This is El Salvador, baby!

Vi tok avskjed med Adam som reiste til Honduras og rettet snuten mot det lille landet mellom Honduras og Guatemala. Landet vi egentlig ikke hadde planlagt aa besoeke, landet vi bare skulle stikke innom paa vei til Mexico, landet som er kjent for vaapen, ex-guerilla og surfesteder. Vi hadde faa, om ingen, forventninger til El Salvador.

Vi kom frem til San Salvador da det var moerkt. Vi kjoerte forbi Burger King, Wendy´s, kjoepesentre og fine hoteller paa vei til hostellet vaart. Vi bodde i de vestre suburbene, hvor alt har blitt bygget opp etter jordskjelv for noen aar siden. Hostellet var ikke saa fint, ganske basic, med altfor mange senger paa ett rom. En Canader vi hadde moett paa bussen foelgte med oss. Han virket jo ok han i begynnelsen, helt til vi fant ut at han var en ny kid som trengte en familie som kunne hjelpe ham med alt. Foerste kveld sjekket vi ut nabolaget, vi ble forbloeffet over hvor fint alt var! Dette hadde vi ikke forventet. Dag 2 tilbragte vi paa et stort kjoepesenter. Da kvelden kom ville vi sjekke ut hvordan utelivet artet seg, et lurt valg. Vi skulle moete Canada paa en bar klokken aatte for aa spise, han moette opp klokken halv ni, da var vi midt i maaltidet. Etter noen drinker satte vi kursen mot Zona Rosa, der hvor det er barer og klubber langs hele boulevarden. Vi tenkte aa ta en taxi da de fleste vi traff sa at vi burde det. Vi spurte noen som stod utenfor en bar om veien, enda et lurt valg. De sa at de kunne kjoere oss til en plass vi kunne ta taxi eller saa kunne vi bli med dem og ta en drink og senere reise til Zona Rosa. Vi ble med paa en drink, lurt valg, igjen. Det viste seg at hele gjengen var advokater og jobbet for staten, vi var plutselig midt i en firmafest! Alle kunne engelsk grunnet bilingual barneskole, og to av dem hadde vaert i Norge! Paa CISV-leir. Det samme som jeg var paa da jeg var 11 og i Guatemala. Etter synging av gamle CISV-sanger, en del vodka Redbull og interessante diskusjoner om El Salvador, satte vi alle kursen for Zona Rosa. Her tok de oss med til et "graduation-party", hvor Mariachiband underholdt den foerste timen og saa ble det "normal" musikk (latino). Helt konge. Vi kom hjem med hver vaar graduationhatt og hawaiismykker.

Vi reiste til kysten, en plass surfe-Kenny hadde anbefalt, Playa Tunco. Bussturen var ikke morsom. 1,5 timer med kengurubensin paa gammel amerikansk skolebuss, merengue-popmusikk paa volumlevel 1000 og klamt som bare juling. Vi kom oss til slutt frem etter et busskifte, og plassen var bare kjempetranquilo. Paradis, tenkte jeg. Vi spiste reker mens vi saa paa boelgene. Boelgene var litt for store for stakkars nybegynner-Marie (de var paa det hoeyeste de hadde vaert paa leeenge). Derfor ble det mye henging ved bassenget paa hostellet og lesing av bok i hengekoeyer, jeg sov litt ogsaa. Da boelgene ikke ble mindre og mer surfable, begynte vi aa bli litt rastloese. Vi tok noen turer til Libertad, byen som laa 10-15 minutter unna. For aa komme seg dit kunne man ta buss, eller man kunne haike. Vi valgte det siste, og hver gang vi stakk ut fingern, stoppet det en pickup-truck med en gang. Vi hoppet oppi bak og foelte oss litt gaerne og ganske kule med vinden flagrende i haaret. Politiet kjoerte rett bak oss, og gjorde ingen tegn til at det vi gjorde var ulovlig, faktisk stod de bak i selv. Med maskingevaer. For alle her har maskinpistol eller -gevaer. Busstasjonvaktene, shoppingsentervaktene, bensinstasjonvaktene, u name it.

