En dag på krykker.

Ja, jeg skadet foten min. Mitt "kontrollerte" fall - ble mislykket. Foten smalt inni klatreveggen og fikk hele vekten min på seg. Det gjorde ikke godt. Jeg klarte å haltende gå på den, men ikke mere klatring den dagen. Utover kvelden ble det verre, og da jeg skulle legge meg gjorde det så vondt at jeg holdt på å dø. Jeg bestemte meg for å reise til legevakten dagen etter. 

Jeg lånte krykken til Rolf og tok taxi til legevakten. De oppførte seg litt snurt fordi jeg ikke 

hadde ringt til fastlegen min, i tilfelle deres lege måtte ta noen ulykker som hastet, men hadde da tid til meg med en gang. De sendte meg videre til røntgen og ga meg komplimenter for krykken som visstnok var veldig god. 

Så hentet Rolf meg og kjørte meg til sykehuset. Der var det en sjåfør som tilfeldigvis hang ved inngangen som fant en rullestol til meg og rullet meg til der jeg skulle. Han rullet meg forbi der Maddi jobber, og hun kom for å hilse på. Det er visst ikke så mye å gjøre hele tiden på jobben hennes, så hun hang med meg mens jeg ventet på å komme inn til røntgen, og rullet meg der jeg skulle. 

Etter røntgen måtte jeg vente en stund på resultatet. Jeg leste avisen (som jeg selvfølgelig hadde tatt med, beredt!) og løste sudoku. Resultatet var negativt, det vil si at jeg ikke hadde noen brukne ben i foten. Det ble jeg jo ganska glad for, rullet meg til resepsjonen hvor jeg kjøpte et par med krykker og ble hentet av Rolf igjen. 

Jeg hadde avtalt med numusic at jeg skulle være på Casiokidskonserten på Arneageren i Stavanger for å rigge opp scenen. Jeg ga beskjed om at jeg kom til å få problemer med opprigging da jeg ikke hadde så mange hender eller føtter å bidra med. Jeg ble likevel bedt om å komme for å dele ut programmer og sånn.

Joda, greit det. Jeg tok bussen til Sandnes med bag på ryggen. Da jeg kom inn på bussen spurte sjåføren om jeg trengte hjelp. Nei, det gikk greit. Han ventet til jeg hadde satt meg før han begynte å kjøre. Når begynte de å gjøre det, liksom? tenkte jeg. Jeg krykket(?) meg bort til Vinmonopolet (jeg skulle på middag til Morten senere, og skulle kjøpe med meg vin). Her fikk jeg hjelp av en ansatt, ikke bare til å velge vin, men også til å bære flasken bort til kassen. På bussen fikk jeg hjelp med å bære bagen. 

Jeg troppet opp på Casiokidskonsert ganske for sent pga. rushtrafikk og krykker og fikk delt ut det jeg skulle dele ut. Etterpå gikk jeg til Morten, innom Skagen brygge hotell og Prix for henholdsvis få festivalpass og å kjøpe sukkerbrød, fremdeles haltende på krykker. Det tok en evighet. Folk begynte å snakke til meg i forbifarten og lurte på om det gjorde vondt og sånn. Ja, sa jeg, og at det var veldig stress. Da lo de godt. Middagen var fantastisk. Da jeg gikk hjemover, for å ta buss for tog, klarte jeg såvidt å trø på foten. Yes.

Konklusjon: 

- En dag på krykker gir muskler i armer, mage og rygg samt den ene foten. 

- Alt som egentlig ikke er stress, blir stress på krykker. 

- Man må regne 3 ganger mer tid på å komme seg fra ett sted til et annet. 

- Folk er utrolig hyggelige og hjelpsomme når man er handikappet.