Resten av Peru

For en overskrift! tenker kanskje du. Det tenker jeg ogsaa. Jeg husker fra videregaaende at en av mine laerere laerte (Westlye) oss at vi alltid skulle starte med et anslag. Dette gjaldt somregel foredrag, men jeg tror det gjelder blogginnlegg ogsaa. Vel, jeg velger aa vaere lite kreativ og kalle en spade for en spade: Dette innlegget handler faktisk om resten av det vi har opplevd i Peru.

Man kan vel si at Peru var det landet hvor vi var mest aktive, og ogsaa unnet oss visse utskeielser. Da vi foerst kom til Cusco, byen alle som skal til Machu Picchu har som utgangspunkt, satt vi lange dager paa internett for aa soeke paa sommerjobber og lignende. Etterhvert syntes vi at vi hadde fortjent en massasje, og manicure og pedicure.. Hvorfor det var fortjent, tja, det er jeg ikke helt sikker paa. Billig var det uansett.. Og saa maatte det jo testes ut siden vi visste at vi skulle ha massasje etter Machu Picchu. Vi testet litt utesteder ogsaa. Mama Africa, hvor alle gringoene gikk. De spilte OK musikk paa begynnelsen av kvelden, og saa ble det verre og verre jo flere folk som kom og jo senere det ble. Da jeg kom hjem ganske sent, laa det en spanjol i sengen min. Rommet var blitt overbooket. Noen paa rommet hadde sjekket ut tidlig, saa ting ordnet seg likevel. Cusco er fint det, fin by, fine bygninger og restauranter, og en haug med turister. Men ikke saann sydenturister, de fleste ser ganske friske ut.

Linn kom og moette oss i Cusco, og ble med oss en dag til Arequipa - Den hvite byen - foer hun maatte dra tilbake til Estados Unidos og San Fransisco. I Arequipa var det en gate som het San Fransisco, mest sannsynlig oppkallet etter sankten, og ikke byen.
Vi (Helene y yo) booket en tredagers tur ned i Colca Canyon, som ligger fem timer fra Arequipa. Her finnes det store fugler, som kan ha vinger som blir 3 meter naar begge vingene er utslaatt. Vi fikk en guidinne (kvinnelig guide) paa 20 aar, festlig jente, og ble koblet opp med 4 franskmenn i en gruppe. Ett par og to unge menn som var kamerater av fyren i paret og som jobbet med datamaskiner. De var hvite i huden, og ikke i spesielt god form. Men de klarte seg ganske bra dag 1 og 2. Det var bare snakk om 3 timers gange hver dag. Den foerste dagen nedover. Kjempebratt. Vi bodde hos en familie som drev et hostel. I canyonen, hvis man vil ha tak i kjoett, melk, oel eller sjokolade, maa alt dette fraktes med esel. Vi traff endel eseler og muldyr paa veien. De hadde paa seg sement og andre varer. Og saa var det en mann som gikk sammen med dem. Dette er det flere av de som bor i canyonen som gjoer hver dag. De tar med frukt og andre varer fra canyonen og bytter til seg kjoett og saann. Av de som var igjen. Vi saa mer enn ett fraflyttet hus, for aa si det saann. Der vi bodde dag 2 hadde de badebasseng, som var for kaldt til aa bade i, de kalte hostelene for oasis og paraiso og lignende. Her bodde vi i bungalows, som var laget av bambus. Den ene sengen raste da jeg satte meg i den. Saa jeg sov i den andre og leste bok med headlighten jeg har anskaffet meg. Vi stod opp klokken fem dagen etter og fikk, igjen, servert pannekaker som Marcela hadde statt opp klokken fire for aa lage. Saa var det stigning i 3 timer. Helene og jeg gikk litt i forveien fordi de to franske computermennene slet seg i hjel, vi ble kalde av det og tynte vaart eget tempo. Vi maatte le litt da vi paa toppen, hvor vi satt og ventet paa resten, traff han hviteste franske som kom ridende paa et esel. Han hadde gitt opp og betalte for aa bli fraktet opp paa eselryggen. Jeg tror kanskje at det var det beste. Og han var fornoyd han, spoekte og lo av den daarlige kondisen sin.

