Swosj! Der var Bolivia over liksom. Bolivia var landet med turens stórste opptur - og nedtur. I sist innlegg nevnte jeg magesjau, den ble med meg i hele Bolivia den, hóyden er ikke akkurat pleiende for helsen. Sentrum i La Paz, hovedstaden i Bolivia, ligger pá litt over 3600 moh. mens altiplano, hvor det er billigere á bo og som man má krysse for á komme seg ut eller inn av by´n, ligger pá over 4000 meter. Man merker det nár man gár, at man blir litt fortere anpusten. Spesielt nár man ikke har spist ordentlig pá 4 dager.
Sá, hva gjorde Bolivia sá spesielt. Jeg vil nevne tre "events" som gjorde besóket foreviget i min hukommelse. Det ene var besóket i San Pedro-fengselet. Fengselet ligger midt i byen og kjórer guidede turer for backpackere. Det hele begynte for 5-6 ár siden da en gringo satt i fengselet og skrev en bok om oppholdet. Alle i fengselet má tjene penger pá en slags máte og denne fyren fant ut at han ville vise backpackere rundt i fengselet og dermed tjene penger pá det. Jeg har personlig ikke lest boken, men flere andre har, og det skal visst vaere en ganske spennende bok. Hvordan overleve som europeer i et 3. verden-fengsel? Mange backpackere har vaert fristet av tanken og har valgt á tilbringe natten der, frivillig, jeg hórte mange rykter om at det ikke hadde vaert sá lurt likevel. Knivstikking, voldtekter, nektet á snakke om opplevelsen osv.
Vel, vi var der bare i 3 timer, og det holdt i massevis. Selve dagen startet med at vi hang pá en benk pá plassen utenfor fengselet. Turene er nemlig "ulovlige". Ulovlige i den forstand at alle vet at det skjer, men det skal liksom ikke skje. Etter en knapp halvtime var det en mann som plukket oss opp og henviste oss til hjórnet utenfor fengselet. Her mátte vi vente til det ikke var mer pressefolk utenfor fengselet, og sá gá én og én inn i grusomheten. Da jeg gikk inn, sá jeg ingen jeg kjente, bare masse insatte bolivianere som hang med porten og en gjeng med vakter. Jeg ble henvist til et rom, gikk inn dit, og fant 12 andre par med nysgjerrige, forventningsfulle og "what the hell´s going on"- óyne. Det var de andre som hadde gátt inn fór meg. Vi betalte 250 bolivianos (som er ca. det samme som kroner) hver. Penger som gár til drift av fengselet (kokainproduksjon). Og sá startet turen. Guiden vár var portugisisk og satt inne for kokainsmugling. Han snakket stadig vekk om den teite hunden som hadde snuset seg fram til kokainen i kofferten hans og sa at han hadde lyst til á grille hunden og sánn. Utenom det snakket han en utrolig mye tull, antakeligvis hóy pá ett eller annet. Han tok kun av seg solbrillene nár vi var inne i veldig mórke rom, og flórtet vilt med alle jentene. Vel, han fortalte jo noen fakta ogsá da. I fengselet er penger alt som gjelder. De innsatte har forskjellige máter á tjene penger pá, noen selger stygge figurer til backpackere, andre har butikker, en tredje dealer til medfanger, en fjerde produserer kokain og en siste guider turister. Guiden vár hadde fire vakter som skulle passe pá at ingen gjorde oss noe. Jeg tror ikke at disse var de skarpeste knivene i skuffen, og jeg sá flere som dem. I tillegg var den enkelte med masse arr i ansiktet etter kniv-slásskamper tenkte jeg. Jeg fikk vite senere at disse er avhengige av kokain"deigen" (det det er fór det blir til kokain), dette er visstnok sá sterkt at de má kutte seg selv for á komme ut av rusen. Ganske forferdelig. Uansett, for noen sá det ut som om det var greit i fengselet, de kunne ha med seg hele familien inn og de spilte basketball og fotball og sánn. Andre laget ting som de hápet turistene ville kjópe. Pá den andre siden fantes det endel barnemishandling, hvor den skyldige enkelt kunne betale foreldrene for á tie. Men dersom den skyldige ble avslórt, kunne han risikere livet. Nei, jeg kunne ha skrevet laaaangt om dette fengselet, det gjorde virkelig inntrykk pá meg, og jeg kjente lukten og fólelsen lenge etter besóket.
