Hello Kitty

Jeg tror kanskje at jeg har fått en kinesisk venninne. Hello Kitty valgte å være på gruppe med meg når vi skulle jobbe med en annen oppgave også. I går lærte hun meg å si hei og hvordan går det på kinesisk. I Kina sier man "har du spist i dag?" i stedet for hvordan går det. Og så lærte jeg henne litt norsk, men hun snakket tysk og sa "Guten tag" hele tiden istedet og fniste.

Jeg fant ut at hvis man ler med litt når hun begynner å fnise, så fniser hun ennå mer. Det synes jeg er ganske morsomt. Men Hello Kitty er litt vanskelig å forstå. Uttalen på engelsken hennes er ikke tipp topp og jeg må virkelig konsentrere meg når jeg lytter til henne.

En venninne av Eva Kanin som bor i London, husker jeg fortalte meg at hun hadde som mål å bli venn med så mange asiatere (kinesere) som mulig og ble henrykt da hun fikk vite at hennes spanske samboer (i students flats) også hadde samme mål i løpet av året de gikk på skole i London.

Å bli kjent/venn med noen som er helt forskjellige fra en selv kan man lære mye av tror jeg, men det er hakket mer slitsomt enn å bli kjent med en som er helt lik. Når det er sagt er det ikke så vanlig at man treffer folk som er helt like.

Konklusjon: Det kan ta tid, men kanskje jeg blir invitert på kinesisk middag i løpet av mastergraden min?

IKEA

På lørdag dro Larven og jeg til IKEA på Slependen. Vi lånte bil av foreldrene til Larven som bor i Bærum. Bilen var ikke ledig før klokken halv to, så klokken to kjørte vi rundt i parkeringshuset på IKEA og prøvde å finne ledig parkeringsplass. Uheldigvis var det ikke mange av dem og jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjørte rundt på parkeringsplassen i håp om å finne en ledig plass. Etter noen frustrerte sukk fra førersetet fant vi til slutt en.

Som vi allerede hadde forutsett på parkeringsplassen var vi ikke alene på IKEA. Men det gikk greit. Jeg var supereffektiv og plukket tingene jeg skulle ha, pult, hyller, kommode, helfigurspeil, baderomsmatte og et par andre ting mens vi gikk sikksakk gjennom småbarnsfamilier, nyetablerte kjærestepar, forvirra studenter og mor med ukomfortabel sønn på 14. Og for hver kjappe beslutning jeg tok merket jeg en imponert blikk fra Larven antakeligvis med en forventning at det ikke kom til å ta hele dagen likevel.

Vi spiste på varehusets kafeteria. Jeg laks og Larven falafel. Larven var veldig skuffet over at de ikke hadde napoleonskake (pensjonist) så det ble en sjokolademousse som trøst.

Jeg så på par som så ut som om de ikke var venner. Og da vi senere på kvelden besøkte Kolle og Pang, forstod jeg hvorfor. Det er visst veldig vanlig å krangle masse når man er på IKEA som par. Men denne gangen var det kun jeg som skulle ha ting, Larven var kun med som bærer og noterte hvor alt stod, og det var kanskje derfor det ikke var noen sure miner?

Bildet under er fra en IKEA-kampanje. Jeg likte det. Derfor er det med.

Dagens reisetips: Shanghai, Kina

I klassen min er det forskjellige nasjonaliteter. Kinesere er en av gruppene. De kommer fra Shanghai eller byer i nærheten av Shanghai og er morsomme. Jeg er på gruppe med en av dem, Hello Kitty 1. Egentlig bør en ekte Hello Kittyer være fra Japan, men Kina går også greit. Jeg spurte henne i dag om hun hadde riskoker og om hvordan den virket og sånn fordi hun hadde med seg ris og egg til lunsj. Hun forklarte at hun hadde en liten riskoker som kunne koke ris til to personer.

Jeg har ennå ikke fått noen direkte reisetips, men velger likevel å presentere Shanghai som dagens reisetips. Det kan være at det kommer ytterligere informasjon jo mer kjent jeg blir med Hello Kitty 1.