I la Libertad gikk vi rundt og saa litt. Alle hilste og var nysgerrige paa disse hvitingene. Vi gikkforbi flere steder som saa ut til aa ha fest midt paa dagen. Da vi gikk forbi en av disse barene med et mariachiband spillende, var det en liten mann som luftet magen som smilende ropte etter oss: This is El Salvador, baby!

I Playa Tunco traff vi Alan. En annen canader vi foerst traff i La Paz, Bolivia. Siden Bolivia har vi truffet ham i hvert land vi har vaert i, helt uplanlagt. Et kapt utvalg: paa en bensinstasjon paa vei til El Salvador, paa en cafe i Granada, paa grensen mellom Panama og Costa Rica.. Og naa, to mennesker i svoemmebassenget paa det hostellet vi bare ville ta en titt paa, en av dem var selvfoelgelig Alan. Vi endte opp med aa bo paa dette hostellet og hang ut med Allan og hans reisefoelge bestaaende av to engelske jenter og en canadisk jente. De snakket om pupusa, hvor mye de eeeelsket det. Pupusa er El Salvadors nasjonalrett som bestaar av et slags maisbroed med ost og boenner f.eks., man kaster litt kaalblanding paa og no' sterk saus, og vips; har man et delikat maaltid.

El Salvador spiller for tiden kvalik.-runder for aa bli med i VM. Paa loerdagen var det El Salvador - Mexico. Vi tenkte at Mexico kom til aa vinne, men jammen ble stillingen 2-1 til El Salvador! Juhu! Fest. Jeg saa for meg haela i taket og gatefest, men serioese surfere gaar hjem tidlig for aa faa med seg morgenboelgene og kan ikke bry seg mindre om El Salvador vinner. Litt fest var det naa, men det ble en tidlig kveld. Vi gikk paa en fest i fabrikk hvor folk var gaerne, jeg gikk etter 3 minutter, og ble i ganske daarlig humoer av hele greiene. En amerikanser som hadde blitt igjen var naer paa aa slaa hodet i bassengkanten da han skulle hoppe fra taket ned i bassenget, han skle, og skadet fotennoe kraftig paa kanten. Da jeg kom tilbake paa hostellet, med Canada (han andre med langt haar og tatoveringer laget av kompisen) hakk i haelene, trodde ikke eieren at jeg bodde der. Fra aa eeeelske El Salvador, ble jeg litt mer skeptisk. Hadde kjaerlighet gjort meg blind? Plutselig kom alt til syne: fattigdommen, regnet og at det ikke BARE fantes kule salvadorere.

Da Canada begynte aa foelge etter oss, sette seg ned og prate tull (paranoid tullball) mens jeg skrev paa bloggen og generelt vaere irriterende, var vi glade da han klarte aa kjoepe seg en billett paa egenhaand til Guatemala. For vaar del bestemte vi oss for aa reise til kaffestedet Juayua. Vi haiket til Libertad, tok tre busser for aa komme oss til stedet, kom dit, og bestemte oss for aa reise tilbake til San Salvador og bare til Mexico. Hvorfor? Fordi det regnet, var kjipt og vanskelig aa gjoere det vi hadde lyst til aa gjoere (gaa tur i sorpe? nope, hesteridning? fantes ikke). Hehe. Vi spiste lunsj der da, pupusa, foer vi raskt sjekket ut av hostellet med nysgerrige oeyner i nakken fra de andre som bodde der og hoppet paa mikrobussen som tok oss til Santa Ana ogsaa til San Salvador. I striregn. Jeg har nesten aldri sett maken.

Etter 5-6 humpete mikrobuss-turer, to bilturer og en bomtur den dagen sjekket vi inn paa hotellet eid av busselskapet vi skulle ta videre. Kjipt hotell, men helt greit. Vi ble vekket klokken halv fem og satte oss paa bussen. Igjen. Lite ante vi at vi skulle tilbringe 25 timer paa buss de neste dagene. Fortsettelse foelger i Mexicoinnlegg.