Min andre opptur, bokstavelig talt, var da vi syklet ned Death Road som den sá fint kalles. Jeg tror jeg har funnet meg en ny favorittsport; downhill biking. Pá engelsk. Cluet er: veien som ná gár for á vaere verdens farligste vei har tatt mange menneskeliv da den kun har plass til én bil avgangen, det gár bokstavelig talt rett ned mange mange meter og den er ikke asfaltert, men har masse store steiner. Ná er det blitt gjort om til en turistattraksjon, hvor man sykler ned med spesialtlagede sykler og fár en t-skjorte hvor det stár "Death Road Survivor" og lignende tóffe ting.
Dagen: Vi mátte stá opp bikkjetidlig og ble plukket opp pá hostellet. Pá med utstyr, refleksvest, hjelm, bukser med beskyttelse og goggles eller googles som Helene kalte det. Fórst ned en vanlig vei, góy góy. Sá enda mer góy da vi svingte inn pá selve dódsveien. Jeg var heldig og kom i den fórste gruppa, eller den kjappeste gruppa. Jeg og gutta boyz fra Australia. De likte ikke at det var en jente som holdt fólge med dem tror jeg;) Men det brydde jeg meg fint lite om, jeg hadde det dritgóy, og farten passet meg perfekt. Akkurat passe utfordrende. Riverdance (Elaine fra Irland) og Chico Capoeira (Adam fra Sór-Afrika), eller Baesj som jeg skal begynne á kalle ham fordi han har lagt ut verdens styggeste bilde av meg pá bloggens sin, trynte greit. Riverdance trynte naer kanten, og ble ganske skremt av episoden (nevnte jeg at det var 100 meter ned?), Baesj overvurderte muligens evnene sine, trynte, og skrapte opp hele armen og ryggen. Men alle overlevde. Vi startet pá 5000 meter, og endte opp pá 1000. Mer eller mindre 4-5 timer (med pauser) ned. Noe av det kuleste jeg har gjordt. Ja, mor, minst like kult som fórste gang jeg stod pá slalom.
Opptur tre, ogsá bokstavelig talt, var saltórkenen. Jeg har aldri sett noe lignende. Dette skrev jeg om i forrige innlegg, sá det gidder jeg ikke skrive mer om.
La Paz er partyplace number 1, det irske hostellet vi bodde pá sov aldri, og byen kan vel sies á heller ikke sove. Stort sett pga. gringoene. Vi var en kveld, da jeg endelig var ganske frisk, pá et nyápnet disko som het Orange. Da det stengte gikk turen videre til Blue, hvor alt var blátt. Kreative med navnene má en si. Ingenting var oransje pá Orange nár jeg tenker meg om. Pá Blue var det sá trangt at det ikke var morsomt en gang. Riverdance og jeg drakk hver vár flaske vann, og stakk hjem. Men bra festplass, for de som ikke er vonde i magan.
Vi forlot La Paz for noen dager siden og reiste til Lake Titikaka eller Lake Titicaca. Caca er et stygt ord, og betyr det som jeg kaller han fra Sór-Afrika ná. Vi bestilte en slags ferdig tur, hvor vi sov én natt pá en óy i Lake Titicaca/kaka og sá videre neste dag til Cusco, Peru. Det vi ikke visste, var at vi hadde fátt oss en personlig guide. Haha. Fólte oss litt teite, men fikk masse inside information om Bolivia og han fikset all slags til oss. Det var fórste gang han hadde hatt sá unge turister sa han. Grunnen var hun dama som solgte oss turen var ganske fersk, og "glemte" á fortelle oss at det var en personlig guide med pá kjópet. Jaja, slikt skjer, og det er morsomt á oppleve dette ogsá. Han fortalte bl.a. om boliviansk musikk, kultur, indianere, solguder og ikke minst om korrupsjonen og kokainproduksjonen. Evo Morales, presidenten, var ifólge ham en korrupt knark. Han driter i á próve á fá ben pá Bolivias ókonomi, han tillater heller kokainproduksjon og -eksportering. Da vi skulle til á ta bussen, dag to, fortalte guiden vár Ricky, at han fyren med den hvite hatten der (en fyr som stod like bortfor oss) var kokainkongen i Copacabana (byen vi tok bussen fra). Han eide 8 utesteder i byen. Han smuglet kokain fra Bolivia til Peru og tjente grovt pá det. For pengene bestakk han borgermesteren og antakeligvis noen politier pá den Peruvanske siden ogsá. Slik gár det sin gang. Penger (svarte) er makt og respekt i Bolivia. Uansett om man er i fengsel eller ei. En plass jeg ikke har tenkt meg med det fórste.