Kickboxinghumor

I dag var første dag med viderekomne-trening i kickboxing for meg. Mine observasjoner var følgende:

- De som er flinke og som har gått på viderekomne en god stund er mest interessert i å snakke med de de kjenner fra før og liker ikke så godt å smile til de som er nye. Det kommer nok etterhvert som vi blir akseptert.

- Smerte er humor. I dag var begge trenerne som skal ha oss der. Han ene er han som eier stedet og er veldig trent og veldig flink, og jeg tror han sparker og slår ganske hardt. Han og han andre treneren, som ligger på et litt lavere men fremdeles høyt nivå, skulle vise oss neste move. Og så sparket han han andre skikkelig hardt. Han andre prøvde å skjule at han fikk vondt og smilte mens eieren gliste rått mens han sa til oss at han ikke tok noe i. Folk humret litt, inkludert faktisk meg selv. Selv om jeg egentlig synes at det er litt teit humor fordi han andre får vondt.

- Det er vanskelig å prate med tannbeskyttelse, men det går.

Reisen til Nydalen

Jeg har startet et nytt kapittel av mitt liv. Masterkapittelet på BI i Nydalen. I dag tok jeg 37-bussen mot Nydalen for første gang til endestoppen. Fin i tøyet og med pc-veske fra OSCE PA-konferansen jeg jobbet på tidligere i sommer, gled jeg lett inn i BI-mengden. Vel ikke helt da.. Det finnes en god håndfull av BI-studenter som kler seg hakket penere. De grer håret bakover i en sleik, har på seg nystrøket skjorte, pressede bukser - gjerne røde -, et fint belte og dressjakke - gjerne marineblå med gullknapper -. Er de CEO allerede? tenker jeg, men jeg tror at det er veldig liten sjanse for det.

Jeg kom på skolen en time før forelesningen, tok bilde til studentkort og skum-leste gjennom de tre kapitlene vi skulle lese før forelesningen. Vi hadde om etikk på engelsk med en foreleser som var filosof. Han så ikke så filosofisk ut, men han er sikkert det. Etter forelesningen ble jeg enig med to andre i klassen om å møtes i morgen for å diskutere stoffet vi skal ha i morgen klokken to. Hun ene skal booke møterom og greier. Jeg føler meg litt nerdete, og det er litt godt.

Farvel til guttekollektivet

I dag tok jeg farvel med guttekollektivet på Tøyen. Det var faktisk litt trist fordi jeg på en måte har blitt litt vant med å bo der og å bo sammen med Larven. I tillegg gjorde jeg, sammen med Faddersjefen (som også bor i kollektivet), rent i stuen og kjøkkenet på fredags ettermiddag mens Larven sov. Og da ble det riktig trivelig å være der og ikke minst å ha folk på besøk.

Jeg spurte om Faddersjefen hadde valgt å være faddersjef fordi det drar damer. Han dro så lenge på nei'et at jeg vet at han egentlig mente ja. I tillegg gliste han sånn. Det har vist seg at han drar damer, selv om han går på krykker. Men hun ene han dro, ble ganske ivrig og ville holde i hånden hans hele tiden dag 2. Det ville ikke han, og fortalte dette til Larven. At hun hadde blitt litt klengete altså. Dette resulterte i at Larven, og alle andre (f.eks. meg) har spurt han hvordan det går med kjæresten hans hele helgen. På fredag fikk vi faktisk alle som satt rundt oss på Fugazi til å gratulere ham med ny kjæreste, inkludert folk han ikke kjente. Det syntes vi var veldig morsomt. Litt mobbete, men veldig morsomt.

Så den siste uken i guttekollektivet har vært ganske ålreit. Nå har jeg flyttet inn i jentekollektiv på St. Hanshaugen hvor jeg har et ganske mye større rom og mine egne ting, f.eks. seng. Så selv om det var trist å forlate Larven og gutta, sitter jeg nå i sengen min som er jeg er veldig glad i og gleder meg til å legge meg i.

