Oaxaca i Mexico - universets navle

Da vi etter 12 lange timer paa bussen til grensebyen Tigachula (husker ikke navnet) tenkte vi å reise direkte til Oaxaca som vi så for osså være kanskje fire timer unna. Forbløffelsen var ganske stor da vi fikk høre at Oaxaca, det lå 16 timer fra der vi var det! Oh no! Men bussen gikk om 25 minutter. 

Ok, vi kjørte på. Nattbuss er jo greit det, man "sparer" en natt på hostell samt en dag med transport. Jeg hadde ikke spist noe annet enn ekkelt brød med tunfisksalat som var litt (endel)bløtere enn da jeg forberedte matpakka, og rushet til en hamburgersjappe som mekket en burger til meg i en rasende fart. Bussen var fin, og kald. Superkald faktisk. Hva er det med Latinamerika og vaere saa stolt av air condition at man kjoerer det kaldeste man kan?

Vi kom frem til Oaxaca og spurte noen travellers om vi kunne ta en titt i Lonely Planeten deres for å finne et hostell i mangel av egen reiseguidebok. De saa rart paa oss, ga oss boken, og sa at den var på fransk. Uten å foreslå at de kunne oversette. Så hyggelige franskmenn er altså!

Vi fant ihvertfall et hostell og booket oss inn der. Vi var de eneste, utenom en annen på hele hostellet. Vi var trette, men måtte ta en liten mysetur. Blant annet for å få i oss frokost. Vi spiste frokost på en kjempesunn restaurant, laffet litt rundt, og gikk hjem igjen. Jeg slappet av mens Helene utforsket mer av byen. Senere booket vi billetter til forskjellig stæsj.

Dagen etter ble vi plukket opp av en stor, fin bil med moerke ruter. I denne skulle vi tilbringe resten av dagen for å gjoere forskjellig sightseeing. Guiden hadde den klassiske mexicanske sveisen, haaret gredd bakover med masse gelé, og snakket spansk og engelsk om hverandre. Begynte setningen med spansk og oversatte til engelsk i samme pust. Og omvendt. Vi var sammen med en liten mexicansk familie med voksen sønn og en mexicansk kunstner som hadde studert sosiologi i Chile. Han likte sosiologi. Alle var meget velutdannede, og kunstneren var glad i å snakke. Men han kunne bare spansk, så det ble ikke så dype samtaler med Helene og meg som han antakeligvis hadde håpet.

Første stopp var veveland, her laget de tråd fra ull og vevet tepper. Alle amerikanerne, som hadde kommet dit i den andre bilen, var overvelmet. Amazing, super, magic! Vi så dette da vi gikk i andre klasse på barneskolen da vi var på besøk på jernaldergården på Ullandhaug, så for oss var dette ikke så mye magi, men kanskje litt? Teppene var fine de. Da vi begynte å bli rastløse etter å ha sett på hele veveprosessen samt det ferdige produkt, startet vi en prat med guiden vår, jeg stilte spørsmaal om Mexicos historie og generelt om landet og samtalen gled etterhvert over i en meget politisk en. Det var veldig interessant. Han snakket om korrupsjon og at statslederne ønsket å holde folk uvitne og uten utdanning slik at de fortsatt stemte på dem. Han ble så engasjert at han nesten ikke klarte å slutte å snakke. Kunstneren, med nyinnkjøpt hackysack i hånda, var enig og begynte å sitere Sokrates. Så var det på tide å reise til neste sted: en Aztekerruin. Veldig fin. Aztekerne var noen gærninger da. De drepte alle andre snille stammer, ofret barn og tok skinnet av folk mens de levde for å ta det på seg selv. De var også veldig arrogante, ifoelge vår guide (han hadde ikke aztekerblod i årene for å si det sånn). Det som nå er Mexico City var det aztekerne som fant og slo seg ned. Mexico betyr universets navle, og det sier vel kanskje litt. Krigerstammen, de groteske, kannibalene, de som drepte alle som stod i veien med rå makt. Men så kom spanjolene. Heldigvis kanskje? Spanjolene fikk alle de andre indianerstammene med seg på lag og gikk sammen mot aztekerne.

Stopp 2? Ja, tror det, var en indianerruin. Veldig avansert bygget og full av detaljer de må ha brukt lang lang tid på å lage. Her opplevde Helene og jeg 5 minutes of fame da en skoleklasse med meksikanske 16 årige gutter ville ha bilde sammen med oss. Joda, vi poserte:) 

Bildet nedenfor er med han meksikanske kunstneren som likte sosiologi, i bakgrunn saltfossen:
Vi reiste også til et sted som så ut som en foss men som var laget av salt, ganske kult. Den flinke, engasjerte guiden vår med mexicansk sveis hadde sittet oppe og kost seg med litt mezcal (tequilalignenede sprit) mens vi var nede og så på denne saltfossen. Da vi var på vei til siste stopp var han ganske på en snurr: Aren´t the mountains beautiful guys! Dette sa han flere ganger, høyere og høyere. Sjåfoeren lo, og vi lo med. Guiden med sveisen prøvde å spleise meg og sjåfoeren, kunne ikke jeg litt spansk? Siste stopp var mezcalfabrikken. Her gikk guiden veldig fort gjennom hvordan mezcalen ble laget før han sa: "Ok, let´s get drunk!". Og så fikk vi smake alle typer og hvor mye vi ville av hver sort. Så hjem. Lang dag. Ingen sa noe i bilen på vei hjem. Alle var trette.
Neste dag hadde vi booket oss inn på matlagingskurs! Mmm mexicansk mat. Vi møtte opp, fikk hver vårt handlenett og gikk på markedet sammen med de andre i vår gruppe og den kvinnelige kokken vår. De andre i gruppen vår var en amerikansk mann fra Texas. Han hadde hawaiiskjorte paa og underviste på hotell og reiselivsuniversitetet i Texas, utdannet kokk, jeg tror han var homofil. De andre to var et par, slightly alternativt, fra San Fransisco. Ganske trendy par: yoga, organisk mat og kunst for alle penga lissom.
Det var spennende og veldig autentisk aa gaa paa markedet. Vi diltet eller kokkedamen og fikk hver vår ting vi skulle bære tilbake som hun kjøpte. Etter dette så vi på at hun laget mole (en slags saus), 50 ingredienser og 2 timer etter var den ferdig. Jeg var litt uggen i magen, så det var ikke helt suksess med matlagingskurs. Maten var ikke supergod, utenom forrett og dessert. Enchiladasene ville ikke ned i magen. Det var en spennende opplevelse da, å lage mat på et meksikansk kjøkken. Og jeg følte meg ganske kulturell.

Om kvelden tok vi nattbuss til Puerto Escondido, stedet vi hadde vært for 3 år siden da vi reiste rundt i Mexico og Guatemala.