisk aa hoere ham snakke, en ekte surfeboms. Vi stilte ham mer spoersmaal om boelger, og boelgene ble bare stoerre og stoerre og boom booomene ble det bare mer og mer av for hver historie han fortalte. Vi lo godt.
Dagen etter hadde jeg min foerste surf lesson. Boelgene var smaa, men perfekte for meg. Jeg stod foerste gang og hver gang egentlig. Fikk skikkelig selvtillit der. Flink surfeinstruktoer. Ladies night var ogsaa goey om kvelden som resulterte i at det ikke ble saa mye surfing dagen etter. Siste dag brukte vi egentlig paa aa reise til Nicaragua for aa moete de andre. Vi planla aa bli en natt i en by som heter Liberia, men fant ut at det var for langt inn til sentrum og det ssa kjipt ut, saa vi skippet det. So, off we went to Nicaragua.

Amerika 3 (Costa Rica)

Og saa var jeg tilbake, bare saann! Helt plutselig. Norge var fint og vaaraktig, begravelsen var vakker og Soelvguttene sang fint. Jeg fikk moett mor da hun tilfeldigvis var i moete i Oslo paa mandagen og hele resten av familien paa far-siden. Det var hyggelig aa treffe familien igjen, og alle paa en gang i tillegg. I tillegg traff jeg gamle venner hvor vi oppdaterte hverandre om vaare liv. Det var ogsaa fint.

Flyturen var helt normal. British Airways har behagelige seter og usedvanlig fine landinger, jeg merket det nesten ikke engang. Iberia er litt mer "slum", setene er smaaekle og flyet beveger paa seg ved "teakoff and landing", man foeler at hele flyet skal falle sammen. Ved siden av meg satt en eldre kvinne fra Costa Rica, hun hadde vaert professor i matte paa universitetet og hjalp meg med aa loese sudokuen min etter at hun hadde loest sine. Hun klarte nok ikke aa holde seg. Hun kom forresten fra bak i flyet, hvor man kan bestille drikke, med en liten flaske gin og trodde at hu hadde faatt ginger ale. Jeg maatte forklare at gin var sterkere saker enn ginger ale, da begynte hun a le saa hoeyt at hele flyet snudde seg. Nesten.

Saa naa er jeg da i Costa Rica, eller Amerika 3 som Helene kaller det. Amerika 2 er Cancún og de stedene der i Mexico. Jeg er litt enig, men har naa ikke sett saa mye av Costa Rica som jeg oensker. Jeg har tilsammen vaert to netter og én dag i San José og er naa i en nasjonalpark med navn Monteverde. Groent fjell betyr det paa norsk. Jeg moette en venninne av Elaine paa hostellet i San José med navn Irina. Vi hadde tatt samme fly, hun tok en taxi rett foer meg og jeg sjekket inn rett etter henne. Vi havnet paa samme rom, begynte aa prate, og fant ut at jeg var Marie og hun var Irina. Vi hadde saavidt mailet litt foer hvor jeg sa at jeg skulle komme paa samme hostel. Vi planla aa ta en drink paa hostellet, bare hvile litt foerst. Vi sovnet, og sov i en time. Da jeg vaaknet saa jeg at hun sov, saa jeg sov en time til. Det samme skjedde med henne, hun saa at jeg sov, og la seg igjen. Vi sov helt til vi maatte staa opp igjen, klokken fem om morgenen. Vi hadde en slags sovende enighet om aa ta den drinken ved en senere anledning.