Sá, hva gjorde Bolivia sá spesielt. Jeg vil nevne tre "events" som gjorde besóket foreviget i min hukommelse. Det ene var besóket i San Pedro-fengselet. Fengselet ligger midt i byen og kjórer guidede turer for backpackere. Det hele begynte for 5-6 ár siden da en gringo satt i fengselet og skrev en bok om oppholdet. Alle i fengselet má tjene penger pá en slags máte og denne fyren fant ut at han ville vise backpackere rundt i fengselet og dermed tjene penger pá det. Jeg har personlig ikke lest boken, men flere andre har, og det skal visst vaere en ganske spennende bok. Hvordan overleve som europeer i et 3. verden-fengsel? Mange backpackere har vaert fristet av tanken og har valgt á tilbringe natten der, frivillig, jeg hórte mange rykter om at det ikke hadde vaert sá lurt likevel. Knivstikking, voldtekter, nektet á snakke om opplevelsen osv.
Vel, vi var der bare i 3 timer, og det holdt i massevis. Selve dagen startet med at vi hang pá en benk pá plassen utenfor fengselet. Turene er nemlig "ulovlige". Ulovlige i den forstand at alle vet at det skjer, men det skal liksom ikke skje. Etter en knapp halvtime var det en mann som plukket oss opp og henviste oss til hjórnet utenfor fengselet. Her mátte vi vente til det ikke var mer pressefolk utenfor fengselet, og sá gá én og én inn i grusomheten. Da jeg gikk inn, sá jeg ingen jeg kjente, bare masse insatte bolivianere som hang med porten og en gjeng med vakter. Jeg ble henvist til et rom, gikk inn dit, og fant 12 andre par med nysgjerrige, forventningsfulle og "what the hell´s going on"- óyne. Det var de andre som hadde gátt inn fór meg. Vi betalte 250 bolivianos (som er ca. det samme som kroner) hver. Penger som gár til drift av fengselet (kokainproduksjon). Og sá startet turen. Guiden vár var portugisisk og satt inne for kokainsmugling. Han snakket stadig vekk om den teite hunden som hadde snuset seg fram til kokainen i kofferten hans og sa at han hadde lyst til á grille hunden og sánn. Utenom det snakket han en utrolig mye tull, antakeligvis hóy pá ett eller annet. Han tok kun av seg solbrillene nár vi var inne i veldig mórke rom, og flórtet vilt med alle jentene. Vel, han fortalte jo noen fakta ogsá da. I fengselet er penger alt som gjelder. De innsatte har forskjellige máter á tjene penger pá, noen selger stygge figurer til backpackere, andre har butikker, en tredje dealer til medfanger, en fjerde produserer kokain og en siste guider turister. Guiden vár hadde fire vakter som skulle passe pá at ingen gjorde oss noe. Jeg tror ikke at disse var de skarpeste knivene i skuffen, og jeg sá flere som dem. I tillegg var den enkelte med masse arr i ansiktet etter kniv-slásskamper tenkte jeg. Jeg fikk vite senere at disse er avhengige av kokain"deigen" (det det er fór det blir til kokain), dette er visstnok sá sterkt at de má kutte seg selv for á komme ut av rusen. Ganske forferdelig. Uansett, for noen sá det ut som om det var greit i fengselet, de kunne ha med seg hele familien inn og de spilte basketball og fotball og sánn. Andre laget ting som de hápet turistene ville kjópe. Pá den andre siden fantes det endel barnemishandling, hvor den skyldige enkelt kunne betale foreldrene for á tie. Men dersom den skyldige ble avslórt, kunne han risikere livet. Nei, jeg kunne ha skrevet laaaangt om dette fengselet, det gjorde virkelig inntrykk pá meg, og jeg kjente lukten og fólelsen lenge etter besóket.