Beograd - part two

Vi tok nattog igjen tilbake til Beograd. Stappi (kallenavn 2 på Larven) tok backpackertipset sitt seriøst og kjøpte ølbokser til toget, jeg slengte meg på. I tillegg drakk vi vin til maten før vi skulle dra. Kupéen denne gangen var liten med flere senger oppå hverandre, på hver side, og i alle sengene lå det folk. Vi sov i de øverste sengene og jeg var veldig redd for å falle ut. I tillegg var det et gulaktig lys og gulaktig tapet og varmt. Jeg leste litt og sovnet etterhvert. Jeg tror at jeg lå kjempestille i frykt av å falle ut.

Fremme i Beograd noen timer etter scheduled, reiste vi rett til Hostel 360 som vi hadde hørt om og gått forbi før. Der hadde de bare et kjipt rom ledig. I samme gate lå Belgrade Art Hotel og vi gikk inn for å spørre hvor mye det kostet. Det var faktisk ikke så dyrt, så vi booket et rom. Ååååh, fantastisk. Hotellet var superfint og vi kunne sove godt og dusje og alt! For min del var dette den lureste og mest behagelige avgjørelsen vi tok på hele turen. Jeg tror Stappi også syntes det.

Vi spiste hver vår fantastiske salat på kafeen deres og spurte resepsjonisten Borislav om hjelp om hva vi kunne gjøre som turister. Og det fikk vi! Han snakket og fortalte og skrev ned navn på kartet og det var ikke måte på. Makan til service! Han fulgte etter oss på vei ut mens han forklarte. Det var så mye forklaring at vi fniste litt da vi skilte lag. Vi reiste på Tito-museet. Denne gangen hadde varmen virkelig tatt Beograd, så vi orket ikke å være så aktive etterpå.

Dessuten var vi trøtte etter togreisen. Så vi hvilte istedet.

Vi gikk rundt i byen og jeg kjøpte en jumpsuit på den trendy butikken som også var bar. På kvelden gikk vi ned til havnen til en restaurant vi hadde sett sist gang vi var i Beograd. Den lå langs Donau hvor det også lå skitne husbåter, hotellbåter, rustne skip og andre mer harry barer. Det var langt mellom hver gatelys og det hang skumle folk på havnen, så jeg sa til Stappi at hvis jeg ikke hadde lest et sted at Beograd var en trygg by, så hadde jeg nok vært ganske redd. På restauranten Cumunale hang det trndy unge folk, og vi fant fort ut at dette var kvalitet og kjempebra. Maten va billig og stemningen avslappet. De hadde gjort om et svært kai-lager til en trendy og fin restaurant. De serverte kun pasta med forskjellig tilbehør. Maten min så kjedelig ut, men smakte kjempegodt. Og vi drakk vin i literkaraffel.

Dagen etterpå reiste vi hjem til Norge. På flyplassen så vi noen kjenninger igjen, hun svenske som bare gikk i rosa og designertyskerne som vi delte hotell med i Beograd. Vi bestilte taxi gjennom hotellet og fikk selvfølgelig hjelp fra Borislav som trillet kofferten min til taxien som vi skulle ta til flyplassen. Takk for nå, Serbia.

Montenegro - kompleksitetens land

Nattogturen til Bar i Montenegro gikk fint helt til toget stoppet klokken seks i en tunnell. Og der ble det. Det var ganske behagelig frem til klokken ni (fordi det var svalt og mørkt) men da våknet vi og begynte å stå opp. Vi fikk vite hva som skjedde ved å spørre andre på toget hva som foregikk og de sa bare at toget hadde stoppet og at det kom et nytt lokomotiv som kunne dra vognene. Etter noen timer kom et lokomotiv og vi ble dratt ut av tunnellen. Der stoppet det på ny.

Vi ventet og ventet og leste nesten ut bøkene våre. Til slutt kom det et lokomotiv som kunne trekke vognene.. Dette tapte vi nesten en hel dag på. Kjipt.

