Thursday, 26 March 2009

Inka Trail in Peru, förstemann til Machu Picchu!

For tiden befinner jeg meg i Machu Picchu Town, eller Aguas Calientes som den ogsá kalles. Utenfor hörer jeg lyd av tog, barn som roper, og regn. For det er enná regntid i Peru. Vi gikk Inka Trailen akkurat pá slutten av regntiden, og hadde god bruk for regnjakka jeg tok med fra Norge. Plastikk-ponchoen, som liksom var et must og kostet 3 soles (6 kr), ble bare klam og ekkel á ha pá seg, sá den brukte jeg bare de fem förste minuttene den förste dagen. Resten av turen lá den i sekken. Helene og jeg bestemte oss for á ikke ha baerer til bagasjen vár pga pris. Linn tok endel ting i Bergans-sekken min derimot, og betalte for en baerer. Vi var heldige og fikk ha soveposene i denne sekken. Det eneste litt kjipe var at da vi fikk sekken tilbake var den ganske utsvettet.. Sánn at nár jeg har den pá meg ná, sitter lukten igjen i t-skjorta. Dejlig.

Baererne, eller the porters, er noe av det mest imponerende jeg har sett i hele mitt liv. Vi hadde tilsammen 13 portere pá 18 personer som bar teltene, maten, bordene, stolene, partyteltene, grytene, koppene, bestikket, jah, alt man ikke kommer pá at man trenger pá en 4 dagers gátur i fjellene. Förste dag gikk disse mennene forbi oss med sekker som var dobbelt sá store som dem selv. Bakfra sá man bare to ben som stakk ut fra sekkene. De var smá, tynne, hadde sykt med muskler og tok greit forbi oss. Respect. Jeg husker egentlig ganske lite fra förste dag utenom at vi kom til campsiten halvtidlig. Her spiste vi middag i partyteltet og ble bedre kjent med de andre i gruppen vár. Jeg snakket forresten ganske mye med han ene guiden, som bare snakket spansk. Vi hadde kanskje en times samtale, det föltes ihvertfall sánn (nár alt gikk pá spansk). Vi klarte á kommunisere, men det kom til et punkt hvor jeg hadde brukt opp alle de spanske ordene jeg kunne, og ikke kunne ha en sá mye lenger samtale. Haha. Men da var vi straks fremme pá campsiten uansett.

