I en boble i november

Lørdag er for meg hellig. Etter å ha jobbet minst to lørdager i måneden enten kveld eller dag eller begge deler under studier, setter jeg utrolig pris på å ha fri. Gå på café, lese avisen, drikke kaffe, gå i butikker mens det ennå er lyst, drikke vin midt på dagen, se på alle vestkantfolk i lørdagsstemning. Ja, traske rundt mens det ennå er lyst egentlig. Lykke. Det hender at jeg sveiper innom en og annen butikk i Bogstadveien mens jeg går fra en lunsjavtale e.l. og man skulle kanskje tro at hardcore dancemusikk og 30 % på alle varer vipper meg av pinnen. Men nei, du! Jeg bare stenger ute alle potensielt oppstressende situasjoner og lever i min egen lille lørdagsboble. Akkurat slik jeg har gjort så mange lørdager da jeg har jobbet med matservering. God trening til lørdagsfri, egentlig.

Almanakktilværelsen i Oslo

En hel måned har gått siden jeg pakket klær, sko og bøker i kartonger og kjørte til Oslo med et flyttelass. - Siden jeg losjerte meg inn i Schwachs gate og ble servert lun eplekake av min komkamerat Anders ved ankomst. - Siden jeg troppet opp første dag på jobb og hvor noen gamle og noen nye ansikter (siden sist jeg jobbet der) ønsket meg velkommen.

I løpet av en måneds tid har jeg imidlertid kommet inn i en slags Oslo-livsstil. Fra tilværelsen jeg var vant med før, hvor jeg tok litt dagen som den kom, har jeg nesten blitt definisjonen på planlegging. Sist uke var fullbooket, denne uken er fullbooket frem til lørdag og jeg har endel dager helt frem til desember hvor jeg vet akkurat hva jeg skal, hvor, når og med hvem.

Jeg forklarte min nye planleggingslivsstil til søsteren til Tharaniga, som jeg var på fest hos i går (lørdag). Hun lyste opp da jeg forklarte, og sa at det er slik moderne unge kvinner i Oslo lever! Spesielt om man er singel. Hun har flyttet til Trondheim pga jobb og sa at der.. der tar de plutselig en øl etter jobb. Ingen har planer!

Det har altså vært noen relativt travle uker, med jobb på dagen og noe slags aktiviteter på kvelden. Og det var ikke før i kveld jeg hadde satt av bloggetid i almanakken min. Jeg holder på å få orden på livet mitt, komme inn i en slags rutine, men med variasjon. Og jeg liker det.

Kattatiki, regn og Lindisfarne

Arvind synger "Kjerringa med staven" på kjøkkenet, Ranveig bader Siri og jeg sitter med laptopen inne i stuen og nørder. Utenfor hører jeg folk med en nordengelsk aksent som minner meg veldig mye om skotsk. Det er onsdag, og feriedag to i Berwick-upon-Tweed begynner å synge på sitt siste vers. Ihvertfall sitt "ant" eller "tredj" siste. 

I dag var vi på dagstur til Holy Island, eller Lindisfarne som vi nordmenn kaller det. Det var jo her vikingene kom og ødela for første gang i Stobritannia. Det var her de ødela en kirke og stjal alt gull og rikdom, voldtok og stakk igjen. For så å komme tilbake. Så gøy! 

Vi, personlig, var ikke like voldelige. Vi spaserte til bussholdeplassen i Berwick, var der 25 minutter før tiden, og ventet sammen med to eldre par med hvitt hår (som sikkert hadde vært der 45 minutter før). Etterhvert kom det flere hvithårede strømmende. Så tok Travelsure, bussen som kun går hver onsdag klokken 10.15, oss til Holy Island. Her tok vi shuttle bus til slottet. Det var en liten diskusjon hvorvidt vi skulle gå eller ta buss, men bussen vant siden det regnet sidelengs. På slottet gikk vi rundt og så på rommene de bodde i før. Det var fint og flott. Men det så litt øde ut å bo der. Slottet ble bygget i 1550 ble brukt som festning av engelskmennene mot skottene. Møblene var ikke så gamle, de så ut som typisk slike møbler som er så populære på auksjoner. Dette er sikkert fordi de som bodde der en periode i begynnelsen 1900-tallet, familien Hudson og senere familie Jekyll kjøpte masse møbler. Jeg er forresten ikke sikker på om de bodde der eller bare eide det. Wikipedia, da! National Trust eier ihvertfall slottet nå, og alle de som jobber der er drithappy. Fakta. Ranveig sa at det var vanlig å jobbe som frivillig som sånne ting. De som jobbet der, på dette lille slottet, var kjempefrivillige og det var 7 stykker av dem. Smiiiiil.

Etter at vi hadde sett hele slottet, gikk jeg tilbake fort (det regnet), mens Arvind, Siri og Ranveig tok en titt på en berømt hage som man måtte gå langt i regnet for å se. Jeg ventet på dem på Café Oasis inne i landsbyen, som på en måte hørtes ut som en frisk og kul kaffebar - men som ikke var det. Samme det, jeg fikk kaffen min og varmet meg/tørket meg litt og leste i Elle som jeg hadde tatt med i tilfelle jeg kom i situasjoner som dette. Jeg ble plukket opp av hage/regn-patruljen og spurt om jeg ville bli med å spise lunsj på The Ship, en veldig typisk pub. Det ville jeg selvfølgelig. Det var en koselig og varm pub, hvor jeg spiste fish and chips og vi alle (minus Siri) drakk lokalt brygget øl (MJØD). 

Siste innspurt. Vi gikk på museum og så gikk vi inn i ruinen av en kirke som sikkert hadde vært fin, men som ble ødelagt av vikingene. Den var faktisk fremdeles litt fin. Siri koste seg i regntøyet og løp rundt på ruinene. Det var all skade vi klarte å gjøre. "Kanin" (en bamse, som ser ut som en bjørn) klatret på ruinene med hjelp av Siri og fikk grønn pels noen steder. På ruinen så vi at munkene hadde day stairs til soverommet på den ene siden og på den andre siden hadde de night stairs. Dette lurte vi veldig på, og har ennå ikke googlet hvorfor. Ranveig er på saken. På museet jobbet det også mange folk som tok i mot betaling, men jeg tror de var lokale. Han ene rapte og sånn, jeg har en mistanke om at han ikke var spesielt opptatt av selve driften eller museets betydning i The National Trust.  

Etter dette gikk vi på den andre kaffebaren i landsbyen. Denne imponerte, vi spiste god kake og fikk med oss scones hjem! For free! Da vi gikk var det fint vær. Jeg kjente at humøret bare steg og steg for hvert minutt. Vi fikk tatt et stunning bilde av slottet, alle delte litt på å være paparazzi. Siri var for det meste snill, men løp endel, litt i feil retning.

Så hjem til Kattatiki (katten som tilhørte meg da jeg var liten - en leke av klosser man kan stable/tre på en pinne og med et kattehode på toppen). Arvind, Ranveig og Siri gikk ned på beachen for å ta bilder i solnedgang. Nå har vi akkurat spist og drukket litt rosévin. Ranveig og jeg sitter med hver vår mac i stugu. Vi veksler wikipedia-facts. Jeg har sunget mjau-mjau-mjau-sangen jeg nettopp fant på. Det imponerte veldig. 

I måern skal vi til Edinburgh, eller Edinborough som Ranveig liker å kalle den. Ed'n-brah lærte jeg av skottene å si det, hvis ikke lo de av meg og skulle le helt til jeg lærte meg å si det "riktig".

Egekilde med brus, Naturligt mineralvand på en café på Kastrup Lufthavn

Av en eller annen grunn, hver gang jeg er i Danmark eller hører dansk, så begynner jeg å prate tulledansk i hodet mitt. Toneleiet (inni hodet) går et par hakk opp, talen blir mer utydelig, og jeg prøver å finne typiske danske ord og uttrykk som kartoffel, personal computer (ja, det heter det på dansk) og Jeh, de'h skæ jæ sku' gø*$re (noe lignende lydskrift). Forøvrig er halvparten av betjeningen i caféen jeg sitter i, svenske. Noe jeg burde bli vant til til jeg flytter røven min (ey, dansk uttrykk!?) til Oslo. 

Jeg er altså på mellomlanding - i Danmark. Nærmere bestemt: Københavns flyplass Kastrup. Flyplassen er den største i Skandinavia, og har nærmere 60.000 passasjerer hver dag innom. Dette gjør stedet til et samlingspunkt for mange rare mennesker, med et samlet mål: Å reise (videre). 

Fra caféen, eller spisestedet jeg sitter på ser jeg akkurat i dette øyeblikk: En småforvirret asiatisk familie, fire businessmenn med svarte sko og skinn-dokumentmapper, en gammel mann som sitter og lener seg på en tralle med tre bag-er og noe taxfree-varer oppi. Det ser ut som om han venter på noen, jeg antar hans kone. Han har giftering. Der drakk jeg opp rødvinen min. Ved min høyre side sitter det en fyr med håret bakover, akkurat som om han har gredd håret og så løpt i vinden etterpå. Han leser i en stor stor bok som ligner mest på et leksikon og holder en gul markeringstusj i hånden. Foran ham er en oppdrukket kaffe latte. Asiatisk par, mann 60 år, kvinne 20. Mann med stor svart bart, kvinne med sjal. To politikvinner. Mann i mobil. Og slik kan jeg fortsette i det uendelige. Men det gjør jeg ikke, for flyet mitt går jo en gang.

Jeg skal til London for helgen, sove hos Gunn, møte Adam og Mark, før jeg reiser opp til Berwick-upon-Tweed, som ligger nord i England. Der har Ranveig med familie leid hus, minus Sam, som er på kennel. Der blir jeg frem til fredag hvor jeg da retter snuten tilbake til København, for å tilbringe neste helg der. Besøke ho Karen. Jeg kjenner at jeg gleder meg. Da kan jeg praktisere dansken som jeg øver meg på i hodet.

Da tar jeg meg en slurk av "Egekilde med brus, Naturligt mineralvand", kjøpt på Pronto Italian food, og gjør meg klar til takeoff.

En dag på krykker.

Ja, jeg skadet foten min. Mitt "kontrollerte" fall - ble mislykket. Foten smalt inni klatreveggen og fikk hele vekten min på seg. Det gjorde ikke godt. Jeg klarte å haltende gå på den, men ikke mere klatring den dagen. Utover kvelden ble det verre, og da jeg skulle legge meg gjorde det så vondt at jeg holdt på å dø. Jeg bestemte meg for å reise til legevakten dagen etter. 