Vi tok bussen bikkjetidlig, 06:30, hvor man maatte moete opp en time foer. Paa bussen satt jeg ved vinduet og saa nydelig landskap. Utrolig groent, jungelfjell og litt kyr, pluss litt folk, mest cowboys. Cowgirls saa jeg ogsaa. Da bussen kjoerte paa en vei som minnet meg ekkelt mye om death road i Bolivia, holdt jeg pusten. Veien var like bred som bussen, den var laget av grus, og det gikk 100 meter rett ned paa en av sidene, der hvor jeg satt. Men det gikk fint:) Vi kom ogsaa fram ganske tidlig, og traff Adam (Baesj - bildet under). Vi bestemte oss for aa besoeke flaggermusjungelen. her laerte vi veldig mye om flaggermus, og at de var truet og saann. Guiden var litt trist fordi alle som kom til monteverde bare gjorde canopying og besoekte froskehaven og slikt. Og ingen liker flaggermuser fordi de ikke er soete. Jeg syntes at de var litt soete da, og ganske skumle. Men jeg har ikke tenkt aa gi opp alt for aa jobbe med truede flaggermusarter i Costa Rica. Men jeg besoekte jungelen! Og stoettet opp om flaggermus i fangenskap! ehm..? I foelge guiden var det bare dumme flaggermus de hadde der, fordi de hadde vaert saa dumme aa bli fanget. Saa kanskje det var like saa greit? Entusiastisk fyr uansett. Flaggermushviskeren fra Belgia.

Neste dag reiste vi paa canopying i jungelen. Man henger i en traad/line og saa flyr man over jungelen. Hoeydepunktet var trazansvingen hvor man hoppet fra et plataa og veivet frem og tilbake. Litt som bungyjumping (eller strikkhopp paa norsk), men ikke like skummelt. Jeg kan ikke si at jeg ikke fikk adrenalin da.. Det var ganske skummelt, og jeg kan vaere glad at det ikke var mange andre nordmenn der som skjoente frasene jeg kom med da jeg hoppet. Det var ogsaa morsomt aa se de andres ansiktsuttrykk da de slengte seg utfor. Og jeg skulle likt aa ha sett mitt eget, eller ikke.
Paa kvelden gikk vi night walk... Vi saa tarantella og masse insekter. Pluss fugler. Maurene var kule. I jungelen igjen. Det var ganske spennende, jeg foelte jeg var en indianer paa jakt. Men vi gikk ganske sent med masse pauser fordi guiden lette etter dyr, saa jeg ble litt trett etterhvert og lot fantasiene forsvinne mens jeg heller saa paa ildfluene og var meg selv.

Hiking i dag, i jungelen, vi saa en slange, ueeeh! Men den var ikke farlig fordi den var bare en kopi av en giftig en. Helene og jeg sang Ja vi elsker og andre 1.maisanger, og til lunsj hadde vi norsk sjokolade og snek oss til en aquavit jeg hadde tatt med fra Norge. Suksess.
Naa reiser Adam og jeg til Stillehavskysten mens jentene (Helene, Elaine og Irina) reiser til Nicaragua for mer yoga. Vi kommer etterhvert, men vil se litt mer av Costa Rica foerst. Jeg er ikke saa veldig inni yoga heller. Surfing heller. Here I come!

Heathrow

Ja! Da var jeg paa Heathrow igjen, Terminal 5. Rundt meg begynner folk aa se ut som meg selv mer og mer. Jeg proever hardt aa drikke opp de to cappuchinoene jeg fikk da jeg bestilte en sterk en. "Just take two" sa polakken som laget kaffen og smilte. Primaerspraakeet er igjen engelsk. Men alle paa Heathrow har en eller annen aksent, som ikke er britisk. Jeg var drittrett da jeg gikk av flyet fra Madrid og skulle gjennom sikkerhetkontrollen (min mentale klokke var 6 om morgenen eller noe) inn til Terminal 5. Jeg glemte at jeg hadde kjoept en flaske med vann og maatte staa i lang koe slik at en stor halvsur afrikanerdame kunne sjekke gjennom hele bagen min for aa finne ut at det faktisk var vannflaska som hadde gjordt utslaget. Ok, det var det mest interessante som skjedde paa turen hjem. Og enda et innlegg i kategorien Flyplasslitteratur er skrevet.

