Face, twitter og blogger dått kåmm

Etter å ha jobbet en sommer foran dataskjermen, hvor store deler av dagen har gått med til nettsurfing mens man venter på neste e-mail eller telefon, har jeg oppdaget internett-universet. Fra å såvidt kunne kalle meg nysgjerrig på nye medier gikk jeg over til å bli en lettere geek hva gjelder internett. Plutselig har jeg tre oppdateringer på twitter.com på en time, jeg skriver tull på veggen min på Facebook, på andres vegg, kommenterer statuser, følger med på diverse blogger, nettaviser, kliner til med et innlegg på blogger.com, bretter ut hele livet mitt online...

Jeg ringer venner for å høre hvor det blir av dem til høsten, prøver å få en oppdatering om deres liv. Plutselig vet de alt om mitt! I et halvt sekund lurer jeg på hvordan, og så tenker jeg: ahaaa, du har lest på statusen min du. Jeg har blandede følelser.

For er det derfor jeg lever dette andre "cyberlivet"? Slik at folk skal få vite mest mulig om meg, og jeg heller lite om dem. I utgangspunktet var det ikke det, jeg er mest ute etter å være sosial, ikke miste kontakten med folk. Det er jo egentlig ganske fantastisk at man kan, fra den mørkeste kroken av et kontor, være sosial! Jeg hadde kanskje ikke overlevd denne sommeren om jeg ikke hadde kunnet uttrykke meg på veggen min, skrive teite kommentarer til andre, slå av en chat med kjente og litt kjente. Og egentlig er det jo bare hyggelig om folk er såpass interessert at de gidder å følge med på livet mitt.

Men er jeg blitt avhengig? Jeg merker at det er i perioder av mitt liv hvor jeg ikke gjør spesielt mye at jeg er mest på nettet. Jeg håper fremover, at når jeg nå går ut av døren på Fiskepiren, at jeg heller skal gjøre masse slik at jeg ikke har tid til å oppdatere andre så mye om hva jeg gjør. Da kan heller jeg snike meg inn på face, twitter eller blogger og se hva de som har rolige perioder i livet sitt og mye tilgang til internett gjør på.