Neste dag var det Cusco Explorers kalte den "utfordrende" dagen. Det kan man trygt si at den var ogsá. Det var stigning stigning stigning, da vi hadde en lengre pause, var det ikke sá langt igjen, men den vaerste stigningen pá turen. Jeg tygget sá mye kokablader at jeg ikke kunne snakke. Men det gikk! Og da vi nádde toppen, pá 4200 noe meter, var det sá kaldt og vátt at vi helt glemte á nyte det, tok et kjapt bilde, og startet nedstigningen. Da vi hadde gátt nedover en stund, var liksom alt slitet glemt. Og da vi sá campingsiten, var vi nesten klare for mer! Nesten. Her kom vi tidlig pá dagen, drakk te, spilte amerikaner med en amerikansk jente (som tapte, ironisk nok. Jeg vant), spiste lunsj, spilte UNO med hele gjengen, spiste middag, og sovnet klokken átte. Dag 3 váknet vi klokken 05:30 av porterne som serverte oss coca-te. Dette var den lengste dagen. Vi startet med en stigning, opp igjen pá 3900 meter eller noe. Pá veien stoppet vi og sá pá en inka-ruin. Bruno, den engelsktalende guiden vár, var veldig flink til á fortelle om inkaene. Om ofringer til solen, om spanjolene som erobret inkaene, om hövdinger, om jordbruket, og sist men ikke minst; om pilgrimsturen til Machu Picchu. Den samme som vi gikk. Den dag i dag, er det kun lov at 500 personer fár starte denne originale inka trailen daglig. Perus myndigheter vil öke det med 200%, mens UNESCO vil halvere antallet. Jeg synes det var bra at det var en grense pá det. Alt var sá utrolig bra organisert, guidene sá ut til á trives kjempegodt og var veldig flinke, og det var tydelig at de drev med sustainable tourism. Porterne tok med seg söppelet, og flaskene ble resirkulert.
Denne dagen var uforglemmelig, báde fordi naturen er noe av det flotteste jeg noensinne har sett, samt at jeg var heeelt helt ödelagt i föttene. Jeg hadde pádratt meg i gnagsár av de litt for smá fjellskoene jeg hadde leid, og hadde vondt i taerne. Da jeg löp foran Helene og Linn, med walking sticken jeg hadde fátt láne av en chilener pá gruppen, sa Helene at jeg sá hjulbent ut. Linn sa det pá en litt "snillere" máte og sa at jeg lignet pá Charlie Chaplin. Jeg holdt pá á dö de siste 20 minuttene. Kanskje spesielt fordi jeg visste at pá campsiten fantes det vin og dusj med "varmt" vann. Og fordi det gikk superbratt nedover. Her ble vi litt kjent med noen av de andre inka trail gruppene. Det var andre grupper vi gikk ganske samtidig med. Det var "Dronning Sonja med venninnene". De var egentlig kanadiske eller amerikanske. Fullt utstyr, med gamasjer, staver og snobbete fjellklaer. Og i god form. Og sá var det sen "sykt kjappe gruppen". De hadde veldig lange pauser, og sá löp de forbi oss för de tok pause igjen. Vi kom först til campsiten da. Hah! In their face. En annen gruppe var noen som sá veldig sporty ut, med shorts, men hvor noen av dem slet syyykt med á komme seg oppover. Stoppet annenhvert steg. Vár gruppe var egentlig ganske grei. Utenom et par argentinere, som ikke taklet höyden sá bra. Det var et litt eldre par, som ikke var direkte atletiske. De begynte en gang 20 minutter för oss, og da vi (Linn, Helene, Molly (hun amerikanske) og jeg) tok dem igjen, kalte hun oss Equipo Olympico (OL-laget), med en smule sjalusi/sarkasme i stemmen. Selv föler jeg ikke at vi var sá syyykt kjappe, men kanskje vi var det likevel da.

Den siste dagen mátte vi stá opp klokken fire. Spiste frokost (pancakes, utrolig). Jeg tynte pá noen gnagsárplaster, en ibux og en paracet, og vi bestemte os for á löpe til Machu Picchu. Grunnen var at vi ville komme oss opp pá fjellet hvor man ser utover hele Machu Picchu byen. Her er det bare 200 stk som fár gá opp, og man má stá i kö for á fá disse billettene. Problemet er at alle turistene som kommer med buss, tog, eller andre alternative ruter, kommer för oss, sá vi mátte vaere först av alle de 400 som gikk. Han spansktalende guiden vár var keen pá at vi skulle fá det til, og löp foran oss for á plöye vei. Vi tok forbi én gruppe, én gruppe til, og jammen kom vi först til Machu Picchu av alle de gáende! Jeg har aldri vaert mer sliten tror jeg. Ganske godrosa i ansiktet ogsá. Konkurranseinstinktet vinner over det meste altsá! Machu Picchu var fint og flott, og jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at jeg gikk inka trailen dit istedet for á ta toget. Vi laerte masse om inkaene, sá masee utrolig flott natur og fikk testet kroppen ganske hardt. Selv om kroppen er halvödelagt, er det en av de beste opplevelsene jeg har hatt. Det er vanskelig á beskrive, det má oppleves selv.

Friday, 20 March 2009

Death Road, Coca y Caca

Swosj! Der var Bolivia over liksom. Bolivia var landet med turens stórste opptur - og nedtur. I sist innlegg nevnte jeg magesjau, den ble med meg i hele Bolivia den, hóyden er ikke akkurat pleiende for helsen. Sentrum i La Paz, hovedstaden i Bolivia, ligger pá litt over 3600 moh. mens altiplano, hvor det er billigere á bo og som man má krysse for á komme seg ut eller inn av by´n, ligger pá over 4000 meter. Man merker det nár man gár, at man blir litt fortere anpusten. Spesielt nár man ikke har spist ordentlig pá 4 dager.