Med innovermage og svetten silende ankom vi Bar og kom oss videre til Budva etter litt klabb og babb med kjøp av billett og uttak av Euro i sentrum og videre buss til Budva. Vi hadde kun konsumert hver vår pakke nøtter til frokost, og nå var klokken tre. Vi kjørte hele tiden langs kysten med fjellene på den andre siden. Flott landskap.

I Budva kom vi i kontakt med Philip, en lokal helt som leide ut rom. Han var veldig brun av solen, lav, slank og gikk som om han hadde kaktuser under armene. "Hello, how are you" og det var stort sett det han kunne av engelsk. Vi fikk leie et rom for 30 euro natta, slett ikke verst. Vi gikk ned til beachen og tok et kveldsbad. For å komme oss ned dit måtte vi gå gjennom femti tusen salgsboder og et tivoli. De solgte falske Ed Hardy-t-skjorter, smykker og turistutflykter. Stranden var av stein og vannet var forfriskende.

Vi gjorde oss klar og bestemte oss for å gå ut og spise. Vi visste at gamlebyen lå litt lenger borte, så vi prøvde å peile oss mot den. Vi gikk langs veien og var småskeptiske til hvilket sted dette var. Butikker solgte badeballer, solkrem og andre turistnødvendigheter. Restaurantene virket mer som kebab/gatekjøkken. Men etter litt gange ble vi positivt overrasket, for snart dukket det opp en fin restaurant, og en til, og enda en! Vi kom til båthavnområdet rett foran gamlebyen med yatcher store som ferjer. Inni gamlebyen var det trange gågater av brostein, og vi fant raskt et sted å spise. De resterende dagene var det hit vi gikk hver gang vi skulle spise.

Ved fortet rundt gamlebyen lå det en mindre strand hvor de spilte musikk, både på nattestid og på dagtid. Dette ble raskt vår faste beach hvor vi solbadet på dagen.

Dag to måtte vi flytte fra rommet vi hadde fått fordi det bare var ledig en natt. Vi lette etter leilighet eller rom, men det var ikke noe rom å oppdrive. Fellesferien hadde visst startet. Til slutt, etter trasking i stekende sol og mange varmegrader, fant vi et ikke helt tipp topp rom, men det var billig og ikke så langt fra gamlebyen. Jeg lovet Larven at vi neste gang skal bestille på forhånd. Det var nemlig jeg som hadde sagt at det ikke kom til å være noe stress å finne sted å bo og hadde fått medhold fra hostel-eieren i Beograd.

I Montenegro levde vi livet, solte oss på dagen og spiste og drakk vin på kvelden. Digg. Vi

kunne ikke la være å se hvor komplekst Montenegro var. Utestedene som lå langs vannet mot der vi bodde sist, var superharry. På kvelden spilte de super dance hit music så høyt de klarte, og på ett utested var det plassert en stor skute midt i. På et annet hadde de Moët et Chandon-tapet og hadde skrevet alle de kuleste ordene de kunne komme på på et podium. Se bildet. Vi døde av latter.

Beograd - part one

Etter kartlegging av by´n den første dagen ble det utøving dag to. Vi gikk mot sentrum med målbevisst blikk. Vi visste hvor gågaten, borgen og de beste restaurantene var. Vi soset ikke rundt og gikk på hverandre, pekte eller så på kart. Vi kunne veien og hadde sett bygningene før.I hovedgaten Knez Mihailova slengte vi oss elegant ned ved et bord på 'Le Molière', vår franske restaurant som vi senere også spiste et fantastisk måltid (biff med trøffelsaus) på, og bestilte frokost med croissant og egg. Servitøren var tullete, men flink og morsom.

Så gikk vi på fanfare Militærmuseet. Det var det Larven som trumfet gjennom, ikke jeg. Men d

et var overraskende interessant, men dog ganske fælt. Det virket nesten som om Serbia ikke har gjort annet enn å krige siden det bosatte seg folk i landet.

