For en idyll? Ligge paa dekk, slikke sol, lese ut boken (om ikke boekene), kanskje laere aa seile litt, barbeque paa stranden, snorkling, chill... relax... Vent litt! Stopp. Gaa ut av dagdrommene og face realiteten. 30 timer med sjoesyke, Dagny med humoersvingningene, 6 aar gamle uoppdragne Amani slaar alle med plastsverd, Kaptein Hervé er enten superstressa eller halvfull, vi er 19, men ble fortalt vi skulle vaere 10, det er ikke soveplass til alle, ombord paa en stor fiskebaat. Here we come, Panama!
Da vi kom tilbake for aa gaa ombord i baaten paa mandags ettermiddag var vi noen av de foerste som kom til baaten, etterhvert kom det bare flere og flere. Da jeg talte til slutt var vi oppi 19 mennesker totalt paa baaten. Kanskje det var derfor Hervé hadde gitt oss en bedre pris enn foerst satt. Her moette vi Dagny, den amerikanske konen med det skandinaviske navnet. Hun hadde tatoveringer, muskler og var syltynn. Hun startet aa snakke, og sluttet ikke. Hun snakket om hvor digg det skulle bli og alt vi kunne gjoere paa oyene. Etterhvert begynte hun aa innfoere allslags regler og kom med historier om folk som nesten hadde falt overbord, men at hun hadde reddet dem og saann. Men det var med seilbaaten de hadde foer. Amani kom loepende og ville snakke med alle eller vise alle rundt paa baaten. Det saa ut som en fin gjeng da: 4 australske jenter, 1 canadisk gutt, 1 engelsk gutt, 2 franske gutter, et par fra New York, 1 biker fra Alaska, oss (Elaine, Helene, Adam og jeg) + crew som bestod av Dagny, Herve, (Amani) og Luis (han jobbet vanligvis som tigertemmer paa sirkus og skulle til Panama for aa jobbe paa sirkus).
Da vi var i Argentina hoerte vi for foerste gang om at det gikk an aa krysse Colombia - Panama grensen med baat. Det er farlig aa krysse paa land og anbefales ikke. Sa dette var jo en gylden mulighet til aa ta sjoeveien til Panama. Folk saa for seg forskjellige ting, jeg saa for meg kanskje i beste fall en stor fin seilbaat med crew, profesjonelt. I verste fall saa jeg for meg en liten seilbaat med private eiere. Men at det skulle vaere noe pes aa faa tak i baat, tenkte jeg ikke.
For aa starte kronologisk: Vi hadde bestemt oss for aa reise paa fredag den 24. eller noe, helst torsdag. Vi reiste til baathavnen i Cartagena hvor vi hadde faatt gode tips om hvem vi skulle kontakte og snakke med. Etter at vi hadde spist hver vaar bagel fra the Bagel Woman (amerikansk, soet og litt rar). F.eks da jeg gikk for aa betale sa hun "Wasn´t that FUN??", jeg svarer "What? The bagels?" "YES" sier hun overentusiastisk. Dritmorsomt. Bagels liksom.
Vi kom foerst i kontakt med en fyr med en liten baat hvor jeg ble kvalm bare jeg steg ombord. Opplegget hoertes greit ut, men baaten var litt liten og vi ville se hvilke andre muligheter vi hadde. Etterhvert kom vi i kontakt med en svensk eldre herre, han var hyggelig, og hadde en veldig fin baat. Problemet var at han hadde det travelt, og kunne bare ta oss med fra A til B, hvor de andre baatene tilboed oss 4 dager rundt paa oeyene. Vi sjekket videre og fikk napp hos 
et tyrkisk par. Fin baat, fint opplegg, OK, vi booket oss inn. Da vi kom neste dag for aa gi passene (for imigrasjon til Panama) var baaten overbooket. Vi kunne bli med, men maatte sove litt rundt omkring. Penger penger penger, alle tenker penger. Vi ble litt paffe og ganske fornaermet og bestemte oss for aa ikke bli med. Det er kjipt med 3 for mye paa en baat. Vi gjorde videre research og fikk omvisning av en tysk raring. Baaten var skitten og det laa halvspist mat overalt. Dessuten seilte han alene, og matte ha oss til aa staa med roret to timer hver om natten slik at han kunne sove. Han hadde det ogsaa travelt, og ville egentlig legge ut samme dag. Alle kapteinene snakket dritt om hverandre og man kan vel si at de ikke akkurat var foedte businessmen. Til slutt kom vi i kontakt med franskmannen Hervé. Han saa litt dodgy ut, med ring i oeret og halvlangt haar, men var ganske kul og avslappet. Baaten var en gammel fiskebaat, som jeg har et forhold til fra somre i Oslo. Stor plass, og Hervé forsikret oss om at vi ikke kom til aa bli mer enn 10 MAKS 12 passasjerer.