Sá, hva gjorde Bolivia sá spesielt. Jeg vil nevne tre "events" som gjorde besóket foreviget i min hukommelse. Det ene var besóket i San Pedro-fengselet. Fengselet ligger midt i byen og kjórer guidede turer for backpackere. Det hele begynte for 5-6 ár siden da en gringo satt i fengselet og skrev en bok om oppholdet. Alle i fengselet má tjene penger pá en slags máte og denne fyren fant ut at han ville vise backpackere rundt i fengselet og dermed tjene penger pá det. Jeg har personlig ikke lest boken, men flere andre har, og det skal visst vaere en ganske spennende bok. Hvordan overleve som europeer i et 3. verden-fengsel? Mange backpackere har vaert fristet av tanken og har valgt á tilbringe natten der, frivillig, jeg hórte mange rykter om at det ikke hadde vaert sá lurt likevel. Knivstikking, voldtekter, nektet á snakke om opplevelsen osv.

Vel, vi var der bare i 3 timer, og det holdt i massevis. Selve dagen startet med at vi hang pá en benk pá plassen utenfor fengselet. Turene er nemlig "ulovlige". Ulovlige i den forstand at alle vet at det skjer, men det skal liksom ikke skje. Etter en knapp halvtime var det en mann som plukket oss opp og henviste oss til hjórnet utenfor fengselet. Her mátte vi vente til det ikke var mer pressefolk utenfor fengselet, og sá gá én og én inn i grusomheten. Da jeg gikk inn, sá jeg ingen jeg kjente, bare masse insatte bolivianere som hang med porten og en gjeng med vakter. Jeg ble henvist til et rom, gikk inn dit, og fant 12 andre par med nysgjerrige, forventningsfulle og "what the hell´s going on"- óyne. Det var de andre som hadde gátt inn fór meg. Vi betalte 250 bolivianos (som er ca. det samme som kroner) hver. Penger som gár til drift av fengselet (kokainproduksjon). Og sá startet turen. Guiden vár var portugisisk og satt inne for kokainsmugling. Han snakket stadig vekk om den teite hunden som hadde snuset seg fram til kokainen i kofferten hans og sa at han hadde lyst til á grille hunden og sánn. Utenom det snakket han en utrolig mye tull, antakeligvis hóy pá ett eller annet. Han tok kun av seg solbrillene nár vi var inne i veldig mórke rom, og flórtet vilt med alle jentene. Vel, han fortalte jo noen fakta ogsá da. I fengselet er penger alt som gjelder. De innsatte har forskjellige máter á tjene penger pá, noen selger stygge figurer til backpackere, andre har butikker, en tredje dealer til medfanger, en fjerde produserer kokain og en siste guider turister. Guiden vár hadde fire vakter som skulle passe pá at ingen gjorde oss noe. Jeg tror ikke at disse var de skarpeste knivene i skuffen, og jeg sá flere som dem. I tillegg var den enkelte med masse arr i ansiktet etter kniv-slásskamper tenkte jeg. Jeg fikk vite senere at disse er avhengige av kokain"deigen" (det det er fór det blir til kokain), dette er visstnok sá sterkt at de má kutte seg selv for á komme ut av rusen. Ganske forferdelig. Uansett, for noen sá det ut som om det var greit i fengselet, de kunne ha med seg hele familien inn og de spilte basketball og fotball og sánn. Andre laget ting som de hápet turistene ville kjópe. Pá den andre siden fantes det endel barnemishandling, hvor den skyldige enkelt kunne betale foreldrene for á tie. Men dersom den skyldige ble avslórt, kunne han risikere livet. Nei, jeg kunne ha skrevet laaaangt om dette fengselet, det gjorde virkelig inntrykk pá meg, og jeg kjente lukten og fólelsen lenge etter besóket.

