Fordi min farfar, Totto, doede 1. Mai, reiser jeg hjem til Norge en tur for begravelsen foer jeg returnerer til Mellomamerika. Da jeg kom tilbake fra baatturen, i baatrus (om det er noe som kalles det) og glad for aa leve, sjekket jeg mailen min. Jeg gledet meg, og saa 30 mail i innboks. En av mailene skilte seg ut, jeg saa den med en gang sendt den 1. mai fra min onkel med tema: Totto doede i dag, 1. Mai. Min foerste tanke var at jeg ikke kunne reise hjem. Jo mer jeg tenkte paa det, jo verre foelte jeg meg. Jeg kunne ikke ringe noen da klokken hadde passert midnatt hjemme i Norge. Jeg sendte en e-post til mor, og hun svarte, utrolig nok, ikke lenge etter. Hun sjekket opp reiseforsikringen min, og skrev at den dekker hjemreise. Da jeg snakket med far dagen etter, sa han at han kunne dekke returbilletten. Jeg foelte enda mer for aa reise hjem for begravelsen. Problemet var passet mitt, det er ikke elektronisk og da kan jeg dermed ikke mellomlande i USA. Da jeg fant en billett som gikk via Madrid, hadde jeg egentlig bestemt meg. Jeg ville hjem til begravelsen, for aa si ordentlig farvel og for aa stoette de som er aa stoette.
Alt var OK for Helene og Elaine, og jeg bestilte billetten. Jeg flyr naa fra San Jose i Costa Rica, og returnerer der ogsaa. Helene og Elaine ville til et lite stedhvor de har yoga, meditasjon og camping. Da verken yoga, meditasjon eller sove i telt er min ting, bestemte jeg meg for aa reise et sted som vi var blitt anbefalt (Elaine og Helene) skal hit senere. Etter tre dager i Panama City, hvor mye var stengt pga. stemmehelg, satte jeg kursen for Boquete, nattbuss, alene. Det gikk fint, men ble vekket av billettkontrolloer, passkontrolloer og en stopp fra 3:00 til 3:30 hvor de fleste gikk ut for aa spise mat. Why?? I Boquete regner det klokken to hver dag, saa alle aktiviteter boer gjoeres foer dette. I gaar begynte det aa regne klokken 14:10 og i dag har det faktisk ikke begynt ennaa, og klokken er vel over tre! Jeg var paa kaffeplantasje-omvisning i dag, med en veldig flink guide. Han latet som om han ikke kunne engelsk i begynnelsen, og fikk alle til aa slite seg frem med spansken sin, inkludert meg. Han syntes aksenten min var fin da, og gramatikken. Takk, Carlos. Paa turen var jeg sammen med to eldre canadiske venninder og en amerikansk advokatdame. Jeg gikk rundt med panamahatten min og foelte meg nesten som paa eldre vennindetur jeg ogsaa. De var hyggelige de, og jeg laerte masse om kaffeproduksjon. F.eks. at Panama produserer verdens beste kaffe. Den har ihvertfall blitt kaaret til det 10 aar paa rad naa. En undertype av Arabica som heter Guess´ha (kaffeboenner) og som opprinnelig kommer fra Etiopia vinner hvert aar. Denne typen selges bare til gourmet/luksuskaféer. Jeg kjoepte meg en kaffesekk som jeg kanskje kan henge opp der jeg en gang flytter inn eller det stedet jeg aapner om noen aar. Man kan ogsaa gaa tur til en vulkan her i Boquete eller gaa tur i fjellene rundt, jeg har ikke tid, da det kommer til aa begynne aa regne. Jeg vaaknet imidlertid kriminelt tidlig i dag (seks) og tok meg en morgentur rundt i dalen. I morgen tar jeg bussen til San José, da maa jeg ogsaa staa opp tidlig.
Panama: Da vi tok bussen fra kysten kom vi til en by som heter Colón. Bussen var foroevrig en gammel amerikansk school bus dekorert med fargerik maling. Litt som i Guatemala. Folkene rundt oss hadde med seg levende krabber og papegoeyer, antakeligvis for aa selge eller bytte paa markedet. Colón er kanskje den styggeste byen jeg noengang har sett. 40% arbeidsledighet. Hele byen ser ut som en stor favela, og menneskene ser leie seg ut. Litt som Paisley, Skottland. Det er ikke trygt aa bli der, vi var der vel i 10 minutter paa busstoppet foer vi gikk paa en ny buss som brakte oss til Panama City. Ikke lenger enn de minuttene der altsaa. Colón har rykte paa seg for aa vaere dritfarlig. Vi var en gruppe paa 6, saa det gikk fint. I Panama City proevde jeg aa fikse kameraet mitt, det sluttet aa virke paa baatturen. Jeg kjoepte nytt batteri, og det virket! Naa virker det ikke lenger, saa jeg maa proeve aa fikse det i Oslo eller noe. Vi besoekte Panama Canal, museet og saa videoen. I tillegg spiste vi buffet-lunsj til 25 dollar i 2. floor mens vi saa store shipping-skip passere. Litt mer shopping. Henging ut paa hostellet. Kanskje det beste hostellet jeg har bodd paa i soeramerika. Vi maatte henge paa hostellet fordi alt var stengt og det regnet. Det var morsomt aa se hvor mye alle kjedet seg, inkludert man selv. Man begynner aa gjoere rare ting naar man kjeder seg. For meg var det fint aa lese litt, skrive litt i boken min og tenke litt. Panama City var absolutt aalreit det, men kunne ha vaert mer aa gjoere. En veldig variert by forresten, litt amerikansk, litt gammel kolonistil, skyskrapere, slum.. alt. Folkene ser ogsaa forskjellige ut, noen spanske, andre afrikanske, andre indianske. Det finnes ogsaa kinesere og indere. De fleste hilser og er blide. Naa skal jeg gaa tilbake paa hostellet og lese ut boken min mens jeg venter paa at det skal begynne aa regne.
Litt ego til, jeg fikk to positive mail. En om at jeg faar sommerjobb i sommer og en annen at referansen jeg har mast paa i tre maaneder, endelig har skrevet ferdig referansen. Den er naa sendt til Bath University. Naa er alt som skal sendes inn sendt inn, og jeg haaper at jeg kommer inn. Kun vitnemaal gjenstaar. Skottland er vanskelige. Selvfoelgelig.
No comments:
Post a Comment