Den siste krigen var jo på nittitallet da Serbia ennå het Jugoslavia, men ikke var så interessert i å hete det. Det er litt ekkelt å tenke på at så mange unge menn var så fæle mot andre mennesker fra nabolandene, og motsatt, og at det er så nært.

Jeg har levd mens krigen har pågått og nå har jeg også vært i landet.

"Vinkelneren"

Senere repeterte vi det vi har gjort mest i hele ferien. Vi satt oss på en uterestaurant og drakk vin. Vi gikk rundt i byen og prøvde å finne gaten som i alle artiklene var beskrevet som 'se og bli sett'-gaten. Her skulle visst de rike henge i følge artiklene. Da vi gikk i gaten var det noen litt snobbete steder, men jeg har strengt tatt sett hakket mer snobbete (f.eks i Norge). Et sted hadde hvit skinnsofa og Moet-champagne utstilt i et glasskap. Det kjørte noen fine biler i gaten, men det var like mange Ladaer.

Vi bestemte oss likevel for å komme tilbake her på kvelden for å spise og sjekke ut dette nabolaget, sånn på kveldstid. Da vi returnerte litt senere fant vi kun barer og ingen restauranter i denne gaten. Vi måtte faktisk til slutt spørre i en bar hvor det fantes restauranter. De var ikke så skærpe i engelsk, men forklarte oss ivrig om en restaurant. Vi fant en restaurant som så kjempekoselig ut og hvor kelnerne gikk i hvit skjorte, hadde sløyfe og dessuten holdt den ene hånden på ryggen når de skjenket vin. Nice tenkte vi, og ble enda mer overbevist da vi så prisene. Det var slettes ikke dyrt.

På menyen hadde de...ehm.. alt. Vietnamesisk, italiensk, fransk, serbisk, kreolsk. Vi tenkte å kose oss med å dele en flaske vin, og vår "vinkelner" spurte om vi kunne tenkt oss lokal vin. Det takket vi ja til og han sa at han skulle finne noen forskjellige viner som vi kunne se nærmere på. Jeg tenkte "Yes, en kelner som har peil" helt til han kom tilbake til bordet med fire flasker. Han begynte med den billigste, den var fra Montenegro, de andre to var fra Serbia

og litt dyrere og ganske spesielle. Den siste, og dyreste, var fra Kroatia og var veldig spesiell siden den var så dyr sa han. Og den kom egentlig fra Serbia siden Kroatia var en del av Serbia før. Jeg spurte han vilken druesort det var, siden det er basic knowledge. Da så han rart på meg og svarte at det var svart drue. Da tenkte jeg: OK, fyren har ikke snøring. Vi valgte den nest billigste fra Serbia.

I tillegg til denne vinkelneren var det en annen kelner som kom med brød og en muffin (muffin?) - brød og muffin kelneren. Og en med bestikk - bestikkelneren. Maten var kjempegod da.

Vi tok noen drinker etterpå og fant et superkult sted fylt av hipstere hvor baren var kombinert med en butikk med klær og interiør.

På vei hjem tenkte vi å finne et flytende utested som er kjent for turbo-folk musikk. Da vi dessverre ikke var så kjent som vi trodde og hadde selvsikkert lagt fra oss kartet på hostellet, gikk vi oss vill på vei mot Donau hvor alle husbåtene lå. Da vi fant frem hadde vi gått en så lang omvei at vi ikke gadd å gå på turbofolk-fest med masse lys og høy musikk.

Ada

Dagen etterpå reiste vi til togstasjonen og kjøpte nattogbilletter til Bar i Montenegro. Så til et lite område i Novi Beograd hvor husene var søte og gamle - Zemun. Det var varmt. Vi reiste til Ada, en liten innsjø litt utenfor byen. Her var det mye folk og steinstrand. Lunsjen vi spiste var historisk kjip. Larven valgte serbisk burger, som viste seg å være banket kjøttdeig med litt kjipt krydder servert sammen med rå løk. Jeg hadde nesten det samme bare formet som avlange kjøttboller. Vi tok nattoget på kvelden til Montenegro. Larven var superexcited og fant opp sitt første backpackertips: Det er triks å være brisen, drikke litt på togstasjonen f.eks. Da blir man ikke så nervøs for å reise og så er det gøy å være brisen.