Min andre opptur, bokstavelig talt, var da vi syklet ned Death Road som den sá fint kalles. Jeg tror jeg har funnet meg en ny favorittsport; downhill biking. Pá engelsk. Cluet er: veien som ná gár for á vaere verdens farligste vei har tatt mange menneskeliv da den kun har plass til én bil avgangen, det gár bokstavelig talt rett ned mange mange meter og den er ikke asfaltert, men har masse store steiner. Ná er det blitt gjort om til en turistattraksjon, hvor man sykler ned med spesialtlagede sykler og fár en t-skjorte hvor det stár "Death Road Survivor" og lignende tóffe ting.
Dagen: Vi mátte stá opp bikkjetidlig og ble plukket opp pá hostellet. Pá med utstyr, refleksvest, hjelm, bukser med beskyttelse og goggles eller googles som Helene kalte det. Fórst ned en vanlig vei, góy góy. Sá enda mer góy da vi svingte inn pá selve dódsveien. Jeg var heldig og kom i den fórste gruppa, eller den kjappeste gruppa. Jeg og gutta boyz fra Australia. De likte ikke at det var en jente som holdt fólge med dem tror jeg;) Men det brydde jeg meg fint lite om, jeg hadde det dritgóy, og farten passet meg perfekt. Akkurat passe utfordrende. Riverdance (Elaine fra Irland) og Chico Capoeira (Adam fra Sór-Afrika), eller Baesj som jeg skal begynne á kalle ham fordi han har lagt ut verdens styggeste bilde av meg pá bloggens sin, trynte greit. Riverdance trynte naer kanten, og ble ganske skremt av episoden (nevnte jeg at det var 100 meter ned?), Baesj overvurderte muligens evnene sine, trynte, og skrapte opp hele armen og ryggen. Men alle overlevde. Vi startet pá 5000 meter, og endte opp pá 1000. Mer eller mindre 4-5 timer (med pauser) ned. Noe av det kuleste jeg har gjordt. Ja, mor, minst like kult som fórste gang jeg stod pá slalom.

Opptur tre, ogsá bokstavelig talt, var saltórkenen. Jeg har aldri sett noe lignende. Dette skrev jeg om i forrige innlegg, sá det gidder jeg ikke skrive mer om.

La Paz er partyplace number 1, det irske hostellet vi bodde pá sov aldri, og byen kan vel sies á heller ikke sove. Stort sett pga. gringoene. Vi var en kveld, da jeg endelig var ganske frisk, pá et nyápnet disko som het Orange. Da det stengte gikk turen videre til Blue, hvor alt var blátt. Kreative med navnene má en si. Ingenting var oransje pá Orange nár jeg tenker meg om. Pá Blue var det sá trangt at det ikke var morsomt en gang. Riverdance og jeg drakk hver vár flaske vann, og stakk hjem. Men bra festplass, for de som ikke er vonde i magan.

Vi forlot La Paz for noen dager siden og reiste til Lake Titikaka eller Lake Titicaca. Caca er et stygt ord, og betyr det som jeg kaller han fra Sór-Afrika ná. Vi bestilte en slags ferdig tur, hvor vi sov én natt pá en óy i Lake Titicaca/kaka og sá videre neste dag til Cusco, Peru. Det vi ikke visste, var at vi hadde fátt oss en personlig guide. Haha. Fólte oss litt teite, men fikk masse inside information om Bolivia og han fikset all slags til oss. Det var fórste gang han hadde hatt sá unge turister sa han. Grunnen var hun dama som solgte oss turen var ganske fersk, og "glemte" á fortelle oss at det var en personlig guide med pá kjópet. Jaja, slikt skjer, og det er morsomt á oppleve dette ogsá. Han fortalte bl.a. om boliviansk musikk, kultur, indianere, solguder og ikke minst om korrupsjonen og kokainproduksjonen. Evo Morales, presidenten, var ifólge ham en korrupt knark. Han driter i á próve á fá ben pá Bolivias ókonomi, han tillater heller kokainproduksjon og -eksportering. Da vi skulle til á ta bussen, dag to, fortalte guiden vár Ricky, at han fyren med den hvite hatten der (en fyr som stod like bortfor oss) var kokainkongen i Copacabana (byen vi tok bussen fra). Han eide 8 utesteder i byen. Han smuglet kokain fra Bolivia til Peru og tjente grovt pá det. For pengene bestakk han borgermesteren og antakeligvis noen politier pá den Peruvanske siden ogsá. Slik gár det sin gang. Penger (svarte) er makt og respekt i Bolivia. Uansett om man er i fengsel eller ei. En plass jeg ikke har tenkt meg med det fórste.

