How to...

På vei hjem, currently destination: London, Heathrow.

Jeg har offisielt kjøpt meg min første 'How to'-bok. Før har jeg tenkt at dette kun er forbehodt Bridget Jones og andre sånne. Men her sitter jeg, med min første 'How to'. Du lurer kanskje på hva jeg trenger en oppskrift på å gjøre? Jo, hvordan man skal svare på spørmål stilt i jobbintervju. Så når jeg har lest den, regner jeg med at jeg skal kunne svare på alle spørsmål jeg får stilt under et eventuelt intervju. Og så får jeg drømmejobben. Huff, jeg innså i dette øyeblikk at jeg er ganske lettlurt.  

Inspection in Thornly Park

De to siste dagene har jeg lest til eksamen hjemme, jepp, inne på det grå rommet mitt. For øvrig har jeg flyttet Marilyn Monroe posteren min bort til over pulten min, sånn at det er en litt annen farge om jeg ser opp fra bøkene og personal computeren (må uttales på dansk) min (btw, jeg har ikke pc, men mac, men det er morsomt å si personal computer) og på posteren enn om jeg ser inn i veggen. Grunnen til at jeg måtte flytte henne var fordi da jeg kom hjem fra ferie hadde hun lagt seg ned i sengen min. Ganske frekt tenkte jeg, og så omplasserte jeg henne til over pulten, ikke lenger over sengen. Nå henger bare verdenskartet, samt noen spanske verb-bøyninger der.

Nok om det. Jeg nevnte i et tidligere innlegg at Accommodation Office har fått et nytt og bedre liv. Jeg har sett litt vel mye til det i det siste... I går kom det en liten tannløs skotte som skulle sjekke dørene og vinduene. Jeg lå selvfølgelig og sov og rommet mitt så ut som Gazastripen. Jeg ba om 5 minutter til å våkne og hurtigrydde før jeg slapp ham inn. Vinduet var fint, døren måtte slås litt i. Etter 5 minutter med slåing og banking var han ferdig, og jeg begynte å studere. I dag fant vi et brev om at det var observert røkning i leiligheten. Alle gjør det på fest og sånn, så nå plutselig velger de å slå ned på det. Da jeg og hun ene spanske diskuterte dette, banket det på døren. Hvem var det? Jo, Eyleen eller hva hun nå heter fra Accommodation Office. Hun sa at hun skulle ta en inspection runde, og bar på en pose full av telys og andre "forbudte" ting som hun antakeligvis hadde beslaglagt fra andre hybler. Hun så på meg 'Maybe we can start with your room?' joda, greit for meg det. Hun gikk inn, rusket litt i gardenene og sa 'So, no cadles?' 'No' sa jeg. Så så hun lampen min, og så litt på ledningen for å forsikre seg om at den var sjekket av brannvesenet før i høst.. Det var den, så hun fant ingenting hun kunne beslaglegge hos meg. Englebarnet.

                                                                

Stalkern

- Have I met you somewhere before? 

- Have you been at the Students Union? Yes, where you there on Halloween?

- That's weird, I was sure I had met you before.. maybe here at the café?

- Well, I study French, and German, but I dropped out of German. I've been living in France for one year. 

- What's your name? Aha. Where you from? Aha.

- You're pretty.. You're pretty.

Der har vi'n, han Jay, stalkern. Jeg visste hvem han var før jeg hadde møtt ham in person. En jeg kjente fortalte meg at det fantes en rar gutt med rødt hår som gikk rundt på Campus og stilte nøyaktig de samme spørsmålene som gjengitt ovenfor til jenter på Universitetet. Vel, det måtte bli min tur en gang også. Det skjer når man tilbringer for mye tid på møtesteder som caféen Qwertys. Han kom bort i går, jeg prøvde å være så avvisende som overhodet mulig. Men til ingen nytte. Han kom bort i dag igjen, etter å ha prøvd i to timer å få øyekontakt fra der han satt. Denne gangen rettet han også sin interesse for Lise. Hun hadde mobbet meg i hele går for at han liksom var kjæresten min. Men i dag, etter å ha snakket med meg litt, henvendte han seg til Lise og sa "I don't think I've met you before" og hilste med å kysse på hvert kinn, sånn som de gjør i Frankrike. Jeg så Lise sitt fortvilte ansikt, og slet virkelig med å holde meg alvorlig. Så begynte han å snakke om ABBA og at han likte best brunetter. Flaks for meg, tenkte jeg. Før han snudde seg mot meg, og sa at han likte noen blondiner også. Uflaks. Haha. Nei, jeg er litt slem nå. Men han er ikke god. Jeg har hørt mye om ham, og faktisk møtt ham før også hvor jeg både har oppgitt land og navn, men det hadde han tydeligvis glemt, og spurte for 4. gang i dag hva det var og hvor jeg kom fra. Er han bare harmløs, eller er han skummel? Jeg synes nå ihvertfall at det er påfallende at om man stokker om bokstavene i stalker, får man slakter på norsk. Hjelp.   