Jeg lånte krykken til Rolf og tok taxi til legevakten. De oppførte seg litt snurt fordi jeg ikke 

hadde ringt til fastlegen min, i tilfelle deres lege måtte ta noen ulykker som hastet, men hadde da tid til meg med en gang. De sendte meg videre til røntgen og ga meg komplimenter for krykken som visstnok var veldig god. 

Så hentet Rolf meg og kjørte meg til sykehuset. Der var det en sjåfør som tilfeldigvis hang ved inngangen som fant en rullestol til meg og rullet meg til der jeg skulle. Han rullet meg forbi der Maddi jobber, og hun kom for å hilse på. Det er visst ikke så mye å gjøre hele tiden på jobben hennes, så hun hang med meg mens jeg ventet på å komme inn til røntgen, og rullet meg der jeg skulle. 

Etter røntgen måtte jeg vente en stund på resultatet. Jeg leste avisen (som jeg selvfølgelig hadde tatt med, beredt!) og løste sudoku. Resultatet var negativt, det vil si at jeg ikke hadde noen brukne ben i foten. Det ble jeg jo ganska glad for, rullet meg til resepsjonen hvor jeg kjøpte et par med krykker og ble hentet av Rolf igjen. 

Jeg hadde avtalt med numusic at jeg skulle være på Casiokidskonserten på Arneageren i Stavanger for å rigge opp scenen. Jeg ga beskjed om at jeg kom til å få problemer med opprigging da jeg ikke hadde så mange hender eller føtter å bidra med. Jeg ble likevel bedt om å komme for å dele ut programmer og sånn.

Joda, greit det. Jeg tok bussen til Sandnes med bag på ryggen. Da jeg kom inn på bussen spurte sjåføren om jeg trengte hjelp. Nei, det gikk greit. Han ventet til jeg hadde satt meg før han begynte å kjøre. Når begynte de å gjøre det, liksom? tenkte jeg. Jeg krykket(?) meg bort til Vinmonopolet (jeg skulle på middag til Morten senere, og skulle kjøpe med meg vin). Her fikk jeg hjelp av en ansatt, ikke bare til å velge vin, men også til å bære flasken bort til kassen. På bussen fikk jeg hjelp med å bære bagen. 

Jeg troppet opp på Casiokidskonsert ganske for sent pga. rushtrafikk og krykker og fikk delt ut det jeg skulle dele ut. Etterpå gikk jeg til Morten, innom Skagen brygge hotell og Prix for henholdsvis få festivalpass og å kjøpe sukkerbrød, fremdeles haltende på krykker. Det tok en evighet. Folk begynte å snakke til meg i forbifarten og lurte på om det gjorde vondt og sånn. Ja, sa jeg, og at det var veldig stress. Da lo de godt. Middagen var fantastisk. Da jeg gikk hjemover, for å ta buss for tog, klarte jeg såvidt å trø på foten. Yes.

Konklusjon: 

- En dag på krykker gir muskler i armer, mage og rygg samt den ene foten. 

- Alt som egentlig ikke er stress, blir stress på krykker. 

- Man må regne 3 ganger mer tid på å komme seg fra ett sted til et annet. 

- Folk er utrolig hyggelige og hjelpsomme når man er handikappet.

Update

Jeg ser på Sex and the city, har drukket opp tekoppen og kun vært ute av dørene i én time i dag. På gåtur. I syv og en halv timer i dag har jeg plottet inn besvarelser fra lesetest. Jeg ble ferdig, og startet opp mitt nye oppdrag som er å skrive inn intervjuer gjort på 5.-klassinger: 

Lise (intervjuer): Hva tenker du når du leser? 

Sondre (5.-klassing): Ehm, jeg vet ikke. Jeg tenker kanskje litt på det jeg leser.. 

Jeg har ikke kommet lenger enn til Sondre, så jeg vet ikke hvordan de andre er. Sondre snakket om at han hadde mangelfull huk

ommelse når det kom til planeter og solsystemer, men at han liker veldig godt å tegne planeter, og at han hadde ganske god hukommelse på det.. Vet gutten hva han prater om? Nah, tror ikke det :) 

Sommeren har ikke vært overveldende spennende jobbmessig. Men jeg kan si det slik at det er mer underholdende å høre på 5.-klassinger som snakker om hukommelsesmangel enn å legge inn bestillinger på turistferja til Lysebotn.. gjesp. 

Ettersom jeg sitter og skriver inn tall eller intervjuer, og slipper å bruke hjernen for mye, begynner tankene mine å fly. Ulempen er at jeg begynner å tenke på reising igjen. Jeg ringte til Karen og fikk lov til å besøke henne i København den 1. helgen i oktober. Nå skal jeg snart ringe til Lisbeth og få lov til å besøke henne i Bodø. Så må jeg til York, kanskje til London, har blitt invitert til Firenze av Andreas.. Så jeg har litt steder jeg kan dra og besøke folk. Men jeg trenger penger da. Så nå er det back to work. 

Klønete lastebilsjåfør kjører på bed-kanten vår. Han sliter litt med konteinerne også, og må ta seg en tur rundt nullen for å få en bedre posisjon til å laste dem av. Vi skal visst få nytt tak. Jeg blir aldri informert om sånne ting.  

Sånn går no dagan

Jeg har plutselig ikke så mye å skrive om. Som en skotsk venn av meg bemerket på facebook, statusene mine har liksom gått fra å være "Danset tango med en uteligger i Buenos Aires", "Sang i kano med lama-gjetere", "Giftet meg med en indianer i saltørkenen, Bolivia" til " I dag skal jeg vaske kjøkkenet". Litt mindre spennende liv, ihvertfall sett fra skottevennen mins øyne. 

Jeg går litt på vent, bor hjemme hos mor, men har da et par prosjekter på gang. Dette er det siste som har skjedd fra mitt liv: Jeg forutså vel det meste i mitt forrige innlegg, men jeg kommer med et par korrigeringer. I sist uke feiret jeg at jeg var ferdig i sommerjobb. Jeg var utrolig glad og drakk meg full. Juhu. Følgende uke bar det til Oslo, her fikk jeg se leiligheten som jeg var stårlende fornøyd med. Anders og Morten hadde fikset masse, kjøpt inn på puter og fikset gardiner og alt man egentlig trenger i en leilighet. I tillegg hadde de båret inn sovesofaen på rommet mitt slik at jeg hadde en plass å sove jeg også når jeg kom på visitt. Vi fikset internett, Anders gikk på Politihøgskolefadderopplegg (langt ord), jeg inviterte Maren på besøk. Vi prata tsjit. De påfølgende dagene gikk med til å henge litt med far, besøke farmor, handle inn småting til leiligheten, spise lunsj med venner, drikke vin/øl med venner, shoppe klær. Så var jeg på "intervju" da. Det var vel heller informasjon om jobben, at jeg får den, men ikke kunne få begynne å jobbe før 1. november (senest). OK, sa jeg. 

Det ble feiring på kvelden, hvor vi av en eller annen merkelig grunn endte opp på VIP avdelingen på La belle Sole, det mest snobbete av det snobbe. Jeg drakk fra tuten på en magnum champagne flaske og sånn.. Vet ikke helt hva jeg skal si jeg:)

Nå trenger jeg ikke søke på flere jobber, jeg har en! I mellomtiden hjelper jeg Lesesenteret (hvor mor jobber) på UiS med å gjøre kjedelige jobber. Slik som å skrive inn resultater fra en lesetest de har hatt på videregående skoler i distriktet, på søndag får jeg nytt oppdrag med å lytte til, og skrive inn alle intervjuer i et word dokument. Ellers har også mor gitt meg diverse Operasjon Dagsverk-jobber, som å vaske tak, vegger, skuffer, skap osv på kjøkken og bad. Så jeg har jo litt da. Numusic-arbeid gjør jeg også, men det er mer på frivillig basis. I dag løp jeg rundt med aviser på stand på UiS, i går med plakater, uken før flyere og plakater. Jeg har plaget alle jeg kjenner med Numusic, og antakeligvis noen til. Gleder meg til festivalen ihvertfall.

2 ganger denne uken har jeg gått til Vedafjell, 45 minutter den ene gangen og 40 minutter den andre. Jeg skal bli sånn som Ståle - som tar tiden og prøver å slå min egen rekord for hver gang.. Eller bare gå turen, det går også an. I morgen skulle jeg egentlig surfe, men min surfevenn sendte akkurat en melding til meg om at det ikke skulle bli bra likevel i morgen, mest regn og vind, og jeg liker jo ikke noen av delene. I want waves, og det vil heldigvis han også - så han skulle si i fra så fort det bedret seg. Det gleder jeg meg til. 

Noe mer? Jeg har tenkt på masse rare ting i det siste. Det kommer med å gjøre sånne kjedelige jobber, og å ha ganske mye fri i tillegg. Det kommer kanskje et innlegg om en av tankene snart. Jeg prøver å finne kameraet mitt, men det er forsvunnet i jorden. Nå hører jeg på den nye CD'en til Datarock, den er kul.  

Face, twitter og blogger dått kåmm

Etter å ha jobbet en sommer foran dataskjermen, hvor store deler av dagen har gått med til nettsurfing mens man venter på neste e-mail eller telefon, har jeg oppdaget internett-universet. Fra å såvidt kunne kalle meg nysgjerrig på nye medier gikk jeg over til å bli en lettere geek hva gjelder internett. Plutselig har jeg tre oppdateringer på twitter.com på en time, jeg skriver tull på veggen min på Facebook, på andres vegg, kommenterer statuser, følger med på diverse blogger, nettaviser, kliner til med et innlegg på blogger.com, bretter ut hele livet mitt online...

Jeg ringer venner for å høre hvor det blir av dem til høsten, prøver å få en oppdatering om deres liv. Plutselig vet de alt om mitt! I et halvt sekund lurer jeg på hvordan, og så tenker jeg: ahaaa, du har lest på statusen min du. Jeg har blandede følelser.

For er det derfor jeg lever dette andre "cyberlivet"? Slik at folk skal få vite mest mulig om meg, og jeg heller lite om dem. I utgangspunktet var det ikke det, jeg er mest ute etter å være sosial, ikke miste kontakten med folk. Det er jo egentlig ganske fantastisk at man kan, fra den mørkeste kroken av et kontor, være sosial! Jeg hadde kanskje ikke overlevd denne sommeren om jeg ikke hadde kunnet uttrykke meg på veggen min, skrive teite kommentarer til andre, slå av en chat med kjente og litt kjente. Og egentlig er det jo bare hyggelig om folk er såpass interessert at de gidder å følge med på livet mitt.