Beograd - foerste inntrykk

Jeg skriver paa et tastatur som da Larven holdt paa med maskinen plutselig begynte aa skrive paa det kyrilliske alfabetet. Heldigvis har det byttet tilbake naa.
Det er loerdag, klokken er ni (!) og vi kan sette kryss for foerste feriedag (i gaar) for vel gjennomfoert.

Turen ned
Vi maatte staa opp klokken halv fem om morgenen. Det var tidlig, men vi var overraskende opplagt begge to. Alt gikk smertefritt utenom at jeg skle da jeg gikk ned trappen inne paa Toyen t-banestasjon , foerst inni sandalen og saa under sandalen, og holdt paa aa falle. De pleier visst aa spyle t-banestasjonen om natta slik at steinen blir som saape. Vi kom oss fint til flyplassen, og var der foer schedule. Vi fikk sjekket inn og gikk gjennom sikkerhetskontrollen osv. og satt oss ned paa Kontiki-restauranten paa Gardermoen. Da kom knekken. Vi ble plutselig trette. Jeg kjoepte meg en te til 24 kr (alternativet var en imsdalflaske til 36 kr) og drakk den for aa ikke bli for troett. Da vi kom ombord paa flyet sovnet vi begge to ganske kontant. Vi var blitt plassert helt bakerst og foran oss satt et kjempeforelsket ungt par som klinte heeeeele tiden. Ihvertfall hver gang jeg var vaaken, saa jeg regner med at de gjorde det naar jeg sov ogsaa.
Paa mellomlanding i Riga (som jeg foerst trodde laa i Estland, flaut) proevde vi aa finne ut hva som var typisk latvisk (som larven foerst sa latausk til, flaut). F.eks. er det veldig typisk aa vaere litt rar naar man jobber som servitoer paa restaurant: F.eks. spoerre hva man vil ha med en gang en kommer bort til baren for aa se i menyen, naar man sier at man maa se i menyen foer man bestemmer seg, bli fornaermet og ikke hjelpe nar man har bestemt seg. Og det aa vaere lett paa fot slik at man ikke legger merke til naar de rydder av tallerkenen. Veldig typisk. Det er ogsaa veldig typisk aa kle seg i masse rosa. Til vaar forskrekkelse var hun vi saa som var saa typisk latvisk i de rosa klaerne svensk.. Teorien hadde visst ikke hold.

Fra Riga til Beograd floy vi med et fransk selskap. Siden vi har ledd mye av franskmenn og deres aksent var det ekstra morsomt naar de snakket i hoyttalerne med tydelig aksent. Alt gikk greit, vi sov. Da vi skulle lande falt en plate i taket ned i midtgangen.. Ups. Folk tok bilder og var smaaskremte. Jeg proevde aa ikke lage for mye opptoyer. Kanskje jeg lo litt.