Min andre opptur, bokstavelig talt, var da vi syklet ned Death Road som den sá fint kalles. Jeg tror jeg har funnet meg en ny favorittsport; downhill biking. Pá engelsk. Cluet er: veien som ná gár for á vaere verdens farligste vei har tatt mange menneskeliv da den kun har plass til én bil avgangen, det gár bokstavelig talt rett ned mange mange meter og den er ikke asfaltert, men har masse store steiner. Ná er det blitt gjort om til en turistattraksjon, hvor man sykler ned med spesialtlagede sykler og fár en t-skjorte hvor det stár "Death Road Survivor" og lignende tóffe ting.Dagen: Vi mátte stá opp bikkjetidlig og ble plukket opp pá hostellet. Pá med utstyr, refleksvest, hjelm, bukser med beskyttelse og goggles eller googles som Helene kalte det. Fórst ned en vanlig vei, góy góy. Sá enda mer góy da vi svingte inn pá selve dódsveien. Jeg var heldig og kom i den fórste gruppa, eller den kjappeste gruppa. Jeg og gutta boyz fra Australia. De likte ikke at det var en jente som holdt fólge med dem tror jeg;) Men det brydde jeg meg fint lite om, jeg hadde det dritgóy, og farten passet meg perfekt. Akkurat passe utfordrende. Riverdance (Elaine fra Irland) og Chico Capoeira (Adam fra Sór-Afrika), eller Baesj som jeg skal begynne á kalle ham fordi han har lagt ut verdens styggeste bilde av meg pá bloggens sin, trynte greit. Riverdance trynte naer kanten, og ble ganske skremt av episoden (nevnte jeg at det var 100 meter ned?), Baesj overvurderte muligens evnene sine, trynte, og skrapte opp hele armen og ryggen. Men alle overlevde. Vi startet pá 5000 meter, og endte opp pá 1000. Mer eller mindre 4-5 timer (med pauser) ned. Noe av det kuleste jeg har gjordt. Ja, mor, minst like kult som fórste gang jeg stod pá slalom.
Opptur tre, ogsá bokstavelig talt, var saltórkenen. Jeg har aldri sett noe lignende. Dette skrev jeg om i forrige innlegg, sá det gidder jeg ikke skrive mer om.
La Paz er partyplace number 1, det irske hostellet vi bodde pá sov aldri, og byen kan vel sies á heller ikke sove. Stort sett pga. gringoene. Vi var en kveld, da jeg endelig var ganske frisk, pá et nyápnet disko som het Orange. Da det stengte gikk turen videre til Blue, hvor alt var blátt. Kreative med navnene má en si. Ingenting var oransje pá Orange nár jeg tenker meg om. Pá Blue var det sá trangt at det ikke var morsomt en gang. Riverdance og jeg drakk hver vár flaske vann, og stakk hjem. Men bra festplass, for de som ikke er vonde i magan.
Vi forlot La Paz for noen dager siden og reiste til Lake Titikaka eller Lake Titicaca. Caca er et stygt ord, og betyr det som jeg kaller han fra Sór-Afrika ná. Vi bestilte en slags ferdig tur, hvor vi sov én natt pá en óy i Lake Titicaca/kaka og sá videre neste dag til Cusco, Peru. Det vi ikke visste, var at vi hadde fátt oss en personlig guide. Haha. Fólte oss litt teite, men fikk masse inside information om Bolivia og han fikset all slags til oss. Det var fórste gang han hadde hatt sá unge turister sa han. Grunnen var hun dama som solgte oss turen var ganske fersk, og "glemte" á fortelle oss at det var en personlig guide med pá kjópet. Jaja, slikt skjer, og det er morsomt á oppleve dette ogsá. Han fortalte bl.a. om boliviansk musikk, kultur, indianere, solguder og ikke minst om korrupsjonen og kokainproduksjonen. Evo Morales, presidenten, var ifólge ham en korrupt knark. Han driter i á próve á fá ben pá Bolivias ókonomi, han tillater heller kokainproduksjon og -eksportering. Da vi skulle til á ta bussen, dag to, fortalte guiden vár Ricky, at han fyren med den hvite hatten der (en fyr som stod like bortfor oss) var kokainkongen i Copacabana (byen vi tok bussen fra). Han eide 8 utesteder i byen. Han smuglet kokain fra Bolivia til Peru og tjente grovt pá det. For pengene bestakk han borgermesteren og antakeligvis noen politier pá den Peruvanske siden ogsá. Slik gár det sin gang. Penger (svarte) er makt og respekt i Bolivia. Uansett om man er i fengsel eller ei. En plass jeg ikke har tenkt meg med det fórste.
Hæhæhæ, er dét det verste biletet av deg?
ReplyDeleteMålet til familien Thattai: Ta endå styggare bilete av mariemg.