Men er jeg blitt avhengig? Jeg merker at det er i perioder av mitt liv hvor jeg ikke gjør spesielt mye at jeg er mest på nettet. Jeg håper fremover, at når jeg nå går ut av døren på Fiskepiren, at jeg heller skal gjøre masse slik at jeg ikke har tid til å oppdatere andre så mye om hva jeg gjør. Da kan heller jeg snike meg inn på face, twitter eller blogger og se hva de som har rolige perioder i livet sitt og mye tilgang til internett gjør på.

Hallo Oslo

Vi teller to dager igjen på sommerjobben. Jobben der de ventet at jeg skulle jobbe 7 dager i uken. Hvem forventer det? Uten å spørre? Det sammen med andre ting gjorde at jeg egentlig aldri kom meg over sjokket. Jeg kjenner at jeg blir litt provosert hver gang jeg tenker på det. Og hver gang jeg snakker om det. For det har jeg da gjort. Jeg tror at alle jeg har snakket med i sommer har hørt meg klagende fortelle om min sommerjobb. Jeg må nesten le når jeg tenker på det:) Men nok om det, nå er det altså bare to dager igjen! 

Så blir det en måned med frivillig jobbing for numusic. Jeg skal henge opp plakater, gå med flyers, stå på stand og sånne ting. Jeg selger egentlig annonser også, og har prøvd i pausene på jobben, men det er ikke mange som biter på. Jeg merker finanskrisen, alles pengesekk er igjensnurpet. 

Neste uke bærer det til Oslo, hvor jeg skal se hvordan leiligheten ser ut og så skal jeg på en formell samtale (intervju? tror det) der jeg jobbet i fjor sommer. Så fra neste uke vet jeg litt mer om hva skjebnen min blir, om jeg må fortsette å søke jobb, om jeg må finne meg noe midlertidig fordi de har jobb til meg senere, eller om jeg får jobb med en gang! Spennende, og litt nervepirrende. 

Om en måned flytter jeg for godt til Oslo. Nærmere bestem Scwachs gate. Det synes jeg er helt utrolig morsomt. At gaten heter Schwach. Det ser ut som om noen bare har kastet bokstavene på skiltet, men de har altså ikke det. Det er en fyrs navn. 

Jeg er syk forresten. Det begynte på fredag. 3 dager der jeg trosset sykdommen og gikk på jobb, 2 dager hjemme, 1 dag til hvor jeg gikk på jobb, så tilbake i senga i dag. En spennende uke. Sove, TV, sove, internett. 

Satser på jobb i morgen. 

Politihøgskolestudent (25) og nyutdannet økonom (25) søker leilighet

Det var tittelen på annonsen Ween og jeg satte ut på finn.no i går. Alle vil jo ha en politistudent i leiligheten sin, og av mangel på imponerende titler å kalle meg, ble jeg til økonom. Jeg har jo hatt økonomi.. Og så er jeg nytutdannet. Så vi skal da muligens flytte sammen i Oshlo.
Jeg har nå søkt på tre jobber. En av dem er ganske close til det jeg vil kalle drømmejobben. Den skal jeg ha.

The future is what we make it to

Og DER var jeg hjemme. Etter en svippas til Oslo og Gol, ble jeg hentet av en ganske glad mor på Bussterminalen i Stavanger: "Du overlevde!".

Jeg tror jeg var ute den helgen, jo det var jeg. Fint vær, terrassehenging, litt klatring. Enkelte ble imponerte over latinodansingen da jeg var ute, for meg var det slik jeg har danset de 4-5 siste månedene. Men det er alltid gøy med komplimenter.

Så begynte jeg i jobb i Stavanger, i et reiseselskap/transportselskap. For å si det enkelt: grei sommerjobb, verken mer eller mindre. Jeg har nå sluttet å få dårlig samvittighet for å surfe på internett, da jeg faktisk gjør jobben min.. Synd at det ikke er så mye. Jeg la nettopp neglelakk på fingerneglene, og begynte å le litt av meg selv. Jeg følte meg som en av de der sekretær-damene som man bare ser i film som sitter og sminker seg hele tiden på jobb.

Du lurer kanskje på tittelen på innlegget? Jeg fikk beskjeden for to dager siden. At jeg ikke kom inn på master i markedsføring på University of Bath. jeg ble ganske lei meg, for jeg var 85% sikker på at jeg skulle komme inn. Selv om jeg ikke fikk sendt inn vitnemålet før rett før helgen. jeg forstår på en måte hvorfor, og kanskje jeg ikke er helt klar for master heller? Kanskje det skjedde for en grunn? Ihvertfall snakket jeg med diverse venner og familie, og den allerede tenkte backup-planen blir nå satt til verks. Jeg kommer til å søke jobb, antakeligvis i Oslo.

Jeg var ihvertfall på vei til jobb i går morges, litt mutt og nedfor, så så jeg en fyr kommende gående midt mot meg. På t-skjorten hans stod det "The future is what we make it to". Vanligvis hadde jeg antakeligvis ikke brydd meg, men i går var det akkurat som et tegn. Jeg tenkte, ja visst fanken! Alt er opp til meg, og jeg får heller bare prøve og fikse verdens beste jobb. Kanskje jeg kommer inn på master om ett eller to år, og kanskje jeg da kan mer og vet hva jeg vil skrive om.

Så det var det

Puerto Escondido

Dag 1: Buss fra Oaxaca til Puerto Escondido. Jeg holder på å dø. Magen har blitt verre, veien består bokstavelig talt av svinger, en liten gutt har musikk i ørene og snakker ubeskrivelig høyt. Jeg prøver å sove, våkner av at jeg er kvalm. Setter meg fremme hos sjåføren, får halspastiller. Klarer å sove en halvtime til før vi til slutt (endelig) kommer frem.Vi går på beachen. Noen amerikanere kommer i prat med oss (vi kom ikke i prat med dem for å si det sånn), de påstår at de er halvt fra Norge og fra Skottland. Men så innrømmer de etterhvert at de er fra USA. De vil aldri gå, og inviterer oss på fest. Vi møter ikke opp. Ser dem noen dager senere på en restaurant vi har tenkt å gå på, men lister oss diskret ut.

Dag 2: Har hørt at det skal være bra surf på La Punta, helt i enden av stranden Zicatela som blir brukt til konkurransesurfing, og hvor man helst må ha stått på brett hver dag i 4-5 år og ikke ganger før man prøver seg. Jeg ser at bølgene er store på La Punta også. De to franske guttene vi bor på rom med på hostellet kommer etterhvert gående med solbrente legger og skuldre. De har gått hele veien fra landbyen til La Punta som tok dem 50 minutter. Uten solkrem. Luringer. De overbeviser oss om å reise til den andre beachen hvor det skal være bedre (nybegynner) surfing. Jeg blir med dem. Jeg leier brett og surfer. Hm, joda får til litt. Treffer noen av de andre som bor på hostellet, alle er nybegynnere. Folk surfer på hverandre og sånn.
Dag 3: Ren surfedag. Treffer Silas, min mye surfeinstruktør og meksikanske venn. Han leier meg brettet sitt og gir meg leksjoner for en grei sum. Jeg får til mye. Vi avtaler at jeg kan låne brette dagen etter også. Det er mye jobb å surfe, og i tillegg når Silas bare kan spansk får jeg testet meg selv både i hodet og påi armene. Flere ganger i løpet av surfelksjonene slapper jeg av på brettet mens Silas speider etter bølger: "Lista?" ( "klar?").

Vi går ut på kvelden. Greit, tradisjonen med å kjøre drikkelek er den samme som den var for tre år siden da vi var på Mayflower Hostel. Vi går så ut på Cabo Blanco. Vi snakker med to australere som bare snakker om surf, og da mener jeg BARE surf. Det gjør meg trett, vi valser hjemover.

Dag 4: Drar på beachen litt senere enn vanlig. Surfer litt og får hjelp av Silas igjen. Begynner å få litt dreisen på det nå. På ett tidspunkt er jeg den eneste gringoen i vannet, surrended by locals. Det ser ut som om det er greit at jeg er hviting og nybegynner så lenge jeg henger med Silas.

Facundo fra Argentina har flyttet inn på rommet vårt. Han er på ferie fordi han er utbrent i en alder av 23 år. Kom rett fra behandling. Vi spiser middag en liten gjeng og spaserer på standen.

Dag 5: Vi stikker igjen på beachen, Facundo, en Australiajente som er venn av F, Helene og jeg. Lite bølger, men får surfe litt. Selvfølgelig treffer jeg Silas igjen. Låner brettet hans, han hjelper meg og jeg får tatt de bølgene som er noe å ta. Senere er det fest på hostellet selvfølgelig. Festen gjør ikke underverker for magen akkurat.

Dag 6: Siste dag på strand med de andre fra hostellet, en god gjeng nå. Det begynner å regne. Vi stikker til Mexico City på kvelden (siste nattbuss på turen! olééé!).

Bildene er tatt med engangskamera og er jalla. Bildet hvor jeg holder et surfebrett er også kjempejalla, med what the hell, jeg er sørfebejb!

Oaxaca i Mexico - universets navle

Da vi etter 12 lange timer paa bussen til grensebyen Tigachula (husker ikke navnet) tenkte vi å reise direkte til Oaxaca som vi så for osså være kanskje fire timer unna. Forbløffelsen var ganske stor da vi fikk høre at Oaxaca, det lå 16 timer fra der vi var det! Oh no! Men bussen gikk om 25 minutter. 

Ok, vi kjørte på. Nattbuss er jo greit det, man "sparer" en natt på hostell samt en dag med transport. Jeg hadde ikke spist noe annet enn ekkelt brød med tunfisksalat som var litt (endel)bløtere enn da jeg forberedte matpakka, og rushet til en hamburgersjappe som mekket en burger til meg i en rasende fart. Bussen var fin, og kald. Superkald faktisk. Hva er det med Latinamerika og vaere saa stolt av air condition at man kjoerer det kaldeste man kan?

Vi kom frem til Oaxaca og spurte noen travellers om vi kunne ta en titt i Lonely Planeten deres for å finne et hostell i mangel av egen reiseguidebok. De saa rart paa oss, ga oss boken, og sa at den var på fransk. Uten å foreslå at de kunne oversette. Så hyggelige franskmenn er altså!

Vi fant ihvertfall et hostell og booket oss inn der. Vi var de eneste, utenom en annen på hele hostellet. Vi var trette, men måtte ta en liten mysetur. Blant annet for å få i oss frokost. Vi spiste frokost på en kjempesunn restaurant, laffet litt rundt, og gikk hjem igjen. Jeg slappet av mens Helene utforsket mer av byen. Senere booket vi billetter til forskjellig stæsj.