Beograd
Blandede inntrykk da vi tok taxi inn til byen. Det slo oss ikke som Balkans perle - en god miks av gamle bygninger, nye bygninger og kommunistbygninger. Og masse biler. Vi sjekket inn paa hostelet, skiftet og kom oss til sentrum for aa spise lunsj. God lunsj (biffsalat) og oel. Vi ruslet videre i haap om aa finne Kalemegdan - Beograds festningn og stoerste severdighet. Vi bestemte oss for aa finne en taxi og ikke gaa videre paa magefoelelsen, selv om da vi tok taxi faktisk var skremmende paa rett vei.
Wow! Der oppe var det fantastisk, fin utsikt og koselig. Da vi gikk derfra kom vi inn i gamlebyen som hadde en stor gaagate (shoppinggate). Der fant vi oss en kafe som vi satt oss ned paa, bestile kaffe og oel og saa paa (kommenterte) alle folkene som gikk forbi. Etterhvert gikk vi videre, og vi fant koselige book shops, flere restauranter og masse klesbutikker. Larven kjoepte seg Converse-sko. Veldig fine. Vi bestemte oss for aa vandre ned til den bohemske omraadet, Skadarska. Her var det saa utrolig koselig med brosteinbelagte gater, ute-restauranter og tradisjonell musikk paa hver restaurant. Den tradisjonelle musikken var live og bestod av et lite orkester. Vi proevde aa finne en restaurant uten, da vi ikke oensker at orkersteret staar rundt bordet naar vi spiser og ikke faar snakket, men det viste seg aa vaere umulig. Alle restaurantene hadde orkester. Vi satt oss likevel ned paa en restaurant som hadde italiensk mat. Orkesteret begynte aa spille, men de holdt seg bare paa en plass, og var ikke saa aller verst heller. Vi drakk serbisk vin. Kjempegod. Da vi gikk i ellevetiden begynte virkelig omraadet aa vaakne til liv. Masse ungdommer kom gaaende. Vi gikk videre for enda en oel, og fant et sted med live swingmusikk, utendoers. Veldig lett aa finne steder hvor det er mye liv og folk. Etter dette stakk vi hjem. Vi kjoepte med oss vann paa veien. Jeg kjoepte en veldig fin flaske, mens larven kjoepte en stygg. Alle andre kjoepte oel eller vin paa den doegnaapne butikken. Men vi maatte hjem og sove. Vi hadde tross alt staatt opp halv fem.

I dag skal vi spise frokost og gjoere alle de tingene vi saa i gaar som vi ble enige om aa gjoere en dag. Turist-dag i Beograd. Snakkes.

Reisefeber og sluttefeber

I dag har jeg hatt en ilende følelse i hele kroppen. Så rart! Men egentlig ikke så rart. To store ting skjer: 1. Jeg slutter i jobben (i dag)til fordel for masterstudier og 2. I morgen reiser jeg til Serbia klokken 07:55.

Alle, når de slutter, gifter seg, har bursdag etc. i PCO AS, får de en eller annen oppmerksomhet. Jeg gruet meg litt hele dagen til å være the center of attention og motta en eller annen gave. Men det gikk fint. Jeg fikk en svær rosa blomsterbukett og spøkte ting litt bort. Man kan egentlig si hva som helst i sånne sammenhenger så lenge det ikke er negativt - og folk vil le og smile. Litt kleint, men jeg smilte masse og takket og sånn. Sjefen smilte og sa at jeg måtte komme tilbake på oppdrag og deltidsjobb, "call me" sa hun og lagde telefontegn med den ene hånda mot ansiktet rett før hun reiste for å kjøpe hund.

Jeg får sette buketten i vann når jeg returnerer til Tøyen senere i dag. Gutta i kollektivet setter sikkert pris på en svær rosa blomsterbukett. Eller? Kanskje jeg skal gi den til noen andre. Jeg reiser jo i morgen!

Det meste er pakket. Alle klærne jeg visste jeg ville ha med la jeg i en bag som jeg kalte for Beograd-baggen. Mens jeg hadde pakket til Tøyen i kofferten. Jeg har gitt meg selv lov til å låne klær fra Beograd-baggen så lenge jeg ikke skitner dem ut og legger dem tilbake i baggen. Spørsmålet nå blir om jeg skal forflytte alle klær og etc over i kofferten. Det vil bli romslig, og litt dumt å ha med en så stor koffert, men samtidig er baggen akkurat litt for liten.

Lillelarvenaldrimett og jeg skal drikke rødvin i kveld for å feire og roe reisenervene mine eller hva det nå er. Jeg har ihvertfall en kjempegod følelse. Love ya'll!!

Forresten: Når man googler happy person (for å få bilder av noen som er glade til illustrasjon) så får man overraskende mange linker til litt depressive sider som "...she used to be a happy person" eller til litt overglade sider med det stygge gule smileansiktet man ser overalt.