Paa vei hjem spiste vi lunsj i en liten by. Buffet. Her saa vi en gjeng med eldre fjollende kvinner, de var norske. Vi holdt kjeft og koste oss med alpakkakjoettet og alt det andre snadderet som fantes paa buffeten.

Vel tilbake i Arequipa feiret vi resten av dagen med vin og pisco. Pisco er den lokale sprittypen, laget presis som grappa. Vi hadde med oss en tysker, og jeg lurte ham og Helene med inn paa en urlokal pub. Her spilte de hoey musikk og danset paa bardisken. Noen peruvianere slo seg ned med oss og vi hadde interessante konversasjoner pa spanglish. Han ene hadde nesten hele kroppen tatovert. Paa oevre venstrearm hadde han et hjerte hvor det stod Paola. "I was 20" var alt han hadde aa si til det. De fortalte ogsaa at det var endel rasisme i Peru. De som ser quechua ut (indianere) faar ikke komme inn paa visse utesteder, med mindre de er med gringoer. Saa vi maatte gaa sammen med dem for at de skulle komme inn paa neste sted. Skikkelig teit, synes jeg, men saann er det kanskje. Vi diskriminerte jo samene i vaar tid i Noreg. Dagen etter hadde vi booket fjellklatring. Jeg gledet meg saann! Da vi kom beinklar til kontoret, 20 minutter foer tiden, provde vi utstyret. Ups, de hadde ikke sko som passet. Og dermed kunne vi ikke klatre. Jeg ble ganske skuffet og provde aa booke klatring et annet sted. Han sa at det ikke var noe problem med sko. Vi kom tilbake en time senere, og hvs skjedde? Jo, de samme skoene var hentet fra det andre reiseselskapet. Dust. Vi booket rafting heller. Og det var goey. Igjen var det bare oss to med en guide. Men det er visst bedre aa vaere faa, for da gaar baaten fortere. rafting var goey, kunne tenkt meg litt mer speed nste gang. Og guiden fra Argentina var kul, kjeften gikk i ett, og han lo tilogmed naar vi snakket norsk til hverandre.

Vi resite videre til Nasca, hvor de beroemte Nasca-linjene finner sted. Her booket vi en guidet tur (har blitt litt guider i Peru-Bolivia, gitt). Og igjen fikk vi en personlig guide. Han hadde studert i 7 aar og kunne fransk, italiensk og spansk. Og "un poquito de" (litt) engelsk, sa han selv, han kunne mye. Linjene er laget av nascapopulasjonen som bodde her 500 aar foer kristus. De laget linjene til gud. Det er bilder av en ape, papegoye, edderkopp og all slags andre skapninger. Fascinerende. Og de kan kun ses fra luften. Maria Reiche, som var tysk og dedikerte livet sitt paa aa studere linjene, var en rar skapning. Vi var paa museet hennes, og hun fant ikke ut helt hvorfor linjene ble laget, men fant dem naa alle og fant ut om denne pre-inka stammen.

Rart hvordan alle foer vaar tid i disse rikene dedikerte livene sine til gud. F.eks i Bolivia bodde de i fjellene for aa bo naermere gud. De var redde for aa doe, og ofret alt de hadde til gudene. Litt overdrevet, men ikke langt i fra.

Og saa er det peruvanerne da. De er jo saa soete. Meget gjestfrie og veldig sjenerte. De vil saa gjerne at vi skal like landet og de smiler hele tiden. Smaa og soete.

Naa skal vi resie til Lima, rett til flyplassen hvor vi flyr til Bogota, Columbia. Bye bye, resten av Peru!