Dagen etter ble vi plukket opp av en stor, fin bil med moerke ruter. I denne skulle vi tilbringe resten av dagen for å gjoere forskjellig sightseeing. Guiden hadde den klassiske mexicanske sveisen, haaret gredd bakover med masse gelé, og snakket spansk og engelsk om hverandre. Begynte setningen med spansk og oversatte til engelsk i samme pust. Og omvendt. Vi var sammen med en liten mexicansk familie med voksen sønn og en mexicansk kunstner som hadde studert sosiologi i Chile. Han likte sosiologi. Alle var meget velutdannede, og kunstneren var glad i å snakke. Men han kunne bare spansk, så det ble ikke så dype samtaler med Helene og meg som han antakeligvis hadde håpet.

Første stopp var veveland, her laget de tråd fra ull og vevet tepper. Alle amerikanerne, som hadde kommet dit i den andre bilen, var overvelmet. Amazing, super, magic! Vi så dette da vi gikk i andre klasse på barneskolen da vi var på besøk på jernaldergården på Ullandhaug, så for oss var dette ikke så mye magi, men kanskje litt? Teppene var fine de. Da vi begynte å bli rastløse etter å ha sett på hele veveprosessen samt det ferdige produkt, startet vi en prat med guiden vår, jeg stilte spørsmaal om Mexicos historie og generelt om landet og samtalen gled etterhvert over i en meget politisk en. Det var veldig interessant. Han snakket om korrupsjon og at statslederne ønsket å holde folk uvitne og uten utdanning slik at de fortsatt stemte på dem. Han ble så engasjert at han nesten ikke klarte å slutte å snakke. Kunstneren, med nyinnkjøpt hackysack i hånda, var enig og begynte å sitere Sokrates. Så var det på tide å reise til neste sted: en Aztekerruin. Veldig fin. Aztekerne var noen gærninger da. De drepte alle andre snille stammer, ofret barn og tok skinnet av folk mens de levde for å ta det på seg selv. De var også veldig arrogante, ifoelge vår guide (han hadde ikke aztekerblod i årene for å si det sånn). Det som nå er Mexico City var det aztekerne som fant og slo seg ned. Mexico betyr universets navle, og det sier vel kanskje litt. Krigerstammen, de groteske, kannibalene, de som drepte alle som stod i veien med rå makt. Men så kom spanjolene. Heldigvis kanskje? Spanjolene fikk alle de andre indianerstammene med seg på lag og gikk sammen mot aztekerne.

Stopp 2? Ja, tror det, var en indianerruin. Veldig avansert bygget og full av detaljer de må ha brukt lang lang tid på å lage. Her opplevde Helene og jeg 5 minutes of fame da en skoleklasse med meksikanske 16 årige gutter ville ha bilde sammen med oss. Joda, vi poserte:) 

Bildet nedenfor er med han meksikanske kunstneren som likte sosiologi, i bakgrunn saltfossen:
Vi reiste også til et sted som så ut som en foss men som var laget av salt, ganske kult. Den flinke, engasjerte guiden vår med mexicansk sveis hadde sittet oppe og kost seg med litt mezcal (tequilalignenede sprit) mens vi var nede og så på denne saltfossen. Da vi var på vei til siste stopp var han ganske på en snurr: Aren´t the mountains beautiful guys! Dette sa han flere ganger, høyere og høyere. Sjåfoeren lo, og vi lo med. Guiden med sveisen prøvde å spleise meg og sjåfoeren, kunne ikke jeg litt spansk? Siste stopp var mezcalfabrikken. Her gikk guiden veldig fort gjennom hvordan mezcalen ble laget før han sa: "Ok, let´s get drunk!". Og så fikk vi smake alle typer og hvor mye vi ville av hver sort. Så hjem. Lang dag. Ingen sa noe i bilen på vei hjem. Alle var trette.
Neste dag hadde vi booket oss inn på matlagingskurs! Mmm mexicansk mat. Vi møtte opp, fikk hver vårt handlenett og gikk på markedet sammen med de andre i vår gruppe og den kvinnelige kokken vår. De andre i gruppen vår var en amerikansk mann fra Texas. Han hadde hawaiiskjorte paa og underviste på hotell og reiselivsuniversitetet i Texas, utdannet kokk, jeg tror han var homofil. De andre to var et par, slightly alternativt, fra San Fransisco. Ganske trendy par: yoga, organisk mat og kunst for alle penga lissom.
Det var spennende og veldig autentisk aa gaa paa markedet. Vi diltet eller kokkedamen og fikk hver vår ting vi skulle bære tilbake som hun kjøpte. Etter dette så vi på at hun laget mole (en slags saus), 50 ingredienser og 2 timer etter var den ferdig. Jeg var litt uggen i magen, så det var ikke helt suksess med matlagingskurs. Maten var ikke supergod, utenom forrett og dessert. Enchiladasene ville ikke ned i magen. Det var en spennende opplevelse da, å lage mat på et meksikansk kjøkken. Og jeg følte meg ganske kulturell.

Om kvelden tok vi nattbuss til Puerto Escondido, stedet vi hadde vært for 3 år siden da vi reiste rundt i Mexico og Guatemala.

This is El Salvador, baby!

Vi tok avskjed med Adam som reiste til Honduras og rettet snuten mot det lille landet mellom Honduras og Guatemala. Landet vi egentlig ikke hadde planlagt aa besoeke, landet vi bare skulle stikke innom paa vei til Mexico, landet som er kjent for vaapen, ex-guerilla og surfesteder. Vi hadde faa, om ingen, forventninger til El Salvador.

Vi kom frem til San Salvador da det var moerkt. Vi kjoerte forbi Burger King, Wendy´s, kjoepesentre og fine hoteller paa vei til hostellet vaart. Vi bodde i de vestre suburbene, hvor alt har blitt bygget opp etter jordskjelv for noen aar siden. Hostellet var ikke saa fint, ganske basic, med altfor mange senger paa ett rom. En Canader vi hadde moett paa bussen foelgte med oss. Han virket jo ok han i begynnelsen, helt til vi fant ut at han var en ny kid som trengte en familie som kunne hjelpe ham med alt. Foerste kveld sjekket vi ut nabolaget, vi ble forbloeffet over hvor fint alt var! Dette hadde vi ikke forventet. Dag 2 tilbragte vi paa et stort kjoepesenter. Da kvelden kom ville vi sjekke ut hvordan utelivet artet seg, et lurt valg. Vi skulle moete Canada paa en bar klokken aatte for aa spise, han moette opp klokken halv ni, da var vi midt i maaltidet. Etter noen drinker satte vi kursen mot Zona Rosa, der hvor det er barer og klubber langs hele boulevarden. Vi tenkte aa ta en taxi da de fleste vi traff sa at vi burde det. Vi spurte noen som stod utenfor en bar om veien, enda et lurt valg. De sa at de kunne kjoere oss til en plass vi kunne ta taxi eller saa kunne vi bli med dem og ta en drink og senere reise til Zona Rosa. Vi ble med paa en drink, lurt valg, igjen. Det viste seg at hele gjengen var advokater og jobbet for staten, vi var plutselig midt i en firmafest! Alle kunne engelsk grunnet bilingual barneskole, og to av dem hadde vaert i Norge! Paa CISV-leir. Det samme som jeg var paa da jeg var 11 og i Guatemala. Etter synging av gamle CISV-sanger, en del vodka Redbull og interessante diskusjoner om El Salvador, satte vi alle kursen for Zona Rosa. Her tok de oss med til et "graduation-party", hvor Mariachiband underholdt den foerste timen og saa ble det "normal" musikk (latino). Helt konge. Vi kom hjem med hver vaar graduationhatt og hawaiismykker.

Vi reiste til kysten, en plass surfe-Kenny hadde anbefalt, Playa Tunco. Bussturen var ikke morsom. 1,5 timer med kengurubensin paa gammel amerikansk skolebuss, merengue-popmusikk paa volumlevel 1000 og klamt som bare juling. Vi kom oss til slutt frem etter et busskifte, og plassen var bare kjempetranquilo. Paradis, tenkte jeg. Vi spiste reker mens vi saa paa boelgene. Boelgene var litt for store for stakkars nybegynner-Marie (de var paa det hoeyeste de hadde vaert paa leeenge). Derfor ble det mye henging ved bassenget paa hostellet og lesing av bok i hengekoeyer, jeg sov litt ogsaa. Da boelgene ikke ble mindre og mer surfable, begynte vi aa bli litt rastloese. Vi tok noen turer til Libertad, byen som laa 10-15 minutter unna. For aa komme seg dit kunne man ta buss, eller man kunne haike. Vi valgte det siste, og hver gang vi stakk ut fingern, stoppet det en pickup-truck med en gang. Vi hoppet oppi bak og foelte oss litt gaerne og ganske kule med vinden flagrende i haaret. Politiet kjoerte rett bak oss, og gjorde ingen tegn til at det vi gjorde var ulovlig, faktisk stod de bak i selv. Med maskingevaer. For alle her har maskinpistol eller -gevaer. Busstasjonvaktene, shoppingsentervaktene, bensinstasjonvaktene, u name it.

I la Libertad gikk vi rundt og saa litt. Alle hilste og var nysgerrige paa disse hvitingene. Vi gikkforbi flere steder som saa ut til aa ha fest midt paa dagen. Da vi gikk forbi en av disse barene med et mariachiband spillende, var det en liten mann som luftet magen som smilende ropte etter oss: This is El Salvador, baby!

I Playa Tunco traff vi Alan. En annen canader vi foerst traff i La Paz, Bolivia. Siden Bolivia har vi truffet ham i hvert land vi har vaert i, helt uplanlagt. Et kapt utvalg: paa en bensinstasjon paa vei til El Salvador, paa en cafe i Granada, paa grensen mellom Panama og Costa Rica.. Og naa, to mennesker i svoemmebassenget paa det hostellet vi bare ville ta en titt paa, en av dem var selvfoelgelig Alan. Vi endte opp med aa bo paa dette hostellet og hang ut med Allan og hans reisefoelge bestaaende av to engelske jenter og en canadisk jente. De snakket om pupusa, hvor mye de eeeelsket det. Pupusa er El Salvadors nasjonalrett som bestaar av et slags maisbroed med ost og boenner f.eks., man kaster litt kaalblanding paa og no' sterk saus, og vips; har man et delikat maaltid.