et tyrkisk par. Fin baat, fint opplegg, OK, vi booket oss inn. Da vi kom neste dag for aa gi passene (for imigrasjon til Panama) var baaten overbooket. Vi kunne bli med, men maatte sove litt rundt omkring. Penger penger penger, alle tenker penger. Vi ble litt paffe og ganske fornaermet og bestemte oss for aa ikke bli med. Det er kjipt med 3 for mye paa en baat. Vi gjorde videre research og fikk omvisning av en tysk raring. Baaten var skitten og det laa halvspist mat overalt. Dessuten seilte han alene, og matte ha oss til aa staa med roret to timer hver om natten slik at han kunne sove. Han hadde det ogsaa travelt, og ville egentlig legge ut samme dag. Alle kapteinene snakket dritt om hverandre og man kan vel si at de ikke akkurat var foedte businessmen. Til slutt kom vi i kontakt med franskmannen Hervé. Han saa litt dodgy ut, med ring i oeret og halvlangt haar, men var ganske kul og avslappet. Baaten var en gammel fiskebaat, som jeg har et forhold til fra somre i Oslo. Stor plass, og Hervé forsikret oss om at vi ikke kom til aa bli mer enn 10 MAKS 12 passasjerer. 
Da vi kom tilbake for aa gaa ombord i baaten paa mandags ettermiddag var vi noen av de foerste som kom til baaten, etterhvert kom det bare flere og flere. Da jeg talte til slutt var vi oppi 19 mennesker totalt paa baaten. Kanskje det var derfor Hervé hadde gitt oss en bedre pris enn foerst satt. Her moette vi Dagny, den amerikanske konen med det skandinaviske navnet. Hun hadde tatoveringer, muskler og var syltynn. Hun startet aa snakke, og sluttet ikke. Hun snakket om hvor digg det skulle bli og alt vi kunne gjoere paa oyene. Etterhvert begynte hun aa innfoere allslags regler og kom med historier om folk som nesten hadde falt overbord, men at hun hadde reddet dem og saann. Men det var med seilbaaten de hadde foer. Amani kom loepende og ville snakke med alle eller vise alle rundt paa baaten. Det saa ut som en fin gjeng da: 4 australske jenter, 1 canadisk gutt, 1 engelsk gutt, 2 franske gutter, et par fra New York, 1 biker fra Alaska, oss (Elaine, Helene, Adam og jeg) + crew som bestod av Dagny, Herve, (Amani) og Luis (han jobbet vanligvis som tigertemmer paa sirkus og skulle til Panama for aa jobbe paa sirkus).Turen gikk egentlig fint, jeg overdrev litt i begynnelsen, men det var stadig overraskelser. Hver gang det var snakk om anker f.eks. skulle det bli et helvete. Da var det ingen plass aa sitte og man foelte seg som man foeler seg foerste dag paa jobb. I veien. Uansett, etter at de hadde slitt i en time med aa faa opp ankeret, og vi proevd aa vaere usynlige, den foerste gangen, satte vi i gang! De 3 foerste timene var flotte. Vi satt paa dekk og solte oss, ble kjent med de andre og alt var bare fryd. Da vi kom ut paa aapnere hav, begynte havet aa bevege ganske saa masse paa seg. Jeg ble selvfoelgelig kvalm, og klarte ikke aa gjoere annet enn aa ligge paa dekk og sovne eller se paa horisonten. Alt paa meg var vaatt, inkludert haandkleet jeg proevde aa ligge paa og holde varmen med. Boelgene gikk delvis inn paa dekk u see. Selv om jeg ikke klarte aa gjoere noenting, klarte jeg til slutt aa gaa og legge meg da det ble moerkt inne nede i baaten. Her var det varmt og mange folk paa ett sted. Jeg var mye bedre dag to. Da klarte jeg aa vaere sosial og sole meg og all slags. Tre timer foer vi ankom San Blas, som var maalet, var plutselig alle i 
kjempe festhumoer. Vi spilte hoey musikk og danset paa dekk, i takt eller utakt med boelgene. De ga oss hvertfall noen ekstra moves. Herve og Luis danset med mens de styrte baaten og Dagny var ogsaa happy. Vi kom vel frem til San Blas og kokostre-oeyene og svoemte i land. Da vi kom tilbake fikk vi vite at de ikke hadde mer olje igjen paa baaten. Herve bannet og stekte paa fransk og Dagny bannet med. mens hun proevde aa roe ham ned. Til oss sa hun at vi nok maatte bli noen dager. Men vi kunne jo snorkle, bade, ta ut den lille baaten.. Amani kom loepende og ville plage 