Wednesday, 11 March 2009

Bolivia Surprise!






Allle gode ting er tre sa kjerringa til mannen og saa loep de avgaarde paa jordet.. Eller noe. Noen har ihvertfall sagt alle gode ting er tre, og det kan jeg skrive under paa med god hjelp av Bolivia.

Selv om vi bare har tilbragt knapt en uke i Bolivia, vil jeg pàstà at inntrykkene nesten har vaert sterkere enn alt sammenlagt én maaned i Argentina.

In Bolivia you will learn how to expect the unexpected stàr det sà fint i guideboken min. Sà da mine tre gringa-misakes skjedde, var jeg ganske forberedt.

Fórst om turen. Vi hadde kjòpt oss inn pà denne tredagers turen fra Chile (San Pedro de Atacama) til Bolivia (Uyuni) og var fem stykker som delte + en stakkars brasilianer som màtte vaere den sjette personen. Det gikk bra fordet om. Etter at han ville ha gruppebilde med alle og ropte "Go go, everybody" var liksom isen brutt og han fikk fort tilnavnet Go Go Jonas. Etterhvert utviklet vi kallenavn pá alle, og fikk lagnavnet Team GoGo. Amerikaneren Daniel ble til Mountain Momma eller West Viginia, iren Elaine ble til Riverdance, sòrafrikaneren Adam ble til Chico Capoeira, Helene ble Antsy Pantsy og jeg ble Jeopardy. Da jeg i tillegg fortalte at jeg hadde laert av far at "Den som spòr ikke, fàr ikke", var jeg dòmt og gár ikke for Marie lenger, men spòrsmàlsstilleren Jeopardy.

Turen var virkelig fantastisk, vi sá vulkaner, 50 forskjellige laguner av forskjellig farge med flamenkoer oppi (Ikke pelikaner, de finnes ikke i Sòr-Amerika), en plass Salvador Dalí har malt, masse lamaer og liknende dyr, fancy steiner, og sist men ikke minst Saltòrkenen! Den var flott. Da vi kjòrte pà den var det som à kjòre pà snò, bare at det var et vannlag oppà som gjorde at himmelen speilet seg i bakken. Veldig flott.

Nettene tilbragte vi pà forskjellige, veldig basic, hotell. Det ene uten dusj. Her tilbragte vi hele kvelden med à spille President. GoGo Jonas var ivrig. Mellom middag og dessert kom tre av barna som tilhórte huset og underholdt. Eller hun eldste sa noen dikt pá spansk og de to andre barna vimset litt rundt henne. Det var sótt de 2 fórste diktene, men etter det 7. ble det litt mye. Sá ville hun ha penger da. Det var det ikke sá mange som hadde, men hun fikk med seg litt da.
Natt to tilbragte vi pá et hotell laget av salt, bakken, veggene, sengene av salt. Her var det ogsá underholdning. Vi var i naerheten av en pueblo (landsby) med 2000 innbyggere, hvor barna i puebloen sá sitt snitt i á underholde turistene. To av dem var faktisk litt gode, mens de andre 5 smàinnavla kidsa egentlig bare stod der med rytmeinstrumenter og mimet til sangene. Her spilte de ogsá opptil 10 sanger, og det ble litt mye. Det sá liksom ikke ut som om de koste seg. Da de i tillegg ikke viste skjul pá skuffelsen da de ikke fikk sá mye penger som de sikkert hadde hápet, synes jeg det hele ble litt kleint. Jeg fólte meg veldig turist, og tenkte at barna sikkert sá pá oss som dollartegn som tok bilder av dem. Jeg ga dem ingenting. Slemt? Eller rett? Welcome to Gringo-trail tenkte jeg.