El Salvador spiller for tiden kvalik.-runder for aa bli med i VM. Paa loerdagen var det El Salvador - Mexico. Vi tenkte at Mexico kom til aa vinne, men jammen ble stillingen 2-1 til El Salvador! Juhu! Fest. Jeg saa for meg haela i taket og gatefest, men serioese surfere gaar hjem tidlig for aa faa med seg morgenboelgene og kan ikke bry seg mindre om El Salvador vinner. Litt fest var det naa, men det ble en tidlig kveld. Vi gikk paa en fest i fabrikk hvor folk var gaerne, jeg gikk etter 3 minutter, og ble i ganske daarlig humoer av hele greiene. En amerikanser som hadde blitt igjen var naer paa aa slaa hodet i bassengkanten da han skulle hoppe fra taket ned i bassenget, han skle, og skadet fotennoe kraftig paa kanten. Da jeg kom tilbake paa hostellet, med Canada (han andre med langt haar og tatoveringer laget av kompisen) hakk i haelene, trodde ikke eieren at jeg bodde der. Fra aa eeeelske El Salvador, ble jeg litt mer skeptisk. Hadde kjaerlighet gjort meg blind? Plutselig kom alt til syne: fattigdommen, regnet og at det ikke BARE fantes kule salvadorere.

Da Canada begynte aa foelge etter oss, sette seg ned og prate tull (paranoid tullball) mens jeg skrev paa bloggen og generelt vaere irriterende, var vi glade da han klarte aa kjoepe seg en billett paa egenhaand til Guatemala. For vaar del bestemte vi oss for aa reise til kaffestedet Juayua. Vi haiket til Libertad, tok tre busser for aa komme oss til stedet, kom dit, og bestemte oss for aa reise tilbake til San Salvador og bare til Mexico. Hvorfor? Fordi det regnet, var kjipt og vanskelig aa gjoere det vi hadde lyst til aa gjoere (gaa tur i sorpe? nope, hesteridning? fantes ikke). Hehe. Vi spiste lunsj der da, pupusa, foer vi raskt sjekket ut av hostellet med nysgerrige oeyner i nakken fra de andre som bodde der og hoppet paa mikrobussen som tok oss til Santa Ana ogsaa til San Salvador. I striregn. Jeg har nesten aldri sett maken.

Etter 5-6 humpete mikrobuss-turer, to bilturer og en bomtur den dagen sjekket vi inn paa hotellet eid av busselskapet vi skulle ta videre. Kjipt hotell, men helt greit. Vi ble vekket klokken halv fem og satte oss paa bussen. Igjen. Lite ante vi at vi skulle tilbringe 25 timer paa buss de neste dagene. Fortsettelse foelger i Mexicoinnlegg.

Salsadansing og vulkanloeping i Granada og León

Hvor glapp vi? Jo, ca. ved ferjen fra Isla de Ometepe til fastlandet i Nicaragua. En interessant reise. Man kunne sitte inne eller man kunne sitte paa dekk. Australerne (Jen, Nick og Amy) pluss foelge (to 19 aar gamle engelske gutter som bare vil feste og en fransk-kanadisk jente som ogsaa vil feste) satte seg inne. Adam og jeg hadde paa en maate et foelge vi ogsaa bestaaende av to svenske pojker som ville gjoere alt sammen med oss og som ikke visste helt hvorfor eller hvordan de reiste. Vel, jeg satte meg ute oppe paa dekk og smoerte meg inn med solkrem. Der var det 2 svenske (er de overalt?) par av body buildere som flekset med musklene sine. Da det begynte aa regne gikk jeg ned og inn og satt meg med Adam. Han hadde sittet og sett paa de utrooolig harry musikkvideoene de viste paa den 1,5 timer lange turen. En liten nicaraguaner med hockeysveis og gitar paa magen spilte raske og rolige ballader mens 3 ikke dritpene damer danset (ristet paa baken) paa forskjellige steder paa et hotell (i bassenget, oppfor bassenget, fremfor fasaden osv) mens det var klipp med han ekle nicaraguaneren med hockey sammen med en 14 aar gammel jente med mye sminke som liksom var kjaeresten (paa hotellrommet, i baren, paa hotellrommet igjen). Jeg maatte le, og fant ikke helt ut hva jeg fant mest underholdende, de svenske bodybuilderne eller disse musikkvideoene.

Vel, da vi kom i land ble vi overfalt, som vanlig, av taxisjaafoerer som ville kjoere oss til Granada (2 timer lang tur). Vi allierte oss med australerne. Adam og jeg (mest jeg;)) gjorde en grei prutejobb og fikk prisen betraktelig ned. Selv om pruting ikke er lett i Nicaragua. Siden vi var aatte personer var det greit aa dele oss i to biler.

Vi delte taxi med Aussie 1 (Nick) og Aussie 2 (Amy). De snakket masse om seg selv og om hvor de hadde vaert og saann. Flashpackere kalles det ogsaa: "I´ve been there and there and the sunset in Santorini is sooooooo beatiful and we got so much alcohol for free because we were girls and stuff". Flashpackere er kjent for aa feste seg gjennom hele ferien og snakke om hvor de har vaert og hvor de skal reise og driter egentlig i stedene og folkene, ihvertfall om det ikke er bra fest der.

I Granada skilte vi lag med Flashpackerne, de ville paa et partyhostel og vi skulle moete de andre paa Oasis Guesthouse, et hostel i en gammel kolonial bygning. Veldig fint, veldig kolonialsk og veldig hoeyt under taket. I Granada gikk de andre paa salsakurs, mens jeg testet ut salsaskillsene mine senere paa kvelden. Litt dans hver dag, annerledes enn cubansk salsa, men kult. I Granada hadde vi den beste og verste restaurantopplevelsen. Vi gikk paa en café med navn Nectar. Jentene bestilte gresk salat og fikk oppskaaret agurk med litt eddik, Adam fant et stort haar i maten, og da jeg sa i fra om alt dette, taklet servitoeren det sykt daarlig. Hun begynte aa forklare at de bare hadde agurk og at hun ikke kunne gi oss noe avslag fordi hun ikke hadde myndighet til det. Da den amerikanske eieren dukket opp tok jeg den serioese tonen, og han ga oss avslag. Paa den gode restauranten var ting helt annerledes, god mat god vin god service. Alt.
En dag reiste vi til en lake som var i et gammelt vulkankrater. Her slappet vi av med boekene vaare og padlet kayak. Chill plass. Hengekoeyer overalt. Helene og jeg tok turen til byen Masaya dagen etter, byen med det store markedet. Jeg vil kalle det Nicaraguas svar paa Sandnes (det finnes en Sandnes i et hvert land), smaaharry. Paa markedet handlet jeg en blaa hengestol og Helene en hengestol pluss en hengekoeye, hun hadde jo plass i sekken!
Mer salsa.
Saa reiste vi videre til León, den andre kolonibyen i Nicaragua. Vi kom selvfoelgelig paa en daarlig dag, det var morsdag, og da stenger man alt. Mor er hellig, og dessuten var jo jomfru Maria ogsaa mor. Alle loep rundt med kake, noen tok den med seg paa motorsykkelen, men de var overalt. Etter enda en mislykket restaurantopplevelse bestemte vi oss for aa sjekke ut utelivet. Vi gikk paa en usedvanlig bra restaurant (en bra og en daarlig opplevelse, dette begynner aa bli en vane) hvor servitoerene bare imponerte mer og mer, maten var brilliant og vinen gudd (paa ekte sandnesisk-engelsk). Vi tok turen innom hostellet ViaVia hvor vi moette en nordmann og endel andre folk, inkludert lokale. De tok oss med paa en lokal bar hvor vi fikk mer danseforespoerlser enn det vi kunne haandtere. Igjen fikk jeg danset salsa, utrolig goey. Ja, jeg liker Nicaragua.
Neste dag hadde vi mission aa booke en vulkatur og gaa paa supermarked. Vi klarte disse to missionene med glans, og la oss klokken ni. Vulkanturen begynte klokken fire om morgenen. Oh my god. Quetzaltrekkers er navnet paa byraaet vi gikk med og Cerro Negro er navnet paa vulkanen vi besteg. Alt overskuddet gaar til aa hjelpe barn i Nicaragua, og guidene er frivillighetsarbeidere. Guidene vi var paa tur med var 19 og fra Canada. De kunne ganske mye om vulkanen og plantene og saann. Han ene var en typisk speider, antakeligvis den beste speidern i den lokale speidergruppen ser jeg for meg. Vi saa slanger og oegler hvor vi betalte for aa entre nasjonalparken. Stress aa gaa i sanden, men vi overlevde. Vulkanen er aktiv, og hadde utbrudd senest i 1999, det kom fremdelse svovelgasser opp fra bakken og man kunne kjenne at det var varmt. Hoeydepunktet var da vi loepte ned vulkanen. Det gikk fort det, og det var akkurat som om man loeper paa maanen, for de som kjenner seg igjen i den beskrivelsen. Paa kvelden var vi paa quiz og kom paa tredjeplass. Yeah.
I morgen skal vi paa stranden hvor det er saa sterke stroemmer at man saavidt kan bade foer vi setter kursen for El Salvador dagen etter.

"Me gusta Nicaragua, me gustas tu.."

...sang Manu Chao i sangen som var en landeplage for mange aar siden. Jeg tror jeg vil si meg enig. Ikke i landeplagen, men i det han synger. Jeg liker Nicaragua, jeg liker deg.

Etter en buss til grensen, 4 ganger vising av pass,3 ganger utfylling av skjema og 2 ganger betale en eller annen skatt i dollar, var vi inne i Nicaragua! Adam og jeg delte taxi med to australske jenter til San Juan del Sur som vi traff paa bussen. Det slo meg (igjen) at jeg har blitt mer og mer tolerant for hissig og kjapp latino-bilkjoering. Bilbelte, hvem har hoert om det? Vups, en hund i veien! Jaja. Kjoere forbi lastebil i sving, kjempefort!