Delvis ego-innlegg, delvis Panama

Fordi min farfar, Totto, doede 1. Mai, reiser jeg hjem til Norge en tur for begravelsen foer jeg returnerer til Mellomamerika. Da jeg kom tilbake fra baatturen, i baatrus (om det er noe som kalles det) og glad for aa leve, sjekket jeg mailen min. Jeg gledet meg, og saa 30 mail i innboks. En av mailene skilte seg ut, jeg saa den med en gang sendt den 1. mai fra min onkel med tema: Totto doede i dag, 1. Mai. Min foerste tanke var at jeg ikke kunne reise hjem. Jo mer jeg tenkte paa det, jo verre foelte jeg meg. Jeg kunne ikke ringe noen da klokken hadde passert midnatt hjemme i Norge. Jeg sendte en e-post til mor, og hun svarte, utrolig nok, ikke lenge etter. Hun sjekket opp reiseforsikringen min, og skrev at den dekker hjemreise. Da jeg snakket med far dagen etter, sa han at han kunne dekke returbilletten. Jeg foelte enda mer for aa reise hjem for begravelsen. Problemet var passet mitt, det er ikke elektronisk og da kan jeg dermed ikke mellomlande i USA. Da jeg fant en billett som gikk via Madrid, hadde jeg egentlig bestemt meg. Jeg ville hjem til begravelsen, for aa si ordentlig farvel og for aa stoette de som er aa stoette.
Alt var OK for Helene og Elaine, og jeg bestilte billetten. Jeg flyr naa fra San Jose i Costa Rica, og returnerer der ogsaa. Helene og Elaine ville til et lite stedhvor de har yoga, meditasjon og camping. Da verken yoga, meditasjon eller sove i telt er min ting, bestemte jeg meg for aa reise et sted som vi var blitt anbefalt (Elaine og Helene) skal hit senere. Etter tre dager i Panama City, hvor mye var stengt pga. stemmehelg, satte jeg kursen for Boquete, nattbuss, alene. Det gikk fint, men ble vekket av billettkontrolloer, passkontrolloer og en stopp fra 3:00 til 3:30 hvor de fleste gikk ut for aa spise mat. Why?? I Boquete regner det klokken to hver dag, saa alle aktiviteter boer gjoeres foer dette. I gaar begynte det aa regne klokken 14:10 og i dag har det faktisk ikke begynt ennaa, og klokken er vel over tre! Jeg var paa kaffeplantasje-omvisning i dag, med en veldig flink guide. Han latet som om han ikke kunne engelsk i begynnelsen, og fikk alle til aa slite seg frem med spansken sin, inkludert meg. Han syntes aksenten min var fin da, og gramatikken. Takk, Carlos. Paa turen var jeg sammen med to eldre canadiske venninder og en amerikansk advokatdame. Jeg gikk rundt med panamahatten min og foelte meg nesten som paa eldre vennindetur jeg ogsaa. De var hyggelige de, og jeg laerte masse om kaffeproduksjon. F.eks. at Panama produserer verdens beste kaffe. Den har ihvertfall blitt kaaret til det 10 aar paa rad naa. En undertype av Arabica som heter Guess´ha (kaffeboenner) og som opprinnelig kommer fra Etiopia vinner hvert aar. Denne typen selges bare til gourmet/luksuskaféer. Jeg kjoepte meg en kaffesekk som jeg kanskje kan henge opp der jeg en gang flytter inn eller det stedet jeg aapner om noen aar. Man kan ogsaa gaa tur til en vulkan her i Boquete eller gaa tur i fjellene rundt, jeg har ikke tid, da det kommer til aa begynne aa regne. Jeg vaaknet imidlertid kriminelt tidlig i dag (seks) og tok meg en morgentur rundt i dalen. I morgen tar jeg bussen til San José, da maa jeg ogsaa staa opp tidlig.