By the way, i dag er det fest en plass i Thornly Park. Disco disco. Noen gutter roper høyt. Stakkars de som skal ha eksamen i morgen.  

Nothing special

In the end, your story is all you have. So make sure to live a good one. 

Quoten er tatt fra filmen Australia, som forøvrig handlet om (surprise:) Australia, aborigonies, kjærlighet, krig (japan og usa), livet, kyr og sånn. Den handlet om ganske mye, men var verdt kinobilletten og de 3 timene vi satt i kinosalen og proppet i oss hver vår regular sized (stooor) popcorn. 

For tiden føler jeg ikke at jeg lever no all verdens "story". Jeg er tilbake i Paisley, Skottland, hvor det regner og blåser. Og det er ei heller ikke mange timene man får nyte dagslyset per døgn. Man blir litt sliten av det, og vil helst bare være hjemme. Men hjemme er et, jeg vil anslå, 15 kvadratmeters rom med pastellfargede gardiner, grå vegger (med en anelse grønn fant jeg ut her om dagen), pult, seng, skap og kommode. Ikke så mye å ta seg til, se film på laptopen, surfe på internett om det virker, eller lese da.. For det er jo egentlig det jeg skal. Lese til eksamen. Vel, for å slippe å sitte altfor mye inne på pastellgardin-gråvegg rommet og lese, stikker jeg til universitetet for å møte Lise og hvor vi kan diskutere stoffet. Problemet her er at vi ofte havner i kaffefella. Kaffepausene kan vare opptil noen timer, hvor morgenkaffen er den første utfordringen. For å se det positive i det, de som jobber der kjenner oss igjen og begynner å bli riktig så hyggelige mot oss. Sist vi var der fikk vi pastasalat for free! Det skulle tyskerne visst. 

Vel, vi har avtalt å møtes klokken halv ti i morgen på kafeen. Så får vi se hvor lenge morgenkaffen varer. Sånn for å trøste meg selv hører jeg at mine spanske romvenninner, som leser hjemme inne på rommene sine, sliter med motivasjonen også. De har både sagt det og så kan jeg høre at de ringer venner og familie på Skype mer enn én gang om dagen. Er lytt her i Thornly Park. Er ikke bare lytt mellom rommene, men også mellom husene. Om det er fest et sted, pleier man å høre det. Men i dag, for første gang tror jeg, hører jeg ingen fest. Kanskje alle har det som meg... de sitter inne på rommene sine, leter etter motivasjonen og vil aller helst leve 'a good one'. 

Dusjforheng

Vi har fått nytt dusjforheng! Alle i Villa 6C er driiithappy. Det skjedde, sånn helt uten videre, noe som er en sjelden sak i Thornly Park Campus. Da jeg ankom Thornl Park og min lille hybel i september en gang var det lite som var på stell, toalettet ville ikke skylle ned, det var ikke nok gafler, panner og andre kjøkkendupeditter, vinduet ville ikke lukkes, det var enten for varmt eller for kaldt.. You mention it. Vi klagde og sa i fra hver dag, etter et par uker kom det en eller annen skotte og så på det, så skjedde det kanskje noe. Men nå, plutselig etter jul, virker alt! Til og med internett. Ikke nok med at det har kommet nytt dusjforheng med farger, den lager ei heller oversvømmelse om man dusjer mer enn 2 minutter! Jeg tror at Accommodation Office har startet et nytt og bedre liv: begynt å trene, spise sunnere, fikse dusjer.. Heia 2009!