San Juan del Sur (det finnes en SJ del Norte ogsaa, den ligger ironisk nok oest for SJ del Sur) er en surfelandsby. Litt mindre turistifisert enn Tamarindo i Costa Rica og hakket mer autentisk. Bygningene er rosa, groenne, gule og roed og man faar en foelelse av aa vaere i et land og ikke i et resort spesialdesignet for amerikanere. Vi hadde valget aa reise til to forskjellioge strender. En med smaa boelger og en annen med litt stoerre. De andre jentene ville til den lille. Etter min selvtillit etter min foerste surfetime, valgte jeg den med de stoerste. Adam ble med og de andre australske reiste til denne ogsaa. Ja, man kan vel si at jeg overvurderte skillsene mine litt. Fra aa staa paa hver eneste boelge til aa ikke "catche" noen. Boelgene vare svaere! Alle de profesjonelle klarte aa ta boelgene og surfe paa dem. Jeg konsentrerte meg mest om aa ikke bli tatt med inn og under dem. Sosialt var det ihvertfall da. Neste dag reiste vi til den andre stranden. Her var boelgene mer passe, faerre om beinet, flere nybegynnere, men faerre surfehunks. Kveldene ble tilbragt paa Iguana bar, hvor nye bekjentskaper ble stiftet. Bl.a. med en lokal gangster som begynte aa fortelle om hvordan kokain ble smuglet. Jeg var fristet til aa si at jeg jobbet i Interpol for moro skyld, men kom frem til at han kanskje ikke syntes at den spoeken var like morsom som jeg syntes. Etter et par dager til med surfing paa dagen og henging paa Iguana om kvelden, bestemte vi oss for aa rette snuten mot Lago de Nicaragua. Helene, Irina og Elaine laa igjen et par dager foer oss. Lago de Nicaragua er en innsjoe som en gang tilhoerte Stillehavet. Den ble imidlertid splittet fra Stillehavet etter flere vulkanutbrudd. Paa innsjoen fantes det en oey som var blitt dannet av to vulkaner. En som enda var litt aktiv og en annen som forlengst hadde gitt seg som var dekket av jungel. Vi besteg den med jungel. Masse sorpe og veldig bratt. Vi tynte nedpaa 2 liter vann hver paa vei opp og hadde kanskje 2 l igjen paa toppen. Vi gikk i en gruppe av folk fra hostellet, som vi ogsaa hadde truffet paa i San Juan del Sur. Guiden gikk fort og hadde paa seg stoevler. Det var bra vi hadde guide visstnok; kvelden foer fikk jeg ikke sove pga uutholdelig varme og hadde en chat med nattevakten. Han fortalte at to turister hadde blitt funnet doede paa vulkanen kun for noen maaneder siden. De hadde gaatt uten guide, antakeligvis gaatt seg bort i moerket, vaert slitne.. Og ja, jeg vet ikke hva som gjorde at de doede, men de gjorde naa ihvertfall det. For en nordmann som kan fjellvettreglene, hadde nok ikke dette skjedd (oi, er jeg cocky naa?), men vi valgte aa ha med en guide for sikkerhets skyld. Vi saa apekatter og saanne insekter som lager veldig hoey lyd. Jeg holdt en, hver gang man klemte forsiktig laget de en saann buzz buzz lyd. Isla de Ometepe, som var den oeyen som ble laget av de to vulkanene var utrolig fin. Veiene var jord, folk red paa hest, drev med kyr og vasket klaer i laken. Vannet var varmt, deilig og rolig. Utenom da fiskene startet aa bite meg. Myggen var det ogsaa SYKT mange av, de stakk ikke, men man kunne sitte kanskje med 50 mygg paa seg paa en gang om man var i et myggomraade. Den siste kvelden satt vi og spiste paa en restaurant. Elektrisiteten gikk og det ble moerkt. Servitoeren kom heldigvis med en lommelykt slik at vi saa maten vaar. Adam begynte aa snakke om frosker. Plutselig kjente jeg noe som falt i haaret mitt og ned paa bakken og som begynte aa hoppe: En frosk! Hjelp! De var ogsa overalt. Hadde det ikke vaert for dyrene, fiskene og insektene hadde Isla Ometepe kanskje vaert paradis. Vi tok ferjen dagen etter mot Granada.

Bildene er stjaalet fra Irinas facebook. Jeg har ikke spurt. Jeg er litt crazy.

Boom boom BOOOM in tha waves, Tamarindo

Da skilte vi vei, Helene, Elaine og Irina nordover og Adam og jeg vestover. Mot kysten. Her skulle det surfes. Vi maatte ta 3 busser for aa komme frem til Tamarindo. Foerste buss ristet noe voldsomt og vi ble sluppet av i et kryss hvor vi skulle vente paa neste. En mann med stor mage og rosa skjorte "hjalp" oss med hvilken buss vi skulle ta. Vi ble egentlig bare litt mer forvirret. Egentlig ville han bare kjoere oss til Tamarindo for 200 dollar eller hva det var.
Siden vi reiste paa 17. mai og jeg tilfeldigvis hadde kjoept med meg 10 smaaflasker med aquavit, ble dagen feiret med konsumering av denne drikken. Paa bussen og paa busstoppet. Da vi kom halvbrisne frem allierte vi oss med 4 svenske jenter og fant et hostel som hadde gratis kaffe og internett, luksus. Da vi kom stabbende inn med sekker og pikkpakk laa alle surferne stroedd rundt hostellet. Alle hilste fra stedet de laa. De ble voldsomt imponerte da Adam sa at han var fra Soer-Afrika. Der er det bra boelger. Og damene i Cape Town er pene: "Dude, it´s like babe.com, maaan". For det er det det dreier seg om: boelger, damer og litt mer boelger. Velkommen til surfers paradise. Ingen visste noe om Jaerboelgene eller Jaerbabesene.
Paa kvelden gikk vi for aa utforskje Tamarindo by night. Vi tok en drink paa et reggeasted og kom i prat med en lokal surfer. Han hadde langt kroellete haar og hadde surfet hele livet. Da han begynte aa snakke om boelger kunne ingen stoppe ham. "I was surfing this biiiiig big wave, man, and i was just boom boom BOOOOOM barrel booooom!, maaan". Det var direkte komisk aa hoere ham snakke, en ekte surfeboms. Vi stilte ham mer spoersmaal om boelger, og boelgene ble bare stoerre og stoerre og boom booomene ble det bare mer og mer av for hver historie han fortalte. Vi lo godt.
Dagen etter hadde jeg min foerste surf lesson. Boelgene var smaa, men perfekte for meg. Jeg stod foerste gang og hver gang egentlig. Fikk skikkelig selvtillit der. Flink surfeinstruktoer. Ladies night var ogsaa goey om kvelden som resulterte i at det ikke ble saa mye surfing dagen etter. Siste dag brukte vi egentlig paa aa reise til Nicaragua for aa moete de andre. Vi planla aa bli en natt i en by som heter Liberia, men fant ut at det var for langt inn til sentrum og det ssa kjipt ut, saa vi skippet det. So, off we went to Nicaragua.

Amerika 3 (Costa Rica)

Og saa var jeg tilbake, bare saann! Helt plutselig. Norge var fint og vaaraktig, begravelsen var vakker og Soelvguttene sang fint. Jeg fikk moett mor da hun tilfeldigvis var i moete i Oslo paa mandagen og hele resten av familien paa far-siden. Det var hyggelig aa treffe familien igjen, og alle paa en gang i tillegg. I tillegg traff jeg gamle venner hvor vi oppdaterte hverandre om vaare liv. Det var ogsaa fint.

Flyturen var helt normal. British Airways har behagelige seter og usedvanlig fine landinger, jeg merket det nesten ikke engang. Iberia er litt mer "slum", setene er smaaekle og flyet beveger paa seg ved "teakoff and landing", man foeler at hele flyet skal falle sammen. Ved siden av meg satt en eldre kvinne fra Costa Rica, hun hadde vaert professor i matte paa universitetet og hjalp meg med aa loese sudokuen min etter at hun hadde loest sine. Hun klarte nok ikke aa holde seg. Hun kom forresten fra bak i flyet, hvor man kan bestille drikke, med en liten flaske gin og trodde at hu hadde faatt ginger ale. Jeg maatte forklare at gin var sterkere saker enn ginger ale, da begynte hun a le saa hoeyt at hele flyet snudde seg. Nesten.

Saa naa er jeg da i Costa Rica, eller Amerika 3 som Helene kaller det. Amerika 2 er Cancún og de stedene der i Mexico. Jeg er litt enig, men har naa ikke sett saa mye av Costa Rica som jeg oensker. Jeg har tilsammen vaert to netter og én dag i San José og er naa i en nasjonalpark med navn Monteverde. Groent fjell betyr det paa norsk. Jeg moette en venninne av Elaine paa hostellet i San José med navn Irina. Vi hadde tatt samme fly, hun tok en taxi rett foer meg og jeg sjekket inn rett etter henne. Vi havnet paa samme rom, begynte aa prate, og fant ut at jeg var Marie og hun var Irina. Vi hadde saavidt mailet litt foer hvor jeg sa at jeg skulle komme paa samme hostel. Vi planla aa ta en drink paa hostellet, bare hvile litt foerst. Vi sovnet, og sov i en time. Da jeg vaaknet saa jeg at hun sov, saa jeg sov en time til. Det samme skjedde med henne, hun saa at jeg sov, og la seg igjen. Vi sov helt til vi maatte staa opp igjen, klokken fem om morgenen. Vi hadde en slags sovende enighet om aa ta den drinken ved en senere anledning.

Vi tok bussen bikkjetidlig, 06:30, hvor man maatte moete opp en time foer. Paa bussen satt jeg ved vinduet og saa nydelig landskap. Utrolig groent, jungelfjell og litt kyr, pluss litt folk, mest cowboys. Cowgirls saa jeg ogsaa. Da bussen kjoerte paa en vei som minnet meg ekkelt mye om death road i Bolivia, holdt jeg pusten. Veien var like bred som bussen, den var laget av grus, og det gikk 100 meter rett ned paa en av sidene, der hvor jeg satt. Men det gikk fint:) Vi kom ogsaa fram ganske tidlig, og traff Adam (Baesj - bildet under). Vi bestemte oss for aa besoeke flaggermusjungelen. her laerte vi veldig mye om flaggermus, og at de var truet og saann. Guiden var litt trist fordi alle som kom til monteverde bare gjorde canopying og besoekte froskehaven og slikt. Og ingen liker flaggermuser fordi de ikke er soete. Jeg syntes at de var litt soete da, og ganske skumle. Men jeg har ikke tenkt aa gi opp alt for aa jobbe med truede flaggermusarter i Costa Rica. Men jeg besoekte jungelen! Og stoettet opp om flaggermus i fangenskap! ehm..? I foelge guiden var det bare dumme flaggermus de hadde der, fordi de hadde vaert saa dumme aa bli fanget. Saa kanskje det var like saa greit? Entusiastisk fyr uansett. Flaggermushviskeren fra Belgia.

Neste dag reiste vi paa canopying i jungelen. Man henger i en traad/line og saa flyr man over jungelen. Hoeydepunktet var trazansvingen hvor man hoppet fra et plataa og veivet frem og tilbake. Litt som bungyjumping (eller strikkhopp paa norsk), men ikke like skummelt. Jeg kan ikke si at jeg ikke fikk adrenalin da.. Det var ganske skummelt, og jeg kan vaere glad at det ikke var mange andre nordmenn der som skjoente frasene jeg kom med da jeg hoppet. Det var ogsaa morsomt aa se de andres ansiktsuttrykk da de slengte seg utfor. Og jeg skulle likt aa ha sett mitt eget, eller ikke.
Paa kvelden gikk vi night walk... Vi saa tarantella og masse insekter. Pluss fugler. Maurene var kule. I jungelen igjen. Det var ganske spennende, jeg foelte jeg var en indianer paa jakt. Men vi gikk ganske sent med masse pauser fordi guiden lette etter dyr, saa jeg ble litt trett etterhvert og lot fantasiene forsvinne mens jeg heller saa paa ildfluene og var meg selv.