Panama: Da vi tok bussen fra kysten kom vi til en by som heter Colón. Bussen var foroevrig en gammel amerikansk school bus dekorert med fargerik maling. Litt som i Guatemala. Folkene rundt oss hadde med seg levende krabber og papegoeyer, antakeligvis for aa selge eller bytte paa markedet. Colón er kanskje den styggeste byen jeg noengang har sett. 40% arbeidsledighet. Hele byen ser ut som en stor favela, og menneskene ser leie seg ut. Litt som Paisley, Skottland. Det er ikke trygt aa bli der, vi var der vel i 10 minutter paa busstoppet foer vi gikk paa en ny buss som brakte oss til Panama City. Ikke lenger enn de minuttene der altsaa. Colón har rykte paa seg for aa vaere dritfarlig. Vi var en gruppe paa 6, saa det gikk fint. I Panama City proevde jeg aa fikse kameraet mitt, det sluttet aa virke paa baatturen. Jeg kjoepte nytt batteri, og det virket! Naa virker det ikke lenger, saa jeg maa proeve aa fikse det i Oslo eller noe. Vi besoekte Panama Canal, museet og saa videoen. I tillegg spiste vi buffet-lunsj til 25 dollar i 2. floor mens vi saa store shipping-skip passere. Litt mer shopping. Henging ut paa hostellet. Kanskje det beste hostellet jeg har bodd paa i soeramerika. Vi maatte henge paa hostellet fordi alt var stengt og det regnet. Det var morsomt aa se hvor mye alle kjedet seg, inkludert man selv. Man begynner aa gjoere rare ting naar man kjeder seg. For meg var det fint aa lese litt, skrive litt i boken min og tenke litt. Panama City var absolutt aalreit det, men kunne ha vaert mer aa gjoere. En veldig variert by forresten, litt amerikansk, litt gammel kolonistil, skyskrapere, slum.. alt. Folkene ser ogsaa forskjellige ut, noen spanske, andre afrikanske, andre indianske. Det finnes ogsaa kinesere og indere. De fleste hilser og er blide. Naa skal jeg gaa tilbake paa hostellet og lese ut boken min mens jeg venter paa at det skal begynne aa regne.

Litt ego til, jeg fikk to positive mail. En om at jeg faar sommerjobb i sommer og en annen at referansen jeg har mast paa i tre maaneder, endelig har skrevet ferdig referansen. Den er naa sendt til Bath University. Naa er alt som skal sendes inn sendt inn, og jeg haaper at jeg kommer inn. Kun vitnemaal gjenstaar. Skottland er vanskelige. Selvfoelgelig.

Saa seilte vi i Karibien

For en idyll? Ligge paa dekk, slikke sol, lese ut boken (om ikke boekene), kanskje laere aa seile litt, barbeque paa stranden, snorkling, chill... relax... Vent litt! Stopp. Gaa ut av dagdrommene og face realiteten. 30 timer med sjoesyke, Dagny med humoersvingningene, 6 aar gamle uoppdragne Amani slaar alle med plastsverd, Kaptein Hervé er enten superstressa eller halvfull, vi er 19, men ble fortalt vi skulle vaere 10, det er ikke soveplass til alle, ombord paa en stor fiskebaat. Here we come, Panama!

Da vi var i Argentina hoerte vi for foerste gang om at det gikk an aa krysse Colombia - Panama grensen med baat. Det er farlig aa krysse paa land og anbefales ikke. Sa dette var jo en gylden mulighet til aa ta sjoeveien til Panama. Folk saa for seg forskjellige ting, jeg saa for meg kanskje i beste fall en stor fin seilbaat med crew, profesjonelt. I verste fall saa jeg for meg en liten seilbaat med private eiere. Men at det skulle vaere noe pes aa faa tak i baat, tenkte jeg ikke.