noen. Han var faktisk ganske snill paa tomannshaand, utenom naar jeg laa i hengekoeyen og han ville leke hval oppaa meg. Veldig klengete, som ifoelge min sosionomvenninne Helene, kan bety at man ikke faar nok fysisk kontakt eller trygghet fra sine foreldre. Vi sov en natt her. Jeg valgte aa sove ute da det var ubeskrivelig varmt og folk overalt paa gulvet inne. Litt regn, men det maa man regne med? Dagen etter tok Elaine, jeg og en fransk en (Greg) den lille baaten ut til en oede oey. Det var ihvertfall en slik oey man tenker paa naar man leker ordleken "Hvis du havnet paa en oede oey og du bare kunne tatt med deg tre ting, hva ville det ha vaert". Vi padlet med to aarer og en flipper (fotaare, er det det det er paa norsk?). Det tok ganske lang tid, men det var veldig morsomt. Og saa snorklet vi rundt oeya, utrolig fint, masse koraller og fargerik fisk. Da vi padlet oss tilbake igjen etter en stund, ble vi reddet av Herve. De hadde faatt tak i olje og alle ville reise videre. Oljen fikk vi senere vite var matolje. Heh. Saa reiste vi 6 timer videre i baaten Meta Comet til Puertobello, som betyr fin port eller doer eller havn eller noe. Stedet levde ikke opp til navnet sitt. Her maatte vi vente 4 timer paa mannen som skulle stemple oss inn i Panama fordi det var stemmedag. Det ble til at vi sov der en natt paa et hostel drevet av et tysk par. Mannen som eide den stygge baaten med matrester var ogsaa eieren av hostellet (!) sammen med konen som hadde tatoveringer paa hele kroppen. Hun er en saann dame jeg vil kategorisere litt "sliten". Han var en slik mann jeg vil kategorisere litt ute etter penger og opptatt av motorsykler og baater.
kjempe festhumoer. Vi spilte hoey musikk og danset paa dekk, i takt eller utakt med boelgene. De ga oss hvertfall noen ekstra moves. Herve og Luis danset med mens de styrte baaten og Dagny var ogsaa happy. Vi kom vel frem til San Blas og kokostre-oeyene og svoemte i land. Da vi kom tilbake fikk vi vite at de ikke hadde mer olje igjen paa baaten. Herve bannet og stekte paa fransk og Dagny bannet med. mens hun proevde aa roe ham ned. Til oss sa hun at vi nok maatte bli noen dager. Men vi kunne jo snorkle, bade, ta ut den lille baaten.. Amani kom loepende og ville plage 
noen. Han var faktisk ganske snill paa tomannshaand, utenom naar jeg laa i hengekoeyen og han ville leke hval oppaa meg. Veldig klengete, som ifoelge min sosionomvenninne Helene, kan bety at man ikke faar nok fysisk kontakt eller trygghet fra sine foreldre. Vi sov en natt her. Jeg valgte aa sove ute da det var ubeskrivelig varmt og folk overalt paa gulvet inne. Litt regn, men det maa man regne med? Dagen etter tok Elaine, jeg og en fransk en (Greg) den lille baaten ut til en oede oey. Det var ihvertfall en slik oey man tenker paa naar man leker ordleken "Hvis du havnet paa en oede oey og du bare kunne tatt med deg tre ting, hva ville det ha vaert". Vi padlet med to aarer og en flipper (fotaare, er det det det er paa norsk?). Det tok ganske lang tid, men det var veldig morsomt. Og saa snorklet vi rundt oeya, utrolig fint, masse koraller og fargerik fisk. Da vi padlet oss tilbake igjen etter en stund, ble vi reddet av Herve. De hadde faatt tak i olje og alle ville reise videre. Oljen fikk vi senere vite var matolje. Heh. Saa reiste vi 6 timer videre i baaten Meta Comet til Puertobello, som betyr fin port eller doer eller havn eller noe. Stedet levde ikke opp til navnet sitt. Her maatte vi vente 4 timer paa mannen som skulle stemple oss inn i Panama fordi det var stemmedag. Det ble til at vi sov der en natt paa et hostel drevet av et tysk par. Mannen som eide den stygge baaten med matrester var ogsaa eieren av hostellet (!) sammen med konen som hadde tatoveringer paa hele kroppen. Hun er en saann dame jeg vil kategorisere litt "sliten". Han var en slik mann jeg vil kategorisere litt ute etter penger og opptatt av motorsykler og baater. Det var mitt karibieneventyr paa sjoen. Det blir en stund til neste baattur. Men som alle paa baaten var enige om (vi bodde paa samme hostel i Panama City), det var en utrolig morsom tur som kommer til aa vaere oss i minnet i laaaaaang tid.
No comments:
Post a Comment