Bilturen gikk forsávidt greit. Men det var her fòrste surprise skjedde: Alle satt og slappet av mens de lyttet til iPodene sine (jeg til min mp3spiller). Plutselig kjórer José, vár 19 á gamle sjáfóir litt fort ned i en dump, og alle hopper langt opp fra setene sine. Problemet var at jeg satt helt bakerst, hvor jeg bare hadde 3 cm á gá pá fór jeg var i taket, og fikk slátt hodet mitt kraftig. Aua. Dette gjorde litt vondt, men gikk over etter noen timer.

Surpise 2: Selv om jeg hadde smórt meg med solfaktor 25 i trynet om morgenen, klarte jeg á bli solbrent i ansiktet i Salórkenen. Sá der ankom jeg Uyuni, Bolivia, solbrent og med tre kuler i hodet.

Suprise 3: Etter at vi hadde kjópt bussbilletter videre til Sucre, gikk vi pá en pub med navnet Extremely Fun Pub, mest pga navnet. Det viste seg á vaere ganske sá morsomt ogsá fordi noen irer hadde tatt med seg gitaren og jammen stemmene sine ogsá og sang og spilte. Veldig koselig. Etter dette spiste vi pá en meksikansk restaurant, hvor jeg bestile quesadilla med ekstra guacamole. Det skulle jeg ikke ha gjort. Jeg váknet natt til mandag av kramper og rare lyder fra magan. Surprise! Etter x antall toalettbesók, mátte jeg be River, Antsy og Capoeira om á ta bussen uten meg. Jeg har ná tilbragt 2 dógn og deler av det tredje i sengen med mer eller mindre hyppige tolaettbesók. I dag kom jeg med ordentlig opp, tok en dusj, spiste pommes frites til frokost og fikk meg noen sabla sterke bolivianske medisiner. Rosa og oransje, tas sammen, funker som bare juling.

Fóler meg ganske mye mer gringa enn i Argentina. Her ser man helt helt forskjellig ut. Jeg er to hodet hóyere enn damene, og har lyst hár og lys hud. Mange rope Hola til oss eller kaller oss rolig gringa. Jeg fólte meg ganske gringa da en kanader eller amerikaner (sikkert kanader sa amerikanere má betale maaasse for á komme inn i Bolivia) spurte om jeg kunne ta bilde av ham med et superdyrt speilreflekskamera. Du spór ikke en som ser veldig local ut om det liksom.

I kveld klokken àtte tar jeg bussen til La Paz. 12 timer, uten toalett, én pause og pá veier som var stengt fór denne uken pga regn og for mye sóle.

Fikk mail fra Moutain Momma som fortalte at de hadde kjórt gjennom 3 elver og pá den tredje mátte de bli evakuert fordi bussen var stuck. Men det var pá mandag da.. Lenge siden ná det!

Thursday, 5 March 2009

Ups, plutselig var vi i Chile!

San Pedro de Atacama er der vi er naermere bestemt. Det ligger naer grensene til Argentina og Bolivia. Vi bestemte oss for á reise hit fordi i hadde hórt fra mange at á ta buss fra Salta, der vi var sist, og sá ta en tredagers tur med firhjulstrekker til Bolivia, inkludert Saltórken, fra Chile skulle vaere den mest behagelige máten á komme seg til Bolivia pá. Why not? tenkte vi, og kom oss avgárde til Chile. En av de mest fantastiske bussturer nár det kommer til utsikt fra bussvinduet sá langt. Fjell med 7 forskjellige farger, saltórken, pelikaner, vulkaner.. jeg vet ikke hva det ikke var. Pá grensen mátte vi stá i kó i en time pá 4-5000 meters hóyde. Noen var svimle og kvalme, men det hjalp á spise koka-blader som hjelper mot hóydesyke.

Vi ble kjent med en jente fra Irland, en gutt fra Sór-Afrika og en gutt fra USA i Salta, og bestemte oss for á dele bil disse tre dagene. Vi har ná booket tur og teikoff er i morgen. Vi kan ikke ta med oss noe med kullsyre, drikke alkohol eller spise fete matvarer i dag, fordi det kan forársake hóydesyke. Vann med kullsyre eller brus, kan eksplodere. Ganske sykt. Hadde vaert morsomt á próvd da.. Men kanskje ikke helt verdt det ;)

I gár kjórte vi rundt i en turistbil til dódsdalen og mánedalen. I mánedalen sá vi solnedgangen, som var fin, men ikke sááá spektakulaer som reklamert for. Kanskje vi har sett for mange spektakulaere ting, vi begynner á bli bortskjemt for vakker natur.