Hiking i dag, i jungelen, vi saa en slange, ueeeh! Men den var ikke farlig fordi den var bare en kopi av en giftig en. Helene og jeg sang Ja vi elsker og andre 1.maisanger, og til lunsj hadde vi norsk sjokolade og snek oss til en aquavit jeg hadde tatt med fra Norge. Suksess.
Naa reiser Adam og jeg til Stillehavskysten mens jentene (Helene, Elaine og Irina) reiser til Nicaragua for mer yoga. Vi kommer etterhvert, men vil se litt mer av Costa Rica foerst. Jeg er ikke saa veldig inni yoga heller. Surfing heller. Here I come!

Heathrow

Ja! Da var jeg paa Heathrow igjen, Terminal 5. Rundt meg begynner folk aa se ut som meg selv mer og mer. Jeg proever hardt aa drikke opp de to cappuchinoene jeg fikk da jeg bestilte en sterk en. "Just take two" sa polakken som laget kaffen og smilte. Primaerspraakeet er igjen engelsk. Men alle paa Heathrow har en eller annen aksent, som ikke er britisk. Jeg var drittrett da jeg gikk av flyet fra Madrid og skulle gjennom sikkerhetkontrollen (min mentale klokke var 6 om morgenen eller noe) inn til Terminal 5. Jeg glemte at jeg hadde kjoept en flaske med vann og maatte staa i lang koe slik at en stor halvsur afrikanerdame kunne sjekke gjennom hele bagen min for aa finne ut at det faktisk var vannflaska som hadde gjordt utslaget. Ok, det var det mest interessante som skjedde paa turen hjem. Og enda et innlegg i kategorien Flyplasslitteratur er skrevet.

Delvis ego-innlegg, delvis Panama

Fordi min farfar, Totto, doede 1. Mai, reiser jeg hjem til Norge en tur for begravelsen foer jeg returnerer til Mellomamerika. Da jeg kom tilbake fra baatturen, i baatrus (om det er noe som kalles det) og glad for aa leve, sjekket jeg mailen min. Jeg gledet meg, og saa 30 mail i innboks. En av mailene skilte seg ut, jeg saa den med en gang sendt den 1. mai fra min onkel med tema: Totto doede i dag, 1. Mai. Min foerste tanke var at jeg ikke kunne reise hjem. Jo mer jeg tenkte paa det, jo verre foelte jeg meg. Jeg kunne ikke ringe noen da klokken hadde passert midnatt hjemme i Norge. Jeg sendte en e-post til mor, og hun svarte, utrolig nok, ikke lenge etter. Hun sjekket opp reiseforsikringen min, og skrev at den dekker hjemreise. Da jeg snakket med far dagen etter, sa han at han kunne dekke returbilletten. Jeg foelte enda mer for aa reise hjem for begravelsen. Problemet var passet mitt, det er ikke elektronisk og da kan jeg dermed ikke mellomlande i USA. Da jeg fant en billett som gikk via Madrid, hadde jeg egentlig bestemt meg. Jeg ville hjem til begravelsen, for aa si ordentlig farvel og for aa stoette de som er aa stoette.
Alt var OK for Helene og Elaine, og jeg bestilte billetten. Jeg flyr naa fra San Jose i Costa Rica, og returnerer der ogsaa. Helene og Elaine ville til et lite stedhvor de har yoga, meditasjon og camping. Da verken yoga, meditasjon eller sove i telt er min ting, bestemte jeg meg for aa reise et sted som vi var blitt anbefalt (Elaine og Helene) skal hit senere. Etter tre dager i Panama City, hvor mye var stengt pga. stemmehelg, satte jeg kursen for Boquete, nattbuss, alene. Det gikk fint, men ble vekket av billettkontrolloer, passkontrolloer og en stopp fra 3:00 til 3:30 hvor de fleste gikk ut for aa spise mat. Why?? I Boquete regner det klokken to hver dag, saa alle aktiviteter boer gjoeres foer dette. I gaar begynte det aa regne klokken 14:10 og i dag har det faktisk ikke begynt ennaa, og klokken er vel over tre! Jeg var paa kaffeplantasje-omvisning i dag, med en veldig flink guide. Han latet som om han ikke kunne engelsk i begynnelsen, og fikk alle til aa slite seg frem med spansken sin, inkludert meg. Han syntes aksenten min var fin da, og gramatikken. Takk, Carlos. Paa turen var jeg sammen med to eldre canadiske venninder og en amerikansk advokatdame. Jeg gikk rundt med panamahatten min og foelte meg nesten som paa eldre vennindetur jeg ogsaa. De var hyggelige de, og jeg laerte masse om kaffeproduksjon. F.eks. at Panama produserer verdens beste kaffe. Den har ihvertfall blitt kaaret til det 10 aar paa rad naa. En undertype av Arabica som heter Guess´ha (kaffeboenner) og som opprinnelig kommer fra Etiopia vinner hvert aar. Denne typen selges bare til gourmet/luksuskaféer. Jeg kjoepte meg en kaffesekk som jeg kanskje kan henge opp der jeg en gang flytter inn eller det stedet jeg aapner om noen aar. Man kan ogsaa gaa tur til en vulkan her i Boquete eller gaa tur i fjellene rundt, jeg har ikke tid, da det kommer til aa begynne aa regne. Jeg vaaknet imidlertid kriminelt tidlig i dag (seks) og tok meg en morgentur rundt i dalen. I morgen tar jeg bussen til San José, da maa jeg ogsaa staa opp tidlig.

Panama: Da vi tok bussen fra kysten kom vi til en by som heter Colón. Bussen var foroevrig en gammel amerikansk school bus dekorert med fargerik maling. Litt som i Guatemala. Folkene rundt oss hadde med seg levende krabber og papegoeyer, antakeligvis for aa selge eller bytte paa markedet. Colón er kanskje den styggeste byen jeg noengang har sett. 40% arbeidsledighet. Hele byen ser ut som en stor favela, og menneskene ser leie seg ut. Litt som Paisley, Skottland. Det er ikke trygt aa bli der, vi var der vel i 10 minutter paa busstoppet foer vi gikk paa en ny buss som brakte oss til Panama City. Ikke lenger enn de minuttene der altsaa. Colón har rykte paa seg for aa vaere dritfarlig. Vi var en gruppe paa 6, saa det gikk fint. I Panama City proevde jeg aa fikse kameraet mitt, det sluttet aa virke paa baatturen. Jeg kjoepte nytt batteri, og det virket! Naa virker det ikke lenger, saa jeg maa proeve aa fikse det i Oslo eller noe. Vi besoekte Panama Canal, museet og saa videoen. I tillegg spiste vi buffet-lunsj til 25 dollar i 2. floor mens vi saa store shipping-skip passere. Litt mer shopping. Henging ut paa hostellet. Kanskje det beste hostellet jeg har bodd paa i soeramerika. Vi maatte henge paa hostellet fordi alt var stengt og det regnet. Det var morsomt aa se hvor mye alle kjedet seg, inkludert man selv. Man begynner aa gjoere rare ting naar man kjeder seg. For meg var det fint aa lese litt, skrive litt i boken min og tenke litt. Panama City var absolutt aalreit det, men kunne ha vaert mer aa gjoere. En veldig variert by forresten, litt amerikansk, litt gammel kolonistil, skyskrapere, slum.. alt. Folkene ser ogsaa forskjellige ut, noen spanske, andre afrikanske, andre indianske. Det finnes ogsaa kinesere og indere. De fleste hilser og er blide. Naa skal jeg gaa tilbake paa hostellet og lese ut boken min mens jeg venter paa at det skal begynne aa regne.

Litt ego til, jeg fikk to positive mail. En om at jeg faar sommerjobb i sommer og en annen at referansen jeg har mast paa i tre maaneder, endelig har skrevet ferdig referansen. Den er naa sendt til Bath University. Naa er alt som skal sendes inn sendt inn, og jeg haaper at jeg kommer inn. Kun vitnemaal gjenstaar. Skottland er vanskelige. Selvfoelgelig.

Saa seilte vi i Karibien

For en idyll? Ligge paa dekk, slikke sol, lese ut boken (om ikke boekene), kanskje laere aa seile litt, barbeque paa stranden, snorkling, chill... relax... Vent litt! Stopp. Gaa ut av dagdrommene og face realiteten. 30 timer med sjoesyke, Dagny med humoersvingningene, 6 aar gamle uoppdragne Amani slaar alle med plastsverd, Kaptein Hervé er enten superstressa eller halvfull, vi er 19, men ble fortalt vi skulle vaere 10, det er ikke soveplass til alle, ombord paa en stor fiskebaat. Here we come, Panama!

Da vi var i Argentina hoerte vi for foerste gang om at det gikk an aa krysse Colombia - Panama grensen med baat. Det er farlig aa krysse paa land og anbefales ikke. Sa dette var jo en gylden mulighet til aa ta sjoeveien til Panama. Folk saa for seg forskjellige ting, jeg saa for meg kanskje i beste fall en stor fin seilbaat med crew, profesjonelt. I verste fall saa jeg for meg en liten seilbaat med private eiere. Men at det skulle vaere noe pes aa faa tak i baat, tenkte jeg ikke.

For aa starte kronologisk: Vi hadde bestemt oss for aa reise paa fredag den 24. eller noe, helst torsdag. Vi reiste til baathavnen i Cartagena hvor vi hadde faatt gode tips om hvem vi skulle kontakte og snakke med. Etter at vi hadde spist hver vaar bagel fra the Bagel Woman (amerikansk, soet og litt rar). F.eks da jeg gikk for aa betale sa hun "Wasn´t that FUN??", jeg svarer "What? The bagels?" "YES" sier hun overentusiastisk. Dritmorsomt. Bagels liksom.