For aa starte kronologisk: Vi hadde bestemt oss for aa reise paa fredag den 24. eller noe, helst torsdag. Vi reiste til baathavnen i Cartagena hvor vi hadde faatt gode tips om hvem vi skulle kontakte og snakke med. Etter at vi hadde spist hver vaar bagel fra the Bagel Woman (amerikansk, soet og litt rar). F.eks da jeg gikk for aa betale sa hun "Wasn´t that FUN??", jeg svarer "What? The bagels?" "YES" sier hun overentusiastisk. Dritmorsomt. Bagels liksom.

Vi kom foerst i kontakt med en fyr med en liten baat hvor jeg ble kvalm bare jeg steg ombord. Opplegget hoertes greit ut, men baaten var litt liten og vi ville se hvilke andre muligheter vi hadde. Etterhvert kom vi i kontakt med en svensk eldre herre, han var hyggelig, og hadde en veldig fin baat. Problemet var at han hadde det travelt, og kunne bare ta oss med fra A til B, hvor de andre baatene tilboed oss 4 dager rundt paa oeyene. Vi sjekket videre og fikk napp hos et tyrkisk par. Fin baat, fint opplegg, OK, vi booket oss inn. Da vi kom neste dag for aa gi passene (for imigrasjon til Panama) var baaten overbooket. Vi kunne bli med, men maatte sove litt rundt omkring. Penger penger penger, alle tenker penger. Vi ble litt paffe og ganske fornaermet og bestemte oss for aa ikke bli med. Det er kjipt med 3 for mye paa en baat. Vi gjorde videre research og fikk omvisning av en tysk raring. Baaten var skitten og det laa halvspist mat overalt. Dessuten seilte han alene, og matte ha oss til aa staa med roret to timer hver om natten slik at han kunne sove. Han hadde det ogsaa travelt, og ville egentlig legge ut samme dag. Alle kapteinene snakket dritt om hverandre og man kan vel si at de ikke akkurat var foedte businessmen. Til slutt kom vi i kontakt med franskmannen Hervé. Han saa litt dodgy ut, med ring i oeret og halvlangt haar, men var ganske kul og avslappet. Baaten var en gammel fiskebaat, som jeg har et forhold til fra somre i Oslo. Stor plass, og Hervé forsikret oss om at vi ikke kom til aa bli mer enn 10 MAKS 12 passasjerer.

Da vi kom tilbake for aa gaa ombord i baaten paa mandags ettermiddag var vi noen av de foerste som kom til baaten, etterhvert kom det bare flere og flere. Da jeg talte til slutt var vi oppi 19 mennesker totalt paa baaten. Kanskje det var derfor Hervé hadde gitt oss en bedre pris enn foerst satt. Her moette vi Dagny, den amerikanske konen med det skandinaviske navnet. Hun hadde tatoveringer, muskler og var syltynn. Hun startet aa snakke, og sluttet ikke. Hun snakket om hvor digg det skulle bli og alt vi kunne gjoere paa oyene. Etterhvert begynte hun aa innfoere allslags regler og kom med historier om folk som nesten hadde falt overbord, men at hun hadde reddet dem og saann. Men det var med seilbaaten de hadde foer. Amani kom loepende og ville snakke med alle eller vise alle rundt paa baaten. Det saa ut som en fin gjeng da: 4 australske jenter, 1 canadisk gutt, 1 engelsk gutt, 2 franske gutter, et par fra New York, 1 biker fra Alaska, oss (Elaine, Helene, Adam og jeg) + crew som bestod av Dagny, Herve, (Amani) og Luis (han jobbet vanligvis som tigertemmer paa sirkus og skulle til Panama for aa jobbe paa sirkus).