Pá hostellet vi bor er det bare kaldt vann, men det fungerer á dusje nár det er veldig varmt. Sánn midt pá dagen ca. I dag skal imidlertid Marcelino, mannen som ga opp bodyguard-yrket til fordel for á drive et hostel i San Pedro, ta oss med til noen varme kilder hvor vi kan bade og kose oss.

I San Pedro bor det 2500 innbyggere og enda flere turister. Stort sett backpackere som skal til Bolivia, eller pá andre festlige ekskursjoner. Sandboarding, geysers, thermal springs, trekking, bli kjórt rundt i van til alt dette og sá videre. Det positive utslaget med all turismen er at restaurantene holder en overraskende bra standard nár det kommer til service og kvalitet. Maten her er kjempegod. Vi gasset oss masse i gár. Jah..

Jeg gleder meg ti Saltórkenen og Bolivia. Det blir fest. Uten eksplosjoner.

Sunday, 1 March 2009

Argentina i korte trekk


Etter en liten máned i Argentina fóler jeg at jeg har begynt á fá litt oversikt over landet. Vi har identifisert det mest typiske argentinske og fátt sett de fleste hovedattraksjonene (destinasjonene) Argentina har á by pá. Vár siste stopp, hvor vi beiçfinner oss ná, er Salta. Salta betyr, pá spansk, á hoppe og pá indianersprák (husker ikke hvilket, slutt á mas) "fint sted". Jeg er relativt sikker pá at det er derfor den heter Salta, fordi det er sá fint, og ikke fordi man kan hoppe her. Det kan man da, men det kan man jo overalt. Vi hoppet pá hest her om dagen, eller galopperte da. Det var dritgóy. Sist gang vi red pá hest i Bariloche, en by som ligger litt lenger sór, jeg for fórste gang, travet hestene litt av og til. Galoppering var noe helt annet derimot. Og da vi i tillegg var med ekte gauchoer (cowboys) gjorde det situasjonen enda mer autentisk, om man skal bruke et Bachelor i Reiselivsledelse-ord. Dette gjorde vi i gár, og var kanskje en av de beste dagene sá langt i Argentina for meg ihvertfall. Da vi hadde ridd i tre timer, hadde de laget argentinsk barbeque til oss. Kjópt og betalt, men likevel. Tilbehóret var helt fantastisk, og kjóttet, vel, det er grunn til at argentinere har sá hóyt kolesterol. Nam nam. Familien pá gárden skjenket vin til oss hvert andre minutt, og da man hadde spist sá mye kjótt at man holdt pá á dó, slengte de enda en chorizo-pólse pá tallerkenen og lo godt. Veldig argentinsk.

Jeg uttrykte i sist innlegg at Argentina, les Buenos Aires, ikke var sá latino som jeg hadde forventet. Men det ble tatt igjen da vi kom til Salta, folkene her er vennlige, mórkere i huden og mye mer argentinske.

En ting som er typisk Argentina er dulce de leche, som betyr sótt fra melk. Jeg fikk introdusert denne fantastiske "matvaren" allerede pá flyturen til Buenos Aires av en jente som sa at det var sáááá godt og at vi mátte smake det. Pá hver eneste busstur vi tok fikk vi en altfor sót kake med dulce de leche som fyll. Det holdt med á ta en bit og snakke om hvordan argentinere virkelig kunne spise noe sá sótt. Jeg mátte likevel le den dagen jeg traff Helene i Puerto Iguazu da hun fortalte at hun hadde spist dulce de leche til frokost, og jeg innrómmet at jeg hadde spist hele dulce de leche-kaken pá bussen opp til Puerto Iguazu. Helene er foróvrig navnet pá en sót kjeks som nattevakten pá hostellet liker veldig godt.

Ná er det kó pá internett. Jeg kan skrive mer om typisk Argentina senere.