Vi kom foerst i kontakt med en fyr med en liten baat hvor jeg ble kvalm bare jeg steg ombord. Opplegget hoertes greit ut, men baaten var litt liten og vi ville se hvilke andre muligheter vi hadde. Etterhvert kom vi i kontakt med en svensk eldre herre, han var hyggelig, og hadde en veldig fin baat. Problemet var at han hadde det travelt, og kunne bare ta oss med fra A til B, hvor de andre baatene tilboed oss 4 dager rundt paa oeyene. Vi sjekket videre og fikk napp hos et tyrkisk par. Fin baat, fint opplegg, OK, vi booket oss inn. Da vi kom neste dag for aa gi passene (for imigrasjon til Panama) var baaten overbooket. Vi kunne bli med, men maatte sove litt rundt omkring. Penger penger penger, alle tenker penger. Vi ble litt paffe og ganske fornaermet og bestemte oss for aa ikke bli med. Det er kjipt med 3 for mye paa en baat. Vi gjorde videre research og fikk omvisning av en tysk raring. Baaten var skitten og det laa halvspist mat overalt. Dessuten seilte han alene, og matte ha oss til aa staa med roret to timer hver om natten slik at han kunne sove. Han hadde det ogsaa travelt, og ville egentlig legge ut samme dag. Alle kapteinene snakket dritt om hverandre og man kan vel si at de ikke akkurat var foedte businessmen. Til slutt kom vi i kontakt med franskmannen Hervé. Han saa litt dodgy ut, med ring i oeret og halvlangt haar, men var ganske kul og avslappet. Baaten var en gammel fiskebaat, som jeg har et forhold til fra somre i Oslo. Stor plass, og Hervé forsikret oss om at vi ikke kom til aa bli mer enn 10 MAKS 12 passasjerer.

Da vi kom tilbake for aa gaa ombord i baaten paa mandags ettermiddag var vi noen av de foerste som kom til baaten, etterhvert kom det bare flere og flere. Da jeg talte til slutt var vi oppi 19 mennesker totalt paa baaten. Kanskje det var derfor Hervé hadde gitt oss en bedre pris enn foerst satt. Her moette vi Dagny, den amerikanske konen med det skandinaviske navnet. Hun hadde tatoveringer, muskler og var syltynn. Hun startet aa snakke, og sluttet ikke. Hun snakket om hvor digg det skulle bli og alt vi kunne gjoere paa oyene. Etterhvert begynte hun aa innfoere allslags regler og kom med historier om folk som nesten hadde falt overbord, men at hun hadde reddet dem og saann. Men det var med seilbaaten de hadde foer. Amani kom loepende og ville snakke med alle eller vise alle rundt paa baaten. Det saa ut som en fin gjeng da: 4 australske jenter, 1 canadisk gutt, 1 engelsk gutt, 2 franske gutter, et par fra New York, 1 biker fra Alaska, oss (Elaine, Helene, Adam og jeg) + crew som bestod av Dagny, Herve, (Amani) og Luis (han jobbet vanligvis som tigertemmer paa sirkus og skulle til Panama for aa jobbe paa sirkus).

Turen gikk egentlig fint, jeg overdrev litt i begynnelsen, men det var stadig overraskelser. Hver gang det var snakk om anker f.eks. skulle det bli et helvete. Da var det ingen plass aa sitte og man foelte seg som man foeler seg foerste dag paa jobb. I veien. Uansett, etter at de hadde slitt i en time med aa faa opp ankeret, og vi proevd aa vaere usynlige, den foerste gangen, satte vi i gang! De 3 foerste timene var flotte. Vi satt paa dekk og solte oss, ble kjent med de andre og alt var bare fryd. Da vi kom ut paa aapnere hav, begynte havet aa bevege ganske saa masse paa seg. Jeg ble selvfoelgelig kvalm, og klarte ikke aa gjoere annet enn aa ligge paa dekk og sovne eller se paa horisonten. Alt paa meg var vaatt, inkludert haandkleet jeg proevde aa ligge paa og holde varmen med. Boelgene gikk delvis inn paa dekk u see. Selv om jeg ikke klarte aa gjoere noenting, klarte jeg til slutt aa gaa og legge meg da det ble moerkt inne nede i baaten. Her var det varmt og mange folk paa ett sted. Jeg var mye bedre dag to. Da klarte jeg aa vaere sosial og sole meg og all slags. Tre timer foer vi ankom San Blas, som var maalet, var plutselig alle i kjempe festhumoer. Vi spilte hoey musikk og danset paa dekk, i takt eller utakt med boelgene. De ga oss hvertfall noen ekstra moves. Herve og Luis danset med mens de styrte baaten og Dagny var ogsaa happy. Vi kom vel frem til San Blas og kokostre-oeyene og svoemte i land. Da vi kom tilbake fikk vi vite at de ikke hadde mer olje igjen paa baaten. Herve bannet og stekte paa fransk og Dagny bannet med. mens hun proevde aa roe ham ned. Til oss sa hun at vi nok maatte bli noen dager. Men vi kunne jo snorkle, bade, ta ut den lille baaten.. Amani kom loepende og ville plage noen. Han var faktisk ganske snill paa tomannshaand, utenom naar jeg laa i hengekoeyen og han ville leke hval oppaa meg. Veldig klengete, som ifoelge min sosionomvenninne Helene, kan bety at man ikke faar nok fysisk kontakt eller trygghet fra sine foreldre. Vi sov en natt her. Jeg valgte aa sove ute da det var ubeskrivelig varmt og folk overalt paa gulvet inne. Litt regn, men det maa man regne med? Dagen etter tok Elaine, jeg og en fransk en (Greg) den lille baaten ut til en oede oey. Det var ihvertfall en slik oey man tenker paa naar man leker ordleken "Hvis du havnet paa en oede oey og du bare kunne tatt med deg tre ting, hva ville det ha vaert". Vi padlet med to aarer og en flipper (fotaare, er det det det er paa norsk?). Det tok ganske lang tid, men det var veldig morsomt. Og saa snorklet vi rundt oeya, utrolig fint, masse koraller og fargerik fisk. Da vi padlet oss tilbake igjen etter en stund, ble vi reddet av Herve. De hadde faatt tak i olje og alle ville reise videre. Oljen fikk vi senere vite var matolje. Heh. Saa reiste vi 6 timer videre i baaten Meta Comet til Puertobello, som betyr fin port eller doer eller havn eller noe. Stedet levde ikke opp til navnet sitt. Her maatte vi vente 4 timer paa mannen som skulle stemple oss inn i Panama fordi det var stemmedag. Det ble til at vi sov der en natt paa et hostel drevet av et tysk par. Mannen som eide den stygge baaten med matrester var ogsaa eieren av hostellet (!) sammen med konen som hadde tatoveringer paa hele kroppen. Hun er en saann dame jeg vil kategorisere litt "sliten". Han var en slik mann jeg vil kategorisere litt ute etter penger og opptatt av motorsykler og baater.

Det var mitt karibieneventyr paa sjoen. Det blir en stund til neste baattur. Men som alle paa baaten var enige om (vi bodde paa samme hostel i Panama City), det var en utrolig morsom tur som kommer til aa vaere oss i minnet i laaaaaang tid.

I Colombia traff jeg en raring

Colombia, Cartagena

Fine strender, rare folk, glede, sang og dans.

Bein i maten, transvestitter, varme uten stans.

Endelig. Vi har byttet hostel fra beachen til gamlebyen i Cartagena. Da vi kom maatte vi bo paa en spesiell adresse fordi Elaine maatte ha en adresse hvor FedEx kunne sende det nye visakortet hennes. Hostellet vi bodde paa i Bocagrande i Cartagena (strandbydelen) var ganske grusomt. Nei, ikke saann paa kakerlakknivaa, men det gikk bare ikke an aa sove. Tynne madrasser, hoey musikk midt paa natten og 45 grader paa rommet gjoer ikke soevnen fantastisk. Eieren, Pedro, soerget for aa proeve aa sjekke opp alle kvinnelige gjester paa hostellet, selv om han har kjaereste. Han tar ut gjester hver kveld, drikker seg drita og proever segpaa alle damene. Ganske smakloest. Jeg var meget lettet da visakortet ankom og vi kunne bytte. Naa bor vi i et av de peneste hostellene jeg har bodd paa i en gammel kolonial bygning, med badebasseng, hengekoeyer, nyaapnet og dermed nyoppusset, rom med vifte som virker.

For to dager siden moette jeg en utroooolig rar person. Jeg mener at jeg har moett mange rare skapninger i mitt liv, men jeg tror kanskje at denne ligger paa topp 3. Det startet med at vi var ute en tur paa byen. Helene og de andre hadde lyst til aa gaa hjem, men jeg hadde fremdeles energi. Det var noen fra hostellet som skulle bli igjen, saa jeg slengte meg paa dem. Etter aa ha bestilt en drink i baren kom han rare som hadde statt og danset rart paa bardisken hele kvelden bort. Fremdeles paa bardisken. Han sa at jeg saa ut som Barbie fordi jeg hadde lyst haar og kom fra Norge. Saa sa han at han var halvt italiensk og halvt kinesisk. Saa sa han at han var homo. Og at jeg MAATTE komme paa dragqueenshowet hans i morgen. Det endte med at en engelsk dude og jeg reiste paa nachspiel paa kinarestauranten han eide. Her begynte han aa graate fordi han var saa glad i soesteren sin. Hun var adoptert fra Vietnam, eller var det Hong Kong? Det viste seg at han ogsaa var adoptert fra Thailand sa han. Og saa sa han at han hadde adoptert sosteren sin. Og at hun kom fra Etiopia. da graat han enda mer. Og saa var han 50 aar sa han. Jeg tror ikke det. Humoeret lettet seg da han viste bilder av Miss Universe 2005 fra Canada. Han hadde trent henne til konkurransen, laert henne aa gaa, prate og smile. Han viste oss selvfoelgelñig hvordan man skulle gaa som en modell. Og saa viste han bilder avtypen sin. Typen kysset musklene sine. Saa grat han litt igjen og sa at foreldrene hadde adoptert han fordi han graat saa mye. Men han syntes at det var litt rart, fordi han syntes ikke at han saa noekinesisk ut. Han trodde kanskje at han var halv europeisk. Men han var fra Thailand, eller?? Colombia? Han begynte aa prate om selvmord, og sa at hvis vi ikke kom paa dragqueenshowet matte han nok begaa selvmord. Da vi sa at vi maatte tusle hjemover i sekstiden, spurte han om han skulle lage mat til oss. Og sa at vi maatte LOVE aa komme og spise og komme paa showet. Vi kom verken og spiste eller gikk paa dragshow, men jeg traff ham dagen etter, med livet i behold og litt mer normal enn natten foer.

I morgen reiser vi til en strand som heter Playa Blanca. Vi maa ta baat ut. Det er morsomt i boelgene. Der skal vi sove over i hengekoeyer og slappe av. Nice. Jobbe brunfargen. Jeg har blitt veldig brun paa oevre halvdel av ryggen. Prosjekt: aa bli litt brun paa nedre halvdel ogsaa. Vi var ogsaa paa en annen baattur til Islas Rosario. Det var det en festlig guide som filmet alle. Helene og Mauri kjoerte trikset late som om de sov hver gang han naermet seg. Lunsjen var god og vi fikk solt og badet oss. Og saa var det stoore boelger paa vei tilbake. :)

Naa skal jeg bade i bassenget. Altfor varmt.