Utveksling til utlandet

Denne uken har jeg vært på to utvekslingsmøter. Det ene på høyskole/universitetsnivå, det andre på videregående nivå. Det ene var informasjon til meg som skal reise neste september, det andre var til studenter som skal reise ett år til utlandet og som jeg skal intervjue. Jeg har nemlig fått meg jobb som intervjuer. De jeg skal intervjue går somregel i 1. klasse videregående nå og vil reise til USA på utveksling. De blir ganske mye mer fulgt opp enn det vi blir.

På vårt informasjonsmøte hadde de booket en forelesningssal til 60 stykker. I min klasse går det 60 stykker, og alle må reise på utveksling til høsten. Utenom vår klasse er det 7 andre masterprogrammer med tilsvarende antall studenter i klassene. Det sier seg selv at man da trenger et større rom dersom man skal ha orienteringsmøte. Vel, jeg var der 15 minuteer før og fikk sitteplass. Det strømmet på med folk, og det stoppet ikke! De som holdt møtet valgte å dele seg opp (de var to) og kjøre to parallelle orienteringsmøter. Likevel var det proppfullt i rommet vi satt i. Jeg kan faktisk, uten å skryte, si at dette ikke hadde skjedd dersom jeg skulle ha booket dette. Har jobbet i event-bransjen vettu, da gjør man ikke slike feil ;)

Etter den dårlige starten dalte det, om mulig, bare lenger ned. Hele powerpoint-presentasjonen ble ikke vist fordi projektoren var innstilt på widescreen mode. Noe man sikkert lett kunne ha fikset, men ingen hjalp studieveilederen. Til slutt sa hun "jaja, vi får bare ha den sånn" og startet foredraget på sin britiske aksent. Rommet var allerede varmt og klamt. Da hun startet tenkte jeg at dette var waste of time, men det var for sent å gå. Vi fikk utdelt en brosjyre fra 2009 med utdaterte opplysninger og alt det hun sa visste jeg fra før, enten fra tidligere utveksling eller ved hjelp av opplysningene på nettsidene. Mickey skrev en beskjed til meg på kladdeboken sin, der stod det "Bla Bla Bla". Siden hun nesten bare snakket om at det var best å reise på utveksling til Europa og at det er vanskelig å komme inn i Asutralia og USA og at det bare er en plass og 100 som søker og at man kun får ERASMUS-stipend dersom man reiser til Europa skrev jeg tilbake til Mickey "Europe Europe Europe", så fniste vi litt.

Møtet varte en halvtime. Da hadde alle vondt i hodet pga varme og manglende oksygen. Jeg tok bussen hjem sammen med Aamot-brødrene i klassen. De var ikke videre begeistret de heller.

Jeg tror jeg skal gjøre researchen selv jeg og ta kontakt med studieveilederne hvis jeg står veldig fast. For studentene jeg skal intervjue er det andre boller, her fikses transport, vertsfamilie, skole, sted de skal, alt! Men de har det til gjengjeld litt strengere da.