Turen gikk egentlig fint, jeg overdrev litt i begynnelsen, men det var stadig overraskelser. Hver gang det var snakk om anker f.eks. skulle det bli et helvete. Da var det ingen plass aa sitte og man foelte seg som man foeler seg foerste dag paa jobb. I veien. Uansett, etter at de hadde slitt i en time med aa faa opp ankeret, og vi proevd aa vaere usynlige, den foerste gangen, satte vi i gang! De 3 foerste timene var flotte. Vi satt paa dekk og solte oss, ble kjent med de andre og alt var bare fryd. Da vi kom ut paa aapnere hav, begynte havet aa bevege ganske saa masse paa seg. Jeg ble selvfoelgelig kvalm, og klarte ikke aa gjoere annet enn aa ligge paa dekk og sovne eller se paa horisonten. Alt paa meg var vaatt, inkludert haandkleet jeg proevde aa ligge paa og holde varmen med. Boelgene gikk delvis inn paa dekk u see. Selv om jeg ikke klarte aa gjoere noenting, klarte jeg til slutt aa gaa og legge meg da det ble moerkt inne nede i baaten. Her var det varmt og mange folk paa ett sted. Jeg var mye bedre dag to. Da klarte jeg aa vaere sosial og sole meg og all slags. Tre timer foer vi ankom San Blas, som var maalet, var plutselig alle i kjempe festhumoer. Vi spilte hoey musikk og danset paa dekk, i takt eller utakt med boelgene. De ga oss hvertfall noen ekstra moves. Herve og Luis danset med mens de styrte baaten og Dagny var ogsaa happy. Vi kom vel frem til San Blas og kokostre-oeyene og svoemte i land. Da vi kom tilbake fikk vi vite at de ikke hadde mer olje igjen paa baaten. Herve bannet og stekte paa fransk og Dagny bannet med. mens hun proevde aa roe ham ned. Til oss sa hun at vi nok maatte bli noen dager. Men vi kunne jo snorkle, bade, ta ut den lille baaten.. Amani kom loepende og ville plage noen. Han var faktisk ganske snill paa tomannshaand, utenom naar jeg laa i hengekoeyen og han ville leke hval oppaa meg. Veldig klengete, som ifoelge min sosionomvenninne Helene, kan bety at man ikke faar nok fysisk kontakt eller trygghet fra sine foreldre. Vi sov en natt her. Jeg valgte aa sove ute da det var ubeskrivelig varmt og folk overalt paa gulvet inne. Litt regn, men det maa man regne med? Dagen etter tok Elaine, jeg og en fransk en (Greg) den lille baaten ut til en oede oey. Det var ihvertfall en slik oey man tenker paa naar man leker ordleken "Hvis du havnet paa en oede oey og du bare kunne tatt med deg tre ting, hva ville det ha vaert". Vi padlet med to aarer og en flipper (fotaare, er det det det er paa norsk?). Det tok ganske lang tid, men det var veldig morsomt. Og saa snorklet vi rundt oeya, utrolig fint, masse koraller og fargerik fisk. Da vi padlet oss tilbake igjen etter en stund, ble vi reddet av Herve. De hadde faatt tak i olje og alle ville reise videre. Oljen fikk vi senere vite var matolje. Heh. Saa reiste vi 6 timer videre i baaten Meta Comet til Puertobello, som betyr fin port eller doer eller havn eller noe. Stedet levde ikke opp til navnet sitt. Her maatte vi vente 4 timer paa mannen som skulle stemple oss inn i Panama fordi det var stemmedag. Det ble til at vi sov der en natt paa et hostel drevet av et tysk par. Mannen som eide den stygge baaten med matrester var ogsaa eieren av hostellet (!) sammen med konen som hadde tatoveringer paa hele kroppen. Hun er en saann dame jeg vil kategorisere litt "sliten". Han var en slik mann jeg vil kategorisere litt ute etter penger og opptatt av motorsykler og baater.

Det var mitt karibieneventyr paa sjoen. Det blir en stund til neste baattur. Men som alle paa baaten var enige om (vi bodde paa samme hostel i Panama City), det var en utrolig morsom tur som kommer til aa vaere oss i minnet i laaaaaang tid.