Å bo i guttekollektiv

I dag da jeg våknet og skulle inn på badet for å dusje, stod det en halvoppdrukket ølflaske der. Hvorfor stod den der? Jo, fordi jeg bor i guttekollektiv.

I guttekollektiv med takterrasse er det nemlig fest av og til. F.eks. i går kveld. Det som var litt kjipern med det var at jeg skulle stå opp tidlig. Vanligvis pleier ikke lyder å sjenere meg noe særlig, men denne kvelden var annerledes. Plutselig opplevde jeg, for kanskje første gang, å være på irritere-meg-over-fest-siden. Dører slamret, stemmer snakket, flasker klirret og toalettet ble flusha. For hele tiden var det folk nede i leiligheten som skulle hente noe eller på do eller slå med dører eller jeg vet ikke hva jeg. Jeg fikk faktisk ikke sove og endte med å feste et par øretelefoner i ørene, skru på macen og lytte til sove-playlisten min på Spotify. Da sovnet jeg endelig.

Utenom det vasker jeg litt diskret for inspirasjon og glede. F.eks. mens jeg likevel er inne på toalettet vasker jeg speilet den ene gangen, og vasken den andre. Mens jeg snakker med mor rydder jeg ut av oppvaskmaskinen og vasker kjøkkenbenken.

På tiden jeg har bodd her har det har ikke bare vært meg som har sovet her. På søndags natt var vi 6 stykker som sov over mot en normal på 3. Jeg fikk heldigvis sove på rommet til Lillelarven, mens de andre to sov i stuen. Om morgenen var vi heldigvis bare to stykker som sto opp noenlunde samtidig, med kanskje 15 minutters mellomrom. Dusjen ble ledig, da smatt jeg inn. Frokosten spiste jeg på jobb da jeg nødig ville spise knekkebrød på de som bodde i stuen (hvor kjøkkenet også er).

Ja, vi får se hvordan det går. Nå skal jeg legge meg. I dag er naboen under sosiale på terrassen sin, men ikke så sosiale som guttekollektivet var i går. Hei skål!

Hovedøya

I dag reiste jeg til Hovedøya. Jeg har faktisk vært der ca. fire ganger før i sommer og begynner å bli ganske dreven på å reise ut dit. Jeg reiste sammen med Miss Mjau. Vi kjøpte med oss hver vår take away, jeg sushi og hun indisk, og spiste det der ute. På ferjen/båten var det få andre. Kanskje fordi været var litt ustabilt og kanskje fordi vi var litt seint ute (klokken var fem). Vi var crazy og gikk til høyre istedet for rett frem over til der hvor stranden med alle barnefamiliene er. Pluss med å gå til høyre langs vannet er at man er veldig nær vannet, at man sitter på en holme, at man har god utsikt over Oslo by fra der man er og at det ikke er så mange andre folk. Minus er at man mest sannsynlig må gå forbi et knippe sigøynere som står og fisker og stirrer veldig på en når man går forbi, at det er vanskelig å balansere på steinstien som går skrått ned i vannet til tider og at man aldri helt finner drømmeplassen med stor nok flate til at alle (dersom man er mange) får plass til å sitte behagelig. Etter at vi hadde spist fant jeg ut at det var mange fine flate steiner der. Jeg begynte å kaste fiskespretter, og Miss Mjau ble inspirert. Jeg fikk til noen skikkelig fine, med helt opp til 6-7 spretter. Jeg lærte Miss Mjau å kaste fiskespretter og så snakket vi om at jenter også gjør ting når de er sammen. Rett før hadde vi nemlig snakket om at gutter pleide å gjøre aktive ting når de er sammen mens jenter pleier å prate. Da vi gikk til der båten legger til gikk vi forbi sigøynerne. Jeg prøvde trikset å stirre olmt tilbake på dem, men det virket mot sin hensikt, de begynte å tilby fiskene de hadde fanget. På vei tilbake gjorde vi slik vi alltid gjør, nemlig å ta båten hele rundturen til de andre øyene også, slik at vi får en lengre båttur enn bare de fem minuttene det tar fra Vippetangen til Hovedøya.